Dom: Yrkesskadeerstatning som selvstendig næringsdrivende

I dommen ble arbeidtaker skadet under skogsarbeid for selskap han selv eide, drev og var styreleder i. Han hadde ikke tegnet yrkesskadeforsikring, og ble nektet erstatning fra Yrkesskadeforsikringsforeningen. Han vant frem med erstatningskravet, men ble også dømt til å betale det samme beløpet tilbake fordi han ikke hadde tegnet de lovpålagte forsikringene.

Hos Personskadeadvokater.no jobber vi mye mer krav om yrkesskadeerstatning etter arbeidsulykker. Les mer om hvilke rettigheter og krav du kan stille ved yrkesskader, og ta kontakt med oss om du har spørsmål.

Les også våre artikler:

• Yrkesskadeerstatning - kort innføring
• Yrkeserstatning: Erstatningspostene
• Gangen i en yrkesskadesak
• Yrkesskade

* * * * *

Lagmannsrettens dom:

Saken gjelder krav om yrkesskadeserstatning.

A er født i 1957. Han har arbeidet som selvstendig næringsdrivende som bonde og skogsarbeider, siden han var 16 år gammel. Han hadde landbruksforsikring hos forsikringsselskapet Vesta Forsikringen som omfattet dekning for yrkesskade for ansatte i samsvar med lov om yrkesskadeforsikring. For egen del hadde han sykeforsikring og ulykkesforsikring, men ingen yrkesskadeforsikring. Til føring av regnskaper og lignende hadde A engasjert Bø Rekneskapslag BA (Bø).

Den 01.08.2001 stiftet A selskapet Telemark Skogdrift AS. Han var eneaksjonær, styrets leder og daglig leder i selskapet. Stiftelsen av selskapet fant sted etter råd fra Bø. Bø sto for utarbeidelsen av alle stiftelsesdokumentene, kontakt med revisor, innmelding i arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, utbetalinger av lønns- og arbeidsgiveravgift med fullmakt til å disponere over selskapets konto, fakturering og innkreving, utarbeidelse av leieavtaler vedrørende skogsmaskiner mm.

Den 17.11. 2002 ble A rammet av en ulykke under arbeid i skogen som medførte at han ble 100 prosent ervervsmessig ufør. Etter ulykken var det ikke grunnlag for fortsatt drift av Telemark Skogdrift AS, og selskapet ble avviklet i 2003/2004.

Telemark Skogsdrift AS hadde ikke tegnet yrkesskadeforsikring slik selskapet er forpliktig til etter yrkesskadeforsikringsloven § 3. A fremmet derfor krav om yrkesskadeforsikring overfor Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF) i medhold av yrkesskadeforsikringsloven § 7. YFF avslo kravet under henvisning til at loven måtte tolkes innskrenkende. YFF anførte at det var i strid med lovgivers intensjon og urimelig å gi dekning i en situasjon der arbeidsgiver og arbeidstaker i realtiten var en og samme person. Subsidiært ble det anført at kravet måtte bortfalle ved lemping etter skadeserstatningsloven § 5-2.

Saken ble brakt inn for Forsikringsklagenemnda som i uttalelse 23.10.2007 ga A enstemmig medhold. YFF aksepterte ikke uttalelsen, og ved stevning 12.03.2008 brakte A saken inn Oslo tingrett med krav om at YFF betaler kr 2 639 320 med tillegg av forsinkelsesrente. YFF tok til motmæle, og fremmet også motkrav med påstand om at A er erstatningsansvarlig overfor YFF i samme utstrekning som YFF er ansvarlig overfor A.

