- Hovedside>
- Domstolsnytt>
- Dom: Yrkesskade og årsakssammenheng
Dom: Yrkesskade og årsakssammenheng
INSTANS: | Oslo tingrett - Dom. |
DATO: | 2009-02-12 |
DOKNR/PUBLISERT: | |
VÅR KOMMENTAR: | Krav om yrkesskadeerstatning etter yrkesskadeulykke. A kom til skade da han grunnet overtrykk i isaggregat ble kastet på ryggen mot fiskekasse. A fikk nokså umiddelbart konstatert overstrekning av muskler og korsbånd i lavryggen. Halvannet år senere ble det diagnostisert prolaps i lavryggen. Trygvesta mente at det ikke var årsakssammenheng mellom personskaden og arbeidsulykken. Rettsoppnevnt sakkyndig mente at det var årsakssammenheng mellom ulykke og angitte skader, herunder prolapset, og det la også Oslo tingrett til grunn. A fikk fikk fullt medhold i samtlige erstatningskrav. Dommen angir at Rt. 2007 s. 1370 har begrenset rekkevidde mht. vurdering av årsakssammenheng mellom et traume og senere tilkommet prolaps. |
SAKSGANG: | Oslo tingrett |
PARTER: | A (Advokat Håvard E. Bjørnstad) Trygvesta Forsikring (Advokat Jørgen Brendryen) |
FORFATTER: | Dommer Njaal Sæveraas |
- Les mer om: Yrkesskade – Erstatning
- Les mer om: Yrkesskade
DOM
Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskade den 14.08.1999. Hovedspørsmålet i saken er om det er årsakssammenheng mellom saksøkerens rygglidelser og en yrkesskadeulykke som oppsto den 14.08.1999.
Saksøkeren er A, født den 28.01.1964. Da skaden oppsto var saksøkeren mannskap på en fisketråler. A var i lasterommet og holdt på å fylle is i plastkasser mens tråleren lå til kai. A hadde som oppgave å styre is ned i kassene fra en slange som han holdt. Isen ble ført gjennom en tykk slange. Isanlegget ble slått på, men det kom først ingen is gjennom slangen. Ved en feil ble det derfor aggregatet satt på fullt. Plutselig startet maskinen, og det kom is gjennom slangen under fullt trykk. Trykket var så kraftig at A ikke kunne holde slangen. A ble kastet rundt i lasterommet mens han forsøkte å holde fast i slangen. Han ble slengt inn i skottveggen i lasterommet. Han ble presset opp i luften. Han mistet taket i slangen, og falt og slo ryggen mot plastkasser som skulle fylles med is. Han ble truffet av en issprut i magen.
Det ble utarbeidet skademelding til Folketrygden. Skademeldingen ble fylt ut og undertegnet av B, som var en kollega av skadelidte. I skademeldingskjemaet er det krysset av for at forklaringen er gitt på grunnlag av opplysninger fra den skadede selv. I skademeldingen den 14.08 99 er det opplyst at A holdt på
”å ta om bord is i rommet og ved oppstart av ismaskinen etter en pause var det slik trykk at jeg ikke klarte å holde på slangen og ble slengt på rygg i kassene. ”
Umiddelbart etter hendelsen følte A seg mørbanket og forslått. Han har forklart i retten at han fikk en stor hevelse i høyre albue som også var smertefull. A fortsatte å jobbe etter en pause. Han reiste med tråleren ut på fiske samme dag. Han arbeidet dagen etter. Mandag morgen den 17.08.99 våknet han med sterke smerter og klarte ikke å stå opp av sengen.
Lege ble kontaktet og han kom til lege i Båtsfjord den 17.08.99. Det ble ikke påvist knokkelbrudd. I legejournalen er følgende notert:
”Fisker 14.08. falt han på jobb. Falt midt på ryggen fra stående stilling. Glei. Ingen umiddelbare smerter og kunne etterpå være i jobb. Våknet dagen etter med stivhet i ryggen og smerter korsrygg med utstråling fortil ve. lår. Hosting gir ryggsmerter uten utstråling NF ua og god kraft. Fjernet en nyre 16 år gammel pga anomali, ellers 2 hoftefrakturer. STATUS: God AT, ekstensjonssperre og nedsatt sidebevelighet i korsrygg. Laseq negativ billat. gir smerter lumbalt. Patellar +/-, akilles ++/--normal kraft og sens. ankler og tær, Uttalt palp. til høyre for korsrygg ned mot bakre øvre bekkenkant. VURD: Finner ingen tegn til fraktur eller affeksjon av isjasnerven. Informerer, rtg kan bli aktuelt. SM og han tar kontakt med egen lege i Alta ved behov.
Ryggsyndromer uten utstråling.
