Dom: Yrkesskade uten inngangsinvaliditet

Alle yrkesskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en yrkesskade, noen ganger flere år. Yrkesskadeforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand når de har akseptert at du har fått en yrkesskade, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved yrkesskade.

Saken gjelder krav om erstatning etter arbeidsulykke. Den ble ikke prosedert av advokat hos oss.

A er født *.*.1961. Han er gift og har tre barn. Etter videregående skole arbeidet han som murer frem til han ble utsatt for en arbeidsulykke 16. oktober 2000.

I ulykkesmelding av 16. oktober 2000 fra arbeidsgiver, Brødrene Holstad, er hendelsesforløpet beskrevet slik:

A pådro seg en kompresjonsfraktur av første lendevirvel med forskyvning av et benfragment inn mot spinalkanalen. Han ble etter to dager operert ved Ullevål sykehus. Det løse benfragmentet ble satt på plass, fasettleddet ble fjernet i to nivåer, og det ble gjort en fiksasjon fra TH 12-virvelen til L2-virvelen. Det ble også lagt inn et bentransplantat fra bekkenet.

Skaden ble godkjent som yrkesskade ved Fredrikstad trygdekontors vedtak av 23. januar 2001.

Ryggskaden er kvantifisert til 20 % medisinsk invaliditet.

Ved NAVs vedtak av 5. mai 2008 ble A innvilget 100 % uførepensjon. Av vedtaket fremgår bl.a.

As arbeidsgiver hadde tegnet yrkesskadeforsikring hos Aioi Insurance Ltd. v/Tennant Assuranse AS (heretter benevnt Tennant). Tennant har erkjent erstatningsansvar og har utbetalt 1 106 033 kroner til A. Erstatningen dekker tapt arbeidsinntekt frem til juli 2006, samt 70% erstatning for fremtidig tap. Tennant har redusert erstatningen med 1/3 grunnet påstått grov uaktsomhet fra As side. Av beløpet ble 940 000 kroner utbetalt i juni 2006 og 120 000 kroner ble utbetalt i juli 2007.

A bestred Tennants erstatningsberegning. Partene kom ikke til enighet, og A tok den 7. juli 2008 ut stevning mot Tennant ved Oslo tingrett.

A bestred at han hadde handlet grovt uaktsomt. Han bestred at han hadde restarbeidsevne, og han bestred det valgte skjæringstidspunkt mellom lidt og fremtidig tap.

Oslo tingrett oppnevnte spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering Jan Erik Ødegård som sakkyndig for retten. Ødegård avga erklæring den 25. mars 2009 med følgende konklusjon:

Oslo tingrett avsa 14. mai 2009 dom med slik domsslutning:

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten innhentet A to spesialisterklæringer.

Spesialist i ortopedisk kirurgi Ole Johan Aarsrud avga spesialisterklæring 19. januar 2010 med slik konklusjon:

Spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering Johan K Stanghelle avga erklæring 28. januar 2010. Fra hans vurdering hitsettes:

Ankeforhandling er holdt 16. - 17. februar 2010 i Borgarting lagmannsretts hus. Ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig, og avga forklaring. Advokat Mår møtte på vegne av ankemotparten. De sakkyndige som har avgitt erklæringer i saken avga forklaring. De overvar hverandres forklaringer og fikk anledning til å kommentere disse. Det ble i tillegg hørt ett vanlig vitne og foretatt den dokumentasjon som rettsboken viser.

Om saksforholdet forøvrig vises tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Omstendighetene rundt arbeidsulykken gir ikke grunnlag for å beskrive As forhold som grovt uaktsomt. Det var ikke andre som ferdet ved skadeområdet enn A. Området var ikke spesielt farlig og var ikke til fare for andre enn A selv. Aktsomhetsvurderingen skal uansett vurderes opp mot skaderetningen - altså risikoen for at A selv skulle skade seg. Hendelsen inntraff ved et øyeblikks forglemmelse fra A. Det er nettopp denne type glipper som den særlige beskyttelse som ligger i yrkesskadeforsikringen er ment å dekke. Det er således ikke grunnlag for avkorting av erstatningsbeløpet, jf yrkesskadeforsikringsloven § 14.

