Dom: Sveiser fikk erstatning etter yrkesskade

Yrkesskade etter at sveiser støtte visiret s hjelm borti en takbjelke, og bendte nakken bakover. Han ble sykmeldt pga smerter i hode og nakke, og kom aldri tilbake i jobb. Forsikringsselskapet nektet å betale erstatning, men sveiseren vant frem i lagmannsretten.

Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskade. Den ble ikke prosedert av advokat hos oss, men presenteres for å vise rettsutviklingen.

• Les mer om: Yrkesskade
• Les mer om: Erstatning ved yrkesskade

Saken gjelder erstatning etter yrkesskade. Det er enighet om at det foreligger ansvarsgrunnlag etter yrkesskadeforsikringsloven § 10. Spørsmålet i saken er om det foreligger årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og As uførhet, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. I så fall skal også erstatningen fastsettes.

A, født 0.0.1970, var utdannet og arbeidet som sveiser for firmaet Rapp Bonek AS i Bodø da han ble utsatt for et arbeidsuhell om lag kl. 13.30 den 12. september 2001. Mens han arbeidet med vinkelsliper i et trangt skott i en skipstank, rikosjetterte noe stålspon inn under visiret på hjelmen til A og traff et øye. Det var meget smertefullt. A ble redd og forsøkte å komme seg så raskt han kunne ut av tanken. På veien bort til utgangen slo han visiret på hjelmen borti en stålbjelke slik at hode og nakke ble bøyd bakover. På det tidspunktet var A mest opptatt av øyet. Fra legevakten ble han henvist samme ettermiddag til øyeavdelingen ved Nordland Sentralsykehus, som konstaterte at det bare dreide seg om en overflateskade på hornhinnen. Det ble ikke behov for mer oppfølging av øyet.

Ut over kvelden og natten 12. september merket A tiltakende smerter i nakkeregionen og oppsøkte Rønvik legesenter den påfølgende dag. I journalnotat 13. september 2001 er nedtegnet: «Konsultasjon øyeblikkelig hjelp. I går på jobb forstrekket pas. Nakke, hørte et smell. Hadde vondt i nakken i går og i natt. Bevegelighet i nakke er noe avgrenset pga smerte, spesielt ømt ved bøying av hode fremover. Normal nevrolmuskulær status i hendene. Pas. Vil ikke bruke smertestillende, han vil også avvente med rtg.bilde av nakke. SM [sykmeldes] for Forstuvning nakke L79, 100% [i en uke].»

Det har vist seg at nakkesmertene ble varige, og han er ikke kommet tilbake i jobb siden hendelsen. I det følgende gjengis hovedtrekkene i det videre hendelsesforløpet frem til i dag.

I telefonnotat i legejounalen 21. september 2001 noteres at A opplyser at han har mindre smerter i nakken, men fortsatt ikke er helt bra og ønsker forlenget sykmelding. Han sykmeldes for en uke til. Ved ny konsultasjon 1. oktober er notert: «Plages med smerter og stivhet i nakken som startet for ca 3 uker siden. Høyre armen er av og til nummen. Han plages også med hodepine som sprer seg fra nakken til panne ... Smertefull ved bøyning av hode fremover.» Han ble henvist til røntgen og sykmeldt videre. Etter telefonkonsultasjon 8. oktober for forlenget sykmelding ble diagnosen i journalen endret til L83 Myalgi nakke.

Ut over høsten 2001 gikk A jevnlig til legen på grunn av nakkesmertene. Etter konsultasjon 22. oktober er notert i journalen: «. Extensjonstraume nakke 12-09.0, tilkommet sek hodepine siste uker. Plaget med smerte, verst om formiddagen, løser opp på dagtid. Kjenner seg nummen i hø arm, ingen sikre nevrologiske utfall, spurlings tst neg, nedsatt bevegelighet i alle retninger nakke, spesielt sidebevegelser. Sier han er mer glemst enn tidligere. Synes jobben er tung, synes han blir fortere irritert enn tidligere, klinisk likevel ikke behandlingskrevende depresjon. ...»

Legen henviste samme dag til fysioterapi, og noterte 30. november: «Fysioterapeut avventer beh nakke, men skal følge han opp til uka videre ...»

Røntgen av nakken i oktober og MR av nakken i desember 2001 viste normale funn.

Etter konsultasjon 2. januar 2002 er notert i journalen: «Pas opplyser han i mange år har vært plaget med rygg. Prøvd tidligere kiropraktor, kortvarig bedring, pas synes ikke han kan jobbe nå. Screener mer blodprøver ... ., jeg finner ingen ting galt med han. Ikke depresjon, men utmattet?» A ble også henvist til nevrologisk avdeling, som 15. januar svarte at de ikke så noe medisinsk grunnlag for å ta ham inn der.

3. januar 2002 noterte fastlegen i journalen: «Disk i dag pasienten med hans fysioterapeut, jeg er usikker, finner ikke noe galt med han, det gjør heller ikke fysioterapeut, p.g.a subj opplevelse av nedsatt hukommelse, noe fjern i fremtoning, henv ct-caput ...». CT av hodet samme dag viste normale funn.

Etter konsultasjon 11. mars 2002 er det notert i fastlegejournalen: «Skal til nevrolog nå til fredag. Skal begynne med fysioterapi ons 20.03.02. Synes yrke blir for tøft, ønsker ikke å påbegynne sitt arbeid ... ..» Videre er notert at A ikke syntes han ble noe bedre av den fysikalske behandlingen.

Av epikrise 2. april 2002 fra Nordland nevrologiske klinikk fremgår blant annet: «[H]an har siden 1997 jobbet som sveiser på et verksted, forteller at han siden da har hatt tendens til stivhet og en del smerter nederst i nakken som han har vært hos kiropraktor for, samt tatt en del massasje hos sin søster. Han følte at han etter hvert slet seg på jobb og presset seg på grunn av disse symptomene. I tillegg til dette har han hatt ryggplager.» Symptomene etter uhellet 12. september 2001 beskrives slik i epikrisen: «... har siden vært sykmeldt. Dette på grunn av at symptomene har vært mer eller mindre kronisk til stede hele tiden med smerter i nakken og litt utover skuldrene, og en del bortvissninger i høyre arm. Han har også hodepine som sitter som et trykk i hodet, generalisert. Etter hvert også tatt følelse av redusert hukommelse og konsentrasjon. Han tar en følelse av svimmelhet hvis han bøyer nakken bakover ...» I nevrologens vurdering fremkommer blant annet: «Mest sannsynlig er symptomene uttrykk for belastning i muskel/skjelettapparat i nakke og skuldre. Det høres ikke ut som det er gjort et helhjertet forsøk på opptrening og styrking av nakke- og skuldermuskulatur, noe jeg sterkt vil anbefale ham å gjøre i første omgang. Det synes som om han har hatt problemer over en viss tid også før det aktuelle uhellet, og at uhellet representerer «dråpen som fikk begeret til å flyte over». Det er dog ikke påvist noen objektive tegn til skjelettskader eller nerveskader, og aller helst er det vel multifaktorielle årsaker til at han ikke er arbeidsfør.»

I forbindelse med at NAV i slutten av april 2002 tok initiativ til et basisgruppemøte for A, skriver Rønvik legesenter i brev 3. mai 2002 til NAV at det «så langt ikke [er] funnet patologi annet enn muskulær tensjon i nakke. Subjektivt mer plaget og langvarig plaget, enn hva de rent objektive funn og forventet tilhelings periode skulle tilsi. Gjennomgår for tiden fysioterapi, og planen herfra var nå gradvis friskmelding f.o.m 01.05.02 og/eller søknad om yrkesrettet attføring. Pasienten har imidlertid opplyst meg at han har skiftet fastlege f.o.m. 01.05.02, ny fastlege dr. Sørgård Tverlandet legesenter.»

