Dom: Årsakssammenheng ved ryggskade og prolaps

Alle yrkesskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en yrkesskade, noen ganger flere år. Yrkesskadeforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand når de har akseptert at du har fått en yrkesskade, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved yrkesskade.

Saken gjelder krav om yrkesskadeserstatning. Hovedproblemstillingen er om det foreligger årsakssammenheng mellom en arbeidsulykke og senere ervervsmessig uførhet.

Når det gjelder sakens bakgrunn, vises det til følgende:

A er født *.*.1957. Han er utdannet som styrmann og har arbeidet til sjøs fra 1979 frem til august 1992. Den 15. januar 1984 var han utsatt for et arbeidsuhell mens han jobbet som styrmann om bord i M/S Viscaya. A pådro seg en skade i ryggen og denne skaden ble godkjent som yrkesskade. A var sykemeldt i 8 måneder. Han var deretter tilbake i full jobb som styrmann.

Den 1. april 1990 påmønstret A som førstestyrmann på cruiseskipet Song of America i rederiet Royal Caribbean Cruises Ltd. Den 15. juni 1990 var han utsatt for et arbeidsuhell da han skulle gå om bord i en tender fra en gummibåt i Labadee i Haiti.

Den 24. juni 1990 ble han innlagt i skipets hospital på grunn av intense smerter i korsryggen. Han fikk medikamentell behandling og ble den 1. juli 1990 overført til sykehus i Miami for undersøkelse og behandling. Ved røntgenundersøkelse ble det påvist prostrusjoner (nesten prolaps) i de tre nederste mellomvirvelskivene. Han ble sendt hjem til Norge den 11. juli 1990 og var deretter sykemeldt til 1. oktober 1990. Etter friskemelding, uttak av ferie og avspasering, fortsatte han i jobben som styrmann til 30. august 1992 da han sykeavmønstret. A har ikke vært i arbeid etter nevnte dato.

I 1993 fikk A påvist prolaps i korsryggen. I november 1994 ble han operert for venstresidig ischias. I november 1995 ble han kjent udyktig for utreise til sjøs. I 2001 gjennomgikk han en ny ryggoperasjon uten at hans tilstand ble forbedret.

As krav om at hans ryggplager skulle godkjennes som yrkesskade ble først avslått av trygden på grunn av manglende dokumentasjon for skadehendelsen. Etter klage ble skaden ved vedtak av 10. mars 1998 godkjent som yrkesskade. A ble tilkjent menerstatning i gruppe 4, basert på en medisinsk invaliditet på 45-54%. Han ble tilkjent 100% uføretrygd ved vedtak av 12. november 2004. Før dette tidspunktet var han delvis uføretrygdet ( 30% og 60%) og mottok i tillegg rehabiliteringspenger. Basert på spesialsterklæringer fra nevrolog la fylkestrygdekontoret til grunn at As ryggproblemer var direkte forårsaket av arbeidsulykken.

I 2002 fremmet A krav om yrkesskadeforsikring gjennom Norsk Rederiforbund. Forsikringsselskapet gjorde opprinnelig gjeldende at det ikke forelå tilstrekkelig verifisering av ulykkeshendelsen og det ble videre påberopt foreldelse. Disse innsigelsene ble senere frafalt. Under selskapets skadebehandling ble nevrolog Stein Bror Sandquist engasjert som sakkyndig etter enighet mellom partene. Han konkluderte med at det var mindre enn 50% sannsynlighet for årsakssammenheng mellom ulykken i juni 1990 og skadelidtes helseplager. I brev av 4. april 2006 avslo selskapet kravet under henvisning til at det ikke var sannsynliggjort årsakssammenheng.

Ved stevning til Bergen tingrett den 15. februar 2007 fremmet A søksmål mot TrygVesta Forsikring. Selskapet tok til motmæle og påstod seg frifunnet. Under saksforberedelsen ble nevrolog Per Egil Hesla oppnevnt som sakkyndig.

Bergen tingrett avsa den 20. november 2008 dom med slik domsslutning:

A har i rett tid anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. TrygVesta har inngitt tilsvar. Under saksforberedelsen ble dr. Helsa reoppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Ankende parts begjæring om oppnevnelse av ytterligere en sakkyndig ble ikke tatt til følge.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus over fire dager fra 19. august 2009. Ankende part møtte med sin prosessfullmektig, advokat Karoline Henriksen. For forsikringsselskapet møtte advokat Johnny Lygren. Ankende part ga forklaring og det ble avhørt 5 vitner, herunder 3 sakkyndige vitner. Den rettsoppnevnte sakkyndige utdypet sin skriftlige erklæring.

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Vurderingen av spørsmålet om faktisk årsakssammenheng er et bevisspørsmål. De medisinsk sakkyndiges vurderinger og konklusjoner er ikke avgjørende. Retten skal legge til grunn det faktum som finnes sannsynliggjort. Det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt. Årsaksvurderingen skal eller baseres på betingelseslæren.

