Dom: Yrkesskadet med KOLS fikk erstatning

Alle yrkesskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en yrkesskade, noen ganger flere år. Yrkesskadeforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand når de har akseptert at du har fått en yrkesskade, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved yrkesskade.

Les også våre artikler:

• Yrkesskade
• Grunnlagene for yrkesskadeerstatning
• Yrkesskadeerstatning: Erstatningspostene
• Gangen i en yrkesskadesak
• Personskade

Saken gjelder krav om erstatning etter lov om yrkesskadeserstatning (yfl).

Stavanger tingrett avsa 08.10.2008 dom med slik slutning:

Sakens faktiske bakgrunn fremgår av tingrettens dom side 2- 5. Lagmannsretten viser til denne fremstilling.

Det skal her bare kort nevnes at A (A) er født *.*.1947. Etter at han hadde arbeidet som lærling i malerfaget, begynte han i 1964 som ansatt maler hos malermester Annonsen i Stavanger Malerservice AS. Deretter arbeidet han dels som ansatt maler, dels i egen virksomhet, frem til ca 1997, da han - etter å ha blitt 50 % uføretrygdet i 1996 - ble ansatt i 50 % stilling ved Malermestrenes Opplæringskontor. På sistnevnte sted var han i arbeid frem til 2003, da han ble innvilget 100 % uførepensjon.

A har fått diagnostisert KOLS og toksisk encefalopati. Partene er enige om at begge sykdommene skyldes stoffer han har vært eksponert for i yrket som maler, og partene er også enige om at KOLS ble konstatert 03.10.1995, da han ble undersøkt av dr Olav Langaker ved Stavanger universitetssykehus.

Kravet er rettet mot Yrkesskadeforsikringsforeningen (Foreningen) fordi A på det omforente konstateringstidspunkt for den yrkesrelaterte KOLS hadde et arbeidsforhold med tvungen yrkesskadeforsikring for Malermester O Harestad, der det likevel har ikke har latt seg gjøre å identifisere noe forsikringsselskap, jf yfl § 7. I forhold til løsemiddelskaden, er Foreningen saksøkt fordi A gjør gjeldende at skaden er konstatert på et tidspunkt der skadelidte ikke var forsikret.

Foreningen påanket i rett tid tingrettens dom. A innga tilsvar og inga i rett til avledet anke. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 16. - 17.06.2009. A ga forklaring for lagmannsretten. Det ble for lagmannsretten oppnevnt to sakkyndige, overlege Håkon Lasse Leira, som er spesialist i arbeidsmedisin, og overlege Tor Steinar Raugstad, som er spesialist i generell og ortopedisk kirurgi. De ga forklaring der de utdypet sine skriftlige erklæringer, men fastholdt konklusjonene. For øvrig ble det foretatt den dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Dommen er avsagt etter lovens frist fordi den mellomkommende rettsferie gjorde det umulig å få konferert om domsutkastet.

Ankende part - ved advokat Ivar Holst - har i hovedsak gjort gjeldende at Yrkesskadeforeningen ikke er ansvarlig for de yrkessykdommer A er påført.

Det bestrides ikke at A er påført både KOLS og encefalopati som er yrkesrelatert på en slik måte at det er tale om yrkessykdommer som faller inn under dekningsområdet for yrkesskadeforsikringen.

For så vidt gjelder KOLS er det enighet om at denne sykdom ble « konstatert » 03.10.1995, jf yfl § 5. Men A var på dette tidspunktet ikke lenger arbeidstaker. Han var da blitt selvstendig næringsdrivende, og var derfor heller ikke sluttet i arbeide, noe som er vilkåret for at unntaket i yfl § 5 tredje ledd får anvendelse.

§ 5 tredje ledd må forstås etter ordlyden, når det der gis uttrykk for at dekning etter denne bestemmelsen bare gjelder når A ikke lenger var i arbeid. A var i arbeid som selvstendig næringsdrivende, og var derfor ikke uten arbeid, slik loven gir anvisning på som vilkår for dekning under yrkesskadeforsikringen. Det er ingenting verken i forarbeider eller rettspraksis som tilsier at tredje ledd skal forstås på en annen måte.