Ved Tverlandet legesenter ble As sykmeldinger forlenget, fortsatt med diagnosen L83 (nakkemyalgi). I juli 2002 søkte han om yrkesrettet attføring og rehabiliteringspenger, som ble innvilget 13. september 2002.

Via B, som var en bekjent hans mor, fikk A tilbud om arbeidsutprøving på X i Tana fra september 2002. Det ble godkjent av NAV, og han fikk 50% lønn og 50% stønad. A hadde et fleksibelt opplegg og varierte oppgaver med blant annet servering og vedlikehold. Etter 7-8 måneder måtte han gi seg på grunn av plagene i hode, nakke og skuldre, og han flyttet tilbake til Bodø.

Siste konsultasjon hos lege (Tverlandet legesenter) før han dro til Tana, var 28. august 2002. Neste konsultasjon var om lag 10 måneder senere, den 16. og deretter 26. juni 2003. I journalen ved Tverlandet legesenter noteres den samme diagnosen som tidligere, L83. Han henvises til fysikalsk behandling, og det noteres at han har prøvd seg på flere arbeidsstasjoner på arbeidsutprøving i Finnmark uten at han klarte å fungere i disse.

A hadde likt seg godt i Tana og flyttet tilbake dit i september 2003. Etter konsultasjon ved Tana legesenter 23. oktober 2003 nedtegnes blant annet følgende i journalen: «Var sveiser i 6 år, fikk nakkesleng 2 år siden ... Allerede tidligere hatt ryggplager, og kan ha vært dels utbrent før skaden skjedde. Prøvd attføring, vært plassert hos B ..., men fungerte ikke. I tillegg til periodiske smerter i nakken har han dårlig hukommelse, ofte hodepine, vont i skuldrer, dårlig konsentrasjonsevne, sover mye. Ønsker å finne behendling som hjelper og utdanne seg til et nytt yrke. Har tenkt på naturterapeutdanning eller utd. For turoperatør. Nu sykemelt fra begynnelsen av juni. Bruker ikke medisiner ... Medisinering mot depresjon? Virker å helst bruke alterbative behandlingsmetoder, homeopatiske medisiner etc.» I tillegg til diagnosen L83 gis diagnosen «P73 Depresjon reaktiv mild».

I juni 2004 flyttet A til Vardø. Her fikk han etter søknad i juli 2004 innvilget og finansiert et ytterligere rehabiliterings- og attføringsopplegg fra NAV i form av et studium i akupressur ved et senter i Trondheim, basert på jevnlige helgesamlinger. Han begynte der høsten 2004 og sluttførte senhøsten 2005, etter å ha flyttet tilbake til Bodø for å lette pendlingen til Trondheim. I forbindelse med praksis under studiet ble det imidlertid klart for A at hans plager i hode, nakke og skuldre var uforenlig med arbeidet med trykkmassasje, og han greide følgelig heller ikke å praktisere etter endt utdanning.

Den 23. februar 2006 gikk A igjen til sin primærlege ved Tverlandet legesenter, etter å ha hatt et opphold i noterte legebesøk på ca. ett år og ti måneder. Han sykmeldes da 100 % med diagnosene L83 og P76, og det noteres i journalen: «Vært i yrkesulykke i 2001 ... . Flere mndr/år etterpå hodepine, konsentr.vansker, depresjon, humørsvingninger. Dårlig hukommelse. Hele tida hadd vond i nakken og hodepine. Kan være veldig trøtt på dagtid, får vondt i hodet ... Vært i Tana på arbeidstrening i 1 år. Fungerte ikke i jobb. Inntil nå fått fys. behandling. Har tatt ... akupressurutdanning (attføring). Ikke blitt bedre i nakke, klarer ikke å utøve den jobben før han har fått behandling for nakke. Mor og søster er naturterapeuter. Ønsker ikke å ta medikamenter. Føler seg ikke i stand til å starte sin egen akupressurpraxis pga. nakkeplager og depresjon.»

Ved ny konsultasjon hos fastlegen en måned senere, 22. mars, noteres blant annet i journalen: «Opp og ned med nakken. Blir deprimert når mer plaget med nakken. Føler ikke at depresjonene er det store problemet hans .. Fått fys. Behandling 1-2 ggr. Per uke i et halv år i Tana 2003. Følte at ble bedre av dette. Ingen langvarig effekt ... . Pas. Sier at han ble verre i løpetav de siste årene ...» A ble henvist til avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering ved Nordlandssykehuset. Av epikrise derfra 12. mai 2006 fra overlege Simarud Stabell fremgår at A ved undersøkelsen hadde tilnærmet normale bevegelsesutslag i nakken, og ingen kraftsvikt i fingre eller hender. Fra hennes vurdering siteres: «Pasientens skademekanisme tilsier at det var fullt mulig å få en nakkeskade, i det jeg forstår han slo hodet ganske kraftig mot en bjelke. .. Den mest sannsynlige forklaringen på plagene er, etter mitt skjønn, at smertene er kommet på muskulært grunnlag. Ikke desto mindre beskriver han vegetative symptomer som svette, øyefokuseringsproblemer osv., også konsentrasjonsproblemer. Tror vi har med en «klassisk» sensitiviseringsmekanisme å gjøre, og anbefaler pasienten å begynne med Neruac-behandling for å få aktivisert mulitifidusmuskulatur i cervicalavsnittet. ...»

Ved ny kontroll hos overlege Simareid Stabell i september 2006 fremkom at A ikke hadde startet opp med anbefalt behandling, fordi kontakt med Whiplash-forbundet hadde gjort ham skeptisk til fysioterapi. Han fortalte at han var opptatt av naturmedisin og healing, og selv jobbet delvis som healer. Etter en diskusjon med ham om utvikling og vedlikehold av kroniske smerter sa han at han ville starte opp med Neurac-behandling likevel. De drøftet også om det burde gjøres en nevropsykologisk undersøkelse for å få verifisert hans følelse av dårlig hukommelse, men A ønsket å avvente dette.

I april 2007 ble skaden meldt til Gjensidige Forsikring som en yrkesskadeforsikringssak.

I mai 2007 flyttet A igjen til Tana. Etter konsultasjon på Tana legesenter 26. juni 2007 er notert i journalen: «Sliter med smerter i nakke, hodepine, nedsatt konsentrasjon og hukommelse, humørsvingninger og depresjoner. ... . Går nå på rehabiliteringspenger. Blir deprimert av selve trygdesaken. Han ser ingen muligheter til å komme tilbake til arbeidslivet. Han mener det ikke har noen hensikt med ny arbeidsutprøving, og han har bestemt seg for å søke om uførepensjon.»

A flyttet tilbake til Bodø, og 16. april 2008 ble det avholdt et møte mellom A og NAV Trygd Bodø. Av NAVs referat fra møtet fremgår blant annet: «Det ble stilt spørsmål om A har tatt tak i en del av plagene han lister opp at han har etter skaden, som behandling for bl.a. depresjon, dårlig hukommelse og konsentrasjon, sosial angst og selvmordstanker, da i form av profesjonell hjelp. Hans svar er at dette bare er forårsaket av skaden for 7 år siden, og at han derfor ikke ser noen hensikt i å få dette dokumentert og behandlet. A har nå gått vel 2 år på rehabilitering hvor han selv sier at han ikke har fått noen som helst oppfølgning og behandling eller bistand til å bedre sin livssituasjon. A fikk forespørsel om han kunne tenke seg å prøve seg ut i arbeid for å få vurdert sin arbeidsevne, for øvrig samme spørsmål som han fikk i oktober 2007. Dette kan han overhodet ikke tenke seg, han sier han ikke en gang makter å komme seg opp om morgenen. ... . A ønsker nå å få godkjent sin situasjon som 100 % ufør og forventer en konklusjon i saken. Nav trygd har for kort tid siden behandlet saken i forhold til uføretrygd og innhentet uttalelse fra rådgivende lege. Søknad om uføretrygd ble avslått, men A ønsker å fremme ny søknad.»