De sakskyndige er enige i at skadelidtes umiddelbare plager ikke var smerteplager utløst av prolaps. Det er således ikke prolaps som er årsaks til skadelidte smerteproblematikk. Når det gjelder dr. Hesla sin vurdering, anføres at han fremstår som lite objektiv. Han har gitt uttrykk for mistillit til skadelidte og hans vurdering er kun basert på den skriftlige dokumentasjonen. Det vises ellers til at de privatengasjerte sakkyndige har solid erfaring og de tar oppdrag både for selskapene og skadelidte. Mangel på journalnedtegnelser innebærer ikke at parts og vitneforklaring står i motstrid, når bevisbildet ellers er tomt. Det kan ikke utledes av Anne Lene Lie-dommen ( Rt-1998-1565) noe krav til skriftlige bevis i en sak som den foreliggende. Det vises ellers til at de fire kumulative vilkår for årsakssammenheng som Høyesterett oppstilte i Anne Lene Lie-dommen er begrenset til gjelde nakkeslangskader. I nærværende sak skal det foretats en fri bevisbedømmelse, der blant annet skadelidtes forklaring vil være sentral.

Det anføres prinsipalt at ulykken i 1990 er årsak til As helseplager, subsidiært at det foreligger samvirkende årsaker.

Når det gjelde selve ulykkeshendelsen, anføres at det må legges betydelig vekt på As redegjørelse til Rikstrygdeverket og hans skademelding til selskapet av henholdsvis august 1993 og november 1995. Det kan ikke være tvilsomt at uhellet hadde skadeevne, hensett til blant annet fallhøyden, skadelidtes vekt og høyde og underlagets beskaffenhet. Det anføres videre at det foreligger akuttsymptomer, jf. det tidsnære journalnotatet av juni 1990 og As egen redegjørelse om dette, herunder at han fikk smertestillende medikamenter av sykepleier om bord i skipet. Det kan ikke tillegges avgjørende vekt at A klarte å stå i jobb den første tiden etter ulykken, i det folk reagerer ulikt på smerte. Det er tilstrekkelig sannsynliggjort at A har hatt kontinuerlige plager fra akuttfasen. Det bestrides at han har hatt noen symptomfrie perioder. I oktober 1990 var han sykemeldt på grunn av ryggplager og han fikk fysioterapibehandling i perioden august -november 1990, våren 1991 og høst 1992.

Det bestrides ikke at As symptombilde er forenelig med symptomer blant befolkningen ellers. Dette er imidlertid ikke avgjørende, heller ikke dersom A hadde en sårbarhet, forårsaket av ulykken i 1984 og/eller slitasje. Det bestrides for øvrig at A var en kronisk ryggpasient.

Det er ikke holdepunkter for at As plager fra før 1990 ville ha utviklet seg i negativ retning. Det er heller ikke grunnlag for å anse uhellet i 1990 som en lite vesentlig årsaksfaktor. Dette unntaket kommer kun til anvendelse ved helt spesielle sårbarheter, noe som ikke er situasjonen i nærværende sak.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, er partene enige om menerstatningen. Det anføres at inntektstapet må baseres på at A ville avansert til kaptein fra år 2000.

Ankende part har lagt ned slik påstand:

Ankemotparten, TrygVesta forsikring, har i det vesentlige anført:

Forsikringsselskapet bestrider ikke at A har omfattende ryggproblemer og at han på grunn av disse plagene er 100% ervervsufør. Det bestrides dog at det er arbeidsuhellet i juni 1990 som er årsak til skadelidtes helsemessige plager. Skadelidte har bevisbyrden for at det foreligger faktisk/medisinsk årsakssammenheng.

Saken preges av usikkerhet med hensyn til selve ulykkeshendelsen og hva som skjedde i tiden fra 15. - 24. juni 1990. Det er videre påfallende at personalet om bord i skipet som hadde ansvar for å føre journal eller skipslogg sviktet på de aktuelle tidspunktene. Det samme gjelder i forhold til at det i journalen fra dr. Grodahl ikke fremkommer noe om et arbeidsuhell i 1990.

Selskapet bestrider ikke at A var utsatt for et uhell den 15. juni 1990, men anfører at det er betydelig tvil om uhellet hadde adekvat skadeevne. Det er høyst uklart hvordan uhellet skjedde. Vitnet B har forklart at han observerte at A stod midtskips, noe som indikerer et beskjedent traume. Det forhold at A klarte å fortsette i jobb indikerer det samme. Vitnet B kunne forøvrig ikke bekrefte at han hjalp A opp etter fallet. Det viser videre til at vitnet Otne mest sannsynlig ble tilkalt for å overta As vakt to uker etter uhellet, og ikke på skadetidspunktet.

Det er videre betydelig tvil om A hadde akuttsymptomer. Samtlige av de leger som har vurdert spørsmålet om årsakssammenheng, har dessuten gitt uttrykk for betydelig tvil med hensyn til om det foreligger brosymptomer. Dette er naturlig, hensett til bevissituasjonen. Det er en periode på minimum 14 måneder etter uhellet der ryggplager ikke er omtalt i legejournalen. Det er således høyst uklart om A har hatt ryggplager av betydning fra akuttfasen og frem til en kronisk senfase.

Når det gjelder spørsmålet om alternativ årsak, vises det til dr. Skjeldals vurdering om at A har en degenerativ rygg. A fikk for øvrig fysikalsk behandling etter ryggskaden i 1984 så sent som i 1989. Han mente at skadelidte, uavhengig av arbeidsuhellet i 1990, var en kronisk ryggpasient. I følge dr. Skjeldal ville A sannsynligvis blitt ufør, og da uavhengig av ulykken i 1990.

