Dom: Pasientskade – Erstatningsutmåling og boligtilpassing

Oppsummering av dommen

Et foreldrepar hadde fått en gutt med hjerneskade, og hadde i en tidligere dom fått medhold i at de hadde krav på erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning. NPEs senere erstatningsfastsettelse var for lav og ble for enkelte poster bragt inn for tingretten. NPEs anke over tingrettens økede erstatning for boligtilpasning, ble forkastet av lagmannsretten.

Saken gjelder utmåling av erstatning for boligtilpasning etter pasientskade.

A ble født *.*.1998 på Sykehuset Telemark med en hjerneskade som følge av en GBS-infeksjon. Han er multihandicappet og 100 % invalid. Skaden ble meldt til Norsk Pasientskadeserstatning (NPE), som 22. januar 2002 besluttet at A ikke hadde krav på erstatning. Avgjørelsen ble påklaget til Pasientskadenemnda (PSN), som 29. oktober 2003 stadfestet vedtaket.

Guttens foreldre, C og B, tok ut stevning ved daværende Skien og Porsgrunn tingrett mot Staten v/NPE, med påstand om at A hadde krav på pasientskadeserstatning. Tingretten avsa dom 11. februar 2005 hvor saksøkerne fikk medhold. I dommen ble det lagt til grunn at det dyrkingssvaret som viste at mor hadde en GBS-infeksjon, ved en rutinesvikt ikke ble overlevert mor eller sykehuset der fødselen skulle skje. Dersom informasjonen var blitt gitt, ville mor fått profylaktisk antibiotikabehandling under fødselen, noe som ville medført at pasienten ikke hadde blitt smittet med GBS-infeksjonen og hjerneskaden ikke hadde oppstått.

Etter dette fattet NPE utmålingsvedtak 5. juli 2006 hvor A ble tilkjent erstatning på til sammen kr 7 127 960. Når det gjelder fordelingen på de enkelte erstatningsposter, vises til tingrettens dom.

For de poster som ankesaken gjelder, ble utgifter til mors bolig satt til kr 600 000, og utgifter til fars bolig satt til kr 1 000 000. Den tilkjente erstatningen ble i sin helhet utbetalt til skadelidte. Vedtaket ble påklaget til PSN, som 30. november 2007 stadfestet vedtaket.

Erstatningsutmålingen for så vidt gjaldt to av erstatningspostene, nemlig utgifter til pleie og omsorg, samt til boligtilpasning, ble bragt inn for Nedre Telemark tingrett ved stevning av 20. februar 2008. For tingretten ble det oppnevnt to sakkyndige. Arkitekt Anne Cathrine Aga fikk som mandat å utrede nødvendige ombygninger, påbygg og endringer av fars og mors boliger som følge av As funksjonshemming og særlige behov. Den andre sakkyndige, overlege Ivar Haagaas, utredet pleie- og omsorgsbehovet på kort og lang sikt.

Tingretten avsa 25. november 2008 dom med slik domsslutning:

Tingretten var enig med NPE når det gjaldt utmålingen av erstatning til påførte og fremtidige utgifter til pleie og omsorg, og økte ikke dette beløpet. Når det derimot gjaldt utgifter til boligtilpasning, kom tingretten til at skadelidte hadde krav på yterligere erstatning, nemlig kr 200 000 til mors bolig, og kr 600 000 til fars bolig, til sammen kr 800 000.

Pasientskadenemnda anket dommen til Agder lagmannsrett med påstand om frifinnelse. A tok til motmæle i anketilsvar med påstand om stadfestelse, og innga samtidig motanke for så vidt gjaldt merutgifter til mors bolig. Arkitekt Aga ble oppnevnt som sakkyndig også for lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Skien 13. mai 2009. Den sakkyndige fulgte forhandlingene og redegjorde for sitt arbeid.

Staten v/Pasientskadenemnda nedla slik påstand:

I hovedanken:

I motanken:

Påstandsgrunnlaget kan oppsummeres slik:

Lagmannsretten skal ta stilling til hva som er full erstatning for merutgifter til nødvendig tilpasning av bolig som følge av As hjerneskade. Det gjøres gjeldende at kr 1, 6 millioner, som fastsatt av NPE, er tilstrekkelig for tilpasning av de to boligene. Anførselen i anken om at det er uriktig lovanvendelse at foreldrenes valg av samværsordning (delt omsorg) skal ha rettslig betydning for utmålingen av erstatningen, frafalles.