A ble på nytt henvist til Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering ved Nordlandsykehuset, og i epikrise 22. mai 2008 uttaler overlege Simareid Stabell at As tilstand var «nærmest komplett identisk» med den hun fant i 2006 bortsett fra at ved undersøkelsen nå hadde dårligere aktiv bevegelighet i nakken enn den gang. Hun anbefalte en nevropsykologisk undersøkelse, og mente han var for ung og hadde for mange ressurser til å bli varig ufør.

Etter et opphold ved Valnes Helsesportsenter 30. juni til 2. juli 2008 konkluderte overlegen der at det var behov for å rydde rom, tid og rammer for behandling, og for en avklart økonomi. Han anbefalte derfor midlertidig uføretrygd i 1-2 år, med klart innhold og målsetting.

A ble også henvist til nevropsykologisk undersøkelse på grunn av sine hukommelses- og konsentrasjonsvansker. Det fremgår av spesialisterklæring fra nevropsykolog Kvamme datert 8. juli 2008 at hun ikke fikk gjennomført noen fullverdig nevropsykologisk undersøkelse av A. Undersøkelsen ble avbrutt av Kvamme på dag nummer to fordi hun «fant indikasjoner på at andre ikke-organiske forhold spiller inn på en del av resultatene...». Kvamme fant derfor ikke grunnlag for å foreta videre vurderinger.

I vedtak 6. mars 2009 innvilget NAV uførepensjon tidsbegrenset til to år med 100 %, hvorav 50% med yrkesskadefordel. Uføretidspunkt ble satt til 1. desember 2001.

I perioden mai til oktober 2009 gikk A til samtaleterapi ved Nordlandssykehuset avdeling psykiatri.

Gjensidige Forsikring ASA innhentet spesialisterklæring datert 18. september 2009 fra dr. Iordanova og overlege Tomm Kristoffersen fra avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering ved Oslo universitetssykehus. De fant nedsatt bevegelighet i nakken til A, og anslo varig medisinsk invaliditet til 6 %. De konkluderte med at det var «overveiende sannsynlig» at det forelå årsakssammenheng mellom skadens art og grad, og skadelidtes subjektive plager og objektive funn.

Gjensidige Forsikring ASA avslo As krav om yrkesskadeforsikring, og stevning ble tatt ut 2. desember 2010.

Tingretten oppnevnte to medisinsk sakkyndige i saken.

I erklæring 30. juli 2010 fant avdelingsoverlege professor dr. med. Johan K. Stanghelle ved Sunnaas sykehus at A hadde tilnærmet normale aktive bevegelsesutslag i nakken. Han konkluderte med at det mest sannsynlig var årsakssammenheng mellom arbeidsuhellet i 2001 og hans nåværende helseplager. Varig medisinsk invaliditet ble anslått til 10 %. Han anbefalte at muligheten for et lettere og tilrettelagt deltidsarbeid burde vurderes.

I erklæring 31. august 2010 fant professor dr. med. Trygve Lundar, spesialist i nevrologi og nevrokirurgi, svært beskjedne funn ved undersøkelse av A. Hans bevegelighet i nakken var god. Lundar konkluderte at det ikke var sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom uhellet i 2001 og As plager og problemer nå. Han fant heller ingen sikker skadebetinget funksjonsbegrensning hos A.

Oslo tingrett avsa 8. juni 2011 dom med slik domsslutning:

Gjensidige Forsikring frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Etter tingrettens dom er det kommet til ny medisinsk og trygdemessig informasjon.

A fikk utført en nevropsykologisk undersøkelse i april 2011. Spesialisten, Kent Syltran Olsen ved Nordlandssykehuset, anbefalte viderehenvisning til behandling hos psykolog på grunn av depressive symptomer, men så ikke noe behov for ytterligere nevropsykologisk oppfølgning.

Høsten 2011 blir det foretatt en generell psykiatrisk vurdering av A ved Nordlandssykehuset. Av skriv fra sykehuset til NAV 2. desember 2011 fremgår blant annet at den nevropsykologiske undersøkelsen tidligere i 2011 «bekreftet nedsatt utholdenhet ved kognitivt krevende oppgaver. Det vurderes som et uttrykk for hans smertetilstand og depressive plager.» Det ble ikke funnet grunnlag for at en psykiatrisk diagnose kunne forklare nedsatt fungering: «Hans forklaring rundt smerter og trettbarhet virker troverdig, og virker å være konsistent over tid. Selv om han tidligere har fylt kriteriene for depressiv episode, finner man altså ikke grunnlag for noen aktuell psykiatrisk diagnose. Slik pasienten fremstiller det virker det rimelig at de depressive plager han tidligere har hatt, ses i sammenheng med den smertetilstanden og trettbarheten han beskriver, og ikke som depressive symptomer som sådanne. ... Det vurderes herfra som viktig for pasientens psykiske helse at hans situasjon mtp videre stønad fra Nav får en mer varig avklaring.»

Til As søknad om uføreytelse med yrkesskadefordel uttaler NAVs rådgivende lege 2. februar 2012 blant annet: «Slik saken fremlegges finner jeg at det har tilkommet medisinske opplysninger som gjør det rimelig å konkludere med at han er tilstrekkelig utredet og behandlet. Dersom NAV finner at attføring er tilstrekkelig forsøkt, er uføreytelse en rimelig konklusjon. Det er kanskje på tide å konkludere med at «nok er nok».»

I vedtak 20. februar 2013 innvilget NAV 100 % uførepensjon med yrkesskadefordel fra 1. mars 2013, med uføretidspunkt 1. september 2001.

De medisinske sakkyndige for tingretten ble gjenoppnevnt for lagmannsretten. Det ble ikke ansett å være behov for noen oppdatert skriftlig uttalelse fra dem. I tillegg engasjerte A en privat sakkyndig, dr. med. Ole Jørgen Kirkeby, spesialist i nevrokirurgi. Han ga skriftlig uttalelse 5. mars 2014, og konkluderte med at det er sannsynlig årsakssammenheng mellom arbeidsulykken i 2001 og skadelidtes senere nakkeplager, og at As aktuelle arbeidsuførhet skyldes nakkeplagene. Kirkeby fastsatt skjønnsmessig As medisinske invaliditet til 10 %.

Ankeforhandling er holdt 26.-28. mai 2014 i Borgarting lagmannsretts hus, med de sakkyndige Stanghelle, Lundar og Kirkeby til stede inntil bevisførselen var avsluttet. A og de sakkyndige ga forklaringer. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

A er påført en personskade i en arbeidsulykke som har medført varige medisinske og ervervsmessige konsekvenser for ham.

Det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom arbeidsulykken 12. september 2001 og As varige smerteplager i nakke-, skulder- og hoderegionen, jf. de fire kriteriene som oppstilles i rettspraksis. Det foreligger et adekvat traume, tilstrekkelige initialsymptomer og brosymptomer, samt at symptombilde og sykdomsutvikling er i samsvar med det man ser for tilsvarende skader. Det er ikke andre mer sannsynlige årsaker til As vedvarende plager.

Når det gjelder skadeevne, fikk A en kraftig strekk bakover i nakken da visiret på hjelmen hans traff en stålbjelke i stor fart. Sammenstøtet var så kraftig at han mistet balansen og falt bakover. Det skjedde en såkalt overstrekk av nakken. Skadeevnen vises også ved at A samme dag fikk smerter i nakken, som tiltok i løpet av det første døgnet.

Kravet til akuttsymptomer er oppfylt. Det fremgår av notatene i legejournalen den påfølgende dagen 13. september 2001 og i tiden etterpå.

