Dom: Vilkår for etteroppgjør

Personskadeadvokaters kommentarer:

Lagmannsretten kom til at vilkårene for etteroppgjør forelå. Det avgjørende spørsmål var om forverringen i skadelidtes helsesituasjon etter at forlik var inngått, hadde sammenheng med overfallet som fant sted 8 år tidligere. Lagmannsretten kom til at overfallet fremsto som en sentral del av årsaksbildet, og dermed en nødvendig betingelse for skadeutviklingen.

Saken ble ikke prosedert av advokat hos oss, men presenteres for å vise rettsutviklingen.

Nedenfor følger hele dommen:

Instans: Borgarting lagmannsrett

Dato: 2015-03-05

Publisert: LB-2014-47160

Stikkord: Forsikring mv. Yrkesskadeforsikringsloven. Etteroppgjør, yrkesskadeforskriften § 5-1.

Saken gjelder krav om etteroppgjør under yrkesskadeforsikringen.

   
Sakens bakgrunn
A ble i 1998 ansatt som drosjesjåfør hos drosjeeier B. Natten til 18. mars 2000 ble hun overfalt av en passasjer som satt i baksetet i den drosje hun kjørte. Overfallet medførte at A ble sykemeldt. Bakgrunnen for sykemeldingen var dels ryggplager og dels psykiske reaksjoner etter overfallet.

B hadde ikke den lovpålagte yrkesskadeforsikring. I slike tilfeller bestemmer lov om yrkesskadeforsikring § 7 at:

Dersom ingen forsikringsgiver er ansvarlig etter §§ 5 eller 6, svarer de forsikringsgivere som tilbyr yrkesskadeforsikring etter loven, i fellesskap for arbeidstakerens tap. Forsikringsgiverne er solidarisk ansvarlige. Kongen kan gi nærmere regler om fordelingen av skadesummen mellom dem.

Yrkesskadeforsikringsforeningen (heretter YFF) er en forening av forsikringsgivere som tilbyr forsikring etter yrkesskadeforsikringsloven. Foreningen administrerer det solidariske ansvar forsikringsgiverne har etter § 7.

A var sykemeldt frem til medio november 2000 da hun fikk eget drosjeløyve og startet opp egen drosjevirksomhet. Hun kjørte selv på dagtid, mens hun hadde en ansatt sjåfør som kjørte på kvelden/natten. A opplyste at hun tok ikke-reseptbelagte smertestillende medikamenter mens hun kjørte, mens hun om kvelden tok de smertestillende medikamenter som legen hadde foreskrevet. Disse medikamenter var merket med varseltrekant. Hun opplyste at hun kjørte det hun greide, men at det aldri var snakk om hele dager. I brev fra As daværende advokat, Fredrik Edvardsen, til YFF datert 17. desember 2002, opplyses at A ikke har klart å arbeide 100 % etter at sykemeldingsperioden opphørte. Det bes om at det oppnevnes spesialist for å vurdere eventuell medisinsk invaliditetsgrad og ervervsmessig uføregrad hos A.

Ovennevnte ordning ble videreført frem til 2004. Dette år ansatte A en sjåfør til, som kjørte annenhver helg. I løpet av 2005 sluttet hun med ansatte. Dette fordi hun ikke greide stresset med påleggstrekk mv.

A hadde i 2006 brutto omsetning i drosjenæringen med 136 888 kroner, som hun kjørte inn selv. I 2007 og 2008 hadde hun ingen omsetning på drosjevirksomheten. I 2009 omsatte hun for 253 042 kroner, mens hun i 2010 omsatte for 138 048 kroner.

Våren 2007 mottok A sykepenger ut fra en uføregrad på i hovedsak 75 %. I perioden april - desember 2008 mottok hun rehabiliteringspenger ut fra en uføregrad på 60 %. I 2009 mottok hun rehabiliteringspenger ut fra en uføregrad på 50 %.

A og YFF inngikk avtale om forsikringsoppgjøret i juli 2008. Avtalen fremkom ved forhandlinger mellom As daværende advokat, Inger Marit H. Borch, og Roger Stenseth i YFF vinteren/våren 2008, og ble til slutt nedfelt i en telefaks fra advokat Borch til Stenseth 7. juli 2008. Stenseth bekreftet innholdet ved å påføre sin signatur på telefaksen og returnere den til advokat Borch. Fra telefaksen hitsettes:

Jeg viser til tidligere kontakt og forhandlinger i ovennevnte sak og oppsummerer med dette skriftlig følgende avtale om minnelig løsning som nå er inngått mellom A og Yrkesskadeforsikringsforeningen om utbetaling av erstatning som følge av yrkesskade pga overfall i år 2000:

1. Yrkesskadeforsikringen utbetaler erstatning tilsvarende kr 960 000 til A, hvorav kr 823 000 anses som erstatning for framtidig inntektstap, kr 87 000 anses som menerstatning og kr 50 000 anses som erstatning for lidt inntektstap fram til oppgjørstidspunktet. Forliket har tatt utgangspunkt i en ervervsmessig uførhetsgrad på 48 % når det gjelder framtid inntektstap.
2. Yrkesskadeforsikringen har tidligere forskuttert NOK 210 000 til dekning av utgifter, forskudd på erstatningen m.v. Som del av minnelig løsning om oppgjør for framtidig inntektstap jf punkt 1 foran og dekning av advokatsalær som er betalt til advokat Edvardsen, krever Yrkesskadeforsikringsforeningen ikke refusjon av beløpet.
3. Yrkesskadeforsikringsforeningen aksepterer å dekke As advokatutgifter etter regning fra advokat Inger Marit Haenel Borch basert på fakturagrunnlag og e-post sendt fra undertegnede til Yrkesskadeforsikringsforeningen v/ Roger Stenseth 4. juni 2008.
A fikk etter hvert problemer med drosjevirksomheten ved at det ble stilt krav om at hun måtte jobbe 100 %, da dette var forutsetningen ved løyvetildelingen. I et møte med fastlegen og NAV 3. september 2010 fortalte A at hun jobbet ca. 20-30 % stilling. Etter møtet besluttet A seg for å innlevere løyvet. Dette ble gjort 1. oktober 2010. A har etter dette ikke vært i jobb.