I årsaksvurderingen må det legges vekt på den samlede tvil som foreligger og som innebærer at det ikke er grunnlag for å konkludere med at skaldelidtes plager i dag er forårsaket av arbeidsuhellet. Det anføres at sykehusinnleggelsen i Miami var foranlediget av akutte ryggsmerter som oppstod uavhengig av fallet den 15. juni.

Ved årsaksvurderingen må den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering tillegges utslagsgivende vekt, jf. Rt-1998-1565 . Hans konklusjon er sammenfallende med dr. Strandquists, som partene var enige skulle engasjeres før det ble tatt ut stevning i saken. Dr Gustafsson og dr. Skjeldal er begge engasjert av skadelidte. Sistnevnte ga for øvrig uttrykk for betydelig tvil med hensyn til årsaksspørsmålet. Dr. Gustafssons antagelse om at prolapsen i 1993 var forårsaket av det som ble påvist ved røntgenundersøkelse i 1990, anføres å være i strid med allment akseptert viten. Det vises til blant annet til overlege dr. med. Aage Indhals vurdering i Prolapsdommen, Rt-2007-1370 .

Dersom arbeidsuhellet anses som årsak til skadelidtes helseplager, anføres at dette var så vidt beskjedent at det ikke er rimelig å knytte ansvar til hendelsen. Det vises til at faktum rundt uhellet er dårlig dokumentert, at A fortsatte i arbeid og at det ikke foreligger dokumentasjon for at han hadde behov for, og fikk utlevert smertestillende medisin.

Det foreligger uansett samvirkende årsaker, idet skadelidte ville blitt ufør uavhengig av ulykken. Det vises til dr. Skjeldals vurdering, samt trygdens vedtak om gradert uførepensjon. Det tilføyes for øvrig at trygdens godkjennelse av skaden som yrkesskade ikke er bindende for årsaksspørsmålet i nærværende sak.

Når det gjelder eventuell utmåling av erstatning, er partene kun uenige om hvorvidt A ville rykket opp som kaptein.

For det tilfellet at ankende part tilkjennes saksomkostninger, anføres at det er pådratt kostnader med saken langt utover det som er rimelig og nødvendig. Det fremsatte omkostningskravet bestrides.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

Partene er enige i at det skjedde et arbeidsuhell den 15. juni 1990.

Hovedspørsmålet i saken er om det foreligger årsakssammenheng mellom ulykkeshendelsen den 15. juni 1990 og skadelidtes ervervsmessige uførhet. Dersom årsakskravet er oppfylt, er partene langt på vei enige om selve tapsberegningen.

For at det skal foreligge årsakssammenheng må det være sannsynlighetsovervekt for at arbeidsuhellet var en nødvendig betingelse for utviklingen av As kroniske og invalidiserende muskelsmerter i ryggen. De medisinsk sakkyndige som har uttalt seg i saken, er enige i at de funn som ble gjort på sykehuset i Miami ikke var symptomgivende prolaps, og at de prolaps som senere ble påvist hos A ikke er årsak til hans smerteproblematikk lokalisert til korsryggen. Dette legger lagmannsretten til grunn.

As ryggplager gir seg først og fremst utslag i smerter relatert til muskelaturen i korsryggen. De plager A beskriver er en hyppig tilstand blant befolkningen for øvrig. I følge de medisinsk sakkyndige kan årsaken til slike plager være sammensatte, men hos de fleste vil slitasjeforandringer være en vesentlig faktor for utviklingen av denne type plager.

Når det gjelder nærmere om hvilke rettslige utgangspunkt som skal tas ved vurderingen av årsakssammenheng, tar lagmannsretten utgangspunkt i at de fire kumulative vilkår som Høyesterett oppstilte i Anne- Lene Liendommen, Rt-1998-1565 , er avgrenset til å gjelde nakkeslengskader. Det vises til Rt-2007-1370 . De medisinsk sakkyndige er enige i at det ikke foreligger noen internasjonal faglige konsensus om forholdet mellom traume og utviklingen av kroniske ryggplager. Lagmannsretten legger til grunn at det i nærværende sak må skje en vanlig bevisvurdering hvor det tas hensyn til om den aktuelle hendelsen kunne medføre den aktuelle skaden, om As symptomer tyder på sammenheng mellom ulykkeshendelsen og smerteproblematikken og om det er andre sannsynlige forklaringer. Det tilføyes at samtlige av de legekyndige som har uttalt seg i saken, har basert sine vurderinger på kriteriene som gjelder ved nakkeslengskader, - adekvat traume, akutte symptomer fra skadeområdet, brosymptomer fra akuttfasen til den kroniske fasen og forenlighet med tilgjengelig medisinsk kunnskap. Lagmannsretten er enig i at kriteriene gir hjelp til tanken ved bevisvurderingen selv om kriteriene ikke har direkte anvendelse i denne saken.

For den videre vurdering tar lagmannsretten utgangspunkt i at en akutt skade mot den nedre del av ryggmuskelaturen, som A mener at han ble påført, forutsetter at den ytre hendelsen var så kraftig at den hadde tilstrekkelig evne til å påføre biologisk skade på vev.

