Dom: I arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden

Personskadeadvokater kommenterer:

Skadelidte var fra september 2008 leid inn av et rederi for å være skipper på en båt. En kveld i januar 2009 skled han og falt slik at han ble skadet i ryggen. Hendelsen skjedde i tilknytning til at han skulle klargjøre båten for avgang dagen etter. Skadelidte ble arbeidsufør. Skadelidte meldte skaden til Yrkesskadeforsikringsforeningen. Dette fordi arbeidsgiver ikke hadde tegnet lovpålagt yrkesskadeforsikring. Arbeidsgiver kom da med alvorlige beskyldninger mot skadelidte. Arbeidsgiver beskyldte bl.a. skadelidte for grovt bedrageri, forsikringssvindel og trygdemisbruk.

Forsikringsselskapet avviste ansvarsgrunnlag i saken, uten at skadelidte hadde fått anledning til å kommentere brevet fra arbeidsgiver. Etter hvert overtok et samarbeidende advokatfirma over saksbehandlingen for selskapet. Ny Advokat på saken mente fortsatt det ikke var sannsynliggjort at det forelå en arbeidsulykke. Skadelidte så seg derfor nødt til å søke domsstolenes mellomkomst for å få selskapet til å erkjenne erstatningsansvar. Tingretten drøfting vilkårene i yrkesskadeforsikringsloven; «i arbeid», «på arbeidsstedet» og «arbeidstiden». Tingretten kom frem til at skadelidte hadde krav på erstatning fra saksøkte og påla Yrkesskadeforsikringsforeningen å erstatte skadelidte sakens fulle omkostninger. Skadelidtes advokat i saken var Finn Linde Eriksen.

Instans: Vesterålen tingrett - Dom
Dato: 2012-08-24
Publisert TVTRA-2012-24403
Stikkord: Krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Yrkesskadeforsikringsloven § 10.

Saksgang Vesterålen tingrett TVTRA-2012-24403. Rettskraftig.
Parter A (Advokat Finn Linde Eriksen) mot Yrkesskadeforsikringsforeningen (Kogstad Lunde L Co DA Advokatfirma v/advokat Eivind Kogstad v/advokat Tone Elisabeth Lenvik).

Framstilling av saken

A var fra september 2008 leid inn av rederiet B AS for å være skipper på båten X. Om kvelden den 4. januar 2009 skled han og falt slik at han ble skadet i ryggen. Hendelsen skjedde i tilknytning til at A skulle klargjøre båten for avgang til Svolvær, hvor han dagen etter skulle hente to inspektører fra fiskeridirektoratet.

A ringte til B samme kveld og orienterte om at han ikke kunne føre båten grunnet fallet. B eide båten frem til 2008, og var også skipper på båten tidligere. A kontaktet videre lege morgenen etter, og gikk deretter til behandling for ryggsmerter i de neste ukene. En MR-undersøkelse 9. mai 2009 påviste syv brudd i ryggsøylen. A meldte skaden til yrkesskadeforsikringsforeningen 8. juli 2010. Kravet ble avvist 30. juli 2010. Det var deretter noe korrespondanse mellom partene. Den 7. februar 2012 tok As prosessfullmektig advokat Finn Linde Eriksen ut stevning med krav om fastsettelse av erstatningsansvar etter yrkesskadeforsikringsloven. Yrkesskadeforsikringsforeningen innga ved prosessfullmektig advokat Tone Lenvik rettidig tilsvar 9. mars 2012, med påstand om frifinnelse.

Den 10. august 2011 ble A innvilget varig uførepensjon fra NAV. Ved beregningen av pensjonen er det lagt til grunn at 40 % av den er relatert til to yrkesskader, hvorav den ene yrkesskaden er fallet som er gjenstand for nærværende sak.

Hovedforhandling ble holdt i Vesterålen tingrett 30. mai 2012.1 tillegg til partsforklaring fra A, mottok retten fem vitneforklaringer. Det ble videre foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saksøkerens påstandsgrunnlag

Det er enighet mellom partene om at A er en arbeidstaker i yrkesskadeforsikringslovens forstand. Spørsmålet i saken er om vilkårene i lovens § 10 om at A har vært på arbeid i arbeidstiden på arbeidsstedet er oppfylt. Ordlyden i folketrygdloven og yrkesskadeserstatningsloven skal i den sammenheng forstås likt.