SM for RYGGSYNDROMER UTEN UTSTRÅLING”
A ble først sykmeldt fra 17.08.99. Sykmeldingene ble forlenget flere ganger på grunn av ryggsmerter. I journalnotat av 09.09.1999 er følgende notert:
”Pas. har tidligere vært utsatt for 2 trafikkulykker i - 84 og - 86 med bl. a. bekkenbrudd. Ikke sekvele etter dette og har vært i full jobb som fisker seinere år. Ikke journalført ryggplager før det aktuelle. 14/8-99 beskriver han fall på ryggen i lasterommet i tråler i forbindelse med trykkspyling av is. Falt mot fiskekasse med korsrygg. Fikk smerter/stivhet. Forsøkte likevel å fortsette jobben inntil han ble sykmeldt av lege i Båtsfjord fra 17/8 -99. Det foreligger yrkesskade og arbeidsgiver har gitt melding til trygdekontoret. Pas. får med utskrift av dette notat som legeopplysninger. Ved konsultasjon 9/9- 99 har han fortsatt korsryggsmerter/stivhet, men noe bedring. Har nattlige smerter og klarer ennå ikke jobb som fisker. Henvises rtg i l/s columna or å utelukke skjelettskade etter yrkesskaden. Forlenger sykmelding, Utfra en vurdering av skaden antas han friskmeldt fra 4/10 - 99”.
A hadde fortsatt smerter. Han ble sykmeldt videre fra 05.10.99 til 08.10.99 og fra 09.10.99 til 17.10.99. Han var tilbake på jobb fra 18.10.1999. Den 04.11.1999 ringte han lege fra tråleren fordi han fortsatt hadde ryggsmerter. Den 11.11.1999 ble han sykmeldt på ny fra 09.11.99 til 31.12.99. I journalnotat av 11.11.99 er det notert at
”Pas har forsøkt seg i jobb fra 18./10 og har vært på tråler i full jobb inntil 8/11-99. Ved u.s i dag angir han sterke ryggsmerter fra l/s columna med utstråling oppover til skulderblader/nakke. Lasegue negativ bilateralt. Stiv ved fremoverbøyning. Palpasjonsøm i muskulatur”.
Han ble sykmeldt ut året 1999.
A hadde fortsatt smerter ut over 2000. Etter hvert ble prolaps påvist og han ble senere operert. I journalnotat fra Dr. Jan Eggesvik av 12.03.2001 er det notert at
”Han har utviklet venstresidig ischias og har på eget initiativ forsøkt opphold ved Opptreningssenteret. CT Th 11 til L3 tatt i Hammerfest 21/8-00 - normalt. Ved u.s 31/1-01 gjenstår smerter S1-L5, utstråling til baksiden av venstre lår til knehase. Lasegue pos. 50 grader. CT i Hammerfest 19/2-01 viser på nivå LV- S1 sees en generelt noe protruerende skive, usikkert om påvirkning av nerverot. Pasienten klarer ikke jobb på tross av sterk motivasjon, sykmeldt fra aug - 99. Henvises til MR L III - S-1 ved Majorstua rtg. institutt”.
Det ble foretatt MR den 25.04.2001. Det ble påvist et lite prolaps mot venstre. Følgende er notert:
”Moderat skivedegenerasjon, med lett høyderedusert skive L5/S1. Lett degenerasjon L4/L5.
…
L5/S1: Skivebukning med antydet fokale forandringer mot venstre, hvilket oppfattes som et lite prolaps. Forandringene ligger ann mot venstre S1-rot, som er antydet sorsalt dislosert. For øvrig gode plassforhold.
…
R: Lite prolaps mot Venstre L5/S 1.
Skivedegenerasjon L5/S1 og L4/L5.”
A ble operert for prolaps den 20.08.2003. I preklinisk notat av 16.07.2004 er følgende notert:
”Denne pasienten ble i august -03 operert for et lumbalt prolaps i nivå L5/S1 pga venstresidig S1-isjas. Etter operasjonen var pasienten smertefri med tanke på sine utstrålende smerter i venstre bein fram til jul og fikk da recidiv med utstrålende smerter ned til midt på leggen. I tillegg til sin isjassymptomatikk har pasienten også sterke ryggsmerter etter arbeidsulykke 08.08.99 og har vært til spesialisterklæring hos Roar Kloster her på avdelingen. Han skal nå 100 % uføretrygdes pga dette arbeidsuhellet i 4 år. MR av LS-columna utført i slutten av april -04 viser sannsynlig lite recidivprolaps som sammen med arrvev tangerer venstre S1-rotog kan føre til tadikulopati. Pasienten har også noe smerter i høyre underekstremitet tilsvarende smerten i venstre, men dette plager han mindre.
Ved etterspørsel forteller pasienten at han det som plager han mest er ryggsmerter. Ved undersøkelse finner man positiv Lasegue ved 30 * på venstre side og ved 40 * på høyre side.”.
A ble forespurt om han ønsket reoperasjon, men var ikke innstilt på dette.
I ekspedisjon av 24.09.2004 innvilget Folketrygdekontoret 100 % uførepensjon med rettigheter som ved yrkesskade, med virkning fom. 01.11.2000.
A krevde erstatning fra Vesta Forsikring AS, som nå har endret navn til TrygVesta Forsikring. Selskapet avviste ansvar og anførte at det var mindre enn 50 % sannsynlighet for at det var årsakssammenheng mellom hendelsen i 1999 og dagens plager. Standpunktet ble blant annet underbygget med spesialisterklæring fra dr. Per Egil Hesla datert 18.10.2005. I erklæringen uttalte Hesla at
”Det synes å herske liten tvil om at A ble utsatt for et arbeidsuhell den 14.08.99. Han har etter dette blitt operert for prolaps L5/S1, og han har senere blitt uføretrygdet på grunn av kroniske smerter. Når man skal vurdere om det foreligger årsakssammenheng må flere forhold tas i betraktning: 1. Er det nok energi i fallet til å gi vevskade? 2. Er det akuttsymptomer? 3. foreligger det brosymptomer? 4. Er det andre mer nærliggende årsaker som forklaring på hans plager?”