Brosymptomer foreligger fra akuttfasen frem til kronisk senfase, som tidligst inntrer ett år senere. Det er dokumentert sammenhengende plager. At A ikke oppsøkte lege i perioden fra slutten av august 2002 til juni 2003, i den perioden han var på arbeidsutprøving i Tana, kan ikke tas til inntekt for at han ikke hadde vedvarende smerter. Legejournal ved tilbakekomst til Bodø viser dette. Det var i perioden ikke behov for å gå til lege av hensyn til trygden, fordi A 13. september 2002 var blitt innvilget rehabiliteringspenger. Han hadde i perioden alternative behandlingsformer som massasje og naturmedisiner, og hadde derfor heller ikke ut fra behandlingshensyn noe behov for legebesøk. Det samme gjelder for den neste perioden hvor det ikke er notert legebesøk, fra juni 2004 til februar 2006, som er den perioden A var under utdanning i akupressur på grunnlag av attføring innvilget i juli 2007. På dette tidspunkt var dessuten den kroniske senfasen allerede inntrådt.

As sykdomsbilde er forenlig med det man vet om skader påført ved overstrekk av nakkemuskulaturen. Den lille gruppen pasienter som får varig skade av en slik hendelse, får typisk de symptomer som A har hatt: Nakke- og hodesmerter, utstrålende smerter i armene, hukommelsessvikt og konsentrasjonsvansker.

A hadde ingen plager før ulykken som kan forklare hans plager nå. Han hadde hatt lumbago, som ikke har noe med nakken å gjøre. Det er ingen dokumentasjon for psykiske plager eller utbrenthet før ulykken; hans depresjon etterpå er en reaksjon på de vedvarende smertene og livssituasjonen som følge av det.

De sakkyndige Stanghelle og Kirkeby er klare på at det foreligger årsakssammenheng.

Det foreligger rettslig årsakssammenheng. A hadde ingen påvist sårbarhet verken av fysisk eller psykisk art som har realisert seg som hovedårsak til hans plager nå. Arbeidsulykken er vesentlig i årsaksbildet. Ervervsuførhet på 100 % er en adekvat og påregnelig følge av ulykken, selv om grad av medisinsk invaliditet er liten. A har ingen restarbeidsevne som kan utnyttes i det praktiske arbeidsliv.

Når det gjelder økonomisk tap, er A påført et tap i inntekt frem til i dag, og påføres et fremtidig inntektstap som også kreves erstattet. Det kreves erstatning for tapt inntekt frem til skjæringstidspunktet med kr 425 000 inkludert renter og skattepåslag. Tap i fremtidig inntekt kreves med kr 2 006 667, jf. forskrift om standardisert erstatning etter yrkesskade kapittel 3. I tillegg kreves erstatning for lidt tap av arbeidsevne i hjemmet med kr 244 729 inkludert renter. Kravet er basert på behov for hjelp til praktiske gjøremål som husarbeid, snømåking mv. med gjennomsnittlig to timer per uke á kr 150. Dessuten fremmes krav om dekning av fremtidige utgifter til treningsstudio og naturmedisiner med kr 85 000, jf. nevnte forskrift § 2-2. Endelig kreves dekket As utgifter til juridisk bistand i forhandlingsfasen med Gjensidige forut for tvisten, frem til oktober 2009, med kr 120 148 som inkluderer morarenter.

Krav om ménerstatning frafalles, i det A godtar de sakkyndiges vurdering av at varig medisinsk invaliditet ikke er mer enn 10 %.

A har lagt ned slik påstand:

1. Gjensidige Forsikring ASA dømmes til å betale erstatning til A med et beløp fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 2 782 000 med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall til betaling skjer.

2. Gjensidige Forsikring ASA dømmes til å betale sakens omkostninger til A i tingretten, og/eller til A/det offentlige i lagmannsretten.

Ankemotparten, Gjensidige Forsikring ASA, har i hovedtrekk anført:

Gjensidige Forsikring bestrider at det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom arbeidsulykken i 2001 og As nåværende helseplager. Ingen av de fire vilkårene for å konstatere årsakssammenheng er oppfylt. Det stilles strenge krav til bevis for årsakssammenheng, jf. Ask-dommen i Rt-2010-1547 avsnitt 44.

Den hendelsen som A var utsatt for 12. september 2001, utløste ikke krefter som var tilstrekkelige til å skade biologisk vev. I skademeldingen A fylte ut umiddelbart etter ulykken, nevnes ikke at sammenstøtet var såpass kraftig at A mistet balansen og falt. Han har sannsynligvis ikke hatt veldig stor fart, gitt at han beveget seg inne i en trang tank. Visir og hjelm har antakelig dempet støtet. Skademekanismen her er ikke nakkesleng, men en overstrekk av nakken bakover. A ble ikke påført noen konstaterbare skader. Dette var ikke en type traume som kan gi opphav til varig skade.

Kravet til akuttsymptomer er heller ikke oppfylt. Nedtegningen i legejournalen påfølgende dag viste at det dreide seg om en bagatellmessig bløtdelskade med beskjedne symptomer, og det ble ikke utskrevet smertestillende eller rekvirert røntgen. De nakkesmerter som A hadde påfølgende dag, var heller ikke av en slik art som man i følge sakkyndig Lundar kunne forvente ved overstrekk av hodet bakover: da ville man forvente smerter i halsregionen, ikke i nakken.

Heller ikke kravene som oppstilles i rettspraksis til brosymptomer og symptomutvikling, er tilfredsstilt i As tilfelle. For det første vises til at han også forut for ulykken hadde hatt helseplager blant annet i form av nakkesmerter og utbrenthet. Nakkeplagene etter hendelsen var i starten moderate, men tiltok ut over høsten 2001 med nye og ledsagende symptomer i form av trøtthet, konsentrasjonsvansker, depresjon m.m. som lå langt ut over det normale i forhold til en i utgangspunktet beskjeden bløtdelsskade.

Kravet til brosymptomer er ikke oppfylt. A var uten legekontakt i ca. 10 måneder fra august 2002 til juni 2003, mens han var på - mislykket - arbeidsutprøving i Tana. Hvis han hadde vært behandlingstrengende i denne perioden, hadde han oppsøkt lege. Det samme gjelder for perioden april 2004 til februar 2006, da han også var uten kontakt med lege.

Gjensidige Forsikring er enig i tingrettens vurdering av at As sykdoms- og symptomutvikling er uforenlig om hva man vet om overstrekk-traumer av den art som A ble påført. Det vises til side 9 i tingrettens dom, med støtte i sakkyndig Lundars vurdering. I stedet for å avta, har As plager tiltatt i type og omfang. A har vist liten motivasjon for anbefalt behandling. Han har ikke ønsket smertestillende og hatt liten tro på fysioterapi, men satset på slike alternative behandlingsformer som blant annet hans mor og søster tilbød. Han har virket lite motivert for attføringstiltak. Det illustreres blant annet av hans skifte av fastlege i mai 2002, og at han sluttførte akupressurutdannelsen til tross for at han tidlig i utdanningsløpet ble klar over at han ikke ville klare å praktisere på grunn av helseplagene. Etter dette motsatte han seg ytterligere attføringstiltak, både i 2007 og 2008 og videre fremover. Han ønsket full uførepensjon. Det vises også til den nevropsykologiske testen som ble utført i 2008, der spesialisten mente at han ikke samarbeidet ved undersøkelsen med den følge at testen ble avbrutt.

At trygden har vurdert ham som 100 % arbeidsufør som følge av yrkesskade, er uten betydning for foreliggende sak. Da NAV fattet endelig vedtak i 2013, var NAV for øvrig ikke kjent med de sakkyndige vurderinger som var utarbeidet for tingretten.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at det foreligger faktisk årsakssammenheng, anfører Gjensidige Forsikring at hendelsen er så vidt beskjeden i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd.