Den første henvendelse om etteroppgjør ble fremsatt av advokat Øyvind Miller 29. september 2011. Kravet ble begrunnet med at As ervervsmessige uføregrad hadde endret seg vesentlig. YFF motsatte seg kravet.

Stevning i saken ble uttatt 19. juni 2013.

A søkte om uføretrygd 18. november 2013. I legeerklæringen anga fastlegen posttraumatisk stresslidelse som diagnose. Det fremgår imidlertid at det også foreligger kroniske ryggsmerter. Søknaden ble, som lagmannsretten kommer til nedenfor, innvilget ved vedtak fra NAV 26. mai 2014.

Oslo tingrett avsa 10. januar 2014 dom med slik domsslutning:

1. Yrkesskadeforsikringsforeningen frifinnes.
2. A betaler til Yrkesskadeforsikringsforeningen sakskostnader med 150 075 - hundreogfemtitusenogsyttifem - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.
A har anket Oslo tingretts dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 12.-13. februar 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Advokat Lid møtte på vegne av YFF. Det ble avhørt seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

   
Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:
A er som følge av overfallet 18. mars 2000 påført både psykiske plager i ettertid (posttraumatisk stressyndrom - PTSD) og somatiske plager i form av vedvarende ryggsmerter. Smertene er relatert til øvre del av ryggsøylen (brystryggsøylen).

As ervervsmessige uføregrad som følge av skadehendelsen er i dag 100 %. Dette er en vesentlig endring fra tidspunktet da forliksavtalen ble inngått. Forliksavtalen tar utgangspunkt i en ervervsmessig uføregrad på 48 %. Hun har ut fra dette krav på etteroppgjør fra YFF.

Kravet på etteroppgjør følger av forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring (heretter yrkesskadeforskriften) § 5-1. Det er tilstrekkelig at enten den medisinske invaliditet eller den ervervsmessige uføregrad har endret seg vesentlig, for at etteroppgjør skal kunne foretas.

YFF kan ikke høres med at etteroppgjør ikke kan foretas fordi forliket ikke fremkom ved en beregning etter kapittel 3 i forskriften. Det gjøres prinsipalt gjeldende at erstatningen for tap i fremtidig erverv slik det fremkommer av forliket er beregnet ut fra kapittel 3, subsidiært at reglene om etteroppgjør uansett vil gjelde.

Avtalen vil uansett kunne revideres grunnet den etterfølgende utvikling, jf. avtaleloven § 36 og Rt-2013-769. Alle de kumulative vilkår for revisjon av avtalen som fremgår av rettspraksis, er oppfylt.

Det foreligger årsakssammenheng mellom forverringen av skaden etter at avtalen ble inngått og overfallet. Det må særlig legges vekt på den tidsmessige sammenheng mellom overfallet og skadefølgene. Forverringen som har inntrådt etter at forliket ble inngått skyldes trolig at A brukte krefter hun ikke hadde til å stå i jobb.

Det må tas vesentlig hensyn til at NAV har innvilget uføretrygd med yrkesskadefordel ut fra en uføregrad på 100 %. Det vises til egenverdisynspunktet, som følger av flere avgjørelser i Finansklagenemnda.

Det aksepteres at A har bevisbyrden for at det har skjedd en vesentlig forverring av skaden etter at avtalen ble inngått. Det er imidlertid YFF som har bevisbyrden for at en del av uførheten ville ha inntrådt uansett, jf. Rt-1999-1473. I forhold til alternative skadeårsaker er utgangspunktet at skadevolder må ta skadelidte som hun er.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Yrkesskadeforsikringsforeningen dømmes til å betale A ytterligere yrkesskadeerstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kroner 1 315 000 med tillegg av lovens rente fra 1. november 2012 til betaling skjer.
2. A tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.
   
Ankemotparten, Yrkesskadeforsikringsforeningen, har i hovedtrekk anført:
Utgangspunktet er at inngåtte avtaler skal holdes. Den inngåtte avtale er et resultat av forhandlinger mellom partene, hvor det blant annet knyttet seg usikkerhet til om det forelå årsakssammenheng mellom overfallet og de plager A i ettertid har hatt. Det ble forhandlet om beløp, ikke uføregrader.

Yrkesskadeforskriften § 5-1 kan ikke anvendes i saker hvor det er inngått minnelig avtale om oppgjøret, jf. ordlyden i bestemmelsen. Begrunnelsen er at oppgjøret er skjønnsmessig fastsatt. Det vil undergrave minnelige løsninger om skadelidte kan kreve erstatning for sin faktiske medisinske og ervervsmessige uførhet i et etteroppgjør. Det vises til Stenseths forklaring om hvorledes forliket kom i stand. Det forelå usikkerhet om flere punkter, særskilt nevnes spørsmålet om årsakssammenheng.

As ervervsmessige uføregrad har ikke endret seg vesentlig siden oppgjøret fant sted i 2008. Det må ses på hvorledes As ervervsevne reelt var i 2008, ikke hvorledes NAV vurderte den. Trolig var As uføregrad i 2008 høyere enn de 60 % NAV tok utgangspunkt i. En eventuell økning av ervervsuførheten har andre årsaker enn overfallet.

Atter subsidiært anføres at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom overfallet i mars 2000 og en vesentlig endring i uføregraden. Det foreligger verken akuttsymptomer eller brusymptomer mellom overfallet og ryggplagene/den posttraumatiske stresslidelse som A har.

Det foreligger ikke grunnlag for retten til å konkludere på samme måte som NAV har gjort i saken. NAV har utelukkende bygd på fastlegens erklæringer og har ikke vurdert den sakkyndige erklæring fra dr. Arit Ødegaard.

Det er vanskelig å sannsynliggjøre årsakssammenheng så lenge etter overfallet, jf. vitneprovet til overlege Synnøve Kvalheim. Bedring av skaden er det normale, ikke en forverring.

Overlege Jørn Bremnes teori om skade på fasettleddene er ikke allment akseptert blant medisinerne.

A har videre hatt andre belastninger av psykososial karakter. Det vises til problemene i forhold til hennes tidligere ektefelle og at As datter døde som følge av en overdose i 2012. Datteren slet imidlertid med en alvorlig schizoaffektiv lidelse med ADHD helt tilbake fra 2009.