Skipsdagboken eller i skipslegens journal omhandler ikke ulykkeshendelsen. Det foreligger heller ikke melding om yrkesskade fra rederiet til trygden. Det er på det rene at A ikke ble undersøkt av skipets lege den 15. juni eller dagene før han ble innlagt med akutte ryggsmerter den 24. juni. Uhellet er heller ikke omtalt i legejournalen fra den 24. juni. I sykepleiejournalen fra samme dato er det imidlertid angitt at « his pain started about 2 weeks ago, has become worse today ». I skipslegens journal fra konsultasjon den 18. januar 1991, på grunn av plager med psorias, er følgende angitt: « pax states that he fell on his back on the tender from Labadee two weeks before his serious backace in juni 1990 ».

I As skadeforklaringen til Rikstrygdeverket av 11. august 1993 har han gitt følgende beskrivelse av ulykkeshendelsen:

A har forklart at han umiddelbart etter ulykken fikk smerter i ryggen og at han henvendte seg til skipets sykestue og redegjorde for hva som hadde skjedd. I følge A fikk han utlevert smertestillende medisin, tabletter som kan sammenlignes med Paralgin Forte. Han klarte å fullføre vakten og han var også på jobb de påfølgende dagene frem til han ble innlagt i skipets hospital den 24. juni med kraftige ryggsmerter. Fra skipslegens journal hitsettes følgende:

A ble deretter, den 1. juli innlagt i sykehus i Miami. Den 11. juli 1990 reiste han hjem til Norge. Dokumentasjonen fra sykehusoppholdet i Miami begrenser seg til røntgenbeskrivelsen som viste prostrusjoner i de tre nederste mellomhvirvelskivenen, uten påvirkning av perifere nerverøtter eller ryggmarg, og et dokument benevent « Pasient Discharge Instruction. Fra dette dokumentet hitsettes følgende:

A var sykemeldt til 1. oktober 1990. I sykemeldingsperioden fikk han fysikalsk behandling i perioden 1. august - 2. november 1990. Etter uttak av ferie og avspasering, var han tilbake i full jobb fra 1. desember 1990. I løpet av 1991 fikk han fysikalsk behandling. I september 1991 ble han operert for meniskruptur i Miami.

A sykeavmønstret deretter den 30. august 1992 på grunn av feber og kvalme. I primærlegens journal av 15. september 1992 er det videre angitt « smerter fra området appendix » (blindtarmen). I begynnelsen av oktober 1992 er det anmerket i journalen at A skulle til kiropraktor på grunn av lumbago utløst av belastninger. Senere samme måned ble han henvist til fysioterapeut for lumbago og denne behandlingen fortsatte han med i november samme år. Konsultasjonene for øvrig var særlig foranlediget av mavesmerter. I journalnotat av 28. april 1993 er det angitt at han ble anbefalt henvisning til nevrolog for vurdering av om hans smerter kunne være ryggutløst.

A har forklart at han i perioden fra 1. desember 1991 til august 1992 var plaget med ryggsmerter, også da han var i arbeid til sjøs. Han har forklart at han hadde kontakt med skipets lege/sykestue og at han fikk forordnet smertestillende medikamenter. Dette er imidlertid ikke anmerket i journalen. Han har videre forklart at han også fikk massasje om bord som hjalp mot smertene. Ryggproblemer er ikke omhandlet i skipets journal. Hans ryggplager er første gang omtalt i primærlegens journal i oktober 1992. Frem til dette tidspunkt er heller ikke uhellet i juni 1990 omtalt. Sommeren 1993 er det beskrevet forverring av korsryggplagene.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, dr. Hesla har kommet til at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom ulykkeshendelsen den 15. juni og skaldelidtes ryggplager. Han har ikke funnet dokumentasjon for at det fant sted et fall, og at det ikke er dokumentasjon for verken akuttsymptomer eller brosymptomer.

Dr. Strandquist, som har avgitt erklæring i forbindelse med forsikringsselskapets saksbehandling og var oppnevnt etter enighet mellom partene, har konkludert med at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for årsaksammenheng. Han har lagt avgjørende vekt på at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at skadelidte har hatt vedvarende ryggplager fra akuttfasen og frem til en kronisk senfase. Fra hans erklæring av 3. mars 2006 hitsettes følgende:

As privatengasjerte sakkyndige, dr. Gustafsson, har i erklæring av 2. november 2008 konkludert med at det er årsakssammenheng mellom uhellet i juni 1990 og skadelidtes kroniske smerteproblematikk. Dr. Skjeldal, som også er engasjert av A, har konkludert med at det er årsakssammenheng, forutsatt at As fremstilling legges til grunn.

Samtlige av de leger som har uttalt seg i saken, har fremhevet at særlig mangelen på dokumentasjon for såkalte brosymptomer kompliserer årsaksvurderingen.

For den videre vurdering tar lagmannsretten utgangspunkt i at bevisene vil ha forskjellig kvalitet og tyngde. Ved bevisbedømmelsen vil nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller hendelse som skal klarlegges være særlig viktig. Som påpekt i den såkalte prolapsdommen, Rt-2007-1370 , har legejournaler i utgangspunktet et annet formål enn å tjene som bevis. Fravær av slik dokumentasjon trekker i retning av at skadelidte ikke har hatt plager, eller ikke hatt plager som har gjort det nødvendig å oppsøke lege. Det tilføyes at andre dokumenter enn legejournaler kan inneholde medisinske opplysninger av betydning for årsaksspørsmålet.