Under enhver omstendighet er de omfattende skadefølgene upåregnelige og inadekvate. En i utgangspunktet svært beskjeden skade som gir maksimalt 10 % medisinsk invaliditet, antakelig mindre, har i dette tilfellet ledet til at A aldri har klart å gjenoppta noen form for arbeid. Tap av ervervsevne burde ut fra skadebildet ha ligget på maksimalt ca. 25 %. Det vises også til sakkyndig Stanghelles vurdering av at A burde ha en restarbeidsevne på iallfall 50 % som kunne utnyttes ved adekvat tilrettelegging av arbeidsoppgaver og arbeidssituasjon.

For så vidt gjelder - subsidiært - økonomisk tap, bestrides ikke de beløpene som er krevd til dekning av lidt og fremtidig inntektstap, forutsatt en skaderelatert ervervsmessig uførhet på 100 %. Det bestrides at det ved så lave funksjonstap som maks 10 % varig medisinsk invaliditet er grunnlag for å kreve dekket tap knyttet til arbeid i hjemmet. A har heller ikke tilbudt bevisførsel om sitt faktiske behov for bistand, og slikt tap er derfor uansett ikke sannsynliggjort. Det samme gjelder det beløpet som er krevd til dekning av fremtidige utgifter. Det er ingen holdepunkter for at den fysiske aktiviteten A bør ha for å styrke nakke- og skuldermuskulatur ikke kan skje ved vanlig egentrening. Det kan uansett ikke kreves dekket utgifter til naturmedisiner o.l. som er uten dokumentert medisinsk virkning. Atter subsidiært bestrides størrelsen av begge utgiftskravene.

Krav om dekning av advokatutgifter forut for stevning er betinget av at vilkårene for erstatning er oppfylt, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 og forbehold tatt av Gjensidige overfor advokat Strømsmoen. Dersom lagmannsretten skulle komme til at erstatningsplikt foreligger, bestrides ikke dette kravets størrelse.

Gjensidige Forsikring ASA har lagt ned slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Gjensidige Forsikring ASA tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.


Lagmannsretten ser saken slik:

Partene er enige om at det foreligger ansvarsgrunnlag for Gjensidige Forsikring ASA (heretter «Gjensidige») etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Lagmannsretten er, i motsetning til tingretten, kommet til at det foreligger årsakssammenheng mellom arbeidsuhellet 12. september 2001 og As vedvarende plager i hode, nakke og skuldre.

Selv om skademekanismen i vår sak er en noe annen enn i saker som gjelder nakkeslengstraumer ved bilulykker, er det naturlig å ta rettslig utgangspunkt i de kravene til årsakssammenheng som Høyesterett har oppstilt i saker om nakkesleng.

I Rt-2010-1547 (Ask-dommen) uttaler Høyesterett i avsnitt 44:

Selv om det ved nakkeslengstraumer som i vår sak generelt er usikkert om det - ut fra medisinsk viten - er en fysisk årsakssammenheng mellom traumet og senere kroniske smerteplager, må årsakssammenhengen vurderes konkret i den enkelte sak. Men jeg er enig med professor Stovner når han fremholder at « siden sammenhengen mellom nakkesleng og kroniske plager generelt er svært tvilsom må man stille strenge krav til dokumentasjon i det enkelte tilfelle «. Til tross for den usikkerhet som foreligger om den medisinske årsakssammenhengen, finner jeg det riktig å ta utgangspunkt i de fire grunnvilkår som tidligere er oppstilt i rettspraksis og medisinsk litteratur for å tilkjenne erstatning i nakkeslengsaker, jf. Rt-1998-1565, på side 1577. Den tidsnære dokumentasjonen må tillegges størst betydning, jf. samme avgjørelse på side 1570.

I tillegg til å oppstille strenge krav til dokumentasjon av faktisk årsakssammenheng, gir Høyesterett her anvisning på at vurderingstemaene i så måte fortsatt skal være de fire grunnvilkårene som angis i Lie-dommen fra 1998. Disse grunnvilkårene er formulert slik:

1. For det første må det foreligge et adekvat traume, dvs. det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev. ...

2. Det må foreligge akutt symptomer fra nakke eller hode innenfor maksimalt et par døgn. Regelen er at dess kraftigere skade, dess tidligere kommer plagene. Akutt symptomene vil hos de fleste dreie seg om stivhet og smerter i nakken, hodepine, eller forbigående besvær fra armene pga. irritasjon av nerverøtter som passerer ut mellom nakkevirvlene.

3. Det må foreligge «brosymptomer» fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet. Dersom pasienten blir frisk, for så flere uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær, øker usikkerheten mht. om det er den tidligere skaden, eller naturlig tilbøyelighet for helsebesvær med smerter, stivhet o.l. som er hovedårsaken til besværene. De fleste vil mene at traumatisk betingede besvær som blir kroniske, særlig når det dreier seg om mindre skader uten brudd eller skade av nervevev, sjelden blir helt borte for så å komme igjen.

4. Sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dvs. at f.eks. lammelser i armer eller ben som først opptrer måneder og år etter et uhell er ikke forenlig med det man vet om skademekanismen. Det må heller ikke være slik at helsebesværene etter uhellet bare er en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet. Sykdomsbildet må heller ikke ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av. Slik tilstand kan være annen somatisk eller psykiatrisk sykdom, som har vært til stede allerede før uhellet, eller som har manifestert seg senere.

Dersom grunnvilkårene til faktisk årsakssammenheng er oppfylt, er det i tillegg et vilkår for å få erstatning at den skadevoldende handlingen har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte erstatningsansvar til den (jf. Rt-1992-64 P-pilledom II, side 70), og at skaden må være en adekvat og påregnelig følge av handlingen (se bl.a. Rt-2007-158 avsnitt 67 flg.). Det er i praksis ikke noe skarpt skille mellom disse rettslige vurderingene og vurderingene under forenelighetskriteriet (nr. 4) over, for så vidt som mange av de samme momentene inngår begge steder.

Med disse utgangspunktene vurderer lagmannsretten først de fire grunnvilkårene som er oppstilt i Lie-dommen. Alle fire er omtvistet i vår sak.

Det første spørsmålet er om det ved uhellet virket mekaniske krefter på As hode/nakke som var tilstrekkelige til å skade biologisk vev, med andre ord om hendelsen hadde skadeevne. Det må etter lagmannsrettens syn legges til grunn at sammenstøtet mellom visiret på As hjelm og stålbjelken i taket i den tanken han oppholdt seg i, hadde en viss kraft. Det var utvilsomt smertefullt å få stålspon i øyet. A forklarte at han fikk panikk, og det er sannsynlig at han ved sammenstøtet beveget seg med så stor fart som de trange omgivelsene tillot. Det er nedtegnet i legejournalen dagen etter at han hadde hørt et smell i nakken da den ble bøyd bakover. Han har forklart at han mistet balansen og falt overende på baken. Lagmannsretten ser ikke grunn til å betvile at sammenstøtet var så kraftig at han falt bakover, selv om ikke det uttrykkelig er nevnt i legejournalen eller i den skademeldingen som ble fylt ut med arbeidsgiver den påfølgende dagen.

De tre sakkyndige synes å være samstemte i at skadehendelsen - i form av en overstrekk av nakken bakover - hadde et visst skadepotensial, selv om Lundar betegner de kreftene A ble utsatt for ved skadehendelsen som «beskjedne eller svært moderate». I lys av beskrivelsen av hendelsen finner lagmannsretten det mest sannsynlig at den hadde skadeevne. At A kort tid etter hendelsen fikk smerter i nakken som var adekvate og forklarlige etter slik over-forstrekning, bestyrker at det har virket krefter på As hode og nakke som var tilstrekkelige til å skade bløtdeler i nakken.