Subsidiært hevdes at det heller ikke skal gjøres avkorting med henvisning til at bestemmelsen er en kanregel. Atter subsidiært bes skadelidte vurdert mildest mulig.

A har ikke vært i ordinært arbeide på ca 9 ½ år. Han har ingen utnyttbar restarbeidsevne. Det vises til spesialisterklæringene fra Aarsrud og Stanghelle. For så vidt gjelder erklæringen fra Ødegaard er denne en rent medisinsk erklæring. Den ser ikke på de reelle arbeidsmulighetene.

A har vært gjennom tre attføringsforsøk. Første forsøk var ved Fredrikstad attføringssenter i 2003. Dette forsøket måtte avbrytes fordi A ikke klarte å utføre noe arbeid pga ryggplagene. Andre forsøk var gjennom Unikom fra mars til desember 2006. A var her i arbeid hos sin tidligere arbeidsgiver, Brødrene Holstad. A ønsket jobb, men hadde problemer med ryggen. Arbeidsgiver fant ikke å kunne ansette ham. Tredje forsøk ble gjennomført ved Fredrikstad attføringssenter fra 4. mai 2007 til 20. november 2007. Det ble her foretatt en grundig vurdering etter forsøk med varierende arbeidsoppgaver. Konklusjonen var at A ikke har noen restarbeidsevne.

Journalnotatene fra As fastlege viser også at A ikke har restarbeidsevne.

NAV Trygd konkluderte med at A ikke har restarbeidsevne. Domstolene bør vise varsomhet med å overprøve NAVs uførhetsvurdering.

Ulykken den 16. oktober 2000 er den sentrale årsaksfaktor til As nåværende uførhet. Tidligere ryggplager er sett bort fra av samtlige sakkyndige som har uttalt seg i saken, Sårbarhet gir ikke grunnlag for årsaksmessig differansiering.

Det er ikke bevismessig dekning for at kneplagene ville kunne gjort A 100% ufør i ethvert yrke. Plagene ville ha kommet gradvis, og A ville ha kunnet tilpasse seg disse.

Dersom retten er enig med A i at erstatningen som ble utbetalt i 2006 er for lav, skal skillet mellom lidt og fremtidig tap settes ved domstidspunktet, jf Rt-2006-684 . Partene var ikke kommet til enighet i 2006, og det foreligger således ikke noe etteroppgjør. Erstatningssaken var ikke avsluttet. Forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring § 5-1, som motparten har henvist til, angår etteroppgjør som følge av vesentlige endringer i de faktiske forhold. Det er ikke tilfelle her.

Tennant har redusert As krav på erstatning for advokatutgifter før saksanlegg med 22 500 kroner. Tennant bestrider ikke at arbeidet er utført men har hevdet at omfanget overskrider det som er rimelig og nødvendig. Dette er ikke underbygget. A krever beløpet erstattet.

A har nedlagt slik påstand:

Ankemotparten, Aioi Insurance Ltd. v/Tennant Assuranse AS , har i hovedtrekk anført:

A har ikke krav på erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven ut over det som allerede er utbetalt.

A er ikke 100 % varig ervervsufør som følge av ulykken. Han har en restervervsevne som han plikter å utnytte, jf tapsbegrensningsplikten i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd. Tennant viser til erklæring fra den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten, Jan Erik Ødegård. Hans konklusjon er at A har en restervervsevne på 50 %. Ødegård var oppnevnt av retten og er således nøytral. Av denne grunn bør det legges spesiell vekt på hans vurderinger. De to andre sakkyndige er engasjert av A. Tennant har i sin erstatningsutmåling lagt til grunn en restervervsevne på 30 %.

Sluttrapporten fra Unikom av 15. januar 2007 viser at A vil kunne klare en 50% tilrettelagt arbeidssituasjon. Rapporten viser at han til tider fungerte meget bra til tross for at det arbeidet han fikk ikke var spesielt egnet med tanke på hans ryggproblemer.