Når det gjelder den nærmere vurdering av årsaksspørsmålet, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommer Christophersen og lagdommer Noss, er kommet til at det foreligger årsakssammenheng mellom uhellet den 15. juni 1990 og skadelidtes helseplager i dag.

Selskapet bestrider ikke at A var utsatt for et arbeidsuhell den 15. juni 1990. Det anføres imidlertid at det foreligger betydelig tvil med hensyn til om uhellet hadde tilstrekkelig skadevoldende evne. Selskapet forholder seg ikke til As forholdsvis detaljerte beskrivelse av hendelsen til trygden, ca 2 år etter ulykken og ca 9 år før det ble fremmet krav under yrkesskadeforsikringen. I likhet med de medisinskfaglige kyndige som har uttalt seg i saken, med unntak av dr. Hesla, legger flertallet As beskrivelse av hendelsen til grunn. Det vises til gjengivelsen av hans skadeforklaring til Rikstrygdeverket av august 1993. Det vises videre til nedtegnelse i skipslegens journal av januar 1991 og til journalnotat av 21. mai 1993 der hendelsen også er beskrevet som fall fra en stol ned på et jerndekk.

Flertallet legger til grunn at A skled på et setet umiddelbart etter at han var kommet om bord i tenderen og at han falt bakover over seteryggen og ned på dekk 11/2 - 2 meter nedenfor. Dekket var av stål og han falt med ryggen først. Flertallet legger til grunn at hendelsen var så kraftig at den hadde tilstrekkelig evne til å påføre biologisk skade på vev. I likhet med de medisinsk sakkyndige, med unntak av dr. Hesla, legger flertallet til grunn at hendelsen representerte et betydelig traume mot ryggen. Dr. Helsa har som nevnt konkludert med at det ikke foreligger dokumentasjon for et fall og har ikke vurdert skadeevne gitt As forklaring om traumet.

Flertallet legger videre til grunn, som forklart av A, at han fikk umiddelbare smerter i korsryggen og at disse smertene vedvarte. Det vises for så vidt også til notat i sykepleiejournalen av 24. juni 1990. Det vises videre til primærlegens journalnotatet av 21. mai 1993 hvor det fremgår at A hadde smerter i ryggen i et par uker etter fallet og at han etter noen dager fikk plutselig svikt og smerter i høyere ben.

A har videre forklart at han etter uhellet klarte å gjennomføre arbeidsdagen med pauser og tilpasning av arbeidsoppgaver, men at han hadde vondt og brukte smertestillende medisin som han fikk utlevert. Flertallet finner ikke grunn til å tvile på As forklaring om at han maktet dette fordi han fikk smertestillende medikamenter fra skipets lege eller annet helsepersonell om bord i skipet. Denne medisineringen er riktignok ikke nevnt i journalen. A oppgir at han fikk sterke medikamenter. Sett i sammenheng med at han hadde en ansvarsfull stilling om bord, kan det synes oppsiktsvekkende at dette ikke fremgår av skipslegens journal. Det tilføyes i den forbindelse at det fremgår av et notat fra trygden datert 28. mars 1994 at As arbeidsgiver hadde opplyst at de ikke hadde registrert noen skade på ham, videre at « vitnet som var nevnt i forb med skaden kan ikke huske noe om yrkesskade og at det eneste som er registrert er at A den dag fikk medisiner for smerter ». Notatet referer til skademelding og som beskriver en hendelse i juni 1990. Hvorvidt arbeidsgivers opplysning henspeiler på skadedatoen den 15. juni er uklart.

Flertallet ser likevel ingen grunn til å bestride As forklaring på dette punkt. Det tilføyes at det ikke kan ses bort fra at journalføringen kan ha vært ufullstendig, idet den håndskrevne journal som er fremlagt i saken ikke synes ført kronologisk. Det kan ikke utelukkes at det er journalkort som mangler. Flertallet legger uansett avgjørende vekt på As forklaring, sammenholdt med den etterfølgende utvikling, jf. det som er gjengitt fra dr. Strandquists erklæring.

Etter flertallets syn er det ikke tvilsomt at skadehendelsen kunne medføre den aktuelle skaden. Det er videre sannsynlighetsovervekt for at A fikk akutte smerter i korsryggen etter fallet og at han hadde smerter frem til innleggelsen i skipets hospital den 24. juni. Det er for øvrig ingen uenighet om at A var sykemeldt, og fikk fysikalsk behandling for ryggsmerter før han mønstret på igjen i desember 1990. Det vises til brev av 16. juli 1993 og 23. mai 1994 fra fysioterapeut Ødegaarden, hvor det fremkommer at A oppsøkte henne etter en skade om bord i et cruisskip. Han gikk til behandling hos henne i perioden 1. august - 2. november 1990, i alt 24 ganger.

Spørsmålet blir så om As symptomer i tiden deretter og frem til hans akutte forverring av ryggplagene i juli 1993 tyder på en sammenheng mellom ulykkeshendelsen og senere ervervsmessig uførhet. Flertallet tar utgangspunkt i at symptomfrie perioder av en viss lengde vil tale for at det er andre forhold enn ulykken i 1990 som er årsak til As helsemessige plager.