Vedrørende vilkåret om å være i «arbeid» anføres det at handlingen A utførte skjedde om bord og i direkte tilknytning til jobben. Det var ikke i egeninteresse. Rt-2006-1129, lovforarbeid og langvarig forvaltningspraksis viser at den snevre ordlyden ikke skal tas på ordet Ytterpunktet er aktiviteter knyttet til arbeidet, herunder om det skjer i arbeidsgivers interesse, samt hvor nær tilknytning det er mellom aktiviteten og jobben som gjøres. Grensene må justeres når jobben er utflytende. Det må heller ikke være en konkret aktivitet som utføres for at man er i arbeid. Man vil blant annet anses å være i arbeid når man skifter klær før eller etter arbeid.

Det anføres videre at A falt i båten og var «på arbeidsstedet» da hendelsen fant sted. Bryggen var flat og rett. Skadene fra fallet tilsier derfor at han falt i båten, mot redskapsbenken. Bryggen må uansett anses å være omfattet av «arbeidsstedet». Det har ingen betydning hvorvidt B hadde måket på kaien og båten tidligere på kvelden. Det forhold at ingen kan bevitne hendelsen kan ikke føre til ansvarsfritak. Det kan ikke tillegges vekt at det ikke fremgår av legejournalen for første konsultasjon at skaden hadde skjedd på jobb.

Rundskrivet til folketrygdloven § 13-6 viser at hendelser i en bil vil anses å være på arbeidsstedet dersom det er avtalt at bilen skal stå hjemme hos arbeidstaker. Det er avgjørende hvorvidt stedet naturlig hører inn under arbeidsgivers ansvarsområde.

Ulykken skjedde videre i «arbeidstiden». Arbeidstiden omfatter nødvendige forberedelser, og det er naturlig at A som skipper av båten gjorde dette. Eposten fra Jan Hansen og senere bekreftelse fra inspektør Odd Steffensen viser at starttidspunktet for oppdraget i Svolvær den 5. januar 2009 var kl. 08:00. Den andre eposten som ble sendt til As andre adresse om senere starttidspunkt kan ikke vektlegges. A hadde ikke tilgang til denne eposten. Han kunne heller ikke ha overholdt avtalen med fiskeridirektoratet ved å dra først dagen etterpå, værforholdene, båtens tillatte hastighet og reisestrekningen tatt i betraktning. Rutinen var at de skulle dra ut med båten med inspektør kl. 08:00 om morgenen.

Det kan ikke vektlegges at A ikke uttrykkelig ble bedt om å føre båten til Svolvær dagen i forkant. Dette er innenfor skipperens myndighet å bestemme, og ikke noe man må bli bedt om for hvert oppdrag. Det er også skipperens ansvar å vurdere når det er forsvarlig å reise. A var kompetent til å føre båten om natten under de rådende værforholdene.

Saksøkerens påstand

1. Yrkesskadeforsikringsforeningen er erstatningsansvarlig for skadene A ble påført ved arbeidsulykken 4. januar 2009.

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen dømmes til å erstatte A sakens omkostninger.

Saksøktes påstandsgrunnlag

Den som pretenderer et krav har også bevisbyrden. Det kreves mer enn 50 % sannsynlighet for at faktum skal kunne legges til grunn. Det er de begivenhetsnære bevis som skal vektlegges ved denne vurderingen, jf. Rt-1998-1565.

Når det gjelder ansvarsgrunnlaget, er det sikker rett at en arbeidstaker ikke er kontinuerlig dekket av yrkesskadeforsikringen. Det går et skille mot handlinger av mer privat karakter som arbeidsgiver ikke kan kontrollere. De faller derfor utenfor.

Rettspraksis gir ikke grunnlag for en utvidende tolkning. I Rt-2004-487 var det ikke dekning under en sosial utflukt med jobben. Det ble uttalt at det skal utvises forsiktighet med å tolke de tre bedriftsvilkårene utvidende. Det vises videre til TRR-1992-5029 om forberedelser før arbeid som er utenfor dekning. Private gjøremål på arbeidssted omfattes ikke. Heller ikke opphold på arbeidsstedet før og etter vanlig arbeidstid anses å være omfattet, jf. Kjønstad/kommetarutgaven til folketrygdloven.