Om lagmannsretten likevel kommer til at § 3 skal forstås slik at A er dekket, vil han i prinsippet ha krav på dekning for KOLS fra yrkesskadeforsikringen gjennom Foreningen, jf yfl § 7. Subsidiært anføres det imidlertid at As krav på yrkesskadeforsikring for KOLS uansett er foreldet. Tingretten har grepet feil når den har lagt til grunn at tilstrekkelig kunnskap manglet hos A da dr Langakers erklæring forelå i september 2003. Trygdemyndighetenes avslag på søknad om ytelser derfra er uten betydning for vurderingen av kunnskapskravet i yfl § 15. Det anføres at A -som var bistått av advokat hadde tilstrekkelig kunnskap om de forhold som begrunner kravet da Langakers erklæring forelå, og at 3-årsfristen løp fra utløpet av 2003. Kravet ble først meldt i februar 2007, og da var foreldelse inntrådt.

Tingretten har foretatt en korrekt bevisbedømmelse når den har lagt til grunn at konstateringstidspunktet for løsemiddelskaden ligger etter at A sluttet som selvstendig næringsdrivende og igjen var arbeidstaker (i 1997), og det er korrekt rettsanvendelse når den kommer til at det er denne arbeidsgivers forsikringsselskap, og ikke foreningen, som er ansvarlig for følgene av løsemiddelskaden.

I forhold til erstatningsberegningen gjøres det gjeldende at det ikke er grunnlag for erstatning for erstatning for arbeid i hjemmet slik saken ligger an. For øvrig har tingretten foretatt en korrekt utmåling, med den forutsetning tingretten har lagt til grunn for utmålingen.

Yrkesskadeforsikringen har lagt ned slik påstand:

A - ved advokat Svein Drangeid - har i hovedsak anført at yfl § 5 bare er en bestemmelse som regulerer hvilket forsikringsselskap som er ansvarlig. Arbeidstakere som har vært i arbeid som sådan etter lovens ikrafttredelse 01.01.1990 har krav på dekning etter loven for yrkesskade selv om han på det tidspunkt han søkte lege var selvstendig næringsdrivende.

A var arbeidstaker da loven trådte i kraft 01.01.1990 og har krav på dekning selv om sykdommene ble konstatert etter at han sluttet som arbeidstaker. Det er ikke holdepunkt for å hevde at yfl § 5 tredje ledd bare gjelder situasjoner der noen er uten arbeid som arbeidstaker.

Kravet mot foreningen for KOLS er ikke foreldet. Kunnskapskravet i yfl § 15 må forstås ut fra rettskraftprinsippet. Det vises til dommen inntatt i Rt-2007-1479 .

En relevant arbeidsmedisinsk utredning for A forelå først ved spesialisterklæringen fra Haukeland universitetssykehus 20.02.2006. Før det forelå en utredning fra en arbeidsmedisiner var det ikke grunnlag for å gå til søksmål. Erklæringen fra dr Langaker - som ikke er arbeidsmedisiner, men lungespesialist - ga ikke et tilstrekkelig grunnlag for å ta ut stevning.

Det gjøres videre gjeldende at løsemiddelskaden også er dekket under forsikringen. Den ble også konstatert på et tidspunkt da foreningen var ansvarlig etter § 5 tredje ledd. A ble utredet for denne sykdom ved Sykehuset i Rogaland 21.06.1995, men med negative funn. Forutsetningen for at A da søkte lege var imidlertid at han hadde encefalopati/løsemiddelskade, og det gjøres gjeldende at også denne sykdommen ble konstatert på et slikt tidspunkt at foreningen er ansvarlig.

Han har krav på full erstatning. Den kneskade han ble uføretrygdet på grunnlag av, medførte ikke at han ble satt ut av arbeidslivet. Tingretten har derfor grepet feil når den har redusert grunnerstatningen med 50 % og erstatning for lidd inntektstap i tiden før 2002 på grunn av ankelskaden.

I forhold til kravet om erstatningsposten arbeid i hjemmet anføres at A har alvorlig KOLS med redusert lungekapasitet, og er avhengig av slik hjelp.