Det foreligger ikke grunnlag for å sette forliket til side i medhold av avtaleloven § 36. Forliket var ikke urimelig da det ble inngått, og det er ikke i strid med god forretningsskikk å gjøre det gjeldende i dag. Vilkårene i § 36 er strengere enn i yrkesskadeforskriften § 5-1.

Det er A som har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene foreligger. YFF trenger ikke å påvise noen alternative årsaksfaktorer. YFF vil dog ha bevisbyrden i forhold til å sannsynliggjøre alternative eller samvirkende skadeårsaker, der A har oppfylt sin bevisbyrde i forhold til overfallets betydning som skadeårsak.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Yrkesskadeforsikringsforeningen tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.
   
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten og bemerker:
   
1. Innledning
Retten skal ta stilling til om vilkårene for å foreta etteroppgjør av erstatningen for tap i framtidig erverv, foreligger. Erstatningen for denne post utgjør 823 000 kroner i henhold til forliket. I tillegg er det utbetalt 210 000 kroner akonto som ikke ble krevet tilbakebetalt. I henhold til forliket punkt 2 var dette beløpet en del av den minnelige løsningen knyttet til fremtidig inntektstap og dekning av As advokatutgifter.

Etteroppgjør kan foretas med grunnlag i yrkesskadeforskriften § 5-1, alternativt med hjemmel i avtaleloven § 36.

Lagmannsretten vil, som et ledd i drøftelsen av om vilkårene for etteroppgjør foreligger, ta stilling til om As ervervsmessige uføregrad er vesentlig endret etter at forliket ble inngått.

Dersom slik endring foreligger, må det tas stilling til om endringen skyldes overfallet.

Partene er enige om erstatningens størrelse dersom vilkårene for etteroppgjør foreligger.

Partene er videre enige om at kravet er fremsatt i tide, jf. femårs-fristen i yrkesskadeforskriften § 5-1.

   
2. Vilkårene for etteroppgjør
Lagmannsretten drøfter i det følgende om vilkårene for etteroppgjør foreligger. Spørsmålet om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom overfallet og de plager A har, behandles nedenfor i punkt 3.

YFF har anført at yrkesskadeforskriften § 5-1 ikke får anvendelse i saken da erstatningsoppgjøret ikke er fastsatt med hjemmel i yrkesskadeforskriften kapittel 3.

Lagmannsretten er kommet til anførselen ikke fører frem. Slik lagmannsretten vurderer bevisene, ble tapet i fremtidig erverv fastsatt med basis yrkesskadeforskriften kapittel 3. Partene var uenige om hvilken ervervsmessig uføregrad som forelå på avtaletidspunktet, men ikke om hvorvidt nødvendig årsakssammenheng forelå. Det vises dels til ordlyden i forliket datert 7. juli 2008 hvor det innledningsvis fremgår enighet om «utbetaling av erstatning som følge av yrkesskade pga overfall i år 2000». YFF har verken i avtaleteksten, eller i annen tidsnær dokumentasjon, gjort gjeldende at det ikke foreligger nødvendig årsakssammenheng mellom overfallet og skadevirkningen. Uenigheten synes i stedet å ha gått på graden av uførhet. Lagmannsretten har registrert at vitnet Stenseth forklarte at uenigheten mellom partene gikk utover dette, men retten finner ikke å kunne legge dette til grunn i mangel av tidsnær dokumentasjon som støtter opp om anførselen. De beregninger av fremtidstapet ut fra ulike uføregrader som ble utarbeidet, indikerer at uenigheten mellom partene gikk på hvor stor uføregraden var, ikke på årsakssammenhengen. Beregningene ble foretatt med utgangspunkt i yrkesskadeforskriften kapittel 3.

Uansett må uklarheten med hensyn til om oppgjøret er foretatt etter yrkesskadeforskriftens regler gå ut over YFF. Det fremgår ikke av forliket noe om hvilke forutsetninger det er inngått på, heller ikke fremgår det noe om at forliket er endelig med den virkning at adgangen til å kreve etteroppgjør er oppgitt.

Lagmannsretten vil etter dette vurdere om vilkårene for etteroppgjør i henhold til yrkesskadeforskriften § 5-1, foreligger. Innledningsvis bemerkes at det er tilstrekkelig at enten den ervervsmessige uføregrad eller den medisinske invaliditet har endret seg for å kreve etteroppgjør. I dette tilfelle er det den ervervsmessige uføregrad som har endret seg.

Det er et krav om at uføregraden har endret seg vesentlig. Det kan være tvil om hvor stor As ervervsmessige uføregrad var i 2008. Forliket baserer seg på en uføregrad på 48 %, mens NAV innvilget rehabiliteringspenger ut fra en uføregrad på 60 % for perioden 10. desember 2007-30. juni 2008. Lagmannsretten finner at det er mest sannsynlig at As uføregrad var på ca. 50 - 60 % på det tidspunkt forliket ble inngått.

Partene er enige om at A i dag er 100 % ervervsmessig ufør. Dette samsvarer med at A fikk innvilget uførepensjon med yrkesskadefordel ut fra en uføregrad på 100 % ved vedtak fra NAV datert 26. mai 2014. Lagmannsretten legger til grunn at hun har vært 100 % ervervsmessig ufør fra hun innleverte sitt drosjeløyve 1. oktober 2010.

En forverring av uføregraden på 40 - 50 % tilfredsstiller vesentlighetskravet i yrkesskadeforskriften § 5-1. Det vises til NOU 1994:20 side 182 (Personskadeerstatning) hvor det antydes at en endring på minst 20 % (skal formodentlig leses som 20 prosentpoeng) vil tilfredsstille vesentlighetskravet. Tilsvarende løsning er lagt til grunn i Finansklagenemndas praksis.