Sluttrapporten fra Fredrikstad attføringssenter gir et mer negativt bilde. Dette kan ikke skyldes medisinske forhold, da det ikke var noen endring i As tilstand. Rapporten er imidlertid utarbeidet etter at konflikten med Tennant oppstod, og innholdet i rapporten kan bære preg av dette.

A ville uansett blitt helt eller delvis arbeidsufør av andre årsaker enn ulykken. Allerede før ulykken forelå det plager i rygg og kne. Kneplagene var endatil så omfattende at de før ulykken var vurdert å ha betydning for hans yrke som murer. Tennant er ikke ansvarlig for slike selvstendige virkende årsaker, og det må tidsdmessig skje en avgrensning av tapet.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at A har mindre ervervsevne enn det Tennant har lagt til grunn, og dette beløpsmessig ikke kompenseres av fradrag som følge av egen medvirkning, skal det foretas et etteroppgjør. Et eventuelt etteroppgjør må skje etter § 5-1 i forskrift av 21. desember 1990 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeserstatning.

Det fremgår av forsikringsavtaleloven § 8-2 at erstatning skal utbetales så snart selskapet har hatt rimelig tid til å klarlegge ansvarsforholdet og beregne erstatningen. As krav er videre et pengekrav, og Tennant kan som debitor betale et krav med befriende virkning så snart Tennant vil - så lenge beløpet er korrekt.

Tennant hadde per juni 2006 betalt nok til å dekke kravet slik det forelå på dette tidspunktet og med skjæringstidspunkt per 1. juli 2006. Når det allerede er betalt, kan det ikke omgjøres.

Subsidiært må et tilleggsoppgjør for perioden mellom det opprinnelige oppgjørstidspunktet og domstidspunktet skje ved en fordeling mellom erstatningspostene lidt inntektstap og fremtidstap.

Tennant viser til Lars Olav Skårberg og Marianne Reuch, Yrkessade side 159. Etter Tennants oppfatning er uttalelsen i Rt-2006-684 ikke anvendelig da det er annerledes med en yrkesskade der utmålingen er standardisert. Det er viktig med raske og sjablonmessige oppgjør i disse sakene. Også reelle hensyn taler mot at skjæringstidspunktet settes til domstidspunktet. Hvis man velger domstidspunktet vil dette i seg selv være prosessdrivende fordi beløpet bare vil øke og øke. I nevnte Høyesterettsdom var kravet ikke erkjent. Det var således i motsetning til vår sak ikke snakk om et etteroppgjør.

Avgjørelsen i Rt-2009-425 støtter opp om at oppgjør bør foretas etter standardiserte satser.

Advokatutgifter ut over kr 102 000 er ikke rimelige og nødvendige utgifter i henhold til skadeserstatningsloven § 3-1.

A har utvist grov uaktsomhet og selv medvirket til skaden. Erstatningen skal derfor settes ned etter yrkesskadeforsikringsloven § 14. A etterlot rekkverket med løs topplist. Det var ikke mulig for andre å se at rekkverket ikke var sikret. Risikoen for skade var betydelig og åpenbar.

A var ikke under noe tidspress da han la listen løst oppå rekkverket. Det var påregnelig at skade kunne skje. A kunne med letthet unngått dette ved å legge topplisten løst på plattingen. Da ville man sett at rekkverket ikke var sikkert. A har ved sin handling utvist et markert avvik fra en forsvarlig handlemåte.

Tennant har redusert erstatningen med 1/3.

Det er nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

Det er enighet mellom partene om at det foreligger en yrkesskade, og at Tennant er erstatningsansvarlig. Partene er uenige om A hadde inngangsinvaliditet grunnet ryggproblemer samt skade i kneet, om det foreligger restarbeidsevne, om erstatningens skal reduseres pga medvirkning og om skjæringstidspunktet mellom lidt og fremtidig tap.

Inngangsinvaliditet:

Det første spørsmålet lagmannsretten må ta stilling, til er om erstatningen må reduseres på grunn av inngangsinvaliditet som ville medført at A uansett ikke ville vært i inntektsgivende arbeid. A har i tilfelle ikke noe tap som han kan kreve erstattet.

