Dom: Nakkesleng etter angrep på arbeidsplassen

Hålogaland lagmannsrett

Alle yrkesskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en yrkesskade, noen ganger flere år. Yrkesskadeforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand når de har akseptert at du har fått en yrkesskade.

Saken gjelder krav om yrkesskadeserstatning etter fysisk angrep fra en beboer ved HVPU-institusjon, og reiser spørsmål om det er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom skaden og skadelidtes senere ervervsuførhet.

A, født *.*.1957, arbeidet 16. september 1997 som vernepleier/avdelingsleder ved --- HVPU-institusjon i X i Y. Ca. kl. 1500 satt A i en sofa og skrev rapport. Uten forvarsel kom en kvinnelig beboer bakfra og grep tak i As hår og lugget henne kraftig, slik at hodet ble ristet både frem og tilbake og opp og ned. Dette pågikk i 6-7 minutter før to andre ansatte klarte å få beboeren til å slippe taket.

A ble samme kveld kl. 2100 undersøkt ved Y legevakt. I journalen er det notert:

»Yrkesskade. HVPU-arbeider. Angrepet av HVPU-pasient, lugget kraftig i håret. Ved undersøkelse: Ømhet cervicalcolumna, god bevegelighet. Behandling: 50 prosent sykmelding to uker. Antiflogistica. Melding av yrkesskade. Diagnose: Nakkeslengskade. »

I legeerklæring utferdiget ved samme anledning er skaden angitt som: « Forstuing av nakkevirvelsøylen lett grad » og « psykisk belastning ». Videre har legen angitt at skaden verken vil kunne føre til livsvarig medisinsk invaliditet eller livsvarig ervervsmessig uførhet, og i rubrikken for prognose er det skrevet: « Ikke å forvente at skaden medfører noe tap av arbeids- eller ervervsevne. »

Skaden ble meldt som yrkesskade til Folketrygden (nå NAV), som 8. desember 1997 godkjente skaden som yrkesskade. Trygdens rådgivende lege vurderte den medisiniske invaliditeten til å være fem prosent. Skaden ble også meldt til KLP Skadeforsikring AS, hvor As arbeidsgiver, Y kommune, hadde tegnet yrkesskadeforsikring for sine ansatte både etter hovedtariffavtalen og yrkesskadeforsikringsloven.

Ifølge As medisinske journaler hadde hun etter 16. september 1997 omfattende kontakt med helsevesenet, dels for plager angitt å relatere seg til hendelsen 16. september 1997 og dels av andre årsaker. Sentralt i saken står et seks ukers opphold ved Nord-Norges Kurbad i Tromsø høsten 2002. A var periodevis sykemeldt, og har siden årsskiftet 2002/2003 ikke vært i arbeid.

På grunn av økte helseplager fremmet A i 2003 krav overfor KLP Skadeforsikring om erstatning. KLP Skadeforsikring avslo kravet 24. november 2003 med begrunnelse at det ikke er sannsynlig at skaden 16. september 1997 var årsak til hennes økte problemer.

Etter at nye medisinske vurderinger forelå, innvilget NAV yrkesskadeserstatning basert på 19 prosent medisinsk invaliditet. På grunnlag av NAVs vedtak foretok KLP Skadeforsikring i mars 2006 utbetaling etter hovedtariffavtalen § 11 av menerstatning med 1 G (60 699 kroner), basert på 19 prosent medisinsk invaliditet, men avslo å betale erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, som her ville gitt et gunstigere resultat for arbeidstaker, med begrunnelse at det ikke er tilstrekkelig årsaksammenheng mellom skaden og helseproblemene.

NAV innvilget 2. august 2007, med virkning fra 1. juni 2007 A 100 prosent uførepensjon med 70 yrkesskadefordel. Basert på NAVs vedtak innvilget KLP Skadeforsikring 1. oktober 2007 utbetaling under hovedtariffavtalen med 70 prosent av 15 G (710 526 kroner), men opprettholdt tidligere avslag om utbetaling etter yrkesskadeforsikringsloven. Etter ny vurdering i 2009 fastholdt KLP Skadeforsikring sitt standpunkt.