   
3. Særskilt om kravet til årsakssammenheng
   
3.1 Innledende merknader

Det avgjørende spørsmål blir derved om forverringen i den ervervsmessige uføregrad er en følge av overfallet, eller med andre ord om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom forverringen av den ervervsmessige uføregrad og overfallet. Innledningsvis hitsettes følgende avsnitt fra tingrettens dom, som lagmannsretten slutter seg til;

Retten legger til grunn at det er de alminnelige vilkår for årsakssammenheng som gjelder. Det vises til NOU 1994:20 s. 182:

«Et vilkår for at etteroppgjør skal finne sted, er at forverringen skyldes skaden eller sykdommen. Ofte vil en forverring skyldes flere faktorer. Det er et vanskelig spørsmål i hvilken grad andre årsaker skal forhindre etteroppgjør. Etter utvalgets mening er det tilstrekkelig at skaden eller sykdommen er hovedårsaken. Men er den bare en liten del av årsaken, kvalifiserer den ikke til etteroppgjør. Her må en legge til grunn de alminnelige vilkår for årsakssammenheng.»

Når det gjelder de alminnelige kravene til årsakssammenheng, viser retten til Rt-1992-64 på s. 69 der årsakskravet er formulert på følgende måte:

«Årsakskravet mellom en handling og en unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer. I den årsaksskjede som leder frem til en skade, kan det - når årsakskravet stilles på denne måten - foreligge flere årsaker og dermed også flere mulige erstatningsbetingende forhold.»

Det rettslige utgangspunkt for vurderingen av årsakssammenheng i vår sak er om det foreligger sannsynlighetsovervekt for at overfallet i mars 2000 er en nødvendig forutsetning for den forverring i ervervsmessig uførhet som fant sted etter avtaleinngåelsen i juli 2008. Dette kan også formuleres som et spørsmål om forverringen ville funnet sted uten overfallet. Dersom det er tale om samvirkende skadeårsaker, må overfallet ha vært «så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar» til det, jf Rt-1992-64 på s. 70.

Retten tar utgangspunkt i at det er saksøker som har bevisbyrden for at årsakssammenheng foreligger.

Lagmannsretten vil i tillegg vise til Rt-2010-1547 avsnitt 44 hvor Høyesterett uttaler at «siden sammenhengen mellom nakkesleng og kroniske plager generelt er svært tvilsom må man stille strenge krav til dokumentasjon i det enkelte tilfelle». Lagmannsretten legger til grunn at det må stilles tilsvarende dokumentasjonskrav i denne sak.

   
3.2 Nærmere om hvorvidt kravet til årsakssammenheng var oppfylt da forliket ble inngått

   
3.2.1 Innledende merknader

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å vurdere hvorvidt kravet til årsakssammenheng var oppfylt da forliket ble inngått. Dette selv om det avgjørende vurderingstema for saken er hvorvidt det foreligger årsakssammenheng mellom den forverring som har inntrådt i As helsesituasjon fra forliket ble inngått og til i dag. Bakgrunnen er at retten mener det er nødvendig å se utviklingen i As helsesituasjon i sammenheng.

   
3.2.2 As situasjon før overfallet

A var i en normal familie-/helsesituasjon da hun begynte som drosjesjåfør i 1998. Hun avsluttet sommeren 1992 et meget traumatisk ekteskap. Hun ble etter dette alenemor med ansvar for to mindreårige barn.

A drev mye med hester forut for overfallet. Dette har hun måtte gi seg med.

Det foreligger få medisinske opplysninger om A forut for overfallet. De opplysninger som foreligger er etter lagmannsrettens vurdering, ikke relevante for saken.

I tiden fra hun begynte som drosjesjåfør og frem til overfallet er det ikke opplysninger om helseplager. Lagmannsretten legger til grunn at A hadde en alminnelig god helsesituasjon forut for overfallet.

   
3.2.3 Om overfallet

Overfallet skjedde natt til 18. mars 2000. Av pasientjournalen fra innkomsten til Buskerud sentralsykehus fremgår at passasjeren skal ha begynt med å slå henne i skulderen. Deretter beskrives at overgriperen forsøkte å trekke henne over i baksetet. Det beskrives et mulig hukommelsestap. Av journalen fremgår at A klagde over smerter i ansiktet, nakken og venstre skulder. Det fremgår at det skal tas røntgen av «ansiktsskjelett, cervikalcolumna og venstre skulder». I epikrisen fra utskrivelsesdagen 21. mars 2000 fremgår at det er tatt røntgen av totalcolumna, som ikke avdekket noen sikker patologi.

I et mer utfyllende tilsynsnotat fra psykiatrisk poliklinikk 21. mars 2000 beskrives overfallet nærmere. Det fremgår at overgriperen tok tak i håret hennes og trakk hodet bakover. Han hadde før dette slått henne flere ganger over skulderen. A ble deretter trukket bak mellom setene, samtidig som overgriperen holdt hodet hennes. Det beskrives gjentatte slag og spark i ansiktet og kroppen for øvrig.

A beskrev overfallet på noenlunde tilsvarende måte i retten. Hun forklarte at overgriperen holdt henne i håret og dro hodet bakover. Hun ble trukket mellom seteryggene og ble liggende med hodet bak førersetet. Hun opplyste at hun hørte at det knaket, men at hun ikke kjente noe vondt som følge av dette. YFF gjorde gjeldende at sistnevnte opplysning er ny for lagmannsretten.

   
3.2.4 As helsesituasjon etter overfallet

A hadde et opphold på Sølvskottberget Opptreningssenter i perioden 18. april - 9. mai 2000. I journalnotatet/epikrisen fra oppholdet, beskrives at A hadde smerte overalt ved oppstarten av behandlingene. Den minste berøring utløste smerte. Det var verst i «thoracal - nakke og pust». Videre fremgår problemer med dyp pust. Dette kan ha sammenheng med mulig ribbensbrudd omtalt i journalnotatet fra innkomsten. Ved utskrivningen 9. mai 2000 beskrives at A har hatt et godt utbytte av oppholdet og at «ryggen er nesten helt fin igjen». Det fremgår videre at A vil fortsette med øvelser hjemme.

A var 100 % sykemeldt frem 1. august 2000, da hun prøvde seg i 25 % stilling. Av journalnotatet 18. august 2000 fremgår at drosjeeieren hun har kjørt for har sagt fra seg løyvet, og at A da må være klar til å jobbe 100 % igjen. Det fordi hun selv hadde søkt på, og blitt tildelt, det aktuelle løyve. Det fremgår av journalnotatet at ryggen var hovedproblemet på dette tidspunkt. Det fremgår at A opplyste å greie seg i bilen inntil 6 timer om gangen.

