Dom: Pasientskade - Utmåling av erstatning

Alle pasientskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den pasientskadeerstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om pasientskadeerstatning, noen ganger flere år. Etter at NPE har bekreftet at det foreligger en pasientskade, plikter NPE etter en egen forskrift å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand.

Saken gjelder tvist om utmåling av erstatning for påført og fremtidig tap etter erkjent ansvar for pasientskade. De omtvistede poster gjelder utgifter i forbindelse med legebesøk m.v., medisiner, juridisk bistand og tapt evne til arbeid i hjemmet.

A, født 25. april 1959, fikk operert bort en fettkul i høyre underarm den 16. august 2002 ved Alvdal legekontor. Hun har siden hatt vedvarende smerter.

Etter at erstatningskrav var fremsatt mot Norsk Pasientskadeerstatning, traff Norsk Pasientskadeerstatning den 15. oktober 2003 vedtak der det fremgikk at A hadde krav på erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning, forutsatt at tapet oversteg kr 5 000,-.

Den 31. august 2006 fattet Norsk Pasientskadeerstatning følgende vedtak:

1. A tilkjennes erstatning med samlet kr 734 000,-.

Erstatningen fordeler seg som følger:

Samlede renter utgjør kr 5 000,-. Det er tidligere utbetalt kr 40 000,- a konto. Det resterende erstatningsbeløpet er i dag anvist for utbetalt.

2. A tilkjennes dekning av rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand med kr 72 971,- inkl. moms.

A påklaget vedtaket til Pasientskadenemnda,

som den 10. januar 2008 fattet slikt vedtak:

1. Norsk Pasientskadeerstatnings vedtak av 31.08.06 stadfestes.

2. A tilkjennes ikke erstatning for utgifter til juridisk bistand i forbindelse med behandling av klagen.

Ved stevning av 26. mars 2008 til Nord-Østerdal tingrett reiste A sak mot staten v/Pasientskadenemnda med krav om ytterligere erstatning for påførte og fremtidige utgifter til medisiner, til fysioterapi den første tiden etter ulykken, samt utgifter til legebesøk. Dessuten krevde hun erstatning for påført og fremtidig tap vedrørende arbeid i hjemmet, samt utgifter til juridisk bistand. Samlet erstatningskrav i stevningen var på kr 125 654,-, med tillegg av saksomkostninger. For tingretten ble erstatningskravet senere begrenset oppad til kr 193 488,-.

Pasientskadenemnda tok til gjenmæle og påsto seg frifunnet samt tilkjent saksomkostninger.

Nord-Østerdal tingrett avsa dom den 5. juni 2008 med slik domsslutning:

1. Staten ved Pasientskadenemnda dømmes til å betale erstatning til A, fastsatt til kr 193 488,- etthundreogtretusenfirehundreogåttiåtte – med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

2. Staten ved Pasientskadenemnda dømmes til å erstatte A sakens omkostninger, fastsatt til kr 75 456,- femogsyttitusenfirehundreogfemtiseks – inkludert merverdiavgift med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og frem til betaling skjer.

Ut fra tingrettens premisser må det legges til grunn at erstatningsbeløpet i pkt. 1 som er på kr 193 488, er riktig, og at beløpet gjengitt med bokstaver derfor er feil.

Staten v/Pasientskadenemnda har anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og A har tatt til gjenmæle.

Ankeforhandling ble holdt i tinghuset, Hamar, den 6. februar 2009. A møtte og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Staten v/Pasientskadenemnda har i hovedsak anført:

A har fått full erstatning for den skade hun ble påført i forbindelse med at fettkulen ble fjernet den 16. august 2002. Norsk Pasientskadeerstatning har erkjent ansvar, og erstatningen skal utmåles etter skadeserstatningsloven § 3-1 som også kommer til anvendelse for skader påført før pasientskadeloven trådte i kraft.

A har etter skadeserstatningsloven § 3-1 krav på full erstatning. Dette gjelder for påført tap, og tap som personskaden antas å påføre henne i fremtiden. Det som kan kreves dekket, er tap som er en nødvendig og rimelig følge av skaden, jf. Rt 1993 s. 1547, hvor dette er omtalt på s. 1558.

Erstatningen skal for øvrig være et supplement til offentlige ytelser, jf. Rt 1996 s.958.