Oslo tingrett avsa 29.09.08 dom med slik domsslutning:

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Yrkesskadeforsikringsforeningen har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 26.05.2009 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. YFF var representert ved sin prosessfullmektig. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Yrkesskadeforsikringsforeningen, har i hovedtrekk anført:

YFF bestrider ikke at yrkesskadeforsikringsloven etter sin ordlyd gir A krav på erstatning. Det anføres imidlertid at loven må tolkes innskrenkende. A hadde som eneaksjonær, daglig leder og styreformann ansvaret for at Telemark Skogdrift AS ikke tegnet den lovpålagte yrkesskadeforsikringen. Når arbeidsgiver og arbeidstaker i realiteten er en og samme person, kan det ikke være meningen at arbeidstakeren skal nyte godt av det vernet som er gitt uforsikrede arbeidstakere. Individual- og allmennpreventive hensyn tilsier at dekning ikke gis, og de rettferdighetshensyn som sto sentralt ved innføringen av bestemmelsen, foreligger ikke der arbeidsgiver og arbeidstaker er en og samme person. Poolordningen i yrkesskadeforsikringsloven ble laget etter mønster fra tilsvarende ordning i bilansvarsloven og etter reglene i bilansvarloven § 10 var bilens eier unntatt fra dekning.

Subsidiært gjøres gjeldende at A er erstatningsansvarlig overfor YFF i samme utstrekning og omfang som YFF er ansvarlig overfor A. Hjemmel for erstatningskravet er ulovfestet uaktsomhetsansvar. Det foreligger ingen holdepunkter for at YFF skal være avskåret fra å kunne fremme krav mot A personlig dersom han har opptrådt uaktsomt i egenskap av styreleder.

A hadde som eneaksjonær, daglig leder og styreformann det fulle og hele ansvaret for at Telemark Skogdrift AS ikke tegnet den lovpålagte yrkesskadeforsikringen. Lovgiver har sett meget alvorlig på brudd på forsikringsplikten, og det kan ikke være tvil om at unnlatelse av å tegne forsikring er å betrakte som uaktsomt. Culpanormen er objektiv, og vurderingen må knyttes til den rolle A opptrådte i som styrets leder. Ved vurderingen av styremedlemmers ansvar, er de subjektive kravene strenge. En eventuell uaktsomhet hos regnskapsfører fritar ikke A for ansvar. A er nærmest til å bære ansvaret av manglende forsikringsdekning, og det foreligger ingen relevante unnskyldningsgrunner.

Det er ikke grunnlag for lemping av As ansvar etter skadeserstatningsloven § 5-2. Bestemmelsen er ment å være en snever unntaksregel som bør nyttes med varsomhet. Prinsippet om full erstatning bygger på sterke legislative hensyn. Det er ikke fremkommet noe som tilsier at ansvaret vil virke urimelig tyngende for A eller at det foreligger et særlig tilfelle der det er rimelig at YFF helt eller delvis bærer skaden.

Det er nedlagt slik påstand:

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Det er ikke grunnlag for å tolke loven innskrenkende. Arbeidstaker og arbeidsgiver er ikke en og samme person, men to forskjellige rettssubjekter; A og Telemark Skogdrift AS. Lovens klare ordlyd må følges, særlig i et tilfelle som foreliggende der det er tale om en lovfestet rettighet til en utsatt gruppe. Det foreligger ingen støtte for at loven kan tolkes innskrenkende i lovforarbeider, rettspraksis, juridisk teori eller reelle hensyn. Det er verken støtende eller klart urimelig å gi A dekning.

Når det gjelder YFFs anførsel om at A er erstatningsansvarlig overfor YFF i samme utstrekning og omfang som YFF er ansvarlig overfor A, gjøres det gjeldende at et slikt regressansvar ikke kan fremmes mot A. A er den skadelidte, og dersom et regresskrav kan fremmes mot ham ville en uthule hele forsikringsordningen. Det er ingen hjemmel for regress mot skadelidte i yrkesskadeforsikringsloven. Regressadgangen er uttømmende regulert i lovens § 8 annet ledd der det er bestemt at forsikringsgiver kan kreve regress mot arbeidsgiver. Subsidiært gjøres det gjeldende at et erstatningsansvar bare kan gjøres gjeldende i de grove tilfeller av svik eller forsettlig eller grovt uaktsomme unnlatelser av å tegne forsikring.