Lagmannsretten finner det klart at kravet til akuttsymptomer er oppfylt, selv om symptomene var relativt beskjedne og tydet på at det dreide seg om en relativt lett nakkeskade. Allerede samme kveld etter uhellet fikk A smerter i nakken, og han oppsøkte av denne grunn fastlegen for øyeblikkelig hjelp den påfølgende dagen. Legen konstaterte noe nedsatt bevegelighet i nakken med spesiell ømhet ved bøying av hodet fremover, og sykmeldte A for en uke. Det fremgår av journalen at A ikke ønsket smertestillende, og at han ville avvente behov for røntgenbilde. Denne holdningen kan etter lagmannsrettens syn ikke tas til inntekt for at A ikke hadde smerter av betydning, men snarere som et uttrykk for hans generelle tro på alternative behandlingsformer og skepsis til skolemedisinen. Smertene vedvarte, og sykmeldingen ble forlenget, etter den første uken på grunnlag av telefonhenvendelse fra A og fra 1. oktober 2001 etter konsultasjon hos legen, der han i tillegg til smerter og stivhet i nakken siden hendelsen 3 uker tidligere beskriver nummenhet i armen og hodepine.

Når det gjelder kravet til brosymptomer, synes det klart at A gjennom år, og godt inn i det som må betegnes som en kronisk senfase, har angitt samme type plager hver gang han har vært hos lege. Det har dreid seg om hodepine, nakke- og skuldersmerter, nummenhet i armer og - fra ut på høsten 2001 - konsentrasjons- og hukommelsesvansker. Spørsmålet er hvilken betydning det må tillegges at det er to lengre perioder - fra august 2002 til juni 2003, og fra april 2004 til februar 2006 - der A ikke har oppsøkt lege. A har forklart at han har hatt de samme vedvarende plagene hele tiden, om enn i noe varierende grad.

Den første av periodene uten legekonsultasjoner var da han var på arbeidsutprøving hos B på X i Tana. Han reiste dit i september 2002, og var da nylig innvilget attføringsstønad fra NAV. Det betød at A ikke av hensyn til trygden trengte å oppsøke lege. Han ønsket heller ikke smertestillende eller behandling, men mente han hadde best nytte av naturmedisin og alternativ behandling som B ga ham. A hadde på legens anbefaling forsøkt fysioterapi vinteren 2001, men syntes ikke det hadde noen varig bedrende effekt. Ut fra sitt ståsted hadde han således ingen foranledning til å oppsøke lege for hode- og nakkeplager mens han var i Tana, uten at det derved er grunnlag for å si at plagene hadde forsvunnet. Notatene i legejournalen etter at han returnerte til Bodø etter oppholdet, som gjengitt foran på side 4, tydet også på at det ikke hadde skjedd noen endring av betydning i As symptombilde siden sist.

Det samme gjelder for den neste perioden der det ikke foreligger dokumentasjon fra lege, fra april 2004 til februar 2006. I juni 2004 flyttet A til Vardø og begynte på utdanningen i trykkmassasje samme høst. Hans forhold til NAV var avklart også i denne perioden. A har forklart at han hadde vedvarende plager under utdanningen, og at han i praksisperiodene ble klar over at plagene fra nakke og skuldre ville gjøre det umulig for han å praktisere akupressur. Han forsøkte å holde plagene i sjakk i perioden gjennom elevenes behandling av hverandre, og ved å la seg behandle av mor og søster, som begge er naturterapeuter. I første journalnotat igjen etter denne perioden med opphold i dokumenterte legebesøk, 23. februar 2006, rapporterte A om vedvarende plager av samme art siden yrkesulykken i 2001. Tilsvarende plager er også senere jevnlig dokumentert.

Lagmannsretten mener at kravet til brosymptomer er oppfylt i dette tilfellet. Det er mest sannsynlig at samme type symptomer som A hadde hatt hele tiden, vedvarte uten opphold inn i en kronisk senfase. Når senfasen må anses å ha inntrådt, har det ikke vært fokusert på i saken, og det er det ikke nødvendig å ta stilling til.

Det er først og fremst det fjerde vilkåret for årsakssammenheng, kravet til at sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om den type traume A ble påført, som de sakkyndige i saken er uenige om. Stanghelle og Kirkeby mener at kravet til forenlighet er oppfylt, og at det derfor er faktisk årsakssammenheng mellom uhellet og As vedvarende plager, mens Lundar er av motsatt oppfatning.

Det har i forbindelse med forenlighetskriteriet blitt fremholdt at det i denne saken ikke dreier seg om whiplash, der hodet settes i ukontrollerte bevegelser frem og tilbake, men en over-strekk av nakken bakover. Det er altså en noe annen skademekanisme. På den andre siden synes de sakkyndige å være enige om at begge skademekanismene har det til felles at de kan lede til bløtdelsskade i nakkeregionen uten objektive funn, slik tilfellet var for As vedkommende. De sakkyndige synes også å være enige om at den akutte skaden A fikk, var en relativt lett bløtdelsskade. For de aller fleste pasienter vil slike skader heles. Det er imidlertid kjent at en mindre andel av whiplashskadde får varige helseplager - det antydes 15 % i medisinske tidsskrifter - mens en enda mindre andel (5 % er antydet) får så store plager at de faller ut av arbeidslivet.

Det er ikke tvil om at As medisinske invaliditet som følge av nakkeskaden er liten. De spesialistene som har vurdert ham og konkludert med at han har en varig medisinsk invaliditet, mener alle at den ligger mellom 6 og 10 %.

Spørsmålet blir da om A hører til den lille gruppen pasienter som har fått varige plager som følge av en relativt liten bløtdelsskade i nakken uten nevrologiske funn, eller om hans plager - og arbeidsuførhet - skyldes andre forhold.

Innledningsvis konstaterer lagmannsretten at de symptomene A har rapportert gjennom årene - hodepine, nakke- og skulderplager, nummenhet i armer, hukommelses- og konsentrasjonsvansker og etter hvert depressive tilstander - alle er symptomer som i følge medisinsk litteratur er assosiert med nakkeskader. Problemet er imidlertid at de samme symptomene også kan oppstå spontant, uten noen påviselig årsak, og er ganske vanlige i befolkningen. Derfor kan årsaken til slike plager være svært sammensatte og svært vanskelig å fastlegge, noe Ask-dommen fra Høyesterett Rt-2010-1547 illustrerer.

For As del er det vanskelig å se at man i hans tidligere sykehistorie, før uhellet, kan finne noe som kan forklare hans vedvarende plager i hode, nakke og skuldre. Han hadde en ganske fysisk slitsom jobb som sveiser, som han utdannet seg til i 1995-96. Det fremgår av fastlegejournaler fra år 2000 at han ved noen anledninger hadde problemer med ryggen i form av lumbago. Det må være uten betydning for denne saken. Det er referert i epikrise fra Nordlandssykehuset 2. april 2004 at A selv har forklart at han i sveisejobben hadde hatt en tendens til stivhet og en del smerter nederst i nakken som han har vært til kiropraktor for, samt fått massasje hos sin søster. I retten forklarte A at dette skyldtes at sveisere bærer mye tungt utstyr og ofte har ubekvemme arbeidsposisjoner, men at disse plagene han hadde hatt i jobben var av forbigående karakter. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at de plagene var direkte arbeidsrelaterte og ikke kan forklare hans problemer i dag.