A brakte saken inn for Forsikringsklagenemnda, som i vedtak av 26. april 2010 ( FKN-2010-141 ) fant at det ikke er « bevismessig grunnlag for å konkludere med årsakssammenheng mellom hendelsen og forsikredes nåværende uførhet. »

A tok 14. september 2010 ut stevning for Rana tingrett med krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. KLP Skadeforsikring tok til motmæle og krevde seg frifunnet.

Rana tingrett avsa 23. februar 2011 dom med slik domsslutning:

KLP Skadeforsikring AS har anket dommen til Hålogaland lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 5. og 6. september 2011. A møtte og ga forklaring. Tre sakkyndige vitner ble hørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken for lagmannsretten står i vesentlig samme stilling som for tingretten, og partene er enige om at saken, som for tingretten, skal vurderes etter de erstatningsvilkår som er oppstilt i høyesterettspraksis for nakkeslengskader i trafikken.

Ankende part - KLP Skadeforsikring AS - har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Anken retter seg mot tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Det anføres prinsipalt at det ikke er faktisk årsakssammenheng mellom hendelsen og ervervsuførheten. Ingen av de fire vilkårene som Høyesterett har oppstilt for å konkludere med faktisk årsakssammenheng: Ulykkens skadeevne, akuttsymptomer, brosymptomer og et skadebilde forenlig med det man vet om nakkeslengskader, er oppfylt.

Hendelsen hadde ikke tilstrekkelig skadepotensiale. Kraftig lugging er en hendelse som i seg selv ikke skulle tilsi tilstrekkelig skadeevne. Hendelsen skjedde over tid, slik at A etter hvert kom i beredskap og kunne unngå bråe og plutselige bevegelser. Uansett må det legges til grunn at det var tale om beskjedne krefter. Det foreligger ingen objektive holdepunkter for at skade har oppstått. Selv om A ved legekonsultasjon samme dag hadde smerter, er det ikke bevis for at hendelsen hadde skadeevne. De medisinsk sakkyndige Johnny Olavsen og Terje Halvorsen mener begge at skaden ikke hadde skadepotensiale.

Vilkåret om akuttsymptomer innen 2-3 dager etter hendelsen, er heller ikke oppfylt. Ved undersøkelsen på legevakten seks timer etter hendelsen ble det konstatert muskelpåvirkning. A var øm i nakken, men hadde god bevegelighet. Det ble ikke iverksatt noen behandling ut over at hun fikk smertestillende tabletter og ble 50 prosent sykemeldt i 14 dager. Sykemeldingen kan like godt ha sammenheng med den psykiske virkningen av hendelsen. Symptomene er svært beskjedne. Og NAVs rådgivende lege fastsatte i ettertid den medisinske invaliditeten til fem prosent.

Brosymptomer foreligger ikke. Forut for hendelsen hadde A en rekke lidelser. Omfanget av symptomene er det samme som tidligere, de inngår i et repeterende mønster. Skadehendelsen er et lavenergitraume med ingen objektive tegn til fysisk skade. Sykdomsutviklingen viser heller ingen objektive tegn til skade. Nevrologiske tegn til skade er ikke funnet til tross for svært omfattende undersøkelser og utredning. A jobbet full tid fra 1997 til årsskiftet 2002/2003. Ifølge journalene hadde hun i den perioden sykdomsfrie intervaller på 13 og 26 måneder. At plagene økte fra høsten 2002 antas å skyldes andre forhold som ikke har sammenheng med en eventuell nakkeskade. Hun fikk på dette tidspunktet påvist blant annet høyt blodtrykk og diabetes samt psykiske vansker. At de økte helseplagene skyldes andre årsaker enn nakken, er også bekreftet av A selv overfor helsepersonell, idet hun har opplyst at hun ikke hadde noen plager da hun var på en måneds ferie i Australia ved årsskiftet 2002/2003.