Det er heller ikke grunnlag for å anse As opptreden for uaktsom. A er ordblind, og han hadde engasjert Bø Rekneskapslag som han har et nær og langt samarbeid med, til å utføre alle lovpålagte plikter og sekretariatfunksjoner i forbindelse med etableringen og driften av Telemark Skogdrift AS. Detter gjorde også regnskapskontoret med det unntak at den lovpålagte yrkesskadeforsikringen ikke ble tegnet. A tenkte ikke selv på forsikringen, men han hadde en berettiget forventning om at alt var i orden siden dette var overlatt til Bø. Som selvstendig næringsdrivende hadde A betalt polisen for yrkesskadeforsikring, og alt ville vært i orden dersom denne hadde blitt overført til aksjeselskapet.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at A er erstatningsansvarlig, gjøres det gjeldende at ansvaret må lempes etter skadeserstatningsloven § 5-2 slik at kravet settes til null. En er midt i lempingens kjerneområde. As uaktsomhet er beskjeden. Uten erstatningen er hans økonomiske bæreevne liten, og i tillegg er hans ektefelle blitt alvorlig syk.

Det er nedlagt slik påstand:

Lagmannsrettens vurdering:

A var arbeidstaker i Telemark Skogdrift AS da han ble utsatt for en arbeidsulykke som gjorde ham 100 prosent ervervsufør, og han har da krav på erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven kap 3. Selskapet hadde ikke tegnet lovpålagt yrkesskadeforsikring etter lovens § 3, og det følger da av lovens § 7 at det er YFF som er ansvarlig for å dekke As tap. Dette er også partene enige om.

A var eneaksjonær, styreleder og daglig leder i Telemark Skogdrift AS. I realiteten står en derfor overfor en situasjon der arbeidstaker og arbeidsgiver er samme subjekt. Spørsmålet er om dette forholdet tilsier at loven skal tolkes innskrenkende slik at ordningen med kollektiv ansvarsdekning etter lovens § 7 ikke gis anvendelse i et tilfelle som dette. Situasjonen er ikke upraktisk, men forholdet er ikke omhandlet i forarbeidene, og etter det lagmannsretten kan se har det heller ikke vært oppe i rettspraksis.

Det fremgår av Ot.prp.nr.44 (1988-1989) s 40 at det var fire hovedhensyn som lå bak innføringen av en ordning med full erstatning for yrkesskader på objektivt grunnlag. For det første at rettferdighetshensyn tilsier at arbeidstakere ikke selv bør bære risikoen for en arbeidsulykke som skyldes forhold som de bare i liten grad kan kontrollere selv. For det andre at arbeidsgiver kan bære de økonomiske følgende av arbeidsulykker som en konstant og beskjeden produksjonsomkostning ved forsikringsordninger. For det tredje at en objektivisering av dekningsgrunnlaget kan forebygge konflikter på arbeidsplassen, og for det fjerde at dekning på objektivt grunnlag sikrer likhet mellom arbeidstakerne. Når det særskilt gjelder ordningen i lovens § 7 om at YFF skal svare for erstatningen der arbeidsgiver ikke har tegnet den lovpålagte forsikring, er det i Ot.prp.nr.44 (1988-1989) s 74 særlig vist til hensynet til at arbeidstaker alltid skal være sikret full erstatning. Lagmannsretten er enig med YFF at disse hensyn i liten grad slår til i en situasjon som den foreliggende der arbeidsgiver og arbeidstaker i realiteten er samme subjekt.

Det fremgår videre av Ot.prp.nr.44 (1988-1989) s 74 og 87 at ordningen med kollektivt ansvar der arbeidsgiver ikke har tegnet den lovpålagte forsikring, har sitt forbilde i bilansvarsloven. På dette tidspunkt fulgte det av bilansvarloven § 10 at selskapenes kollektive ansvar for uforsikrede motorvogner ikke omfattet skade på eier av bilen. Det var eieren som var ansvarlig for å tegne forsikring, så lagmannsretten er enig med YFF i at det kan anføres at det heller ikke var meningen å gi skadelidt arbeidstaker krav på dekning etter forsikringsavtaleloven § 7 når det er arbeidstakeren som i realiteten er ansvarlig for at forsikringen ikke ble tegnet. Vekten av denne anførselen svekkes noe av at bilansvarsloven § 10 senere er endret til også å omfatte godtroende eier.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at både formålsbetraktninger og reelle hensyn kan tilsi at loven tolkes innskrenkende. Lagmannsretten finner likevel at ordlyden er så klar på dette punkt at den ikke kan tolkes innskrenkende. Som sagt finnes det mange selskaper der realiteten er at selskapet og arbeidstaker er samme subjekt, og dersom lovgiver mente å gjøre unntak for denne gruppe arbeidstakere, måtte dette fremgå direkte av loven. Det gjelder særlig når en står overfor en rettighetslov som skal sikre arbeidstakere full erstatning etter en arbeidsulykke. Videre legger lagmannsretten vekt på at urimelige resultater kan unngås fordi loven må suppleres av alminnelig erstatningsrett, jf drøftelsen nedenfor. For øvrig vises til tingrettens begrunnelse som i det vesentlige er dekkende for lagmannsrettens syn.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at A har krav på erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Partene er enige om at erstatningen skal settes til kr 2 639 320 med forsinkelsesrenter fra 28.12.2007.