Skadelidte har en generell plikt til å innrette seg slik at tapet begrenses. Selv om det i utgangspunktet er behov for to funksjonelle boliger hos respektive mor og far, forsterkes ved dette plikten til innretnings - og tapsbegrensning. A bor halve tiden i hver av boligene, og han har i tillegg avlastningshjem 9-10 dager i måneden. Da bør foreldrenes boliger kunne begrenses med hensyn til størrelse og tilgjengelighet, med blant annet noe mer tungvinte løsninger enn hva som ellers ville vært naturlig. Skadelidte er således pliktig til å foreta omdisponeringer og tiltak som kan redusere utgiftene til bygningsmessige endringer. Det erkjennes dog at man har man krav på å få tilfredsstilt alle nødvendige medisinske behov for pleie, stell og trening.

Når det gjelder fars bolig, bemerkes for det første at boligen er eldre og trenger vedlikehold uavhengig av skadetilfellet. Det må som følge av skaden foretas en del nødvendige tilpasninger, men ikke av det betydelige omfang som arkitekt Aga har redegjort for. A er allerede tilkjent kr 1 million, og det må være tilstrekkelig erstatning for nødvendige og rimelige tilpasninger. Boligen er på ett plan, og hensiktsmessig å tilpasse til en rullestolbruker. Eget trimrom på 25m² med plass til å kjøre Akkaplate, samt et tilrettelagt uteareal, kan ikke anses nødvendig og rimelig.

Når det gjelder mors bolig, ligger denne i størrelse og standard vesentlig høyere enn det som er nødvendig for å gi A en funksjonell hverdag. Det er en generasjonsbolig som ble kjøpt i 2005 for kr 2, 8 millioner, og inneholder blant annet fem soverom, fire bad og flere stuer. Boutgifter familien uansett ville hatt, må trekkes fra. Det er ikke sannsynliggjort at den tilkjente erstatningen på kr 600 000, ikke er tilstrekkelig. Det er en logisk brist i tingrettens dom når den på den ene siden slutter seg til nemdas beregningsgrunnlag og skisse for erstatningsfastsettelsen, og så i tillegg tar med kr 200 000 under henvisning til Agas forslag.

A v/vergene C og B har nedlagt slik påstand:

I hovedanken:

Anken forkastes og A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

I motanken:

Påstandsgrunnlaget kan oppsummeres slik:

Tingrettens erstatningsutmåling knyttet til fars bolig er korrekt ut fra hva som må anses som rimelig og nødvendig for tilpasning av denne bolig med bakgrunn i guttens skadebetingede behov. Etter at ankende part nå erkjenner at barnet som følge av den ansvarsmessige skaden har behov for to tilpassende boliger for at foreldrenes samværsrett skal kunne utøves, er det lite igjen i praksis av innholdet i tapsbegrensningsplikten. Den rettslige standarden «rimelige og nødvendige utgifter» konsumerer i stor grad denne tapsbegrensningsplikten. Det er ingen grunn til å betvile arkitekt Agas faglige redegjørelse - som er utarbeidet etter konsultasjon med ergoterapeut - samt hennes økonomiske beregninger ved påbygging og innvendige endringer, som ender opp på et samlet beløp på 1,9 mill.

Når det gjelder motanken, anføres at den store boligen til mor ble anskaffet nettopp med tanke på As behov etter skaden. Hun orket ikke kjøpe noe mindre og deretter foreta en tilpasning. Beliggenheten nær skole og fars bolig har også stor praktisk betydning. Riktignok krevde den nye familien med mors nye samboer med barn en større bolig, men denne ville uten As skade latt seg anskaffe i Porsgrunn langt rimeligere. Anskaffelsen av ---veien ** må i tilfelle sammenlignes med kostnadene ved bygging av helt ny særskilt tilrettelagt bolig, hvilket ville vært klart fordyrende. Tilleggserstatningen bør ligge i størrelsesorden kr 900 000.

Lagmannsrettens vurdering:

Lov om pasientskader av 15. juni 2001 trådte i kraft 1. januar 2003. Av lovens § 21 fremgår at skader voldt før lovens ikrafttreden, behandles etter denne loven, men slik at erstatningskravet skal avgjøres etter « Regler for midlertidig ordning med pasientskadeserstatning for somatiske sykehus/poliklinikker » fastsatt ved forskrift av 1. januar 1988. Disse reglene kommer således til anvendelse i denne saken. Etter forskriftens § 4 skal erstatning utmåles etter bestemmelsene i lov om skadeserstatning.