For yrkesskadedekning på reise til og fra arbeidssted ved ambulerende arbeidssted, skal det noe til for at arbeidsstedsvilkåret kan tolkes utvidende. Det vises til Rt-2000-220 og Rt-2000-1028. Det er videre et krav at man står til disposisjon for arbeidsgiver, og utfører oppgaver for denne.

Det anføres at det ikke foreligger noen yrkesskade, og at det således heller ikke er noe ansvar knyttet til dette.

Det er ikke sannsynliggjort at A falt om bord i båten. Det foreligger ingen objektiv og begivenhetsnære bevis for dette. Verken vitner eller legejournal like etter hendelsen kan bekrefte dette. A oppsøkte lege 16 ganger før det er nedtegnelser om at fallet skjedde i båten. Skaden ble meldt inn til yrkesskadeforsikringen først etter halvannet år.

Skadens art og omfang er ikke egnet til å si noe om skadestedet var på benken i båten eller om det var på kaien. A har en alvorlig lungesykdom. Et alminnelig fall ville derfor medført større konsekvenser enn for en frisk, selv på en brygge. I dekkshåndboken fremgår det at A falt på flytebrygga. Det var ikke snø og is på dekket, og dekket hadde antisklisand. I loggboken fremgår det at båten var klargjort.

Forutsatt at A falt om bord i båten, anføres det at arbeidsoppdraget startet først dagen etter, og at A derfor ikke var i «arbeid». A dro ned til båten på egen fritid for å laste om bord egne eiendeler. B hadde vært der mange timer samme dag for å klargjøre båten. Det skulle derfor ikke være grunn til å dra ned den kvelden.

B hadde påtatt seg ansvaret med å klargjøre båten, selv om dette egentlig er den påtroppende sitt ansvar. Dette gjaldt spesielt i høytider. Begrunnelsen er at A ikke var fast ansatt.

Det er videre A som har forklart at han måtte reise dagen i forkant for å oppfylle kontrakten. A var ikke kontinuerlig i jobb, men innleid som skipper. Han var derfor bare underlagt arbeidsgivers fra oppdragets start til slutt. Når han dro ned i båten utenfor dette tidsrommet var han også utenfor lovens ramme.

Det foreligger ingen konkrete opplysninger om at A skulle starte oppdraget søndags kveld. I eposten fra Petter Dragøy fremgår at oppdraget skulle starte mandag formiddag. Epost fra Jan Hansen den 19. desember 2008 bekrefter dette. Eposten der Odd Steffensen bekreftet at starttidspunkt var kl. 08:00 i Svolvær, ble sendt to år etter at hendelsen fant sted. Denne kan ikke tillegges stor vekt. Arbeidsdagen er normalt mellom klokken 08-17. De kjører aldri på natten, og i hvert fall ikke på vinteren med snø, is og dårlig vær.

Til motpartens anførsel om at A måtte reises dagen før grunnet været, anføres at dette er en vurdering som tas først når oppdraget skal starte. Dersom det er dårlig vær slik at de må starte tidligere, reiser man i alle fali på dagtid. Hvis As forklaring om at han måtte reise om kvelden i forkant legges til grunn, ville han ikke vært i stand til å overholde hviletidsbestemmelsene. Det skal være minimum 10 timer hvile i løpet av et døgn jf. hviletidsbestemmelsene i skipssikkerhetsloven § 23 og § 24.

Saksøktes påstand

1. Yrkesskadeforsikringsforeningen frifinnes.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger.

Rettens vurdering

Saken gjelder et fastsettelsessøksmål om hvorvidt A har krav på erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Retten skal ta stilling til om det foreligger et ansvarsgrunnlag. Partene er enige om at A var en arbeidstaker i yrkesskadeforsikringslovens forstand. Det rettslige spørsmålet er om A fyller de såkalte bedriftsvilkårene i lovens § 10 om å være «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden.»