A har lagt ned slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om As yrkesbaserte KOLS-sykdom er dekket under forsikringen.

Lagmannsretten tar ved sin vurdering utgangspunkt i at yrkesskadeforsikringen - som ble etablert ved lov av 16.06.1989 og trådte i kraft 01.01.1990 - gir rett til full dekning for skade som er påført arbeidstakere under arbeid for en arbeidsgiver, jf yfl § 1.

Loven pålegger et objektivt ansvar for yrkesskade og yrkessykdom. Det fremgår av yfl § 3 at arbeidsgivere plikter å tegne yrkesskadeforsikrning. Om forsikring ikke er tegnet hefter yrkesskadeforsikringsforeningen, som er en sammenslutning av de selskaper som tilbyr slik forsikring, jf yfl § 7.

Ett av formålene med etableringen av ordningen var å forbedre skadelidtes muligheter til å forfølge erstatningskrav mot arbeidsgivere, jf Ot.prp.nr.44 (1988-1989) side 1 . Etter lovens § 21 omfatter ansvaret etter loven også skader og sykdommer som er påført før lovens ikrafttredelse, men bare dersom sykdom eller skade er konstatert etter ikrafttredelsen av loven.

Partene er - som nevnt - enige om at KOLS ble konstatert 03.10.1995, dvs etter lovens ikrafttredelse, og det er også enighet om at As KOLS er påført på arbeidsstedet i arbeidstiden. På det tidspunkt sykdommen ble konstatert var A imidlertid sluttet som arbeidstaker hos Malermester O Harestad og var begynt som selvstendig næringsdrivende, fordi det ikke lenger var arbeid hos Harestad. A hadde i egen virksomhet ikke tegnet yrkesskadeforsikring for seg selv, noe han heller ikke var forpliktet til etter yfl, men hadde tegnet obligatorisk forsikring for sine arbeidstakere.

Foreningen har særlig gjort gjeldende at det ikke foreligger ansvar under yfl fordi yfl § 5 tredje ledd avskjærer dekning under forsikringen. Bestemmelsen lyder slik:

Foreningen har særlig anført at bestemmelsen må forstås som en begrensning av forsikringens ansvar til tilfeller der den ansatte går ut av arbeidslivet enten som pensjonist eller på annen måte, og at ansvaret ikke er dekket i de tilfeller der skadelidte har etablert egen virksomhet på konstateringstidspunktet. A gjør for sin del gjeldende at § 5 bare regulerer hvem som er ansvarssubjekt for kravet under forsikringen og ikke har betydning for dekningen under yrkesskadeforsikringen.

Spørsmålet er ikke direkte drøftet i forarbeidene til loven. Formålet med etableringen av en obligatorisk yrkesskadeforsikring og et objektivt ansvar for arbeidsgiver for yrkesskader og sykdommer var likevel at dekningen skulle omfatte alle dekningsmessige skader som ble konstatert eller 01.01.2009.

Etter å ha redegjort for problemene med å oppnå kompensasjon for yrkesskader før loven, uttales det i Ot.prp.nr.44 (1988-1989) , under avsnittet hovedinnhold følgende:

I proposisjonens avsnitt 9, som behandler lovens virkeområde i tid, redegjør først departementet for de forskjellige prinsipper som kan være aktuelle, før det foreslår lovens løsning - skadevirkningsprinsippet. Som begrunnelse for dette valget uttaler departementet bl a:

I bemerkningene til § 5 gjentar departementet de generelle overveielsene, og behandler deretter hva som skjer når skadelidte ikke lenger er i arbeid. Det uttales deretter:

Etter lagmannsrettens syn viser denne gjennomgangen at lovens hovedmål entydig har vært å etablere en objektiv dekning for arbeidstakere for yrkesskader og yrkessykdommer som er konstatert etter 01.01.1990. Det er arbeidstakerens interesser som er vernet gjennom loven, og bare disse. Det er på denne bakgrunn en må fortolke § 5 siste ledd. Når det der sies at arbeidstakeren ikke lenger er i arbeid, må dette etter lagmannsrettens syn bety at han ikke lenger er i arbeid som arbeidstaker.