I erklæringen av 18.10.2005 konkluderer Hesla slik:
”A som ble utsatt for et arbeidsuhell den 14.08.00, har etter dette utviklet kroniske smerter, uten at det er påvist årsakssammenheng mellom uhellet og hans nåværende plager. Grunnen til at det ikke er funnet årsakssammenheng er massiv ryggproblematikk forut for hendelsen og et sykdomsforløp som er forenlig med en degenerativ rygglidelse, og hvor det mangler akuttsymptomer på radikulopathi.
…
Et engangstraumes betydning som er avgjørende eller dominerende årsaksfaktor for plager på lengre sikt er ofte diskutabel. Ved akutt cervikobrachialgi i forbindelse med traume som ikke er meget betydelig vil bare det umiddelbare og skaden eller forløp anses som forårsaket av ulykken. Tilbakefall eller senere forverrelse må man i alminnelig måtte tilskrive den primære degenerative prosess som er grunnlaget for tilstanden og ikke engangstreumet”
A innhentet selv en sakkyndig uttalelse fra dr. Odd-Vebjørn Storli, som er spesialist i nevrologi. I erklæring av 23.02.2008 konkluderer med at:
”kravene for å akseptere sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom registrert yrkesskade den 14.08.1999 og påberopte men er oppfylt. Jeg mener videre at 8 års sammenhengende arbeid i tungt manuelt yrke uten sykmeldinger for ryggproblemer forut for skaden tyder på at skadelidtes ryggfunksjon ikke var dårligere enn gjennomsnittet av norske menn i samme årsklasse, og dermed at skaden er eneansvarlig for den nåværende invaliditet..
…
Det er (…) ved operasjon og flere MR-undersøkelser påvist skjelettforandringer i form av skiveutglidning (prolaps) samt arrvevsforandringer etter operasjonen. Dette kvalifiserer for en invaliditetsprosent på 20 - 29 %. Skjønnsmessig plasserer jeg skadelidte nederst i dette spektrum med 20 %.
I tillegg til dette kommer en beskjeden tilleggsinvaliditet som følge av føleforandringene i venstre fot. (…) Jeg bedømmer skadelidtes føleforstyrrelser i venstre fot til å representere 5 % medisinsk invaliditet. I henhold til gjeldende samordningstabeller blir da den samlete varig skaderelaterte medisinske invaliditet 24 %.”
Ved stevning av 18.03.2008 krevde saksøkeren fastsettelsesdom for at saksøkte er erstatningsansvarlig overfor A etter yrkesskadeulykke den 14.08.1999. I tilsvar av 18.04.2008 påsto saksøkte prinsipalt at saken avvises, subsidiært at saksøkte frifinnes. Saken er senere utvidet til et fullbyrdelsessøksmål slik at saken også gjelder kravets størrelse. Ved rettens brev av 18.08.2008 ble spesialist i ortopedisk kirurgi, Oliver Grundnes oppnevnt som sakkyndig i saken. Han avga en skriftlig erklæring som er datert 11.11.2008.
Hovedforhandling ble holdt den 15.12.2008 og 16.12.2008. Saksøkeren møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Saksøkte møtte ved sin prosessfullmektig. Både de partsoppnevnte sakkyndige og den rettsoppnevnte sakkyndige møtte og forklarte seg. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saksøkerens påstandsgrunnlag
Det er faktisk og juridisk årsakssammenheng mellom ulykken og As invaliditet. Ulykken har vært en nødvendig betingelse for at As invaliditet skulle inntre.
For at ulykken skal kunne anses som årsak til As invaliditet, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditet skulle inntre. Dersom det foreligger andre årsaksfaktorer, må ulykken i forhold til de øvrige faktorer fremstå som et såpass vesentlig element i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf Rt 2001 s 320.
Ved vurderingen av saksforholdet skal retten bygge på en fri bevisvurdering, jf tvisteloven § 21-2.
Saken reiser følgende tre spørsmål:
1. Kan den aktuelle hendelsen medføre aktuell skade?
2. Tyder symptomer på sammenheng mellom ulykken og plagene?
3. Er det andre mer sannsynlige forklaringer til plagene?
Ad 1: Ulykken kunne medføre den påførte skaden.
A ble utsatt for et multitraume. Det må legges til grunn at det var et betydelig overtrykk i slangen, og at A holdt i slangen i flere minutter, at A ble slått mot et skott før han falt mot en fiskekasse av plast. Traumet hadde tilstrekkelig energi til å forårsake skade i korsryggens bløtdeler: muskler, muskelfester, sener, leddbånd og skiver. Det er samsvar mellom tidsnær dokumentasjon og As forklaring i retten.
Ad 2: As symptomer tyder på en sammenheng mellom ulykken og påført skade.
A kom seg ikke ut av sengen dagen etter ulykken. Da han oppsøkte lege den 17.08.2008 hadde han smerter, stivhet og ustråling til lår. Traumet mot skiven hadde potensial som var tilstrekkelig til å utløse skiveskade.
Det er samsvar mellom tidsnær dokumentasjon/As forklaring om traume og klinisk status. Traumet er godt nok beskrevet i skademeldingen og annen tidsnær dokumentasjon. Det er påvist akutte symptomer innen anerkjent tidsintervall. Det er dokumentert skade i muskler, muskelfester, sener leddbånd og skive. A fikk akutte symptomer innen anerkjent tidsintervall.