Det følger av Ot.prp.nr.44 (1988-1989) s. 89 at uttrykket skal forstås på samme måte som likelydende ordlyd i folketrygdloven § 13-6. Formålet med yrkesskadeforsikringsordningen er å gi kompensasjon for den særlige risiko som antas forbundet med arbeidet. Det er normalt skader som oppstår i arbeidsrelaterte situasjoner som dekkes. Rettspraksis viser at en ordlydstolkning ikke kan legges til grunn for forståelsen. Ut fra formålet med ordningen er det tilkjent dekning i noe større utstrekning enn hva ordlyden gir uttrykk for, eksempelvis anses man også å være «i arbeid» i en matpause, under en faglig utflukt eller ved deltakelse på trimaktiviteter på arbeidsstedet i arbeidsgivers regi. Ikke alle oppgaver som utføres i tilknytning til arbeidet vil likevel være omfattet. I Høyesteretts avgjørelse Rt-2004-487 ble det i premiss 28 lagt til grunn at det bør «utvises forsiktighet med å tolke bedriftsvilkårene utvidende - utover det som følger av fast trygderettspraksis og formålet med yrkesskadedekningen, nemlig å gi kompensasjon for den særlige risiko som antas å følge av det arbeid man utfører».

Alle tre vilkårene er omtvistet mellom partene, herunder om A var i arbeid når han lastet om bord egne ting, om arbeidstiden var startet da han falt, samt om fallet skjedde på arbeidsstedet. Det er ikke enighet om faktum i saken knyttet til når oppdraget i Svolvær skulle starte eller om A falt om bord i båten eller på kaien.

Retten vurderer først om hendelsen fant sted «i arbeidstiden». Partene har ulik oppfatning av når oppdraget skulle starte i Svolvær, herunder når det var nødvendig for A å reise fra Andenes der båten lå fortøyd. De legislative hensyn bak vilkåret, er at dekningen gjelder for det tidsrom man er underlagt arbeidsgivers styringsrett og risikoen man da eksponeres for.

B fortalte i sin vitneforklaring at toktene normalt startet kl. 08 om morgenen, og at båten ikke pleide å kjøre om natten. De hadde tidligere pleid å gå i all slags vær, men hadde sluttet med dette etter kritikk om dette. Nå så de an været på oppstartstidspunktet. Ut fra eposten datert 19. desember 2008 fra Jan H. Hansen i fiskeridirektoratet og arbeidsgiver Petter Dragøys videresending av denne til A den 1. januar 2009, finner retten at planen til fiskeridirektoratet da eposten ble sendt var at det aktuelle oppdraget skulle starte på formiddagen 5. januar 2009. Vitneforklaringen og den senere eposten fra Jan H. Hansen 25. april 2011 om tidligere starttidspunkt tillegges ikke vekt av retten, idet disse etterfølgende opplysningene står i motstrid til de begivenhetsnære opplysningene om samme forhold, jf. Rt-1998-1565.

Retten finner det videre godtgjort at A var i den tro at oppdraget skulle starte kl. 08:00 påfølgende dag, og at han ut fra værutsiktene fremover besluttet å dra på det aktuelle tidspunktet om kvelden. Vitneforklaringene understøtter at toktene med fiskeridirektoratets inspektører andre ganger hadde startet på dette tidspunktet. Retten kan vanskelig se at A hadde en annen motivasjon for å dra til båten så sent om kvelden enn å skulle oppfylle arbeidsgivers avtale med fiskeridirektoratet.

Det forhold at A hadde misoppfattet når oppdaget skulle starte, kan ikke på selvstendig grunnlag føre til at hendelsen må anses å være utenfor arbeidstiden. Det forelå ingen arbeidsavtale som konkret regulerte As arbeidstid. Yrket er videre av en slik karakter at det er skipperen som har ansvaret for å vurdere hvilket tidspunkt det anses forsvarlig å gå med båten. Det er herunder ikke noe forbud mot å føre en båt om natten. As intensjon var å handle i arbeidsgivers interesse om å rekke frem i tide til oppdraget i Svolvær. Disse forhold må tillegges den avgjørende vekt ved vurderingen av om hendelsen skjedde i arbeidstiden. Vilkåret anses etter dette å være oppfylt.