Det fremkommer av As forklaring for retten, hans primærlegejournal samt erklæringene fra de sakkyndige at A ved enkelte anledninger fra 1986 frem til 1998 hadde ryggplager. Lagmannsretten nøyer seg med å henvise til spesialisterklæringen fra Jan Erik Ødegård side 1 og 2. Det fremgår av rapporten på side 8 at A har « vært i arbeid, uten ryggproblemer av betydning fra 1993 og frem til skadetidspunktet i 2000. Dette med unntak av én konsultasjon for akutt lumbago. » Ødegård fant at det ikke var grunnlag for å hevde at det forelå inngangsinvaliditet fra ryggen. Dette er i overensstemmelse med vurderingene fra Ole Johan Aarsrud og Johan K. Stanghelle.

Ødegård modifiserte sin vurdering noe under ankeforhandlingen i det han ga uttrykk for at man på bakgrunn av den degenerering som kunne konstateres i dag kunne stille spørsmål om smertene også kunne komme fra de tidligere ryggproblemer.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering ikke sannsynlig at smertene A har i ryggen i dag kan tilbakeføres til skader/problemer med ryggen forut for ulykken i 2000. Lagmannsretten legger avgjørende vekt på de sakkyndiges skriftlige vurderinger. Disse svekkes ikke av Ødegårds noe mer forsiktige uttrykksmåte i retten.

A ble utsatt for en yrkesskade den 20. juni 1996. Han falt og fikk vridd høyre kne. Det oppstod en korsbåndsskade i kneet. De sakkyndige er enige om at kneskaden på et eller annet tidspunkt ville medføre at A ikke lenger kunne arbeide som murer. Det synes videre enighet om at dette ville ha inntruffet omkring 50-åralderen. Lagmannsretten finner dette sannsynlig. Etter lagmannsrettens vurdering er det imidlertid ikke grunn til å tro at kneskaden på noe tidspunkt ville ført til redusert arbeidsevne. Det er sannsynlig at plagene fra kneet ville kommet gradvis, og at A således ville ha god anledning til å tilpasse / endre arbeid i henhold til dette. Lagmannsretten er ikke enig med Tennant i at A uavhengig av fallet i 2000 ville ha blitt ufør på et eller annet tidspunkt og at det erstatningen av den grunn må begrenses.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det ikke forelå noen inngangsinvaliditet som er av betydning for erstatningsutmålingen i denne saken. A ble påført en alvorlig ryggskade ved fallet i oktober 2000, og lagmannsretten finner det bevist at ryggproblemene A i dag har skyldes denne skaden.

Restarbeidsevne:

Det er enighet mellom partene om at A var 100% arbeidsufør fra ulykken i oktober 2000 og frem til 2006, noen tid etter at avstivningen i ryggen var fjernet. Partene er uenige om A har restarbeidsevne etter dette tidspunkt. Spørsmålet for lagmannsretten er om tapet må reduseres som følge av at A har slik restarbeidsevne.

Det er på det rene at A ved ulykken ble utsatt for en stor og alvorlig skade. De sakkyndige er enige om at skaden har gjort at A ikke er i stand til å fortsette sitt arbeid som murer. De er også enige om at A ikke på noe tidspunkt kan klare noe tungt ryggbelastende arbeid. Tennant er også enig i dette. Ødegård mener imidlertid, som nevnt, at A har en restarbeidsevne på om lag 50 % (justert til 40 - 50 % under hans forklaring i retten), forutsatt « et variert, lett arbeid, uten tunge ryggbelastninger ». Dette i motsetning til Stanghelle og Aarsrud som konkluder med at A ikke har noen praktisk utnyttbar restarbeidsevne.

A er i dag 48 år. Han har fagbrev som murer og har som følge av ulykken vært ute av arbeidslivet siden oktober 2000. A har i lagmannsretten forklart at han har store smerter i ryggen, og at han fort blir sliten. Dersom han tar litt i, blir han ofte liggende neste dag. Fra å være meget aktiv, han har bl.a. bygget sitt eget hus etter arbeidstid, har han måttet begrense aktivitetsnivået vesentlig.