Utgangspunktet for vurderingen er skadeserstatningsloven § 3-1 som fastsetter at erstatningen for skade på person skal dekke blant annet lidt skade og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. I Rt-1993-1547 (Skolanddommen) er det uttalt at det som kan kreves erstattet, vil være nødvendige og rimelige utgifter som en skadelidt vil kunne få som følge av skaden. Erstatningen skal være et supplement til det offentlige tilbudet for i rimelig utstrekning å avbøte følgene av skaden ytterligere. I Bråtanedommen, Rt-2002-1436 , er dette utdypet ytterligere ved at det skal sikre skadelidte mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel. Fremtidige ekstrautgifter kan dekke tre ulike formål; rent medisinske behov, sosialmedisinske behov og rent sosiale behov. Det sistnevnte behovet forutsettes dekkes av mènerstatningen. Utgangspunktet er at det skal gis « full erstatning », hvilket er et økonomisk begrep, og utmålingen i det enkelte tilfelle vil måtte være skjønnsmessig.

Når det spesielt gjelder spørsmålet om hvilke utgifter skadelidte har krav på å få dekket under erstatningen for å få tilpasset boligløsning, må utgangspunktet etter dette være at han har krav på det som er rimelig og nødvendig for at han med sitt multihandicap skal kunne fungere tilfredsstillende i det daglige. Han er i dag 10 år og skal bli boende sammen med sine foreldre til han er 18 år. Foreldrene brøt samlivet i 2003, og far ble boende i ---veien .. i Porsgrunn. Han er i dag gift og de har en datter. Fars nye kone har et barn som bor hjemme. As mor kjøpte i juni 2005 en generasjonsbolig i ---veien ** i Porsgrunn, få minutter fra fars bolig. Hun har fått ny samboer, som har to barn. As foreldre praktiserer delt omsorg, hvilket innebærer at gutten bor sammenhengende hos mor og far i like lange perioder, avbrutt av avlastningstilbudet som utgjør 9 døgn i måneden. Pasientskadenemnda anførte i ankeerklæringen at det var uriktig rettsanvendelse at foreldrenes valg av samværsordning skal ha rettslig betydning for utmålingen av erstatning. Denne anførselen ble imidlertid senere frafalt. Lagmannsretten vil bemerke at man heller ikke kan se at delt omsorg og to boliger å forholde seg til må medføre strengere krav til hva som anses nødvendig og rimelig. Han har krav på å få erstattet alle rimelige utgifter som er en følge av skaden. Foreldrenes valg av samværsordning får derfor stor betydning for erstatningsutmålingen. Det er imidlertid kun merutgifter ved boligene som knytter seg til skaden som gir grunnlag for erstatning.

A har en stor hjerneskade og et stort hjelpebehov. Han kan ikke snakke og har en betydelig redusert språkforståelse. Synet er betydelig nedsatt. Han er fullstendig hjelpesløs og hjelpetrengende i alle hverdagens aktiviteter, som matlaging, påkledning, vask og personlig hygiene. Han må forflyttes, hjelpes i sittestillinger samt justeres med arm- og benbevegelser. Det er derfor viktig at han benytter hjelpemidler som gjør han mer mobil. Han er avhengig av ståstativ, walker og rullestol. Det er også mulig å montere en såkalt « slynge » i boligen slik at han kan bruke akkaplate til forflytning. Slik lagmannsretten ser det er alt dette rimelige og nødvendige hjelpemidler for gutten.

Når det gjelder fars bolig, fastsatte Pasientskadenemnda en skjønnsmessig erstatning på kr 1 million. I forhold til det fremsatte kravet, påpekte nemnda blant annet at man ikke kunne se at det forelå behov for to stuer og et tilbygg av en slik størrelse og kostnad som skissert fra arkitekten. Tingretten la til grunn den sakkyndiges faglige vurderinger, og økte erstatningen med kr 600 000. Slik tingretten så det, fremstod de foreslåtte tiltakene som nødvendige og nøkterne ut fra As behov for tilsyn, stell og pleie i fars bolig. Far fikk i forbindelse med boligkjøpet i 2001 et ombygningstilskudd fra kommunen på kr 150 000, som ble brukt til blant annet justeringer av døråpninger.

Arkitekt Anne Cathrine Aga hadde som mandat for tingretten å redegjøre for arkitektfaglige vurderinger når det gjelder nødvendig ombygging/tilpasning/påbygging av ---veien .. med adkomst og uteområde, med henblikk på As funksjonshemming. Etter befaringer, samtale med ergoterapeut og innhentelse av kostnadsoverslag fra entreprenør på bakgrunn av en enkel bygningsmessig beskrivelse, inga hun en skriftlig uttalelse til tingretten 8. oktober 2008, med en kostnadsramme på totalt kr 1 942 000, hvorav byggekostnadene utgjør kr 1 689 000. Generelt er boligen for trang og gir ikke plass for hjelpemidlene og det tekniske utstyret som er nødvendig for As funksjonsnivå. Den sakkyndige har foreslått at det bygges et tilbygg på ca 50m² i forlengelsen av hovedbygget, hvilket skal gi plass til et oppholdsrom som er stort nok til at gutten kan benytte en bevegelsesslynge og ellers gi plass for utstyr og hjelpemidler som boligen i dag ikke har oppbevaringsmuligheter for. Det er lagt opp til en garderobe som er stor nok til en rullestol med snusirkel på 180 cm. Enkelte romfuksjoner er lagt om, slik at A får et bad stort nok til badekar, handicaptoilett og rullestol. Tilpasningene vil gjøre det mulig å installere takheis mellom garderobe, bad og soverom. Det er foreslått bygging av ny garasje tilpasset trygdebil. Gårdsplassen er foreslått bygd opp med masser i høyde med inngangsdøren.