Kravene til brosymptomer er oppfylt.A har hatt vedvarende plager i korsyggen fra ulykken og frem til i dag.
Ad 3: Er det andre mer sannsynlige forklaringer til plagene?
Det foreligger ingen plager forut for ulykken eller senere som kan gi alternative forklaringer på As skade.
Skadene i bekkenringen fra 1984, 1986 og 1988 var tilhelet da ulykken oppsto. Han hadde ikke en degenerativ rygglidelse da ulykken oppsto. Han hadde ikke sykmeldinger eller legekontakt knyttet til rygg de siste åtte årene før ulykken. De sakkyndige Storli og Grundnes har ikke funnet dokumentert noen degenerativ rygglidelse.
Dersom skiveskaden/prolapset tenkes borte, ville A likevel vært helt arbeidsufør. Hvis ulykken tenkes borte, dvs at skiveskade/prolaps hadde oppstått uavhengig av ulykken, ville ikke dette medført varig arbeidsuførhet.
Ulykken framstår som altoverskyggende i det totale årsaksbildet. slik at det må knyttes ansvar til den. Det anføres således at det er faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og skaden og tapet av arbeidsevne, i tråd med Storlis og Grundnes sine erklæringer.
Videre foreligger det rettslig årsakssammenheng, idet skadefølgen ikke er fjern og avledet. Ulykken hadde betydelig skadeevne, og hadde et karakteristisk forløp. Skadene ga umiddelbart og direkte tap av arbeidsevne. Det er dokumentert at fall kan utløse prolaps, at symptomene har oppstått innen relevant tidsintervall, at prolaps kan utvikles over tid, og at prolaps kan oppstå uten knokkelbrudd. As utvikling av skiveksade/ prolaps må anses fullt påregnelig.
Partene er enige om at dersom retten legger til grunn full årsakssammenheng, og 100 % varig ervervsmessig uførhet, skal saksøkeren tilkjennes erstatning som påstått. A bestrider anførselen om at selskapet allikevel må frifinnes fordi det ikke er oppstått et skaderelatert økonomisk tap
Saksøkerens påstand
1. TrygVesta Forsikring AS betaler A menerstatning oppad begrenset etter rettens skjønn med inntil kr. 84.307 med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter oppfyllelsestidspunktet og inntil betaling skjer.
2. TrygVesta Forsikring AS betaler A erstatning for påført inntektstap oppad begrenset etter rettens skjønn med inntil kr. 1.269.948,- og med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter oppfyllelsestidspunktet og inntil betaling skjer.
3. TrygVesta Forsikring AS betaler A erstatning for påførte utgifter oppad begrenset etter rettens skjønn med inntil kr. 84.712,- og med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter oppfyllelsestidspunktet og inntil betaling skjer.
4. TrygVesta Forsikring AS betaler A grunnerstatning oppad begrenset etter rettens skjønn med inntil kr. 1.302.042,- med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter oppfyllelsestidspunktet og inntil betaling skjer.
5. TrygVesta Forsikring AS erstatter A sakens omkostninger.
Saksøktes påstandsgrunnlag
Saksøkte er enig i at A på ulykkestidspunktet var yrkesskadeforsikret i TrygVesta, og at TrygVesta således er erstatningsansvarlig for eventuelle skader han pådro seg i den aktuelle endelsen.
Prinsipalt anføres at saksøkeren ikke har sannsynliggjort faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom arbeidsuhellet og hans nåværende plager/uførhet. Saksøkte mener at A ville blitt ufør uavhengig av arbeidsuhellet.
Subsidiært anføres at A ville ha falt ut av arbeidslivet uavhengig av den aktuelle hendelsen. Tapet er uansett dekket av tidligere a-conto utbetalinger.
Skadelidte har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng. Det kreves mer enn 50 % sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng. Det er ikke tilstrekkelig at årsakssammenheng er mulig, eller ikke kan utselukkes.
Partene er enige om at spørsmålet om hvorvidt det er årsakssammenheng, skal bygge på en fri bevisvurdering. Retten må følge retningslinjene for bevisvurderingen som er gitt i Høyesteretts praksis, jf særlig Rt. 1998 s 1565. Tidsnære forklaringer skal veie tyngre enn etterfølgende forklaringer om samme forhold, særlig når de kommer fra en part eller fra nærstående, jf dommen i Rt 1998 s 1565 på side 1570, der det uttales at ”Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på.
Ved vurderingen av om det foreligger årsakssammenheng, skal retten bygge på betingelseslæren, slik den er nedfelt i rettspraksis, jf blant annet Rt. 1992 si 64
Som utgangspunkt skal skadelidte ”tas som han er”. Det skal ikke pålegges ansvar for skadeårsaker som har spilt en beskjeden rolle i skadebildet, eller for upåregnelig tap.
Både for spørsmålet om faktisk og rettslig årsakssammenheng, skal det foretas en vurdering i to ledd: om skadehendelsen har ført til skade, og om skaden har ført til tap.
Det bestrides at årsakssammenheng er sannsynliggjort.
A har ikke hatt en slik symptomutvikling som forventes ved traumeutløpt prolaps. Det vises i denne anledning til Høyesteretts dom av 28. september 2007 som går nøye gjennom dette. Det vises også til spesialisterklæring fra dr. Per Egil Hesla.