A gjennomførte 40 fysikalske behandlinger i perioden september 2000 - februar 2001. Det fremgår av fysioterapeut Ole Tuftes udaterte notat at A kom til ham «etter skade i rygg etter en voldshandling i jobbsammenheng». Av journalnotat gjort av fastlegen 19. september 2000 fremgår at fysioterapeuten mener at A ikke ville bli i stand til å starte opp for fullt 1. november 2000, men at hun selv mente at dette burde gå.

I perioden fra 8. januar 2001 til 4. desember 2002 foreligger det ikke medisinske journaler for A. Hun opplyser å ikke ha vært til lege i denne periode.

I perioden 4. desember 2002- 24. oktober 2003 fremgår fire journalnoteringer som synes å ha sammenheng med skaden. Det er uklart for lagmannsretten om A var til lege ved disse anledninger, eller om det er rene ekspedisjoner.

A var hos legen 28. oktober 2003. Det er i journalen anført «senfølge/sekvele etter skade A82» som diagnose.

Etter dette forefinnes ikke ytterligere helsedokumentasjon før legeerklæringen fra daværende fastlege Tore J. Holm datert 17. februar 2004. Det fremgår av denne erklæring av A fortsatt er plaget med ryggsmerter etter overfallet samt at hun har utviklet «psykiske problemer som ved posttraumatisk stresslidelse». Det fremgår at A vil bli søkt til Friskvernklinikken for videre rehabilitering.

A fikk ved vedtak av Røyken trygdekontor 7. september 2004 innvilget menerstatning ved yrkesskade. Den varige medisinske invaliditeten ble fastsatt til invaliditetsgruppe 2, som tilsvarer en invaliditetsgrad mellom 25-34 %.

Det foreligger en epikrise fra OMI klinikken datert 1. juni 2004. Her beskrives at ryggplagene startet i korsryggsøylen, men senere har forflyttet seg til brystryggsøylen. Smertene beskrives som så intense at hun har vondt for å sitte.

A var pasient ved Kysthospitalet i Stavern i april 2007. I en epikrise skrevet av dr. Bente Bøe 23. mai 2007 fremgår blant annet følgende;

Ved undersøkelse ble det ikke funnet holdepunkt for pågående nerverotsaffeksjon eller tidligere nerverotskade. Derimot fant man betydelig palpasjonsøm muskulatur i thorakalt og lumbalt med overvekt høyre side. Hennes plager oppfattes som muskulært betinget. Sannsynligvis har traume eller lignende rundt overfallet medført en forstyrrelse i sansemotorisk kontroll og gitt økt aktivering i paraspinal muskulatur og setemuskulatur med smerter som resultat.

I perioden januar - mai 2008 var A pasient ved Klinikk for manuell terapi. Det fremgår av epikrisen at hun ble undersøkt radiologisk med skjelettscintigrafi uten at man fant klare funn. Det ble utarbeidet et behandlingsopplegg som kombinerte medikamentell behandling og medisinsk treningsterapi.

   
3.2.5 Sakkyndige erklæringer

Den første sakkyndige erklæring i saken ble bestilt hos spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering Arit Ødegaard. Det er opplyst at trygdekontoret var bestiller av oppdraget, selv om erklæringen, som er datert 21. juni 2014, er stilet til YFF. Dr. Ødegaard konkluderte som følger;

Jeg finner det i et samlet bilde svært vanskelig å fastsette noen somatisk skadeutløst invaliditet. Bruddet hun pådro seg i nesen har grodd uten vesentlig men. Det foreligger normale forhold i bevegelsesutslag både i nakke og skuldre aktivt. Korsryggbevegeligheten, som er lett nedsatt, synes vesentlig å være forårsaket av spenningen og den lokale irritasjon som foreligger i det beskrevne området i brystryggsøylen.

Jeg kan derfor i et samlet bilde ikke med mer enn 50 % sannsynlighet konstatere at det foreligger noen klar årsakssammenheng i forhold til invalidiserende somatisk skade fra strukturer i ryggen på bakgrunn av underliggende dokumentasjon og dagens undersøkelse.

Som beskrevet bør imidlertid de psykiske sidene i saken vurderes av kompetent fagperson.

Dr. Ødegaard forklarte i sitt vitneprov at ovennevnte konklusjon bygger på at det ikke er dokumentert akuttsymptomer ved ryggen og heller ikke brosymptomer. Lagmannsretten vil bemerke at Ødegaards konklusjon om manglende akuttsymptomer står i motstrid til opplysningen på side 3 i erklæringen om at A ble henvist til røntgenundersøkelse grunnet ryggsmerter. Henvisningen er datert 20. mars 2000, altså to dager etter overfallet. Det fremgår videre ikke av erklæringen hvorvidt dr. Ødegaard hadde sett journalnotatet fra dr. Nørstebø datert 18. april 2000 da han skrev erklæringen. I journalnotatet fra Nørstebø beskrives «smerter i ryggen etter overfall for 1 mnd. siden». Endelig reduserer det også erklæringens verdi at det er motstrid mellom ovennevnte konklusjon og Ødegaards utsagn på side 10, nest nederste avsnitt, hvor det sies at« Hva angår de mer somatiske plagene som er beskrevet og kartlagt synes disse også å være knyttet opp mot det aktuelle overfall. Det synes ubestridelig at det foreligger en klar årsakssammenheng i saken». Ødegaard forklarte den manglende sammenheng mellom disse setninger og avsnittet som er referert ovenfor med at han hadde de psykiske ettervirkninger i tankene da han skrev dette, men at han ved en feil har knyttet utsagnet til de somatiske plagene. Lagmannsretten legger forklaringen til grunn, men finner etter en samlet vurdering det likevel riktig å legge mindre vekt på Ødegaards erklæring enn det tingretten gjorde.

I forbindelse med sitt arbeid kom dr. Ødegaard frem til «at det sannsynligvis foreligger alvorlige posttraumatiske reaksjoner i form av bl.a. angst». Han ba derfor i et brev til advokat Edvardsen datert 14. juni 2004 om at det også ble innhentet spesialisterklæring fra psykiater.