Det er også i fastlegejournaler, blant annet 23. oktober 2003 fra Tana legesenter, notert at A kan ha vært (delvis) utbrent før skaden skjedde. Det finnes ingen samtidig dokumentasjon av dette i legejournaler fra tiden før uhellet. Etter lagmannsretten er det lite sannsynlig at hans varige plager kan tilbakeføres til utbrenthet. Etter As eget utsagn trivdes han godt som sveiser, og han var også tillitsvalgt på sin siste arbeidsplass. En annen sak er at han syntes at jobben han hadde på Rapp Bonek AS var tung, og at han derfor ønsket seg over i en annen stilling innenfor sveising, fortrinnsvis offshore. A mente at han på ingen måte utbrent selv om han gjerne ville skifte jobb.

Gjensidige har også pekt på at A har vegret seg mot å bli attført. Det er riktig at han siden 2007 ved gjentatte anledninger har gitt uttrykk for at han ønsker uførepensjon og ikke attføring. Dette må imidlertid etter lagmannsrettens syn ses i lys av at det da var gått mange år siden uhellet, at han selv opplevde sine plager som vedvarende og at han allerede hadde gjennomgått to mislykkede attføringsopplegg. Det er ingen holdepunkter for at disse oppleggene, som skjedde på As eget initiativ og med støtte fra NAV, ikke innebar seriøse forsøk fra As side på å komme tilbake i arbeid. Lagmannsretten finner det heller ikke godtgjort at A bevisst unnlot å medvirke til den nevropsykologiske undersøkelsen hos dr. Kvamme i 2006, slik Gjensidige synes å finne støtte for i Kvammes uttalelse av 8. juli 2008 som referert foran på side 6.

Selv om bildet ikke er entydig, og det har vært variasjoner over tid, etterlater den medisinske dokumentasjonen et inntrykk av at plagene som A hadde i tiden etter uhellet i hode, nakke og skuldre snarere har blitt verre enn bedre ettersom tiden har gått. I tillegg er en del nye symptomer og lidelser kommet til underveis, som hukommelses- og konsentrasjonsvansker (høsten 2001), depresjon (første gang notert høsten 2003) og senere også utmattelse mv. Spørsmålet er om en slik utvikling er forenlig med den skaden A fikk i nakken i 2001.

De rettsoppnevnte sakkyndige er uenige om dette.

Professor Lundar har konkludert med at det ikke er sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom uhellet og As plager i dag, og han finner følgelig heller ingen sikker skadebetinget medisinsk invaliditet hos A. Lundar skriver i sin uttalelse blant annet:

Etter undertegnedes oppfatning står ikke en slik svært beskjeden nakkeinvaliditet i noe rimelig forhold til de voldsomme plagene og funksjonsproblemer som synes å foreligge hos A.

A forteller til undertegnede at han nå har mindre nakke- og hodesmerter enn i de første årene etter denne skaden, mens han har fått enda mer uttalte problemer når det gjelder konsentrasjon, hukommelse og manglende livsgnist og økt trettbarhet og intoleranse overfor støy og styr.

Likevel trives han altså svært godt i eget musikkstudio og komponerer egen musikk.

...

Professor Stanghelle har konkludert med at det foreligger årsakssammenheng, og skriver blant annet:

Man vil mistenke at det i dette tilfellet har vært en såkalt bløtdelsskade ..., med sekundære muskelspenninger som resultat, noe som medfører nakkesmerter, hodepine og nakkestivhet, og som også har resultert i ledsagersymptomer som redusert hukommelse og konsentrasjon, økt irritabilitet og depresjonstendens. Ettersom de subjektive symptomer heller har økt, vil man mistenke både sensitivisering av smerteopplevelsen og somatisering av smerteopplevelsen, det vil si økte smerteplager på fysiologisk og psykologisk grunnlag. Man finner imidlertid ikke noen annen klart utløsende faktor enn den aktuelle ulykkeshendelse 12.09.01. Det er overveiende sannsynlig at tilstanden er kronifisert og varig. I dette tilfellet synes det imidlertid som om han også har utviklet relative sterke symptomer på kronisk utmattelsessyndrom og depresjon, i langt sterkere grad enn man vil forvente ut fra den sannsynlige fysiologiske skaden alene.

...

På grunn av de aktuelle helseplager har han falt ut av sitt tidligere arbeid som sveiser, og det har ikke lykkes å komme over i annet og lettere type arbeid til tross for forsøk på yrkesrettet attføring. ... . Selv om forklaringsmodellen for hans vedvarende og kronifiserte helseplager kan diskuteres, og sannsynligvis er sammensatte, finner jeg ikke grunnlag for å vurdere andre utløsende faktorer enn yrkesskaden 12.09.01 som den mest vesentlige årsak til hans arbeidsuførhet.

Samtidig anbefalte Stanghelle vurdering av lettere, tilrettelagt deltidsarbeid samt egentrening. Etter at hans erklæring ble utarbeidet, har imidlertid NAV innvilget 100 % varig uførepensjon, og det blir da neppe aktuelt med ytterligere oppfølgning innenfor det systemet. Stanghelle fastholdt imidlertid i retten at det for ham var vanskelig å se at As skade skulle lede til varig full ervervsuførhet.

Den privat oppnevnte sakkyndige, dr. Kirkeby, har konkludert med at det foreligger årsakssammenheng, og uttaler blant annet i sin skriftlige erklæring:

Det er sannsynlig at skadelidtes smerteproblem fra nakken har hatt betyding for skadelidtes funksjonsnivå i den tiden som fulgte etter ulykken, og at det i fremtiden også vil foreligge ervervsuførhet. Det er mest sannsynlig at ervervsuførheten tidsmessig faller sammen med den aktuelle ulykken.

Lagmannsretten er - om enn under noe tvil - kommet til at også forenlighetsvilkåret er oppfylt, og at det foreligger årsakssammeheng mellom skaden og As varige plager og ervervsuførhet. Begrunnelsen for at det foreligger både faktisk og rettslig årsakssammenheng følger langt på vei de synspunkter som professor Stanghelle har gitt uttrykk for.

Lagmannsretten finner det bevist at A har hatt sammenhengende plager i nakkeregionen siden uhellet. Han ble umiddelbart sykmeldt og forble det. I dette skiller saken seg klart fra det som var situasjonen i Ask-dommen (Rt-2010-1547), der vedkommende var arbeidsfør i en lengre periode etter uhellet før han ble klart verre og falt ut av arbeidslivet. Som Stanghelle peker på, foreligger ingen andre forklarlige utløsende faktorer i As tilfelle. Det fremstår som lite sannsynlig at slike nakkeplager som er alminnelige i befolkningen, og som oppstår uten påviselig grunn, skulle oppstå hos A på samme tid som arbeidsulykken skjedde.

De kronifiserte tilleggsplager som A i dag lider av, er mer omfattende, men det dreier seg om en type plager som i og for seg er medisinsk kjente ledsagersymptomer til nakkeskader. Det er derfor etter lagmannsrettens syn heller ikke grunnlag for å si at skadefølgene ikke er adekvate og påregnelige - i motsetning til hva som for eksempel var tilfellet i saken omhandlet i Rt-2007-158, der vedkommende etter en dramatisk bilkollisjon utviklet omfattende psykososiale lidelser som lammelser i ekstremitetene, epilepsilignende kramper og tap av taleevnen.

Det fremstår imidlertid ikke som like klart at det i As tilfelle foreligger en adekvat og påregnelig årsakssammenheng mellom As fysiologisk sett nokså bagatellmessige skade i nakken og hans totale arbeidsuførhet i dag. Som professor Stanghelle påpekte, er forklaringen på dette sannsynligvis sammensatt. Lagmannsretten oppfatter dette slik at i tillegg til en sensitivisering og somatisering av smertene, så må forklaringen på at han er utmattet og har fått så betydelige kognitive og depressive plager, delvis ligge i at A har hatt en iboende sårbarhet, og det som i Ask-dommen omtales som bio-psyko-sosiale faktorer. Slik lagmannsretten oppfatter Høyesteretts vurderinger i Ask-dommen, er ikke tilstedeværelsen av slike faktorer i seg selv til hinder for å konstatere faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og varig skade/uførhet, så lenge sentrale elementer i symptomutviklingen kan tilbakeføres til ulykken på traumatologisk og medisinsk grunnlag. Det mener lagmannsretten, i likhet med professor Stanghelle, at er tilfellet for As vedkommende. At Gjensidige kan bli ansvarlig også for skadesårsaker som kan tilbakeføres til predisposisjon i As personlighet, følger av prinsippet om at skadevolderen må ta skadelidte som han er, se bl.a. dommen i Rt-1997-1.