Ved bevisbedømmelsen må det legges størst vekt på de tidsnære nedtegnelser som er foretatt i journalene. Det kan derfor ikke legges til grunn at A skal ha nevnt nakkesmerter når hun var hos primærlegen av andre årsaker, slik hun selv har forklart. De sakkyndige Olavsen og Halvorsen er også av den oppfatning at det ikke foreligger brosymptomer. Ifølge sakkyndig Ole Jørgen Kirkeby skyldes As nakkeproblemer trolig feilbehandling, blant annet ved Nord-Norges Kurbad. Feilbehandlingen står ikke i årsakssammenheng med hendelsen 16. september 1997. Feilbehandling er en ny erstatningsbetingende handling som KLP Skadeforsikring ikke er ansvarlig for. Ved vurderingen av brosymptomer har for øvrig trygdens vurdering ingen betydning.

Symptomutviklingen er ikke forenlig med hendelsen. Det foreligger andre selvstendig virkende årsaker. A har fått feilbehandling. Videre kan utviklingen forklares med den biopsykososiale forklaringsmodellen. Det er ikke forenelig med de objektive medisinske opplysninger at As medisinske invaliditet øker fra fem til 19 prosent etter oppholdet på kurbadet. Dette underbygger at symptomutviklingen skyldes andre årsaker enn hendelsen 16. september 1997. Under alle omstendigheter vil forsikringsselskapets ansvar være begrenset til medisinsk invaliditet på fem prosent, idet økningen skyldes årsaker som selskapet ikke hefter for.

Subsidiært anføres det at forsikringsselskapet må frifinnes på grunn av manglende adekvans (rettslig årsakssammenheng). Skadeutviklingen er upåregnelig. Det er ikke påregnelig at en enkeltstående lugging skal medføre full ervervsmessig uførhet. Skadehendelsen var et lavengeritraume uten spesielt skadepotensiale. Og skadeomfanget var beskjedent. Begivenhetsforløpet er atypisk, spesielt på bakgrunn av legevaktlegens vurdering om at hendelsen formentlig ikke ville hatt noen medisinsk eller ervervsmessig betydning. Årsaken til at A er blitt ervervsmessig ufør skyldes psykiske årsaker i form av at hun tror at hun er dårligere enn hun reelt sett er. Hendelsen er uvesentlig i sykdomsforløpet, jf. også yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd. Det vil her være urimelig å pålegge forsikringsselskapet ansvar.

KLP Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:

Ankemotparten - A - har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Tingrettens dom er korrekt, både hva gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

A ble påført en varig nakkeskade ved hendelsen 16. september 1997. Det er faktisk årsakssammenheng mellom skaden og ervervsuførheten. Samtlige vilkår som er oppstilt i rettspraksis om hendelsens skadeevne, akuttsymptomer, brosymptomer og et skadebilde forenlig med det man vet om nakkeslengskader, er oppfylt.

Handlingen hadde skadeevne. Angrepet kom uforberedt på A og hun hadde ingen mulighet til å verge seg mot voldsanvendelsen. Skadeevnen ved handlingen var langt større enn i mange trafikksaker hvor det i rettspraksis er godtatt at handlingen hadde skadeevne. Sakkyndig Ole Jørgen Kirkeby har i sin skriftlige erklæring, som han opptrettholdt for lagmannsretten, understreket at skademekanismen er tilstrekkelig til å påføre varig men. Det var ingen forhold som gjorde A særlig sårbar for hendelsen. Hun hadde ikke noen forutgående skade og derav økt sårbarhet.

Akuttsymptomer foreligger. Akuttplagene er her langt bedre dokumentert enn i mange tilfeller hvor de etter høyesterettspraksis er blitt godkjent. Beskrivelsen både i legevaktjournalen og legeerklæringen av 16. september 1997 viser at A få timer etter hendelsen hadde smerter i nakken. Dr. Kirkeby har fremhevet at dokumentasjonen tyder på at det oppsto adekvate og forklarlige symptomer og funn fra nakken og hodet kort tid etter skadehendelsen. Sykemeldingen i 50 prosent i 14 dager skyldes de fysiske plagene etter angrepet. Det er ikke grunnlag for forsikringsselskapets antakelse om at sykemeldingen skyldes psykisk belastning ved hendelsen.