Det neste spørsmål er om A er erstatningsansvarlig overfor YFF i samme utstrekning og omfang som YFF er ansvarlig overfor A. Det er enighet om at YFFs tap vil tilsvare den erstatning som A kan kreve etter loven, og at det er årsakssammenheng mellom manglende forsikringstegning og tapet.

I dette spørsmål har lagmannsretten delt seg i et flertall med lagmann Ola Dahl og ekstraordinær lagdommer Trygve Schiøll og et mindretall med lagdommer Iver Huitfeldt.

Flertallet ser slik på saken:

De alminnelige ulovfestede erstatningsreglene kommer til anvendelse på alle områder dersom noe annet ikke er uttrykkelig fastsatt. I yrkesskadeserstatningsloven § 8 annet ledd siste punktum er det fastsatt at forsikringsgiveren kan kreve regress hos « den uforsikrede arbeidsgiveren uten hensyn til skyld ». Dette er en naturlig følge av at arbeidsgiveren ikke har oppfylt sin lovpålagte plikt til å tegne forsikring. At det med dette er lovfestet en regressadgang på objektivt grunnlag mot arbeidsgiver, kan etter rettens syn ikke være til hinder for at skadelidte arbeidstaker kan komme i ansvar etter alminnelige erstatningsregler. Dersom skadelidte har medvirket til selve skaden vil erstatningen kunne falle helt eller delvis bort etter reglene om skadelidtes medvirkning, jf yrkesskadeforsikringsloven § 14, og forholdene i saken kan også medføre at erstatningen lempes, jf yrkesskadeforsikringsloven § 13 og skadeserstatningsloven § 5-2. Dette viser at en arbeidstaker som blir skadet i en arbeidsulykke ikke nødvendigvis er sikret en full erstatning. Dersom skadelidte på annen måte en medvirkning til selve skaden, har begått en handling som har forårsaket at forsikringen må utbetales, må forsikringsgiver kunne kreve sitt tap dekket etter alminnelige erstatningsregler.

A var eneaksjonær, styreleder og daglig leder i Telemark Skogdrift AS. Selskapets styre har det overordnede ansvaret for forvaltningen av selskapets anliggender. Dette ansvaret kommer særlig til uttrykk i aksjeloven § 6-12 og § 6-13 der styrets plikter vedrørende forvaltningen og tilsynet er nærmere presisert. Det var således A personlig i sine rolle som styreleder og daglig leder som hadde ansvaret for at den lovpålagte plikten om å tegne yrkesskadeforsikring, ble oppfylt.

Når det gjelder aktsomhetsnormen bemerker flertallet at det må tas utgangspunkt i den rollen A hadde som styrets leder og daglige leder i selskapet, og hva som objektivt sett må kunne forventes når han opptrer i disse rollene.

Lovgiver har sett så alvorlig på det forhold at arbeidsgiver unnlater å tegne den lovpålagte forsikringen at også den uaktsomme unnlatelsen er straffesanksjonert, jf yrkesskadeforsikringsloven § 19. Om dette heter det i Ot.prp.nr.44 (1988-1989), s 73 :

Flertallet legger etter dette til grunn at det må foreligge helt spesielle, ekstraordinære omstendigheter for at en unnlatelse av å tegne forsikring kan frita for erstatningsansvar.