Saksøkte kan ikke høres med sin anførsel om at hvileplikten ikke ville blitt overholdt hvis A dro om kvelden, og at dette tilsier at hendelsen ikke kan anses å ha skjedd i arbeidstiden. Retten finner at en eventuell overtredelse av hviletidsbestemmelsen i sjøsikkerhetsloven § 24 ikke er en presumsjon for at vilkåret etter yrkesskadeforsikringsloven ikke er oppfylt. Dette er to uavhengige vurderinger. Det bemerkes likevel at et krav om 10 timer hvile i løpet av 24 timer, hvorav 6 timer skal være sammenhengende, vil kunne overholdes ved en avgang fra Andenes senkveld, deretter noen timer hvile i Svolvær, og avslutning av oppdraget ut på ettermiddagen dagen etter.

Spørsmålet videre er om A var «i arbeid» da hendelsen fant sted. Ved vurderingen av hvilke handlinger man anses å være «i arbeid», er det i Høyesteretts avgjørelse Rt-2004-487 uttrykt at handlingens «tilknytning og nærhet til det ordinære arbeid er det viktigste kriterium» jf. premiss 31 i avgjørelsen. Dette beror på en konkret vurdering, der også i hvem sin interesse handlingen blir utført er relevant å se hen til.

Hendelsen skjedde i forbindelse med at A forberedte seg for avgang. Forberedelsene omfattet blant annet å starte opp båten, slå på lys og laste om bord egne eiendeler. Han falt da han skulle bære egne eiendeler som skulle med på turen. Det er fra yrkesskadeforsikringsforeningen anført at A ikke hadde noen grunn til å oppholde seg på stedet, idet han som innleid vikar ikke hadde ansvaret for forberedelser i forkant av avgangen. Han var således ikke «i arbeid». Det var B som hadde ansvaret for slike forberedelser. B hadde vært i båten flere timer i forkant samme dag for å klargjøre båten til toktet.

Retten finner at As forberedelser klart må anses å være innenfor kravet om å være «i arbeid». Selv om arbeidsdelingen er slik at noen andre først klargjør båten, er det den som skal føre båten som sitter med ansvaret for båtens sikkerhet. Det er derfor naturlig at det gjøres forberedelser i båten knyttet til dette. Når det gjelder oppgaven å laste om bord egne eiendeler til turen, er dette et tilstøtende og nært knyttet gjøremål til arbeidet, av samme karakter som å skifte klær før og etter jobb, toalettbesøk og matpauser. Slike handlinger er innenfor hva som regnes som «i arbeid». Hans forberedelser må derfor anses å være dekket av begrepet.

Det skal videre avgjøres om fallet skjedde «på arbeidsstedet». Når arbeidsstedet er en båt utføres arbeidet på forskjellige geografiske steder. Det betegnes av den grunn som et ambulerende arbeidssted. Dette til forskjell fra en stasjonær arbeidsplass, der arbeidsstedet ofte er en bygning. Arbeidsstedet er i slike tilfelle naturlig avgrenset av inngangsdøren eller til området innenfor et gjerde, port, hekk eller gresslette. Ved ambulerende arbeidssted befinner arbeidsstedet seg derimot på den plass arbeidet til enhver tid utføres. Reisen til og fra arbeidsstedet er på tilsvarende vis som for stasjonære arbeidssteder normalt ikke dekket, jf. blant annet Rt-2000-220.

Partene er uenige i hvor fallet skjedde. Det er fra yrkesskadeforsikringsforeningen anført at fallet skjedde på bryggen, og at dette er utenfor arbeidsstedet. A anfører at fallet skjedde om bord i båten mot en benk, men at bryggen under enhver omstendighet er en del av arbeidsstedet.