Det er også slik det er naturlig å lese det som er kommet til uttrykk i departementets kommentarer til lovutkastets § 5. De to typetilfeller som der er nevnt er eksempler på situasjoner bestemmelsen regulerer, og kan etter lagmannsrettens syn ikke oppfattes som noen begrensning i lovens dekning til disse typetilfeller.

Lovens ordning er at arbeidsgivere ikke plikter å tegne yrkesskadeforsikring for seg selv. Om loven i en slik situasjon skulle pålegge at arbeidstakere som går over i egen virksomhet måtte tegne egen forsikring for å opprettholde det vern mot yrkesskader loven gir, måtte dette etter lagmannsrettens syn ha kommet til uttrykk på en klar og utvetydig måte i loven. Når loven ikke innholder noen generell plikt for arbeidsgivere til å tegne forsikring for seg selv, fremstår det dessuten som urimelig at arbeidstakere som blir arbeidsgivere skulle underlegges en særskilt plikt til å tegne egen forsikring for å beholde yrkesskadedekningen.

Lagmannsretten finner derfor at A har krav på yrkesskadeforsikring for følgene av den konstaterte KOLS, og at yrkesskadeforsikringsforeningen er ansvarlig etter reglene i yfl § 5, jf §7.

Foreningen har videre gjort gjeldende at kravet mot foreningen er foreldet. Lagmannsretten finner i likhet med tingretten at heller ikke denne anførselen heller kan føre fram. Lagmannsretten er enig med tingretten i at foreldelse først begynte å løpe fra utløpet av det år erklæringen fra Yrkesmedisinsk avdeling, Haukeland universitetssykehus forelå dvs 2006, og kan i det vesentlige vise til tingrettens begrunnelse, dommens side 4 -7.

Det er riktignok slik at dr Langaker stilte diagnosen KOLS i sin erklæring av 03.09.2003, og også ga uttrykk for at det var rimelig grunn til å anta at sykdommen var yrkesbetinget. A fikk likevel ikke godkjent KOLS som yrkessykdom da han søkte folketrygden om yrkesskadetrygd på grunnlag av denne erklæringen. Den rettsmedisinske sakkyndige - dr Leira - har også fremhevet at dr Langaker, som er lungespesialist, først og fremst har hatt fokus på selve diagnosen, mens den yrkesmedisinske vurdering foretatt ved Haukeland universitetssykehus har utredet og avklart også årsaksspørsmålet, noe som etter lagmannsrettens syn er en nødvendig betingelse for å etablere et forsvarlig grunnlag for søksmål mot foreningen.

Lagmannsretten går deretter over til å behandle spørsmålet om As løsemiddelskade er konstatert på et tidspunkt som gjør at foreningen er ansvarlig dvs at ha på konstateringstidspunktet ikke har vært i arbeid Det avgjørende for om sykdommen er konstatert i henhold til yfl § 5 første ledd bokstav b, er det tidspunkt A første gang søkte lege for løsemiddelskaden.

Den rettsoppnevnte sakkyndige - dr Leira - har i sin spesialisterklæring for lagmannsretten gitt utrykk for betydelig usikkerhet i forhold til konstateringstidspunktet. Han har i erklæringen bl a gitt uttrykk for følgende:

Ved vurderingen gir dr Leira videreuttrykk for følgende knyttet til den nærmere vurdering:

I realiteten har ikke Leiras nye vurdering brakt særlig nytt til lagmannrettens vurderingsgrunnlag. Den sakkyndige har riktignok funnet at hjerneskaden er blitt kronisk engang mellom 1988 og 2003, men konstateringstidspunktet - slik det er formulert i yfl § 5 - er en imidlertid ikke kommet særlig nærmere. Lagmannsretten har i likhet med tingretten vært i atskillig tvil om spørsmålet, men har i likhet med den funnet at det ligger etter at A startet arbeide ved Malermesterens Opplæringskontor i 1997, og har ved vurderingen særlig lagt vekt på at det ikke forelå objektive funn før ved den nevropsykologiske undersøkelsen som fant sted i 2005. Foreningen er etter dette ikke ansvarlig for den del av kravet som kan relateres til løsemiddelskaden.