A har en tapsbegrensnings – og innretningsplikt, jf. Rt 2003 s. 1658. Hun plikter å benytte seg av de offentlige ytelser som erstatningen er et supplement til, og hun vil som følge av at hun ikke er i arbeid, kunne innrette tiden slik at utgiftene blir redusert.

Tapt hjemmearbeid likestilles med inntekt i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd. Ved beregningen vil det ofte være naturlig å ta utgangspunkt i de utgiftene som vil gå med til å dekke behovet, jf Rt 2000 s. 441, særlig side 449. Det må også tillegges en viss vekt at hun frem til nå har hatt sin sønn boende hjemme, og at han har kunnet bistå med noe husarbeid.

A har bevisbyrden for at hun har lidt tap, samt tapets størrelse. Hun har vært oppfordret til å ta vare på kvitteringer, men har bare i begrenset grad gjort dette. Norsk Pasienterstatning har utbetalt henne en erstatning for medisiner og lege m.v. med kr 3000,- pr. år. Dette overstiger det hun har dokumentert av utgifter. Hun vil i fremtiden ha utgifter til egenandel som i 2009 er begrenset til kr 1 780,- pr. år. Dette vil dekke alle medisiner pluss legekonsultasjoner og reiser. Også Ibux og Paracet kan hun få på blå resept. Det foreligger ikke noe grunnlag for å tilkjenne henne erstatning med kr 5 000,- pr. år for disse utgifter, slik tingretten har gjort.

Når det gjelder tapt hjemmearbeidsevne, har tingretten lagt til grunn et riktig utgangspunkt, men det er ikke grunnlag for å si at det årlige økonomiske tapet for nedsatt evne til arbeide i hjemmet skjønnsmessig kan settes til kr 10 000,- pr. år, slik tingretten har gjort.

Når det gjelder behovet skadelidte har for å få utført arbeid hun ikke lenger kan utføre, vises det til at hun etter vedtak fra kommunen er innvilget bistand med rengjøring en time hver fjerde uke, som hun betaler etter selvkost med kr 225,- pr. måned.

A er uføretrygdet og kan forestå enklere og lettere oppgaver i husholdet selv. Ved erstatningsfastsettelsen fra Norsk Pasientskadeerstatning ble det lagt til grunn at As sønn ville bo hjemme til han fylte 18 år. Den årlige erstatning på kr 7 000,-, som er utbetalt, har forutsatt at sønnen ikke skulle bo hjemme etter dette tidspunkt, og at hun måtte leie hjelp til gressklipping, snemåking, husvask, beising av hus m.v. Beløpet på

kr 7 000,- er et gjennomsnittsbeløp, der det er lagt til grunn at det for enkelte år, for eksempel ved beising av huset, påløper høyere utgifter, mens det for andre år påløper lavere utgifter. Når det gjelder sammenligning med annen rettspraksis, vises til Borgarting lagmannsretts dom av 6. november 2008, der erstatningen ble satt til kr 5 000,- pr. år.

Ved å motta kr 7 000,- pr. år i erstatning, er A i stand til å kjøpe de tjenester hun har behov for. Det er ikke grunnlag for ytterligere erstatning.

Når det gjelder dekning av utgifter til juridisk bistand, er tingrettens erstatningsfastsettelse uriktig. Norsk Pasientskadeerstatning fastsatte erstatningen for utgifter til juridisk bistand til kr 72 971,-. Dette gjaldt bistand etter at skaden var erkjent. Tingretten har i tillegg fastsatt erstatning for juridisk bistand for tiden før vedtaket om ansvarserkjennelse ble truffet, samt dekning av juridiske utgifter i forhold til en ulykkesforsikring og til NAV. Det er ikke grunnlag for å dekke disse utgifter. A har fått dekket de utgifter til juridisk bistand som har vært rimelige og nødvendige, og som hun har krav på å få dekket.

Når det gjelder skjæringstidspunktet for lidt tap og fremtidig tap, får dette betydning for rentefastsettelsen for det lidte tap, og for skatteulempen når det gjelder fremtidige utgifter. Lagmannsrettens ankebehandling er i realiteten en overprøving av Pasienskadenemndas vedtak, som er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Overprøvingen skal da baseres på situasjonen på vedtakstidspunktet, jf Gulating lagmannsretts dom av 14. mars 2008.