A har også tidligere hatt ryggplager. I tråd med dr. Heslas erklæring anføres at A har en degenerativ rygglidelse, uten sammenheng med den aktuelle hendelsen. Det anføres i tråd med dette at han ville hatt liknende rygglidelser med ledsagende uførhet selv om skadehendelsen tenkes borte. Hans uførhet er heller ikke en adekvat følge av hendelsen.
De første nedtegnelsene om hendelsen tyder ikke på alvorlig skade. Skadelidte har gitt nye forklaringer om hendelsesforløpet som tegner hendelsen som mer dramatisk enn det som følger av tidligere og tidsnære nedtegnelser.
I henhold til Høyesteretts avgjørelse i prolaps-dommen, Jf Rt 2007 side1370 premiss 55 og 59 (nakkeprolaps) skal vurderingen bygge på prinsippene i Rt 1998 side 1565. De to sakkyndige som konkluderer med årsakssammenheng, er på siden av det som anses å være allment akseptert medisinsk viten.
Det er høyst utsikkert om de fire vilkårene for skal anvendes i henhold til kriteriene som er oppstilt i Rt 1998 side 1565 er oppfylt: A er utsatt for et beskjedent traume. A hadde beskjedne plager (akuttsymptomene). Vilkårene om brosymtomer er tvilsomt, i og med at A var i arbeid en periode etter ulykken. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt prolapset er forenlig med forventet skadeutvikling, pekes det på at Lasegues test først var negativ, at A etter hvert opplevde stadig mer utstråling, og at Lasegure test etter hvert ble positiv. Han har endret forklaring om sin tilstand, blant annet overfor Grundnes. Dessuten var A frisk (symptomfri) tre måneder etter prolaps-operasjonen.
Subsidiært anføres at dersom retten finner at det er en faktisk årsakssammenheng mellom hendelsen og prolapsen. må det være samvirkende årsaker. For at hendelsen skal kunne føre til prolaps, må det foreligge en betydelig sårbarhet. Det er ikke rimelig å knytte ansvar til hendelsen. Dessuten ville A vært i samme situasjon selv om skadehendelsen tenkes bort.
Det er ikke påregnelig årsakssammenheng mellom traumet og skaden. Skadeutviklingen er atypisk. Det er ikke dokumentert akutte sterke symptomer. Han har hatt perioder med bedring.
Dersom retten kommer til at det er faktisk og rettslig årsakssammenheng, må saksøkte likevel frifinnes, fordi det ikke er dokumentert et skaderelatert økonomisk tap.
I den grad hendelsen har ført til deler av As uførhet, herunder en periode med lidt inntektstap, må dette anses dekket av selskapets a konto utbetalinger. .
Saksøktes påstand
1. TrygVesta NUF frifinnes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Rettens vurdering
1 Innledning
Hovedspørsmålene i saken er om uhellet den 14.08.1999 er årsaken til As varige helseplager, og om årsaksammenhengen eventuelt er adekvat.
Kravet til årsakssammenheng er oppfylt dersom ulykken er en nødvendig årsak til skaden. Det er i utgangspunktet uten betydning for skadevolderen sitt ansvar at skadelidte eventuelt var særlig sårbar med den følge at konsekvensene er blitt mer alvorlige enn de ville ha blitt for andre, jf blant annet Rt. 1999 side 1473. Ulykken må ikke fremstå som et så uvesentlig element i årsaksbildet at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den.
Ved vurderingen skal retten foreta en fri bevisvurdering, jf tvisteloven § 21-2. Retten skal bygge på allment akseptert medisinsk viten. Det vises til Prolapsdommen, 2007 side 2007 side 1370, premiss 48.
Hvis det er tvil om hvorvidt årsakssammenheng foreligger, har skadelidte tvilsrisikoen. I Rt 1998 side 1565 uttaler Høyesterett følgende:
”Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon. Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på ”.
Begge parter har vist til Rt. 1998 side 1565 og prolapsdommen, Rt. 2007 side 1370 og anført at kriteriene i de nevnte sakene har overføringsverdi til den foreliggende saken. Rt 1998 side 1565 gjaldt en nakkenakkeslengskade. Prolapsdommen gjaldt spørsmålet om årsakssammenheng mellom en arbeidsulykke og en invalidiserende nakkeprolaps. Den foreliggende saken gjelder spørsmål om årsakssammenheng mellom en arbeidsulykke og plager i korsryggen - en annen diagnose.
I prolapsdommen uttaler Høyesterett i premiss 38 følgende om overføringsverdien av forholdene i Rt 1998 side 1565 (nakkeslengskade) til forholdene omhandlet i prolapsdommen (nakkeprolaps):
”Også vår sak gjelder årsaksforhold til en nakkeskade. Det medisinskfaglige materialet som foreligger, viser at vurderingene om årsakssammenheng har klare likhetstrekk med kriteriene i Rt 1998 side 1565. Men disse betingelsene er utviklet med sikte på en annen diagnose enn As. Det er for øvrig ikke fremlagt informasjon om internasjonal konsensus om forholdet mellom prolaps og et tidligere traume. Jeg mener derfor at det i vår sak må skje en vanlig bevisvurdering hvor det tas hensyn til om den aktuelle hendelsen kunne medføre den aktuelle skaden, om As symptomer tyder på sammenheng mellom fallet og prolapsen og om det er andre sannsynlige forklaringer på prolapsen.”