As arbeidsevne er søkt avklart gjennom tre attføringsforsøk. Det første forsøket, i august 2003, måtte avlyses pga at A fikk store smerter. Dette forsøket ble foretatt før A fikk fjernet avstivningen i ryggen, og gir derfor etter lagmannsrettens vurdering ikke stor veiledning.

Andre forsøk skjedde gjennom Unikom i perioden mars 2006 til 31. desember 2006. A arbeidet da hos sin tidligere arbeidsgiver, Brødrene Holstad. A ble satt til forskjellig typer arbeid som dels var belastende. Til tross for dette var han i en periode oppe i 100 % stilling. Grunnet ryggproblemer ble dette etter kort tid redusert til 50 %.

Per Olav Bernhardsen, leder av daværende Brødrene Holstad, har i lagmannsretten forklart at A ble satt til varierende arbeid. Noe av dette var tungt. A jobbet sammen med tidligere kolleger som ønsket at dette skulle fungere. A startet å arbeide 50 %. Han forsøkte å jobbe 100%, men det fungerte dårlig. Han gikk så tilbake til 50%, men heller ikke dette fungerte særlig godt. Halv kapasitet i 50 % av tiden ga etter Bernhardsens forklaring et mer riktig bilde av As arbeidskapasitet.

A fikk ikke fast stilling hos Brødrene Holstad, og arbeidet ble avsluttet 31. desember 2006.

Tredje attføringsforsøk ble gjennomført i perioden 4. mai 2007 til 30. november 2007. Det fremkommer av sluttrapporten av 17. desember 2007 fra Fredrikstad attføringssenter at A ble satt til varierende arbeid som ga mye bevegelse. Arbeidsmengden var langt mindre enn for tilsvarende variert arbeid. A klarte ikke å holde et arbeidstempo som er nødvendig i ordinært arbeid. Fra rapporten hitsettes:

Tennant har anført at rapporten kan bære preg av at A på dette tidspunkt var i konflikt med Tennant. Lagmannsretten kan ikke finne holdepunkter for dette i rapporten. Om As jobbutførelse heter det således:

Om han sosiale fungering fremkommer:

Lagmannsretten bemerker for øvrig at A og Tennant også var i konflikt da rapporten fra Unikom ble utarbeidet. Lagmannsretten finner det følgelig ikke sannsynliggjort at As konflikt med Tennant har innvirket på hans innsats under arbeidsutprøvingsforsøkene, slik Tennant har antydet.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at A ikke har restarbeidsevne. Lagmannsretten legger vesentlig vekt på at arbeidsevnen er utprøvd ved tre anledninger. Den mest omfattende utprøving var ved Fredrikstad attføringssenter i 2007. Konklusjonen er entydig og samsvarer med den beskrivelsen A gir av situasjonen. Den samsvarer også med vurderingene til de to private sakkyndige. Den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten, Jan Erik Ødegård, setter som forutsetning for sin konklusjon om 50 % restarbeidsevne « et variert, lett arbeid, uten tyngre ryggbelastninger ». Fredrikstad attføringssenter har forsøkt dette i praksis og konkludert motsatt. Ved vurderingen må en videre ta i betraktning at A har en alvorlig rygglidelse, og at han har vært ute av det ordinære arbeidsliv siden oktober 2000. Han har en praktisk yrkesbakgrunn, og attføringstiltakene, spesielt ved Unicom, har vist at hans evne til mer teoretisk arbeid er begrenset. Det er på denne bakgrunn ikke trolig at A vil kunne fungere i noe ordinært arbeid, og erstatningsbeløpet kan følgelig ikke reduseres med bakgrunn i dette.