Flertallet legger til grunn at A er ordblind, og at han hadde engasjert Bø Rekneskapslag, som han har et nært og langvarig samarbeid med, til å utføre alle lovpålagte plikter og sekretariatfunksjoner i forbindelse driften av Telemark Skogdrift AS. På den bakgrunn hadde han en berettiget forventning om at regnskapskontoret hadde sørget for at den lovpålagte forsikringen var tegnet. Det ble imidlertid ikke inngått noen uttrykkelig avtale mellom A og regnskapskontoret om at regnskapskontoret skulle tegne forsikringen. At han hadde en forståelig og berettiget forventning er ikke nok til å bli ansvarsfri. Det er A som styrets leder og daglig leder som sitter med det endelige ansvaret for at forsikringen ikke ble tegnet, og han kan ikke fri seg fra dette ansvaret ved å knytte til seg rådgivere og hjelpere som han stoler på. Dersom A ikke selv hadde tilstrekkelige forutsetninger til å følge opp sine plikter, ville det riktige være å sette andre personer i disse posisjonene.

Foranlediget av As anførsler, bemerker flertallet at det ikke kan være avgjørende for aktsomhetsvurderingen at A lett kunne tatt en telefonsamtale med forsikringsselskapet og overført polisen om yrkesskadeserstatning som han hadde tegnet som selvstendig næringsdrivende til aksjeselskapet. Det uaktsomme består i at dette ikke ble gjort.

Flertallet er etter dette kommet til at A er erstatningsansvarlig.

A har anført at ansvaret må lempes etter skadeserstatningsloven § 5-2 slik at kravet settes til null. Det fremholdes at en er midt i lempingens kjerneområde, at As uaktsomhet er beskjeden, at hans økonomiske bæreevne er liten, og at hans ektefelle er blitt alvorlig syk. Flertallet bemerker at lempingsreglen er en unntaksbestemmelse som skal være en sikkerhetsventil mot urimelig omfattende ansvar. I foreliggende tilfelle innebærer ansvaret at A går glipp av en forsikringsutbetaling som han ellers ville hatt rett til. Det er åpenbart at det vil ha stor betydning for As økonomi dersom han ikke får noen forsikringsutbetaling, men det er ikke fremkommet opplysninger som tilsier at han blir rammet spesielt hardt. Rett før ulykken drev A sin virksomhet som selvstendig næringsdrivende, og han hadde heller ikke da tegnet noen yrkesskadeserstatning som dekket han personlig. Flertallet er etter dette kommet til at ansvaret ikke skal lempes.

Mindretallet ser slik på saken:

Plikten til å sørge for at yrkesskadeforsikring tegnes ligger etter aksjeloven § 6-14 hos daglig leder, og styreleder har etter § 6-12 og § 6-13 ansvar for å kontrollere at denne lovpålagte plikten blir oppfylt. Som flertallet har pekt på er plikten straffesanksjonert etter yrkesskadeforsikringloven § 19, jf § 3; det gjelder også den uaktsomme overtredelse, og foretaksstraff kan anvendes. Flertallets sitat fra Ot.prp.nr.44 (1988-1989) på side 73 er fra Y-utvalgets utredning. Det som der sies « klinger godt » i en utredning som har mange utfordringer og som er opptatt av å lage et « vanntett » system, men hvor spørsmålet om hvor en eventuell aktsomhetsnorm skal ligge lett kan bli noe teoretisk. Mindretallet peker også på at etter at yrkeskadeserstatningloven ble vedtatt, er aksjeselskapslovgivningen revidert i 1997. Mens den tidligere aksjeloven var mer tilpasset noe større foretak, innebar den nå gjeldende aksjeloven på en del punkter en forenkling i forhold til tidligere lov, og utviklingen har gått i retning av at stadig flere enkeltmannsforetak nå registrerer seg som aksjeselskap. Uttalelsene i forarbeidene kan derfor etter mindretallets mening ikke uten videre overføres til aksjeselskap med for eksempel bare én aksjonær og hvor aksjonæren samtidig er både styreleder, daglig leder og eneste ansatte.