Vår sak gjelder et traume i korsryggen. Retten finner at kriteriene i de nevnte dommene har overføringsverdi til den foreliggende saken. På tilsvarende måte som de sakkyndige har retten ved vurderingen av om det er årsakssammenheng, vurdert om det foreligger akuttsymptomer (pkt. 2), energien i traumet (pkt. 3), og om det foreligger brosymptomer (pkt. 4). I pkt 5 drøftes spørsmålet om hvorvidt As plager kan ha andre forklaringer.
2 Akuttsymptomer
Grundnes uttaler i sin sakkyndige utredning på side 13 at
”akuttsymptomer i denne sammenheng defineres som nye symptomer som oppstår i forbindelse med en skade. Når det gjelder bløtdelsskader i nakken i forbindelse med nakkeslengsskader, har man skjønnsmessig satt at symptomer må opptre etter 72 timer etter skaden dersom man skal påberope at detforeligger akuttsymptomer. Det er generelt rimelig å stille de samme krav til bløtdelsskade også i andre deler av ryggsøylen siden oppbyggingen og de biologiske responsene på mange måter er sammenlignbare.”
Han uttaler videre (side 17) at ”Det er således etter min oppfatning klart at de symptomene som skadelidte presenterer seg med på legekontoret 17.08.99 er tegn som tyder på at han har en skiveskade og som noen måneder senere utviklet seg til symptomer på neverotsirritasjon som følge av et prolaps”.
Grundnes konkluderer på side 14 med at ”i denne saken er skadelidtes symptomer forenlig med at det oppsto en bløtvevsskade i ryggen og symptomene meldte seg i løpet av det første døgnet etter skaden. Skadelidte oppsøkte legen mindre enn 3 døgn etter skaden.”
Retten finner at det foreligger akuttsymptomer innen anerkjent tidsintervall. Retten legger vekt på As uttalelser til legen den 17.08.1999, der han blant annet beskriver stivhet, smerter og utstråling fortil venstre lår. I retten har han forklart at han kjente seg mørbanket og forslått og at han hadde kraftige smerter både i ryggen og i albuen. De påfølgende dagene hadde han smerter i ryggen, og han kunne ikke stå opp mandag etter uhellet.
3 Energien i traumet
Det neste spørsmålet er om det aktuelle traumet er av en slik størrelse at det kan oppstå skade, og om symptomene som oppsto er relevante.
TrygVestas sakkyndige, dr. Per Egil Hesla har i sin vurdering av 18.10.2005 uttalt at ”I dette tilfellet er det vanskelig å bedømme eksakt om fallet i seg selv er av en størrelsesorden som kan gi vevskade. Antagelig er det stort nok til å gi bløtdelsskade, men erfaringsmessig skal det mye til for at et fall skal direkte gi et traumeutløst prolaps”.
As sakkyndige, dr. Odd-Vebjørn Storli har på side 18 - 19 i sin rapport henvist til regler formulert i Quebec Task Force):
”Skadelidte må ha vært utsatt for en skade med tilstrekkelig kraft og med en skademekanisme som kan utløse varige besvær av den karakter som skadelidte påberoper seg. Ut fra de ovenfor refererte beskrivelser i en rekke legeuttalelser supplert med skadelidtes egenbeskrivelse, er det sannsynlig at dette krav er oppfylt - i alle fall når det gjelder bløtdelskade (skade på muskulatur, muskelfester og leddbånd i ryggsskjelettet)”.
Grundnes har i sin rapport bemerket at det ikke foreligger noen detaljert beskrivelse av hvilke krefter ryggen ble utsatt for i forbindelse med ulykkeshendelsen. Grundnes uttaler at ”Noen detaljert beskrivelse av hvilke krefter ryggen ble utsatt for i forbindelse med ulykken er ikke mulig å fastslå, men det er klart at det vil dreie seg om et traume med energimengde hvor ryggen kan utsettes for moderate til store krefter.”
A har selv i retten beskrevet at han ble utsatt for et multitraume, der han falt fra tre meter. I skademeldingen som ble skrevet ulykkesdagen er det bemerket at han ”det var slik trykk at jeg ikke klarte å holde på slangen og ble slengt på rygg i kassene”.
Retten legger til grunn at A prøvde å holde fast i slangen. Trykket var så kraftig at han ble slengt rundt i lasterommet mens han forsøkte å holde slangen. Skademeldingen beskriver at A ble ”slengt” på rygg i kassen. I retten har A er beskrevet at han ble slengt i skottveggen og at han falt tre meter. Etter rettens oppfatning er bevisverdien av As opplysning i retten om at han falt tre meter, nokså begrenset. Opplysningen er gitt lenge etter ulykken. Ikke desto mindre finner retten å kunne legge til grunn at A ble slengt rundt i lasterommet mens han forsøkte å holde slangen som hadde et kraftig overtrykk. Det finnes videre godtgjort at A falt med ryggen mot en plastkasse og at fallet var kraftig. Retten legger til grunn at fallet hadde så stor energi at det anses tilstrekkelig til å kunne påføre skadelidte en skiveskade i ryggen. Skadelidte har symptomer som kan tyde på at det oppsto en skade av mellomvirvelskiven og i løpet av noen måneder utviklet han symptomer som er forenlige med nerverotsirritasjon som følge av et prolaps.