Flertallet legger til grunn at A, fra han mønstret på i desember 1990 frem til han sykeavmønstret i august 1992, en periode på 21 måneder, var i arbeid i ca. 10 måneder, avbrutt av friperioder. I 1991 hadde A to friperioder, den første fra 20. april til 30. juni, og den neste fra 8. september til 19. oktober. I sistnevnte periode hadde han en menisk operasjon i Miami. Han hadde også to friperioder i 1992, fra 12. januar til 7. mars og fra 31. mai til 26. juli.

A fikk behandling hos fysioterapeut Weidemann både i 1991 og 1992. Det vises til hans skriv av 2. august 1993 hvor det fremgår at:

Flertallet legger til grunn at A fikk fysikalsk behandling i den første friperioden i 1991 og at han i 1992 fikk tilsvarende, men mer omfattende behandling etter at han hadde sykeavmønstret i august. I primærlegejournalen er det 20. oktober 1992 angitt at A ble henvist til fysioterapeut for lumbago. Det fremgår videre at han fortsatte med denne behandlingen i november måned. Av journalnotat av 9. oktober 1992 fremgår at A skulle til kiropraktor på grunn av lumbago utløst av belastning, uten at det er nærmere angitt hvilken belastning det var tale om.

Det finnes ikke tvilsomt at A både i 1990, 1991 og 1992 fikk forholdsvis omfattende behandling for sine ryggplager, og da behandling som ble rekvirert av lege, men som kun delvis gjenspeiles i journalnotater. Flertallet legger til grunn at den behandling A fikk for sine ryggplager innebar at han maktet å stå i jobben til sjøs. Det forhold at ryggplager ikke er omhandlet i skipslegens journal i den tiden han var om bord kan derfor ikke tillegges avgjørende betydning. As har for øvrig forklart, og flertallet legger til grunn, at han hadde plager fra ryggen mens han var på jobb, men at han taklet dette med smertestillende medikamenter, massasje og at han hadde en viss mulighet for å tilpasse arbeidet til sin helsemessige situasjon.

A sykeavmønstret den 30. august 1992 av andre grunner enn ryggplager. Etter hjemkomst til Norge fikk han dog en kraftig forverrelse av sine ryggplager, jf. nevnte skriv fra Weidemann. Det er som nevnt ikke tvilsomt at han fikk behandling for sine ryggplager også i november 1992. Deretter hadde han flere legekonsultasjoner der mavesmerter var hovedtema. A ble utredet for dette uten at det ble gitt svar på årsak til plagene. I journalnotat av 28. april 1993 er det angitt at legen anbefalte vurdering av om hans smerter kunne være ryggutløst. Han ble henvist til nevrologisk utredning. I juli 1993 er det angitt forverrete korsryggsmerter med utstråeling til venstre ben. I august 1993 er det angitt ytterligere forverring og i september akutt forverring. Det ble kort tid deretter påvist et stort prolaps som han ble operert for.

Flertallet legger til grunn at A fra august 1992 hadde omfattende smerter fra mave, men også korsryggssmerter. Det vises til det foranstående. I perioden desember 1992 til juli 1993 er ryggsmerter ikke omhandlet som årsak til konsultasjonene. I april 1993 anbefalte legen imidlertid vurdering av om mavesmertene kunne ha sammenheng med tidligere ryggskade. I journalnotat av 30. juli fremkommer blant annet « forverrete korsryggsmerter » og « gått til behandling, men nå ferie ». Dette tilsier at ryggplagene har vært konstant tilstede i større eller mindre grad.

Flertallet finner at det er sannsynlighetsovervekt for at skadelidte hadde vedvarende ryggplager fra skadetidspunktet og frem til plagene forverret seg. I samsvar med dr. Gustafssons vurdering legger flertallet til grunn at det i en periode var fokusert på smerteproblematikk knyttet til mave og at dette sannsynligvis har overskygget ryggproblematikken og /eller var relatert til rygg. Det tilføyes i den forbindelse at verken Ødegaardens skriv av 16. juli 1993, Weidemanns erklæring av 2. august 1993 eller primærlegens journalnotat av 9. oktober 1992 er omtalt i dr Gustafsson sin erklæring. I sin forklaring for lagmannsretten har han uttalt at disse opplysningene som han ikke hadde på tidspunkt for sin erklæring, bestyrker ytterligere hans vurdering om at det foreligger såkalte brosymptomer.

Når det gjelder de andre legene som har uttalt seg i saken, bemerkes at dr. Strandquists erklæring ikke omhandler fysioterapibehandlingen i 1991 og 1992. Videre pekes på at legen har lagt til grunn at det mangler dokumentasjon for behandlingen i 1990. Dr. Skjeldal har på sin side ikke omtalt behandlingsserien i 1990 eller 1992. I dr. Helsa sin erklæring er nevnte skriv fra fysioterapeutene nevnt, men ikke diskutert i forhold til spørsmålet om vedvarende symptomer etter ulykkeshendelsen. Det er dog angitt under sammenfatningen at « det foreligger ikke brosymptomer, bortsett fra opplysninger om at skadede har blitt behandlet av fysioterapeut både før og etter juni 1990 ». Flertallet finner ikke å kunne tillegge den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering utslagsgivende vekt. Det finnes etter omstendighetene tilstrekkelig å vise til det foranstående hva angår flertallets bevisvurdering.