Medvirkning:

Tennant har redusert erstatningen med 1/3 grunnet grov uaktsomhet, jf yrkesskadeforsikringsloven § 14. Om selve ulykken legger lagmannsretten etter bevisføringen følgende saksforhold til grunn:

Ulykkesdagen monterte A rekkkverk på en platting foran en spisebrakke. Spisebrakken utgjorde den ene « veggen » til plattingen. Rekkverk skulle settes opp på de øvrige tre sidene. Plattingen/spisebrakken var satt oppå en annen brakke, dvs ca 3,5 meter over bakken. Spisebrakken/plattingen var oppsatt samme dag. Brakkene stod på et inngjerdet anleggsområde, og det var denne dagen fire til fem andre arbeidere på området. Spisebrakken var ikke i bruk. A spikret opp rekkverket med ca 90 cm vertikale støtter og en horisontal planke ca midt på. Han spikret videre på toppbordet på to av sidene. I det han skulle montere toppbordet på den siste siden av rekkverket, på plattingens borteste kortside, slapp han opp for spiker. Han la da fra seg toppbordet løst på toppen av rekkverket og gikk for å hente spiker. Da det var blitt lunsjtid, valgte A å spise lunsj før han gjorde ferdig rekkverket. Lunsjen fant sted i en annen brakke sammen med andre arbeidere. Under lunsjen kom de i snakk om hva slags elektrisk kontakt det var på enden av spisebrakken. Etter lunsj var det enighet om at A skulle sjekke kontakten. A gikk opp på plattingen, mens de andre stod på bakken. Kontakten var på veggen på kortsiden av spisebrakken, og for å se denne bøyde A seg ut over det borterste rekkverket. Han mistet balansen og falt over kanten fordi toppbordet ikke var spikret fast.

Lagmannsretten er av den oppfatning at unnlatelsen fra A ikke innebar særlig fare for andre. Anleggsområdet var inngjerdet, det var få arbeidere på området og kun A hadde noe på plattingen å gjøre. Plattingen var videre forsvarlig sikret på tre av fire sider. På den fjerde siden var den sikret i ca 45 cm høyde. A forlot området kun i ca en time mens hans spiste lunsj.

A kan lastes for at han la toppbordet løst oppå rekkverket i stedet for å legge det på plattingen, slik at han selv og andre ville sett at sikringen ikke var ferdig.

Det var etter lagmannsrettens vurdering uaktsomt av A å legge toppbordet løst slik han gjorde, og det var uaktsomt at han glemte at toppbordet ikke var festet da han bøyde seg over rekkverket for å sjekke kontakten på brakkeveggen. Sett hen til det begrensende farepotensiale unnlatelsen utgjorde, og til at forglemmelsen ikke var større enn det noen og hver fra tid til annen kan gjøre seg skyldig i, er lagmannsretten av den oppfatning at handlingen ikke kan anses som et markert avvik fra forsvarlig og normal opptreden. A har således ikke opptrådt grovt uaktsomt, og det er ikke grunnlag for å redusere erstatningen.

Skjæringstidspunkt mellom lidt og fremtidig tap:

Lagmannsretten har, som det har fremgått, kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å redusere erstatningsbeløpet som følge av inngangsinvaliditet, restarbeidsevne og medvirkning.

A har etter dette krav på ytterligere utbetaling, og spørsmålet er hvor skjæringstidspunktet mellom lidt og fremtidig inntektstap skal settes.

Av yrkesskadeforsikringsloven § 13 følger at reglene i skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr 26 kap. 3 gjelder for erstatningsutmålingen « så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov ». Kongen er i bestemmelsens annet ledd gitt kompetanse til å gi nærmere regler om erstatningsutmålingen. Slike regler er gitt ved forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring av 21. desember 1990 nr 1027.

Av forskriftens § 2-3 fremgår at tapt inntekt « i tiden fram til oppgjørstidspunktet » erstattes individuelt. Erstatning for fremtidig inntektstap, altså for tiden etter dette tidspunkt, erstattes derimot etter standardiserte satser, jf. forskriftens kapittel 3.

Spørsmålet er hva som ligger i formuleringen « oppgjørstidspunkt ». To tidspunkter er her aktuelle; domstidspunktet eller det tidspunkt forsikringselskapet foretar utbetaling i henhold til regelen i forsikringsavtaleloven § 8-2.