4 Brosymptomer
Det neste spørsmålet er om skadelidte har godtgjort at det foreligger brosymptomer. Brosymptomer forstås i denne sammenheng som sammenhengende plager fra ulykkeshendelsen frem til aktuelle plager. Grundnes uttaler om dette:
” Brosymptomer i denne sammenheng defineres som sammenhengende plager fra ulykkeshendelsen frem til aktuelle plager. Det er godt dokumentert både ut fra skadelidtes fremstilling og fra de medisinske dokumenter at skadelidte har hatt langvarige og sammenhengende korsryggplager detter ulykken. Prolapssymptomene oppsto imidlertid først noen måneder etter selve hendelsen, men som tidligere beskrevet må disse sees i sammenheng med det øvrige symptombildet. Ulykkeshendelsen forårsaker en sannsynlig skade i mellomvirvelskiven som over relativt kort tid leder til en ruptur av skiven med påfølgende prolaps.
Høsten 1999 forsøkte skadelidte å gjenoppta sitt arbeid som fisker, men var ikke i stand til dette på grunn av sine korsryggsmerter. Det er godt dokumentert at han har hatt sammenhengende korsryggsmerter etter ulykken. Våren 2000 får han utstrålende smerter ned i venstre ben, symptomer forenlig med en nerverotsirritasjon som senere viser seg å være forårsakent av et prolaps.
Det konkluderes med at kravet om brosymptomer er oppfylt”
Retten er enig med Grundnes i at vilkåret om brosymptomer er oppfylt. A har hatt vedvarende plager siden ulykken oppsto. Han forsøkte å gjenoppta arbeidet en periode kort tid etter ulykken. Han lykkes ikke i dette. Han ble friskmeldt fra 18.10.1999. Han forsøkte seg på jobb men lykkes ikke. Han tok kontakt med lege den 04.11.1999 på grunn av smerter i ryggen. Han kom til lege den 11.11.1999 og han har hatt smerter og har vært ute av arbeid siden da.
5 Andre årsaksforhold
Det neste spørsmålet er om det er andre forhold som kan gi grunnlag for å anta at A ville ha utviklet sine ryggplager uavhengig av ulykken.
Saksøkte har anført at A har hatt en massiv ryggproblematikk forut for ulykken. Det anføres at hvis ulykken tenkes borte, ville A uansett hatt ryggplager.
Når det gjelder As ryggplager før ulykken i august 1999, viser retten til at A i 1984 ble utsatt for en snøscooterulykke, der han fikk skader mot bekkenet. Han var da innlagt på sykehus fra 01.05.1984 til 14.05.1984, og var sykmeldt til 21.06.1984. I notat fra Alta trygdekontor av 27.09.1988 er det angitt at skaden i bekkenet ikke er behandlet med tilfredsstillende resultat.
I 1986 ble han utsatt for en mopedulykke i Gällivarre i Sverige. Han ble innlagt på sykehus i Gällivarre fra 26.07.1986 til 01.07.1986 etter at han hadde kjørt inn i en fjellvegg med en flakmoped. Han var etter denne ulykken sykmeldt en periode, og flyttet etter dette til Oslo.
I 1988 ble han utsatt for en ny ulykke. Han fikk smerter i korsryggen etter dette. Han ble sykmeldt for doralgia (smerter i ryggen) fra 13.06.1988 til 26.05.1989. Ved vedtak av 03.11.1988 fikk han innvilget attføring og omskolering for å gjennomføre tre-årig utdannelse innen handel- og kontorfag.
Et sentralt spørsmål er om A i 1988 hadde symptomer som kunne være forenlig mede en degenerativ rygglidelse.
Dr. Per Egil Hesla har i sin uttalelse bemerket følgende:
”Sykehistorien er mest forenlig med en degenerativ rygglidelse. Dette medfører at A kanskje ville ha utviklet et prolaps uansett om han har vært utsatt for arbeidsuhell. den 14.08.99 eller ikke.
…
Man utelukker ikke at han i forbindelse med arbeidsuhellet den 14.08.99 kan ha hatt forbigående ryggplager, men dette uhellet forklarer ikke hans nåværende kliniske tilstand.
Man finner således en mindre sannsynlig årsakssammenheng mellom skadens art og grad på den ene siden, og skadelidtes subjektive plager og objektive funn på den annen side.”
Dr. Storli konkluderer i motsatt retning og uttaler i sin rapport følgende til spørsmålet om hvorvidt det kan være andre forklaringer:
”Jeg mener (..) at 8 års sammenhengende arbeid i tungt manuelt yrke uten sykmeldinger for ryggproblemer forut for skaden tyder på at skadelites ryggfunksjon ikke var dårligere enn gjennomsnittet av norske menn i samme årsklasse, og dermed at skaden er eneansvarlig for den nåværende invaliditet”.
Grundnes uttaler følgende om hvorvidt A i 1988 hadde symptomer som kunne være forenlig med en degenerativ rygglidelse
”det er uomtvistelig at han i mai 1988 - mai 1989 var sykemeldt under diagnosen ”dorsalgia” altså smerter i ryggen.
…
I løpet av den perioden man har nedtegnelser fra hans fastlege, det vil si fra begynnelsen av 1990-tallet har skadelidte ikke hatt noen kontakt med helsevesenet som indikerer at han hadde ryggplager. Dette taler mot at skadelidte forut for ulykken hadde noen disposisjon som gjør at man kan påberope at han ville ha utviklet sine ryggplager helt uavhengig av ulykken.