Det følger av det som allerede er sagt at vesentlighetskriteriet, som for yrkesskaders vedkommende er nedfelt i § 11 tredje ledd i loven, er oppfylt. Det er ikke påvist andre utløsende faktorer som kan forklare As plager, og arbeidsulykken har vært et så vesentlig element i utviklingen at det er naturlig å knyttet ansvar til den.

Selv om det foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og As helsemessige plager, gjenstår spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng i rettslig forstand mellom ulykken og hans fulle tap av ervervsevne. Er det en adekvat og påregnelig følge at en mindre nakkeskade hos en mann på ca. 30 år skal lede til erstatningsansvar for livslangt tap av all ervervsevne? Som professor Stanghelle har påpekt, fremstår det som nokså uforståelig at A ikke har kunnet komme tilbake i noen form for arbeid. Det kan spekuleres i om dette kunne ha utviklet seg annerledes dersom NAV eller noen av alle de leger og spesialister A er blitt utredet av opp gjennom årene, hadde tatt andre grep, eller dersom A hadde vært villig til å lytte mer til skolemedisinen, herunder ta lette smertestillende medikamenter i en tidlig fase av utviklingen og derved - i følge professor Stanghelle - muligens redusert risikoen for at smertene skulle bli kroniske, i stedet for å satse mest på naturterapeutiske behandlingsformer. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at slike betraktninger kan lede til at adekvansvilkåret ikke er oppfylt i denne saken. A har nå vært snart 13 år ute av arbeidslivet. Han har ingen relevant utdanning ut over sveising, som er åpenbart uaktuelt. Det fremstår som lite realistisk å finne noe arbeid som kan imøtekomme de omfattende behov for tilpasning og fleksibilitet som A har ut fra sine nåværende helseplager.

Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom arbeidsulykken i 2001 og hans helseplager og 100 % arbeidsuførhet i dag. Lagmannsretten skal følgelig fastsette den erstatningen som Gjensidige skal betale til A.

Partene er enige om at As tap i inntekt frem til skjæringstidspunktet, inkludert skattepåslag og renter, utgjør 425 000 kroner. Lagmannsretten legger dette beløpet til grunn. Det samme gjelder standardisert tap i fremtidig inntekt etter yrkesskadeforskriften kapittel 3, som partene er enige om at utgjør 2 006 667 kroner.

A har også fremmet krav om erstatning for påført tapt arbeidsevne i hjemmet, utgifter til juridisk bistand påløpt under forhandlinger med Gjensidige før det ble rettslig tvist, samt fremtidige utgifter til treningsstudio og naturmedisiner.

Lagmannsretten mener det ikke er rettslig grunnlag for å tilkjenne A erstatning for tapt arbeidsevne i hjemmet. Det følger allerede av at det ikke er tilbudt noen bevisføring om behov og omfang. As varige medisinske invaliditet er lav, maksimalt 10 %. Ved så lave invaliditetsgrader er det, etter det lagmannsretten kjenner til, ingen eksempler i rettspraksis på at det er tilkjent erstatning for tapt arbeidsevne i hjemmet. A har selv forklart at han klarer vanlig husarbeid som støvsuging o.l., selv om han blir sliten, bare han tar nok pauser. Han klarer med andre ord å tilpasse seg sine begrensninger, hvilket han har en rettslig plikt til.

Når det gjelder utgifter til juridisk bistand forut for den rettslige tvisten, har Gjensidige ikke bestridt plikten til å erstatte disse dersom selskapet er ansvarlig for As skade. Gjensidige har heller ikke bestridt omfanget av det kravet som er fremmet. Lagmannsretten tilkjenner således erstatning for denne posten med 120 148 kroner, som inkluderer renter frem til i dag.

As krav om standardisert erstatning til fremtidige utgifter etter yrkesskadeforskriften § 2-2 tas ikke til følge. Når det gjelder behandlingsutgifter, vil lagmannsretten peke på at utgifter til nødvendig medisinsk behandling dekkes i sin helhet av folketrygden ved yrkesskade. Utgifter til alternative behandlingsformer som ikke er allment medisinsk akseptert, så som naturmedisiner, er det ikke grunnlag for å erstatte. Professor Stanghelle har anbefalt egenaktivitet og egentrening for å styrke muskulaturen i nakke og skuldre og kroppen generelt. Lagmannsretten mener at med den typen enkel allmenntrening som A er anbefalt, er utgifter til treningsstudio ikke nødvendig.

Etter dette tilkjennes A erstatning med i alt 2 551 915 kroner.

A har fått medhold i at erstatningsplikt for Gjensidige foreligger, og hans påstand på 2 782 00 er tatt til følge med en reduksjon på i underkant av 10 %. A må derved anses å ha vunnet saken i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd, og har krav på å få dekket sine sakskostnader både for tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd er vurdert, men kommer ikke til anvendelse her.

For tingretten la advokat Strømsmoen frem sakskostnadsoppgave på 176 375 kroner. I tillegg kom utgifter til rettsgebyr med 9 460 kroner, og til rettsoppnevnte sakkyndige med henholdsvis 43 110 kroner til professor Stanghelle og 44 257 kroner til professor Lundar. Dette utgjør til sammen 273 202 kroner i sakskostnader for tingretten.

A er innvilget fri rettshjelp for lagmannsretten i medhold av rettshjelploven § 221, på grunnlag av økonomisk behovsprøving. Egenandelen utgjør i henhold til § 2-1 tredje ledd i forskrift om fri rettshjelp 25 % av de totale utgiftene, begrenset til fem ganger den offentlige salærsatsen. For lagmannsretten har advokat Strømsmoen fremlagt korrigert sakskostnadsoppgave på i alt 221 130 kroner, hvorav 147 064 kroner er salær, utgifter til utdrag mv. 23 786 kroner og utgifter til den private sakkyndige dr. Kirkeby 50 280 kroner.

I tillegg kommer ankegebyr med 20 640 kroner, og utgifter til de rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten. Dette utgjør 21 230 kroner til professor Lundar og 28 293 kroner til professor Stanghelle.

Advokat Andersen har ikke hatt innsigelser mot omkostningene som er krevd dekket, bortsett fra kostnadene til dr. Kirkeby. I korrigert oppgave mottatt etter ankeforhandlingens avslutning er disse kostnadene korrigert fra 52 645 kroner til 50 280 kroner, hvorav 37 635 kroner er honorar.

Lagmannsretten finner at de omkostningene A krever dekket har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5. Samlede sakskostnader for lagmannsretten blir etter dette 291 293 kroner, hvorav As egenandel utgjør 4 735 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Gjensidige Forsikring ASA betaler til A erstatning med 2.551.915 - tomillionerfemhundreogfemtientusennihundreogfemten - kroner.

2. I sakskostnader for tingretten betaler Gjensidige Forsikring ASA til A 273.202 - tohundreogsyttitretusentohundreogto - kroner.

3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Gjensidige Forsikring ASA til A 4.735 - firetusensjuhundreogtrettifem - kroner og til det offentlige: 286.558 - tohundreogåttisekstusenfemhundreogfemtiåtte - kroner.

4. Oppfyllelsesfrist for punkt 1-3 er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Vi bistår klienter over hele landet.