Retten legger ut fra bevisførselen i saken til grunn at hendelsen skjedde i forbindelse med at A holdt på å laste eiendelene sine i båten, og at fallet av den grunn skjedde enten i selve båten eller på bryggeområdet i nærheten av båten. Det er slik retten vurderer det ikke avgjørende for utfallet at det tas stilling til hvor av disse stedene fallet eksakt skjedde. Begge stedene må anses som arbeidsstedet. Bryggeområdet rundt båten er en del av den oppholdssonen der det pågår aktivitet som er naturlige ledd i utøvelsen av arbeidet på en båt, eksempelvis å feste og løsne trosser, håndtere last på bryggen, samt laste og losse båten. Slike aktiviteter er forbundet med en ikke ubetydelig risiko for å bli skadet, eksempelvis fall mellom bryggekant og ripe, eller som i denne sak fail under lasting av gods. Bryggeområdet rundt båten må av den grunn også anses som en del av den kontrollsfæren der arbeidsgiver har ansvaret for hendelser arbeidstaker kan utsettes for. En slik forståelse er i overensstemmelse med yrkesskadedekningens formål om at det skal kompenseres for den særlige risiko som antas forbundet med arbeidet. Retten finner etter dette at As fall skjedde på arbeidsstedet.

Saksomkostninger

Saksøker har vunnet saken, og har krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Retten har ikke funnet grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsene i § 20-2 tredje ledd eller § 20-4.

Saksøkers prosessfullmektig advokat Finn Linde Eriksen har lagt frem en omkostningsoppgave som oppfyller kravene i tvisteloven § 20-5 tredje ledd. Det er krevd dekket kr 177 703,- inkludert mva, hvorav kr 128 572,- eksklusiv mva er salær til prosessfullmektigen. I tillegg kommer utlegg til rettsgebyr. Advokat Tone Lenvik har protestert på timebruken forut for inngivelse av stevning, og har anført at det er for høyt.

Etter tvisteloven § 20-5 er det de nødvendige kostnader ved saken som kan kreves erstattet av motparten. Hvorvidt de pådratte kostnadene har vært nødvendige, må bero på en samlet vurdering av blant annet sakens juridiske og faktiske kompleksitet, og dens betydning for parten.

Ved prøvingen av et salærkrav skal både timesats og tidsforbruk prøves. Retten legger til grunn at saken er av stor personlig betydning for A. Partene har videre vært uenige om både de faktiske og de rettslige forhold i saken. Dette tilsier at det må tillates grundige forberedelser fra prosessfullmektigens side. Salærsatsen til advokat Finn Linde Eriksen frem til det ble inngitt stevning er så vidt lav sammenlignet med satsen til advokat Tone Lenvik, at differansen mellom partene ikke er av nevneverdig betydning. Retten finner samlet sett at tidsbruken og beløpet for denne posten av salærkravet fremstår som rimelig.

Retten har videre overveid nedsettelse av kravet for perioden mellom inngivelse av stevning og hovedforhandling. Partene ble i medhold av tvisteloven § 20-5 femte ledd bedt av retten om å uttale seg, idet det ikke under hovedforhandlingen fremkom innsigelser til denne posten i omkostningskravet. Begge partene har inngitt merknader. Når det gjelder advokat Eriksens salærsats og tidsbruk fra stevning og frem til hovedforhandling finner retten at oppdraget forsvarlig kunne ha blitt utført til en lavere kostnad enn kostnadsoppgavens pålydende. Til sammenligning har advokat Lenvik brukt 16 timer mindre og samlet sett hatt ca. halvparten så høyt salær i denne fasen. Riktignok er saksøkersidens arbeidsoppgaver normalt sett noe mer omfattende og arbeidskrevende enn for saksøkte, noe som også må legges til grunn i den foreliggende sak. Etter en samlet vurdering finner retten at det er rimelig å nedsette salæret til kr 65 000 eksklusiv mva for perioden mellom inngivelse av stevning og hovedforhandling.

Det samlede krav inkludert rettsgebyr, reiseutgifter til prosessfullmektig og utgifter til vitner beløper seg etter dette samlet til kr 159 244 inkludert mva. Beløpet skal betales til A innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er ferieavvikling ved domstolen.

Domsslutning:

1. Yrkesskadeforsikringsforeningen er erstatningsansvarlig for skadene A ble påført ved arbeidsulykken 4. januar 2009.

2. Yrkesskadeforsikringsforeningen dømmes til å erstatte As sakens omkostninger med 159.244 - hundreogfemtinitusentohundreogførtifire - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Vi bistår klienter over hele landet.