…
A var på det tidspunktet han ble innvilget omskolering 24 år, noe som er uvanlig ung dersom man skal påberope at hans smerter på dette tidspunktet var slitasjerelaterte. Man ville i et slikt tilfelle anta at smertene var betinget av en betydelig disposisjon, noe som også ville ha manifestert seg gjennom de undersøkelser som er gjort av hans rygg i senere tid. Slike forandringer kan imidlertid ikke påvises hvilket også taler mot at det hos skadelidte skulle foreligge noen særskilt disposisjon. ”
I den foreliggende saken står vi overfor tilfelle der det oppsto en skiveskade som følge av ulykkeshendelsen Retten legger til grunn at A ikke hadde utviklet et prolaps i skiven L5/S1 da han oppsøkte lege i tre dager etter ulykken. Symptomene på prolaps utviklet seg først etter noen måneder. Prolapset kom som en naturlig utvikling av den skiveskaden som oppsto.
Retten konkluderer med at ulykken fremstår som altoverskyggende i det totale årsaksbildet. Det legges til grunn at det er faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og og plagene og mellom plagene og As varige tap av arbeidsevne.
I tillegg til at det må foreligge faktisk årsakssammenheng, er det det er et vilkår for ansvar at skadefølgen ikke er for fjern og avledet. Saksøkte har anført at A var i jobb i en periode etter ulykken. Retten finner ikke å kunne legge vesentlig vekt på dette. Det vises til at A var vedvarende sykmeldt fra ulykkeshendelsen den 14.08.1999 til 18.10.1999. Han prøvde seg i jobb fra 18.10.1999. Den 04.11.1999 ringte han til lege, fordi han var plaget av smerter i ryggen. Retten legger til grunn at han har hatt vedvarende smerter og problemer i korsryggen siden ulykken, og at han fortsatt hadde ryggplager fra 18.10.1999 da han ble friskmeldt.
Retten finner ikke grunnlag for å anse skadefølgen for fjern og avledet. Retten legger til grunn at A utviklet prolaps over tid etter ulykken. Fall kan utløse prolaps, og prolaps kan oppstå uten knokkelbrudd hvis traumet er tilstrekkelig kraftig. Symptomene og de funnene som ble gjort etter at ulykken oppsto, er sammenfallende med traumet som A ble utsatt for. Skaden A ble utsatt for, ga umiddelbart tap av ervervsevne. Retten har funnet at As utvikling av skiveskade og prolaps må anses påregnelig. Retten kan ikke være enig med saksøkte i at A ville vært i samme situasjon dersom skadehendelsen tenkes borte.
Saksøkeren får på bakgrunn av ovenstående medhold i sin anførsel om at det er årsakssammenheng. Etter dette konkluderer retten med at det er både faktisk og rettslig årsakssammenheng i saken mellom uhellet og skaden og mellom skaden og tapet.
Retten har funnet at det er full årsakssammenheng og 100% varig ervervsmessig uførhet. Det er under disse forutsetningene enighet mellom partene om utmåling av erstatningen. På denne bakgrunn avsier retten dom for at saksøkte skal betale erstatning til saksøkeren slik:
Menerstatning kr. 84.307,-.
Erstatning for påført inntektstap kr. 1.269.948,-
Erstatning for påførte utgifter kr. 84.712,-
Grunnerstatning kr. 1.302.042,-.
Saksomkostninger
Advokat Bjørnstad har på vegne av saksøkeren krevd saksomkostninger med kr 99.750 frem til hovedforhandling. for Hovedforhandling og etterarbeid er det krevd kr. 25.375,- i tillegg til mva kr. 31.281,-. I tilleggsoppgave av 17.12.2008 har saksøkeren krevd godtgjørelse til sakkyndig vitne med kr. 16.533. Saksøkte har ikke hatt innvendinger mot kravet. Oppgavene legges til grunn. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger med i alt kr. 172.939, jf tvisteloven § 20-2.
Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er sykdom.
SLUTNING:
1. TrygVesta Forsikring NUF betaler A menerstatning med kr. 84.307- kroneråttifiretusentrehundreogsyv - med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter oppfyllelsestidspunktet og inntil betaling skjer.
2. TrygVesta Forsikring NUF betaler A erstatning for påført inntektstap med kr. 1.269.948 - kronerenmilliontohundreogsekstinitusennihundreogførtiåtte - med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter oppfyllelsestidspunktet og inntil betaling skjer.
3. TrygVesta Forsikring NUF betaler A erstatning for påførte utgifter med kr. 84.712 - kroneråttifiretusensyvhundreogtolv - med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter oppfyllelsestidspunktet og inntil betaling skjer.
4. TrygVesta Forsikring NUF betaler A grunnerstatning med kr. 1.302.042 - kronerenmilliontrehundreogtotusenogførtito - med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter oppfyllelsestidspunktet og inntil betaling skjer.
5. TrygVesta Forsikring NUF erstatter A sakens omkostninger med kr. 172.939 - etthundreogsyttitotusennihundreogtrettini.
Retten hevet
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.
Alle yrkesskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en yrkesskade, noen ganger flere år. Yrkesskadeforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand når de har akseptert at du har fått en yrkesskade.
Vi bistår klienter over hele landet.