Forskriften gir ingen veiledning for forståelsen av formuleringen « oppgjørstidspunkt ». En naturlig språklig forståelse tilsier imidlertid at det refererer seg til det tidspunkt endelig oppgjør skjer. En delbetaling fra forsikringsselskapets side, slik som det som her er foretatt, vil neppe medføre at så er tilfelle; forutsetningen må trolig være at forsikringsselskapet har dekket sitt ansvar fullt ut.

At formuleringen må forstås slik underbygges også av uttalelser i kronprinsregentens resolusjon av 21 desember 1990 som lå til grunn for vedtakelsen av forskriften. Her uttales i tilknytning til kapittel 2 at « [ h] envisningene til skadeserstatningsloven § 3-1 innebærer at erstatningsfastsettelsen fullt ut skal skje etter alminnelige prinsipper, også mht krav til påregnelighet m v ». Dette tilsier at hvor forskriften ikke gir svar, bør reglene så langt som mulig praktiseres i tråd med alminnelige erstatningsrettslige utgangspunkter.

Det alminnelige erstatningsrettslige utgangspunkt er at skjæringstidspunktet mellom lidt tap og fremtidig tap settes til oppgjørstidspunktet eller domstidspunktet. Lagmannsretten viser til Rt-1997-1044 , der det på side 1048 heter:

Lødrup skriver på side 353:

Skillet mellom lidt og fremtidig tap er også behandlet i Rt-2006-684 . Det heter i avsnitt 30:

Skjæringstidspunktet mellom lidt og fremtidig tap er altså i henhold til alminnelige erstatningsrettslige regler satt til avtaletidspunktet eller domstidspunktet. Dette taler for at tilsvarende må gjelde også her.

Det er på det rene at det i denne saken ikke forelå noen avtale om oppgjør. Tennant utbetalte riktignok i juni 2006 en erstatning på 940 000 kroner og i juli 2007 en tilleggserstatning på 120 000 kroner. Utbetalingene er basert på Tennant syn om at A har 30 % restarbeidsevne etter sommeren 2006, og at han har medvirket til skaden slik at det skal trekkes fra 1/3. Ved utbetaling av beløpene var det imidlertid klart for Tennant at A ikke aksepterte erstatningsberegningen.

Det synes etter lagmannsrettens vurdering å være det klare utgangspunkt i rettspraksis og teori at skillet mellom lidt og fremtidig tap settes til domstidspunktet når partene ikke har blitt enige om erstatningsutmålingen. Dette må også gjelde der det er foretatt et deloppgjør basert på den ene parts oppfatninger, jf her Løderup som viser til at ankedomstolen vil stå overfor en lengre periode med lidt skade enn den instans som først behandlet saken.

Det er for lagmannsretten ikke fremlagt rettspraksis eller teori som viser at en i en situasjon som den foreliggende kan gjøre unntak fra hovedregelen om at skjæringspunktet mellom lidt og fremtidig tap settes til domstidspunktet når partene ikke har kommet til enighet. Slik retten ser det er den situasjon som omhandles i Skårberg og Reusch side 159 en annen i det den omhandler forholdet mellom et deloppgjør og sluttoppgjør fra selskapet. Det er ikke spørsmålet her. Verdt å merke seg er likevel at Skårberg og Reusch konkluderer med at sluttoppgjørstidspunktet utgjør skjæringstidspunkt i en slik situasjon.

Lagmannsretten antar at det ikke er uvanlig at selskapene foretar til dels betydelige foreløpige utbetalinger i personskadesaker, også i tilfelle der partene ikke er enige om erstatningsoppgjøret. At det ikke finnes rettspraksis som viser unntak fra hovedregelen om at skjæringtidspunktet mellom lidt og fremtidig tap er domstidspunktet ved uenighet om erstatningsutmålingen, trekker sterk i retning av at det ikke er rom for unntak fra denne bestemmelsen. Det samme gjør manglende problematisering av spørsmålet i teorien.