Etter begjæring fra advokat Boehlke har arkitekt Aga utarbeidet et alternativt kostnadsoverslag for lagmannsretten(det såkalte forslag 2), med en kostnadsramme på ca kr 1, 5 millioner. Den sakkyndige har for lagmannsretten uttalt at dette er en dårligere løsning, og også ergoterapeut Kåsa har i et brev av 28. april 2009 uttalt at forslag 1 er en langt bedre løsning for A. Særlig den alternative badeløsningen er lite tilfredsstillende.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at ytterligere kr 600 000 vil være et riktig skjønnsmessig beløp som erstatning for fars boligtilpasning, og kan ikke se at det foreligger forslag til tilpasninger av noe omfang av betydning som ikke må anses som nødvendige og rimelige. De mange hjelpemidlene A er avhengig av i det daglige er svært plasskrevende og krever en praktisk rominndeling. En akkaplate krever stor plass på grunn av svingradius og fordi den må gå i en sløyfe. Denne platen kan man plassere As stol oppå, og han kan da kjøre rundt etter en tape på gulvet. Dette hjelpemidlet klarer gutten å styre på egenhånd ved et trykk.

Lagmannsretten tar for øvrig ikke konkret standpunkt til hvilke bygningsmessige løsninger som er mest hensiktsmessig.

Når det gjelder mors bolig, er problemstillingen noe annen. Hun har i dag en stor bolig i ---veien ** som egner seg godt til å håndtere A i det daglige, og slikt sett er den allerede i det vesentlige tilpasset guttens behov som følge av skaden. Hun kjøpte boligen med et boareal på 300m² i 2003 for kr 2,8 millioner. Pasientskadenemda la til grunn at mor uten guttens skade ville hatt behov for en bolig til ca kr 1,5 millioner sammen med sin nye samboer og dennes to barn. Nemda fastsatte etter dette ekstrautgiftene skjønnsmessig til kr 600 000. Det ble da sett hen til at kostnadene faktisk var påløpt idet saken hadde versert over lang tid. Tingretten la til grunn som nemda at da boliganskaffelsen fant sted, hadde C flyttet sammen med ny samboer og hans to barn, og boligkjøpet var derfor motivert også ut fra behovet for en større bolig. Som tingretten finner også lagmannsretten at boligen i størrelse og standard går ut over det som kan anses som erstatningsmessig. Tingretten økte imidlertid erstatningen med kr 200 000, til kr 800 000, i forhold til nemda, og begrunnet dette med arkitekt Agas forslag til spesialtilpassede installasjoner. Lagmannsretten vil bemerke at erstatningsfastsettelsen på dette punktet må bli utpreget skjønnsmessig, da det foreligger en rekke usikkerhetsmomenter ved vurderingen både med hensyn til kapitalutgifter og tilpasningskostnader, samt at tapsbegrensingsplikten også gjør seg gjeldende her. Lagmannsretten er kommet til at tingretten også på dette punkt har kommet til et riktig resultat, og at til sammen kr 800 000 ligger innenfor et rimelig skjønn for å dekke mors nødvendige og rimelige utgifter til boligtilpasning.

Ankene blir etter dette å forkaste.

Verken anke eller motanken har ført frem. Det følger av tvisteloven § 20-2 (2) at det er det samlede utfallet som er avgjørende for sakskostnadsavgjørelsen. Motanken har i ubetydelig grad utvidet ankesaken, og lagmannsretten finner at A v/verger i det vesentlige må anses å ha fått medhold. Med hjemmel i tvisteloven § 20-2 (1) har de etter dette krav på full erstatning for sine sakskostnader fra Staten v/Pasientskadenemnda. Advokat Winther Christensen har for lagmannsrett fremlagt sakskostnadsoppgave på til sammen kr 86 775. I tillegg kommer utgifter til rettsoppnevnt sakkyndig. Det har ikke fremkommet innvendinger mot oppgaven, som legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Les også våre andre artikler:

• Yrkesskade
• Trafikkskade
• Pasientskade
• Gangen i en pasientskadesak
• Voldsofferskade

Vi bistår klienter over hele landet.