Staten v/Pasientskadenemnda har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Pasientskadenemnda frifinnes.

2. Staten v/Pasientskadenemnda tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

A har i hovedsak anført:

A har etter skadeserstatningsloven § 3-1 krav på full erstatning som skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre henne i fremtiden. Hun har bevisbyrden for dette tapet, og det må sannsynliggjøres med mer enn 50 %.

Det er det individuelle tapet som kan kreves dekket, og dette skal dekkes fullt ut. A skal stilles som om skaden ikke hadde funnet sted. Tingretten har ved sin erstatningsfastsettelse foretatt en riktig bedømmelse av faktum og anvendt loven korrekt.

A har ikke fått dekket sitt påførte og fremtidige tap fullt ut gjennom det vedtak som ble truffet av Norsk Pasientskadeerstatning, og som ble stadfestet av Pasientskadenemnda.

De erstatningskrav A har fremsatt i tillegg til det hun har mottatt, gjelder rimelige og nødvendige utgifter som er et supplement til det hun mottar fra det offentlige, og hun har tatt hensyn til den tapsbegrensningsplikt hun har.

Det fremgår av uttalelsen av 11. juli 2006 fra Norsk Pasientskadeerstatning at A`s utgifter til den smertestillende medisin Neurontin, som hun årlig har oppgitt til

kr 2 270, ikke er dekket. Det var først fra 1. januar 2008 at det ble gjort en endring i folketrygdlovens bestemmelser som utvidet blåreseptordningen, og som innebærer at utgifter til Neurontin dekkes. I tillegg har hun utgifter til de smertestillende tabletter Ibux og Paracet og har ikke fått dekket dette, til tross for at hun har tatt det opp med sin fastlege.

Det fremgår av opplysninger i Felleskatalogen at Neurontin har alvorlige bivirkninger. Dette innebærer at hun senere må skifte til andre medisiner, uten at man i dag vet om dette blir dekket gjennom blåreseptordningen. Dette må tillegges vekt ved erstatningsutmålingen. Hennes årlige utgifter til Neurontin, andre smertestillende midler, samt lege m.m. er av A beregnet til kr 4 270,- . I de to første år etter skaden hadde hun dessuten årlige utgifter til fysioterapi på kr 1 500,-.

Når det gjelder krav om erstatning for utgifter til juridisk bistand, anføres at disse er rimelige, og at de har vært nødvendige. Det er ikke bestridt at A har hatt slike utgifter.

Selv om pasientskadeserstatningsloven ikke gjaldt da skaden ble påført, vises det til at utgifter til advokatbistand er regulert i pasientskadeloven § 11 hvor det heter

”Pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom Norsk Pasientskadeerstatning har truffet vedtak om det, eller utgiftene må regnes som tap som følge av skaden.”

For øvrig vises til tingrettens vurdering av spørsmålet i dommen på side 5 og side 6, som A slutter seg til.

Når det gjelder utgifter til arbeid i hjemmet, vil dette i tillegg til tradisjonelt hjemmearbeid være vanlig vedlikehold av boligen, snemåking, hagestell m.v. As sønn skal i det militære våren 2009, og A vil da bli boende alene i sin enebolig. Det må da legges til grunn hva det vil koste for henne å leie den nødvendige hjelp uten at hun i praksis må ha hatt de beregnede utgifter. Det må legges til grunn at hun i tillegg til husarbeid, husvask m.v. vil ha utgifter til beising, maling, gressklipping og snemåking. Om arbeidet blir gjort gratis av familie og venner på grunn av skaden, har hun likevel krav på erstatning. Hun vil dessuten ha betydelige merutgifter med bilkjøring for å handle, idet hun ikke lenger, som tidligere, kan handle matvarer en gang i uken. Dette blir nå for tungt for henne å bære.

Det må legges til grunn at ambulerende vaktmester i Alvdal koster kr 175.- pr. time. Videre bemerkes at de kommunale hjemmehjelperne ikke påtar seg vinduspuss og husvask, og at hun må leie andre for å gjøre dette.

Det gjøres gjeldende at kr 10 000,- pr. år er et riktig nivå for tapet ved ikke å kunne utføre arbeid i hjemmet. Ved beregningen er det lagt til grunn en rimelig timegodtgjørelse. Det samlede beregnede erstatningskrav er på kr 275 097,-, og det beløp på kr 193 488,- som tingretten kom til, er således under enhver omstendighet ikke for høyt.