Ankemotparten har henvist til yrkesskadeforskriften § 5-1 om etteroppgjør ved endringer i ervervsmessig uføregrad eller medisinsk invaliditet. Lagmannsretten er av den oppfatning at denne bestemmelse ikke kommer til anvendelse i vår sak. Forutsetningen for bestemmelsen er at det foreligger et avsluttet oppgjør, jf § 5-1 første ledd siste punktum. Bestemmelsen omhandler slik lagmannsretten ser det, tilfelle der de faktiske forutsetninger ved oppgjøret senere endrer seg. Det er ikke tilfelle i vår sak. Etter lagmannsrettens vurdering kan bestemmelsen heller ikke anvendes analogisk. Hovedregelen anses klar og fast, og kan ikke fravikes ved analogisk tolking av yrkesskadeforskriften. Også her viser retten til at det ikke foreligger rettspraksis som viser slik bruk.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at oppgjøret mellom partene skal skje slik at domstidspunktet settes som skjæringspunkt mellom lidt og fremtidig tap.

Advokat Bendiksen har fremlagt en erstatningsberegning etter denne forutsetning og med skjæringstidspunkt 1. mars 2010. Samlet erstatning utgjør etter beregningen 1 386 936 kroner. Advokat Mår har, gitt forutsetningene, sagt seg enig i beregningen, og lagmannsretten legger denne til grunn. Dom i saken faller noe senere enn 1. mars 2010. Lagmannsretten har ikke tallmessige grunnlag for å beregne hva denne forsinkelse utgjør i kroner, men finner skjønnsmessig å fastsette erstatningen til 1 390 000 kroner.

Det er enighet mellom partene om at A har rett til å få dekket utgifter til juridisk bistand forut for saksanlegget. Det er videre enighet om at advokat Bendiksen har utført det arbeidet han har fakturert selskapet for. Tennant har betalt regningen med unntak av 22 500 kroner i det anføres en her kommer utenfor det som anses rimelig og nødvendig. A har anført at arbeidet var nødvendig i det han bl.a. viser til at tidligere advokat ikke ville gå til søksmål.

Tennant har ikke underbygget sin påstand med argumenter eller dokumentasjon. Lagmannsretten har etter dette ikke noe grunnlag for selvstendig mening om spørsmålet, men finner det etter omstendighetene ikke sannsynliggjort at det omtvistede arbeid gikk ut over det som var rimelig og nødvendig. Retten viser i denne forbindelse til at A har gitt en forklaring som retten ikke har grunnlag for å kunne se bort fra. Tennant tilpliktes etter dette å betale 22 500 kroner til A.

Samlet erstatning utgjør etter dette 1 412 500 kroner. Erstatningen tilkjennes i overensstemmelse med påstanden til 1 400 000 kroner.

A har vunnet saken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra Tennant, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Vilkårene for å begrense erstatningsansvaret etter bestemmelsens tredje ledd er ikke til stede.

Advokat Bendiksen fremlaga under ankeforhandlingen omkostningsoppgave for lagmannsretten på 218 144 kroner. Tilleggsoppgave 6 000 kroner ble sendt inn ved prosesskrift av 23. februar 2010 med kopi til advokat Mår. Det er ikke fremkommet innsigelser til oppavene. Sakskostnadene anses nødvendige, og A tilkjennes erstatning for sakskostnader for lagmannsretten med 224 144 kroner.

Ved avgjørelse av spørsmålet om sakskostnader for tingretten legges lagmannsrettens resultat til grunn, jf tvisteloven § 20-9 første og annet ledd, og A har krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Det foreligger etter lagmannsrettens vurdering ikke tungtveiende grunner som gjøre det rimelig at Tennant helt eller delvis fritas for erstatningsansvaret., jf tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Advokat Bendiksen har fremlagt omkostningsoppgave for tingretten på til sammen 170 255 kroner. Advokat Mår er kjent med oppgaven. Hun har ikke fremmet innsigelser. Saksomkostningene anses som nødvendige, og A tilkjennes erstatning for sakskostnader for tingretten med 170 255 kroner.

Dommen er enstemmig.

Slutning

Vi bistår klienter over hele landet.