Til å vurdere de psykiske virkninger av skaden ble engasjert spesialist i psykiatri Arne Muri. Hans erklæring forelå 12. juli 2004. Dr. Muri konkluderte som følger:

Klientens egen fremstilling og hennes tilstand under undersøkelsen levner liten tvil om at hun har betydelige psykiske plager som et resultat av den aktuelle hendelse. Særlig symptomer i form av angst, alvorlige søvnplager og utmattelse med nedsatt toleranse for psykiske og fysiske stress vektlegges. Tilstandsbildet peker i retning av at det kan foreligge posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Symptombildet er av en slik grad at jeg finner det sannsynlig at hun befinner seg innenfor punkt 1. 10. 1. b. Ut i fra dette vil jeg anta at det mest rimelige er å sette en invaliditetsgrad til anslagsvis 30 %. Dette ut fra gjeldende invaliditetstabeller utgitt av Sosial- og Helsedepartementet.

Jeg finner liten tvil om at det foreligger klar årsakssammenheng mellom søkerens helseplager og den aktuelle hendelsen som det er referert til.

Dr. Muri forklarte i sitt vitneprov at virkningen av posttraumatiske stresslidelser som regel reduseres med tiden.

   
3.2.6 Annen medisinsk sakkyndighet tilbudt retten

Overlege Synnøve Kvalheim ved Oslo universitetssykehus avga vitneforklaring for lagmannsretten. Hun har ikke hatt A til behandling, men hadde lest gjennom de medisinske vurderinger som foreligger i saken. Hun uttalte seg derfor på et generelt grunnlag. Kvalheim fremholdt at det er vanskelig å fastslå årsaken til ryggplager. Det foreligger en rekke mulige årsaksfaktorer. Hun bekreftet at psykiske belastninger kan påvirke den somatiske helsesituasjon. Hun fremholdt at deler av fagmiljøene avviser forklaringen om skade på fasettleddene som årsaksfaktor. Ytterligere fremholdt Kvalheim at virkningene av traumer vanligvis avtar med tiden. Det er sjelden plagene blir verre med tiden.

   
3.2.7 Lagmannsrettens vurdering av årsakssammenhengen

Når det gjelder As ryggplager finner lagmannsretten det riktig å vurdere spørsmålet om årsakssammenheng ut fra de kriterier Høyesterett oppstilte i Rt-1998-1565 for å diagnostisere en nakkeslengskade, jf. også Rt-2007-1370. Overlege Kvalheim bekreftet i sitt vitneprov at det er naturlig å anvende kriteriene i en sak som dette, som også gjelder en bløtdelsskade.

Lagmannsretten finner at overfallet slik det er beskrevet foran, hadde tilstrekkelig styrke til å kunne forårsake de følger som man kan konstatere i saken. Det vises til at hun ble trukket bakover etter håret/hodet, og lagt med hodet ned mot bilgulvet bak førersetet.

Retten legger til grunn at ryggproblemene inntrådte kort tid etter ulykken, jf. at det i journalen fra Buskerud sentralsykehus er omtalt ryggsmerter. Det ble tatt røntgen av totalcolumna (hele ryggsøylen) uten å avdekke noen sikker sykdomssituasjon. At det har foreligget betydelige ryggsmerter vises ved at A relativt umiddelbart etter ble søkt til rehabiliteringsopphold ved Sølvskottberget Opptreningssenter. Av innleggelsesjournalen fra opptreningssenteret datert 18. april 2000 fremgår at A hadde smerter i ryggen etter overfallet for en måned siden. Det fremgår videre at hun sannsynligvis har hatt brist i en eller to ribben på høyre side, sekundært muskelsmerter.

Det må videre foreligge brosymptomer fra akuttfasen frem til den kroniske senfase. Innledningsvis bemerkes at bevisbildet i forhold til kravet om brosymptomer kan være noe vanskelig å lese. Det vises til at det i utskrivningsnotatet fra Sølvskottberget Opptreningssenter fremgår at «ryggen er nesten helt fin igjen etter trening og fysioterapi». Videre mangler det legedokumentasjon for flere perioder. Ytterligere vises til at røntgenundersøkelsen av ryggen ikke ga noen objektive funn.

I den første periode etter at A ble utskrevet fra Sølvskottberget Opptreningssenter 9. mai 2000, virker det som om de psykiske ettervirkninger av overfallet var mest fremtredende. Det er journalnotat om dette både i mai, juni og august 2000. I journalnotatet datert 18. august 2000 fremgår det imidlertid at «ryggen er hovedproblemet i dag». For den resterende periode av 2000 viser journalen både til ryggplagene og den posttraumatiske stresslidelse.

A forklarte i retten at ryggplagene har vært til stede hele tiden, og at de endog har forsterket seg. Hun er i dag i tvil om de gjennomførte behandlinger har bedret situasjonen, eller om det i stedet har vært hennes ønske om å bli frisk som har ligget til grunn for uttalelsene i noen av journalene om bedring etter gjennomført behandling.

Lagmannsretten finner at As forklaring om dette må legges til grunn. Forklaringen støttes av den samlede gjennomgang av ryggproblemene som er gjort foran. Ryggproblematikken inntrådte rett etter overfallet og har slik retten ser det vedvart helt frem til i dag. Lagmannsretten legger til grunn at A sterkt har ønsket å være i arbeid og at dette har medført at hun ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til de ryggsmerter hun kontinuerlig har hatt. Det vises til beskrivelsen foran av hvilket medikamentregime hun fulgte da hun kjørte drosjen. Til tross for medikamentbruken greide hun ikke å kjøre fulle dager.

Lagmannsretten konkluderer ved dette annerledes enn dr. Arit Ødegaard gjorde i sin sakkyndige erklæring. Ødegaards konklusjon er preget av at han mener å ha konstatert en vesentlig bedring hos A etter « de første 2-3 måneder etter skade», se erklæringen side 11. Lagmannsretten mener det ikke er grunnlag for en slik konklusjon. Det vises til gjennomgangen foran.