Mindretallet regner med at det fra lovens vedtakelse i 1989 har vært oppdaget en del tilfeller hvor plikten til å tegne forsikring ikke har vært overholdt. Søk i Lovdata gir imidlertid ikke treff på at straffebestemmelsen har vært brukt. Det synes altså ikke å foreligge rettspraksis med hensyn til hvor streng aktsomhetsnormen er. Mindretallet er ikke uenig i at « god forretningskikk », som Y-utvalget viser til, kan gi veiledning, men den passer ikke så godt på mindre foretak med en enkel driftsform og hvor overveielser om god forretningsskikk neppe har noen sentral plass i virksomheten. Normen må først og fremst ta utgangspunkt i en alminnelig strafferettslig aktsomhetsnorm. Mindretallet er likevel enig i at for at § 3 skal nå sitt formål, må normen være streng. Men straffeansvaret er ikke objektivt; det må foretas en individuell vurdering.

I saken her gjelder spørsmålet ikke den strafferettslige, men den sivilrettslige aktsomhetsnorm. Den er gjennomgående strengere enn den strafferettslige, men også her må vurderingen være individuell, dette selv om det er lettere å anvende en strengere norm enn den alminnelige på særlig kyndige enn en lempeligere norm for den ukyndige.

Ved bedømmelsen av As forhold ser mindretallets hans selskap som et typisk resultat av den utviklingen som har funnet sted etter revisjonen av aksjelovgivningen i 1997. Han hadde lenge i eget navn drevet en jord- og skogbrukseiendom hvor han hadde engasjert et regnskapsfirma til å ta seg av den økonomiske siden av driften med unntak av de innkjøp han betalte for på stedet. Den 1. august 2002 stiftet han Telemark Skogsdrift AS etter anbefaling fra regnskapsfirmaet. I forbindelse med stiftelsen måtte han undertegne en del dokumenter; da regnskapsføreren ikke fikk tak i ham på telefon. A drev skogsdrift på et sted med dårlig dekning, skrev regnskapsføreren et brev 7. august 2008 hvor det blant annet het:

Det som ellers foreligger fra regnskapsføreren er i et brev 15. september 2005 hvor han skriver:

Regnskapsføreren er ikke ført som vitne, og mindretallet utelukker ikke at vurderingen i så fall ville ha vært en annen, men slik saken er opplyst for lagmannsretten kan ikke mindretallet legge til grunn at regnskapsføreren på en tilstrekkelig klar måte muntlig har opplyst at A i forbindelse med selskapsstiftelsen hadde en straffesanksjonert plikt til å selv å tegne yrkesskadeforsikring eller at A måtte be ham spesielt om at dette ble gjort. Mindretallet kan ikke se at det skulle være noen grunn for regnskapsføreren til å vente med å påpeke en slik eventuell mangel til årsavslutningen. A kunne ikke velge bort å tegne slik forsikring, dette var noe som måtte gjøres. Slik saken er opplyst om forholdet mellom ham og regnskapsføreren hadde A etter mindretallets mening god grunn til å regne med at regnskapsføreren hadde ivaretatt alle « nødvendige » sider ved selskapsstiftelsen, herunder tegning av en lovpålagt forsikring.

Etter mindretallets mening kan synspunkter om at man ikke kan « delegere » slike plikter internt, og at man selv har ansvar for de oppdragstakere man velger, ikke føre til at A er ansvarlig overfor Trafikkforsikringsforeningen etter alminnelige erstatningsrettslige regler.

Mindretallet nevner for ordens skyld at Trafikkforsikringsforeningen ikke har anført at det er grunnlag for « regress hos den uforsikrede arbeidsgiveren uten hensyn til skyld » etter yrkesskadeforsikringsloven § 8 andre ledd, idet « arbeidsgiveren » er Telemark Skogsdrift AS som ikke lenger eksisterer.

I samsvar med flertallets syn gis YFF medhold i sitt krav om at A er erstatningsansvarlig overfor YFF i samme utstrekning og omfang som YFF er ansvarlig overfor A.

Verken YFF eller A har nedlagt påstand om saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.