Til saksomkostningsoppgaven for tingretten på 39,5 timer, bemerkes at dette også gjelder arbeid vedrørende poster som ikke er med i selve saken, men som måtte avklares før det ble tatt standpunkt til hvilke poster det var uenighet om.

A har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Pasientskadenemnda dømmes til å erstatte A`s saksomkostninger for lagmannsretten.

Etter ankeforhandlingens avslutning oppdaget lagmannsretten regnefeil i tingrettens dom vedrørende forskjellige poster under erstatningsutmålingen, og som ikke var kommentert fra prosessfullmektigenes side. Forholdet ble tatt opp med prosessfullmektigene. Advokat Skansbo har sendt lagmannsretten et regneark med oppsett som viser den faktiske differansen mellom utgiftspostene som fremgår av NPEs tall og As tall, med kopi til advokatfullmektig Tautra. Advokatfullmektig Tautra har foretatt en korrigert beregning hvor feilene i tingrettens dom er rettet. Partene er enige om at denne beregningen kan legges til grunn som tingrettens resultat. Korrigerte tall er følgende:

Korrigert beregning gir en sum på 206 609

Lagmannsretten vil bemerke:

Ansvarsgrunnlaget er ikke bestridt.

Den aktuelle behandlingsskaden er voldt forut for ikrafttredelsen av pasientskadeloven av 1. januar 2003. Dette innebærer at det er de midlertidige reglene for offentlige sykehus av 1. januar 1988 som kommer til anvendelse. I henhold til § 4 i disse reglene utmåles erstatningen etter skadeserstatningslovens bestemmelser med enkelte unntak. Det er enighet mellom partene om at utmålingen av erstatningen i nærværende sak skal skje etter bestemmelsene i skadeserstatningsloven § 3-1.

Videre bemerkes at skader som fant sted før pasientskadeloven trådte i kraft, etter overgangsreglene i § 21 skal behandles etter pasientskadelovens bestemmelser. Etter § 18 første ledd første punktum er det ”saken” som kan bringes inn for domstolene. Dette innebærer at det er erstatningskravet som sådan som er tvistegjenstand, og ikke gyldigheten av Pasienskadenemndas vedtak. Det er således ingen begrensninger i domstolenes prøvingsrett, noe også partene er enige om.

De merutgifter som følger av skaden, skal dekkes fullt ut, jf skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd. Ved utmålingen av erstatningen etter en personskade, skal tapspostenes berettigelse vurderes konkret. Det er bare tap som er rimelig og nødvendig, og som følger av skaden, som kan kreves dekket. Dette må ses i forhold til den innretningsplikt som ellers gjelder i erstatningsretten, samt at det ved denne vurderingen også må ses hen til prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til de offentliges ytelser. Det er skadelidte som må godtgjøre de merutgifter skaden har påført henne. Det bemerkes i denne forbindelse at det ikke er nødvendig at utgiftene rent faktisk er påført, dersom skadelidte har fått hjelp fra venner eller familie til å utføre arbeidet. Erstatningen må da fastsettes ut fra hva det ville kostet å kjøpe en slik ytelse.

Lagmannsrettens ankebehandling er i realiteten en overprøving av Pasientskadenemndas vedtak, som er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Overprøvingen skal baseres på situasjonen på vedtakstidspunktet. Det betyr bl.a. at skjæringstidspunktet mellom lidt- og fremtidig inntektstap blir vedtakstidspunktet, 10. januar 2008, og ikke domstidspunktet.

Når det gjelder påførte utgifter til medisiner og legebesøk m.v., finner lagmannsretten at erstatningen, som av Pasientskadenemnda er fastsatt til kr 3 000,- pr. år for perioden 2002 til 2005, etter omstendighetene er for lav. Lagmannsretten finner i dette tilfellet at det var rimelig og nødvendig for A å få dekket utgifter hun har hatt til medisiner, deriblant Neurontin, Ibux og Paracet. Det var først fra 1. januar 2008 at Neurontin ble omfattet av blåresept-ordningen, og lagmannsretten finner at hun bør få dekket sine utgifter frem til denne dato. Lagmannsretten legger også til grunn at A har tatt opp spørsmålet om blå resept på Ibux og Paracet med sin fastlege, uten at dette så langt har ført frem.