Når det gjelder As psykiske plager er det, som foran nevnt, jevnlige noteringer om dette i journalen for 2000. Hoveddiagnosen er angitt som angst. Spesialist i psykiatri, Arne Muri, konkluderte i sin sakkyndige erklæring med at A hadde utviklet posttraumatisk stresslidelse. Angstproblematikken var fortsatt det sentrale på dette tidspunkt. Videre beskrives at hun tappes for krefter mv.

NAVs rådgivende lege, Arnulf Hagen, tilsluttet seg vurderingen i et brev til Røyken trygdekontor datert 22. august 2008. Ut fra dette ble A tilkjent menerstatning ut fra invaliditetsgruppe 2 i folketrygdens system.

Etter dette har As fastlege Rolf Johansen bekreftet diagnosen i gjentatte legeerklæringer. Diagnosen er videre lagt til grunn i ulike vedtak fra NAV om tilkjennelse av rehabiliteringspenger og sykepenger. Videre er diagnosen medtatt i epikrisen fra Kysthospitalet datert 3. april 2007.

Lagmannsretten legger til grunn at også den posttraumatiske stresslidelse lå til grunn for partenes fastsettelse av ervervsmessig uføregrad i 2008. Formodentlig virker rygglidelsen og de psykiske plager inn på hverandre, uten at det er mulig å fastslå hva som er årsak og hva som er virkning, på en klar måte.

Lagmannsretten finner ut fra en samlet vurdering at det foreligger årsakssammenheng mellom overfallet og de ryggproblemer og psykiske lidelser A fikk i tiden etter overfallet. Det vises til at det går et klart tidsskille når det gjelder As helsesituasjon før og etter overfallet. Det er vanskelig å se alternative skadeårsaker til den konstaterte endring i helsesituasjonen.

Forliket bygger også på denne forutsetning, jf. at det innledningsvis i forliket fremgår at avtalen inngås «som følge av yrkesskade pga overfall i år 2000».

   
3.3 Foreligger nødvendig årsakssammenheng mellom forverringen i ervervsmessig uføregrad etter avtaleinngåelsen 7. juli 2008 og overfallet?

Dette er som foran nevnt det avgjørende spørsmålet i saken.

Lagmannsretten legger til grunn at forverringen inntrådte i de påfølgende 2-3 år etter avtaleinngåelsen, selv om A først fikk tilkjent 100 % ervervsmessig uførhet ved NAVs vedtak av 26. mai 2014.

Lagmannsretten legger til grunn at A etter at forliket ble inngått er påført ytterligere psykiske påkjenninger ved at hennes datter i 2009 fikk en alvorlig schizoaffektiv lidelse med ADHD, jf. legeerklæringen fra As fastlege Rolf Johansen datert 13. november 2009. Datteren var på dette tidspunkt 17 år og bodde hjemme. Datteren døde som følge av en overdose i 2012.

I møte med NAV 28. juli 2010 redegjorde A for sin situasjon. Hun viste både til ryggplagene og den psykiske lidelse. Hun redegjorde for at hun ikke greide å arbeide fulle dager, men jobbet de timer hun greide. Hun uttalte at hun trivdes godt i jobben og hadde gode og støttende kollegaer.

I neste møte med NAV og fastlege Rolf Johansen 3. september 2010 opplyste A at hun nå jobbet 20-30 % stilling. Hun hadde fått krav fra løyvemyndigheten om at hun måtte jobbe i 100 % stilling, dersom hun skal få beholde løyvet. Videre opplyste hun at styret i X taxi har sagt opp hennes avtale. Etter møtet besluttet A å innlevere sitt løyve. Hun har etter dette ikke vært i annet arbeid.

A var pasient hos overlege Jørn Bremnes ved Klinikk for Smertebehandling AS i perioden november 2009 til januar 2011. Totalt var A til seks behandlinger hos Bremnes. Det foreligger to skriftlige uttalelser fra Bremnes hvor han skriver at han tror «problemet kan skyldes skade på thoracale fasettledd som har gitt sekundære myalgier, mulig kun myalgier». Det fremgår videre at A «tåler fortsatt meget dårlig at man berører thoracalregionen og reagerer med angst». Bremnes beskriver at A skal ha reagert positivt på blokade av fasettledd. Tilstanden beskrives som svært bra ca. ett døgn etter blokaden.

Overlege Bremnes fastholdt i sin vitneforklaring at skade på fasettleddene er en del av skadebildet. Han så dette i sammenheng med at A ble dratt bakover i bilen og deretter presset ned bak førersetet.

Det foreligger en epikrise fra Rikshospitalet, avdeling for smertebehandling, 7. juli 2011. Av epikrisen fremgår at A hadde betydelige ryggsmerter på dette tidspunkt. Hun opplyser at ryggen er nummen, men samtidig så smertefull at det er vondt å ha på tøy.

Overlege Bremnes henviste A til videre behandlinger ved Smerteklinikken ved Akershus Universitetssykehus (AHUS). Hun var to ganger til behandling der, henholdsvis i oktober 2012 og mai 2013. Av epikrisen datert 13. mai 2013 fremgår at «pasienten er fremdeles plaget av intense smerter lokalisert i midtre nedre torakalcolumna, Sequelae etter skade. Pasienten er mye plaget med smerter ved belastning og har mye bedre når hun ligger».

Seksjonsoverlege Danuta Polak ved Smerteklinikken på AHUS forklarte at hennes undersøkelser bekrefter at det foreligger forandringer i ryggen, hvilket samsvarer med de funn overlege Bremnes har gjort. Hun mente videre at tidssammenhengen mellom overfallet og smertene gjør det sannsynlig at det er overfallet som er årsak til skaden.

A fikk innvilget uførepensjon med yrkesskadefordel ut fra en uføregrad på 100 % ved vedtak fra NAV datert 26. mai 2014. Det fremgår av NAVs kortfattede vurdering at man ut fra tilsendt dokumentasjon finner at uførheten «helt og holdent» skyldes yrkesskaden. I en uttalelse som rådgivende lege i NAV Åse Nordnes avga 7. januar 2014 i forbindelse med behandlingen av uføresøknaden uttales det at A «har utvikla eit paranoid forhold til helsevesen, politi og NAV».