Etter dette skal det i forhold til foreningen utmåles erstatning for den del av yrkesskaden som er relatert til As KOLS-diagnose. Ved vurderingen av utmålingsspørsmålet bemerkes først at partene for lagmannsretten ikke i noen vesentlig grad er uenige om selve erstatningsberegningen. Med det resultat lagmannsretten har kommet til mht til Foreningens erstatningsansvar for løsemiddelskaden består uenigheten mellom partene vedrørende utmålingen særlig ved vurderingen av As inngangsinvaliditet knyttet til betyningen av ankelskaden. Dessuten er partene for lagmannsretten uenige om det er grunnlag for å utmåle erstatning for tap av arbeid i hjemmet.

I forhold til As inngangsinvaliditet har tingretten etter en konkret vurdering - der den har lagt avgjørende vekt på trygdens vurdering - funnet at A var 50 % ervervsufør som følge av ankelskaden han hadde pådratt seg. A har for lagmannsretten - i den avledede anke - gjort gjeldende at ankelskaden ikke ville hatt betydning for As ervervsevne. Den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten dr Raugstad har i forhold til dette spørsmålet bl a gitt uttrykk for følgende:

Den sakkyndige har også gitt uttrykk for at det ikke har vært noen progresjon eller forverring av hans ankelskader.

Ved vurderingen av inngangsinvaliditeten vil etter lagmannsrettens syn også den behandling saken har hatt hos trygdemyndighetene måtte ha en betydelig vekt ved bevisvurderingen. Gjennomgangen av journaler og andre medisinske journaler som lå til grunn for vurderingen trygdemyndighetene, levner etter lagmannsretten ikke tvil om at ankelskaden som førte til flere operasjoner og lange sykmeldingsperioden har medført en betydelig inngangsinvaliditet. Etter en helhetsvurdering av bevisene finner lagmannsretten i likhet med tingretten at A uansett ville vært 50 % ervervsufør.

Foreningen har gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for å utmåle erstatning for arbeid i hjemmet, slik A har krevd og tingretten har utmålt, og har i den forbindelse anført at det ikke er grunnlag for noen påplussing av erstatningen på grunnlag av de bevis som er ført. Lagmannsretten er ikke enig i denne anførsel. Det er etter bevisførselen ikke tvil om at A på grunn av sin KOLS har en betydelig redusert evne til selv å utføre hjemmearbeid som må kompenseres, og finner i likhet med tingretten at det tap A er påført på grunn av dette skjønnsmessig kan settes til kr 10 000 pr år.

Ut over de to punkter som her er drøftet, har det for lagmannsretten ikke uenighet om selve erstatningsberegningen - gitt det resultat lagmannsretten har kommet til i forhold til vilkårene for dekning av skadene som er påført A på grunn av yrkesmessig KOLS og encefalopati. På grunnlag av justeringen i folketrygdens grunnbeløp har As prosessfullmektig lagt frem nye erstatningsberegninger for lagmannsretten. Det er ikke fremkommet noen innsigelser til disse beregningene ut over de forhold som er drøftet ovenfor. Lagmannsretten legger derfor beregningene til grunn. Den erstatning A har krav på fra foreningen blir etter dette kr 1 235 244, som fremkommer slik:

Foreningens anke har ikke ført fram. Heller ikke As avledede anke har ført fram ut over de justeringer som er gjort i kravet og som motparten har samtykket til på visse vilkår. Ved vurderingen av saksomkostningsspørsmålet bemerker lagmannsretten at hovedanken har voldt på atskillig tvil og lagmannsretten finner derfor at ankende part bør fristas for omkostningsansvaret, jf tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a. Også As anke har delvis voldt tvil. Også hensett til den velferdsmessige betydning saken har for A og hensett til styrkeforholdet partene i mellom finner lagmannsretten grunnlag for å frita A for omkostningsansvaret, jf tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Vi bistår klienter over hele landet.