Videre finner lagmannsretten at A i dette tilfellet bør få dekket sine utgifter til juridisk bistand, slik det er fremsatt krav om. Det vises til tingrettens bemerkninger som lagmannsretten slutter seg til.

Lagmannsretten finner etter dette at A bør få dekket påførte utgifter som fastsatt av tingretten med i alt kr 71 832, med fradrag av det som er utbetalt av NPE.

Når det gjelder fremtidige utgifter til medisiner, legebesøk m.v., legger lagmannsretten til grunn at Neurontin nå er omfattet av blåresept-ordningen, og at det er stor sannsynlighet for at hun i fremtiden vil kunne få dekket utgiftene til Ibux og Paracet, slik at det i det vesentlige blir egeneandelene A må dekke selv. Hennes fremtidige utgifter ligger da etter lagmannsrettens oppfatning innenfor den erstatning hun allerede har mottatt fra Norsk Pasientskadeerstatning. Hun gis derfor ikke medhold i krav om dekning av fremtidige utgifter utover det Pasientskadenemnda har fastsatt. Beløpet var av NPE satt til kr 64 000 inkl. skatteulempen, idet utgiftene vedrørende bilen på kr 30 000 ble holdt utenfor. Da skatteulempen for lagmannsretten som for tingretten blir beregnet i egen post, blir fremtidige utgifter eks. skatteulempen på 25 % kr 51 200.

Når det gjelder erstatning for påført og fremtidig tap som følge av tapt ervervsevne/arbeid i hjemmet, finner lagmannsretten, som tingretten, at de årlige utgifter i dette tilfellet bør fastsettes til kr 10 000. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til tingrettens begrunnelse, som lagmannsretten slutter seg til. Samlet erstatning for lidt tap ved tapt arbeidsevne i hjemmet blir etter dette kr 85 022, og for fremtidstap ved tapt arbeidsevne i hjemmet kr 161 881.

Det bemerkes at det ikke er noen uenighet om skatteulempen på 25 %. Beløpet skal beregnes av fremtidige utgifter på kr 51 200 og fremtidig tap vedrørende arbeid i hjemmet på kr 161 881, dvs av ialt kr 213 081. Skatteulempen blir da kr 53 270.

Det er heller ingen uenighet om at fradraget for det som er utbetalt fra NPE skal være kr 239 000 fordi utgifter vedrørende bilen også her holdes utenfor.

Erstatningsutmålingen blir etter dette:

Erstatning til utbetaling kr 184 205,-

A har i det vesentlige vunnet saken, idet staten v/Pasientskadenemnda bare har fått medhold i sin anke i liten utstrekning. Lagmannsretten finner derfor at A bør få dekket sine omkostninger for lagmannsretten av motparten etter tvisteloven § 20-2 annet ledd. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig at motparten helt eller delvis bør fritas for erstatningsansvar etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Advokat Skansbo har på vegne av sin part krevd i alt kr 47 009 i saksomkostninger. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige, og legger advokat Skansbos omkostningsoppgave til grunn, jf. tvisteloven § 20-5.

Saksomkostningene for tingretten skal avgjøres ut fra det materielle resultat lagmannsretten har kommet til, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. A har i det vesentlige fått medhold i saken, og hun tilkjennes saksomkostninger av staten v/Pasientskadenemnda etter tvisteloven § 20-2 annet ledd. Lagmannsretten finner heller ikke her at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita for erstatningsansvar. Lagmannsretten finner at omkostningsbeløpet bør fastsettes slik tingretten har gjort, idet disse omkostninger finnes å ha vært nødvendige, jf tvisteloven § 20-5.

For så vidt gjelder forsinkelsesrente, vises det til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje ledd.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING

1. I tingrettens dom gjøres den endring at erstatningsbeløpet i domsslutningens pkt.1 settes til 184 205 - etthundreogåttifiretusentohundreogfem - kroner.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Pasientskadenemnda 47 009 - førtisjutusenogni - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen

Les også våre andre artikler:

• Yrkesskade
• Trafikkskade
• Pasientskade
• Gangen i en pasientskadesak
• Voldsofferskade

Vi bistår klienter over hele landet.