Lagmannsretten utelukker ikke at forholdet med datteren og utviklingen for øvrig i privatlivet til A er en del av forklaringen på forverringen etter at forliket ble inngått. Overfallet fremstår imidlertid som en sentral del av årsaksbildet, og dermed som en nødvendig betingelse for As skadeutvikling, også den forverrelsen som inntrådte etter at forliket ble inngått. Lagmannsretten kan ikke se at den skadeutvikling som skyldes overfallet utgjør en så vidt liten del av årsaksbildet at det ikke er rimelig å knytte ansvar for As etterfølgende utvikling til disse forhold.

As skadeutvikling har likheter med den bio-psyko-sosiale forklaringsmodell som Høyesterett omtaler i Rt-2010-1547, avsnitt 67 flg. Sykdomsforløpet ved en bio -psyko-sosial forklaringsmodell skyldes en kombinasjon av flere forhold, hvor blant annet engstelse og sårbarhet hos skadelidte i kombinasjon med sosiale og samfunnsmessige forhold bidrar til utvikling av lidelsen. Høyesterett uttalte i Rt-2010-1547, avsnitt 69 at «Dersom kroniske smerter og ervervsuførhet etter nakkesleng i det vesentlige har sin årsak i bio- psyko-sosiale forhold, bør man ... være varsom med å la dette danne grunnlag for erstatning». Lagmannsretten finner at vår sak skiller seg fra nevnte dom ved at det traume A er påført er vesentlig større. Lagmannsretten finner det mer riktig å sammenligne denne sak med dommen i Rt-2001-320.

Lagmannsretten vil i sammenheng med ovennevnte også vise til lov om yrkesskadeforsikring § 11, 3 ledd som sier;

Ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning, skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak.

Ovennevnte regel er et utslag av hovedregelen i erstatningsretten om at skadelidte må tas som hun er, se for eksempel Rt-1997-1 og Rt-1999-1473. Det følger av det foranstående at lagmannsretten ikke har funnet at A har en særlig mottakelighet som er overveiende årsak til skaden.

Ovennevnte vurdering av årsaksforholdene samsvarer med den konklusjon NAV kom til i forbindelse med søknadene om menerstatning og uføretrygd. I henhold til lovforarbeidene skal det legges vekt på hva trygdemyndighetene kom til ved sin behandling av saken, jf. NOU 1988:6 side 73.

Lagmannsretten vil for øvrig bemerke at As ønske om å være i arbeid, kan ha medført at hun presset kroppen mer enn hun burde. Forverringen etter avtaleinngåelsen kan også ha sammenheng med dette. As ønske om å være i jobb skal uansett ikke tale mot henne ved vurderingen. Lagmannsretten viser til følgende uttalelse i NOU 1994:20 side 181;

Erfaring tilsier også at mange skadelidte prøver å være i arbeide, men må gi seg etter et par år som følge av skaden eller sykdommen. Etter utvalgets mening bør ikke disse tape i erstatningsoppgjøret på at de har prøvd å være i arbeid.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom forverringen av den ervervsmessige uføregrad og overfallet. Det er ikke upåregnelig at et overfall av denne karakter kan utløse både somatiske plager og psykiske lidelser.

   
4. Forholdet til avtaleloven § 36
Slik lagmannsretten har konkludert foran er det ikke nødvendig å ta stilling til As subsidiære anførsel om at etteroppgjør kan foretas med hjemmel i avtaleloven § 36. Lagmannsretten vil likevel bemerke at slik retten vurderer saken vil det også være grunnlag for revisjon av avtalen med hjemmel i denne bestemmelse. Det vises til Rt-2013-769 avsnitt 47 og 48 med videre henvisning til de kriterier Frostating lagmannsrett oppstilte i dom inntatt i RG-2005-968.

   
5. Erstatningsutmåling
Lagmannsretten har foran konkludert med at vilkårene for etteroppgjør foreligger. Når det gjelder den konkrete erstatningsutmåling er partene enige om at restkravet for tap i fremtidig erverv utmålt etter yrkesskadesforskriften kapittel 3 utgjør 1 315 000 kroner. Lagmannsretten legger enigheten mellom partene til grunn, og avsier dom på restoppgjør i samsvar med dette.

Partene er videre enige om at det skal betales forsinkelsesrente fra 1. november 2012 til betaling skjer. Lagmannsretten legger dette til grunn for sin dom.

   
6. Sakskostnader
Anken har ført frem og A har krav på å få dekket sine nødvendige sakskostnader for begge instanser, jf. tvisteloven § 20-2, første ledd. Selv om lagmannsretten har funnet spørsmålet om årsakssammenheng vanskelig, foreligger det ikke tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra hovedregelen om at den vinnende part skal ha dekket sine sakskostnader.

Advokat Miller har levert kostnadsoppgave for lagmannsretten der salæret er oppgitt til 290 625 kroner inkl. mva. I tillegg kommer utlegg med 40 192 kroner inkl. mva samt ankegebyret som utgjør 23 220 kroner. Samlet krav for lagmannsretten blir derved 354 037 kroner. For tingretten utgjorde kravet 279 324 kroner inkludert mva, utgifter med 10 180 kroner og rettsgebyret med 4 300 kroner.

Advokat Lid har anført at kravet for lagmannsretten er for høyt. Lagmannsretten finner at kravet dekker nødvendige kostnader ved saken og avsier dom i samsvar med de innleverte oppgaver. I forhold til kravet for lagmannsretten vises det til at advokat Miller har fremskaffet en del ny dokumentasjon samt at det er ført en del nye vitner for å belyse As situasjon.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Yrkeskadeforsikringsforeningen dømmes til å betale A ytterligere yrkesskadeforsikring for tap i fremtidig erverv med 1 315 000 -kronerenmilliontrehundreogfemtentusen- kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 1. november 2012 til betaling finner sted.
2. Yrkesskadeforsikringsforeningen betaler i sakskostnader til A 354 037 trehundreogfemtifireogtrettisyv- kroner for lagmannsretten og 279 324 - tohundreogsyttinitusentrehundreogtjuefire- kroner for tingretten innen 2 -to-uker fra dommens forkynnelse.

Vi bistår klienter over hele landet.