Etter en samlet vurdering av bevisene finner flertallet at det er sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom ulykkeshendelsen 15. juni 1990 og skadelidtes ervervsmessige uførhet. Forsikringsselskapet er da som utgangspunkt erstatningsansvarlig, med mindre den utløsende hendelsen fremstår som uvesentlig eller perifer.

A var utsatt for en forholdsvis alvorlig ulykkeshendelse i 1984 som medførte sykemelding i 8 måneder og behandling for ryggsmerter. Han fikk også fysikalsk behandling i 1989. Bortsett fra sykemeldingsperioden på 8 måneder, var A i full jobb som styrmann før hendelsen i 15. juni 1990. De medisinsk fagkyndige er samstemte i at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at svakheter ved As konstitusjon - uavhengig av ulykken i 1990 - ville ført til ervervsmessig uførhet. Det er for øvrig ikke grunnlag for å anse ulykkeshendelsen som en bagatellmessig hendelse som det vil være urimelig å knytte ansvar til. A har etter dette krav på full erstatning for sitt økonomiske tap.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, vises det til følgende:

Partene er enige i at menerstatningen skal beregnes i etter en medisinsk invaliditet på 45 % og utgjør kr 180.745.

A har videre krevd erstatning for påførte og fremtidige utgifter med henholdsvis kr 185.000 og kr 160.000 til dekning av utgifter til fysioterapi og transport i den forbindelse. Utgifter til eventuell medisinsk behandling dekkes av folketrygden utover fastsatt egenandel. Utgiftskravet er basert på årlige merutgifter med kr 10.000. Årlige merutgifter i en slik størrelsesorden er ikke sannsynliggjort. Vurderingen på dette punkt må bli utpreget skjønnsmessig. Erstatning for påførte og fremtidige merutgifter fastsettes til henholdsvis kr 40.000 og kr 30.000.

Partene er enige i at grunnerstatningen utgjør kr 1.326.434 etter aldersfradrag.

A har videre krav på erstatning for påført inntektstap fra 1993 til og med 2008. Skadelidte har basert sitt krav på at han fra 2000 ville avansert til kaptein. Flertallet finner ikke dette tilstrekkelig sannsynliggjort. Det er ikke bestridt at A hadde den formelle kompetanse for slikt opprykk. Flertallet legger til grunn at slikt opprykk ville vært basert på individuelle vurderinger, der også andre egenskaper enn formell kompetanse ville vært av vesentlig betydning. Det er ikke sannsynliggjort at han hadde grunn til regne med å bli tilbudt en stilling som kaptein. Erstatningen for lidt inntektstap må således baseres på selskapets beregninger. Ankende part er enig i at disse er basert på korrekt antatt inntekt uten skaden, og er også enig i forutsetningene for beregningene for øvrig.

Lidt inntektstap er beregnet til kr 1.976.243. Det skal beregnes rente av de årlige nettobeløp regnet fra 1. juli hvert enkelt tapsår til betaling skjer. For årene 1993, 1994 og 1995 skal det imidlertid beregnes rente av de årlige nettobeløp fra 1. juli 1996 og frem til betaling skjer.

Partene er videre enige i at det skal gjøres fradrag for utbetalt loss of licens - forsikring med kr 446.071, med tillegg av renter regnet fra 28. mai 1999 til betaling skjer. Begge parter har gjort fradrag for dette beløpet i posten påført inntektstap. Det er for øvrig enighet om partenes respektive beregninger er korrekte, hensyntatt de forutsetninger partene mener skal legges til grunn for erstatningsutmålingen.

Flertallet har etter dette kommet frem til følgende erstatningsbeløp:

I oppstillingen er det ikke gjort tillegg for renter på lidt inntektstap, og det er heller ikke gjort fradrag for utbetalt loss of licens forsikring, jf. det foranstående.

Mindretallet, lagmann Trovåg, er kommet til samme resultat som tingretten, og kan med noen presiseringer slutte seg til tingrettens premisser.

Mindretallet legger betydelig vekt på at det ikke foreligger tidsnære nedtegnelser om selve ulykkeshendelsen, verken fra skadelidte selv eller fra personal på skipet. Etter bevisførselen legges det til grunn at rederiet først i forbindelse med trygde- og forsikringssaken ble gjort kjent med at A hadde vært utsatt for et arbeidsuhell ombord i tenderen i juni 1990. Det vises videre til at vitnet B i sin forklaring for lagmannsretten opplyste at han husket hendelsen, men at han ikke kunne bekrefte det hendelsesforløp A har beskrevet. I følge vitnet B observerte han at A forsvant av syne etter at han hadde entret tenderen, men at han deretter så at A stod oppreist på dørken.

Mindretallet viser videre til at A arbeidet ut vakten og han klarte også å holde seg i jobb frem til han ble innlagt i skipets sykestue den 24. juni. Mindretallet finner det lite sannsynlig at skadelidte fikk utlevert sterke smertestillende medikamenter uten at dette ble anmerket i journalen. Det har også formodningen mot seg at skipslegen skal ha unnlatt å gjøre anmerkninger om uhellet og medikamentforordningen. Det har også formodningen mot seg at uhellet, slik A har beskrevet dette, ikke ble ført inn i skipsloggen. Mindretallet finner videre grunn til å peke på at det er påfallende at ulykkeshendelsen ikke er nevnt i primærlegens journal, særlig fordi A oppsøkte legen kort tid etter at han kom tilbake til Norge.

Samlet sett foreligger det etter mindretallets vurdering betydelig usikkerhet med hensyn til hendelsesforløpet. Det er ikke tilstrekkelige holdepunkter for å kunne konkludere med at fallet var så kraftig at det hadde evne til å påføre biologisk skade på vev. Det følger av dette at mindretallet ikke finner å kunne legger avgjørende vekt på skadelidtes redegjørelse om hendelsesforløpet, en redegjørelse som for øvrig ble gitt ca 3 år etter at hendelsen fant sted.

Mindretallet er videre av den oppfatning at det er høyst uklart om skadelidte fikk akutte smerter etter fallet, langt mindre at disse vedvarte i dagene frem til innleggelsen i skipets hospital den 24. juni. Det vises til at han var i fullt arbeid i en ansvarsfull stilling om bord på skipet. Det foreligger ingen tidsnære nedtegnelser som bekrefter skadelidtes fremstilling på dette punkt. Det vises dessuten til den medisinsk faglige vurdering som ble foretatt ved sykehuset i Miami, jf. det foranstående, om at plagene var av forbigående karakter.

Mindretallet legger til grunn at sykehusinnnleggelsen i Miami var foranlediget av akutte ryggsmerter som oppstod uavhengig av fallet den 15. juni og at skadelidtes nåværende helseplager ikke kan anses forårsaket av fallet. Det vises ellers til tingettens premisser, herunder henvisningen til den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering, som mindretallet er enig i.

Mindretallet legger etter dette til grunn at det ikke er sannsynlig at uhellet i juni 1990 er årsak til skadelidtes helsemessige plager. Mindretallet har da ikke foranledning til å gå nærmere inn på ankemotpartens øvrige anførsler.

Det avsies etter dette dom i samsvar med flertallets votum.

Saksomkostningsspørsmålet

For tingretten og lagmannsretten har hovedspørsmålet vært om det foreligger årsakssammenheng mellom arbeidsuhellet skadelidtes helseplager. På dette punkt har ankende part fått medhold. Ankende part har ikke fullt ut fått medhold i erstatningsutmålingen. Lagmannsretten legger til grunn at ankende part har fått medhold i det vesentlige. Hans har da krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd, jf. første ledd. Det er ikke grunn til å frita ankemotparten for omkostningsansvaret.

Advokat Henriksen har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten på totalt kr 340.940, hvorav salær før anke er oppgitt til kr 16.406, etter anke kr 201.250 og for ankeforhandlingen kr 45.938, alle beløp inklusive merverdiavgift. Salærkravet utgjør således kr 263.594. I tillegg er det krevd erstatning for prosessfullmektigens utlegg med kr 17.000 og utgifter til de privat sakkyndige med totalt kr 60.346.

Advokat Lygren har fremsatt innsigelser mot omkostningskravet. Det er anført at det er pådratt kostnader med saken langt utover det som kan anses som rimelig og nødvendig. Lagmannsretten oppfatter dette slik at innsigelsen gjelder så vel salærkravet som kostnadskravet.

Advokat Henriksens arbeid med saken etter anke og frem til ankeforhandling er oppgitt til 92 timer a kr 1750. Advokat Henriksen overtok prosessoppdraget i forbindelse med anke til lagmannsretten. Merarbeid som følge av skifte av prosessfullmektig skal i utgangspunktet ikke belastes motparten. Salærkravet synes høyt, idet det allerede i anken er gitt en forholdsvis grundig fremstilling faktum og juss. Det er likevel ikke tvilsomt at saksforholdet er omfattende og at saken har vært arbeidskrevende. Lagmannsretten finner at salærkravet gjenspeiler nødvendige omkostninger med saken. Det foreligger ikke omstendigheter som taler for å redusere utgiftskravet.

Ankende part tilkjennes etter dette kr 340.940 i erstatning for sakskostnader for lagmannsretten.

I tingretten ble forsikringsselskapet frifunnet og tilkjent erstatning for sakskostnader. Det følger av tvisteloven § 20-9 annet ledd at ankedomstolen legger sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for lavere instans. Ankende part har krav på full erstatning for sine sakskostnader også for tingretten. For tingretten var ankende part representert ved advokat Edmund Asbøll. Han fremsatte et omkostningskrav på kr 300.750, hvorav salærkravet utgjorde kr 197.500, inklusive merverdiavgift. Resten var utgifter, herunder kr 72.500 og kr 18.750 til sakkyndige vitner, henholdsvis dr Gustafsson og dr Storli. Forsikringsselskapet fremmet innsigelser mot omkostningskravet. Det ble anført at utgiftene til dr Gustafsson ikke var nødvendige. Lagmannsretten finner at salærkravet gjenspeiler nødvendig arbeid med saken. Det foreligger foreligger ikke omstendigheter som taler for å redusere utgiftskravet.

Ankende part tilkjennes etter dette kr 300.750 i erstatning for sakskostnader for tingretten.

Dommen er avsagt med slik dissens som angitt ovenfor.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.