Vilkåret om brosymptomer er svært godt dokumentert. Det fremgår både av journalene fra primærlegen og uttalelsen fra behandlende fysioterapeut at A over tid har hatt problemer med nakken. A mener at hun nevnte nakken for legen også ved de konsultasjonene hvor det ikke er omtalt i journalen. Nakkeproblemene var en kjent problemstilling for primærlegen. Var det ikke noen endringer ved nakken, har legen ikke nevnt det i journalen. Nakkeproblemene var den eneste årsaken til at legen henviste henne til fysioterapeut. Oppholdene ved Valnesfjord Helsesportsenter og ved Nord-Norges Kurbad skyldes også alene nakkeproblematikken.

Sykdomsutviklingen er forenlig med skaden. Både plagenes art og tidsforløpet er forenlige med skaden. Hun hadde ingen inngangsinvaliditet og uførheten skyldes alene hendelsen. Selv om retten legger til grunn at sykdomsutviklingen har vært påvirket av mer sammensatte årsaker, har voldsanvendelsen vært en nødvendig og utløsende årsak til den tilstand som har ført til at A er 100 prosent ervervsufør.

Om forverringen skulle skyldes feilbehandling i helsevesenet, kan ikke det komme A til skade. Det er ikke grunn til å gjøre unntak fra betingelseslæren dersom forverringen skyldes feilbehandling. Behandlingen ved kurbadet er ikke en ny erstatningsmessig handling. Kurbadets behandling var på det tidspunktet akseptert medisinsk behandlingsmåte og skjedde innenfor det offentlige helsevesenet. At medisinen i ettertid er kommet frem til at det finnes bedre behandlingsmåter, kan ikke komme A til skade

Rettslig årsakssammenheng (adekvans) foreligger også. Alle de vilkår som ble oppstilt i høyesterettspraksis foreligger, og det vil være brudd med rettspraksis om erstatning ikke gis.

A har nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

På skadetidspunktet 16. september 1997 hadde As arbeidsgiver, Y kommune, tegnet lovpålagt forsikring etter lov 18. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring i KLP Skadeforsikring AS. Forsikringen skal dekke yrkesskade og yrkessykdom som nevnt i lovens §§ 10 og 11. Videre var det i hovedtariffavtalen for As tariffområde fastsatt en standardisert erstatning til arbeidstaker ved yrkesskade og yrkessykdom. Også denne forsikringen hadde Y kommune tegnet hos KLP Skadeforsikring. Vilkårene og dekningsgraden er noe ulik etter yrkesskadeforsikringsloven og hovedtariffavtalen. Hovedtariffavtalens ordning er i stor utstrekning knyttet opp til trygdens fastsettelse av uførhetsgrad, mens utbetaling under yrkesskadeforsikringsloven forutsetter at de ordinære erstatningsrettslige vilkår foreligger. Utbetaling under hovedtariffavtalen skal gå til fradrag i eventuell utbetaling etter yrkesskadeforsikringsloven.

For at det i As tilfelle skal bli aktuelt med etterbetaling fra forsikringsselskapet, må lagmannsretten finne at minst 50 prosent av hennes ervervsmessige uførhet kan tilskrives hendelsen 16. september 1997. Får hun medhold i at hele den ervervsmessige uførheten kan tilskrives hendelsen 16. september 1997, er partene enige om at erstatningsbeløpet skal settes til 749 147 kroner, samme beløp som tingretten fastsatte.

Det er ikke bestridt at det foreligger ansvarsgrunnlag etter yrkesskadeforsikringsloven, men partene er uenige om det er årsakssammenheng, både faktisk og rettslig, mellom hendelsen 16. september 1997 og ervervsuførheten.

I As tilfelle er det, som i en rekke nakkeslengsaker, ikke funnet objektivt konstaterbare skader. Symptomene er i en viss utstrekning også diffuse. Nevrokirurg dr.med. Ole Jørgen Kirkeby avga 27. juni 2005 sakkyndig erklæring til Sørum trygdekontor, basert på blant annet klinisk undersøkelse av A 6. juni samme år. På side 6 i erklæringen er hennes plager beskrevet slik:

A har i sin forklaring for lagmannsretten opplyst at hennes nåværende plager samsvarer med Kirkebys skriftlige redegjørelse fra 2005.

Partene er enige om at saken skal vurderes etter den praksis som er utviklet i rettspraksis for vurdering av nakkeslengskader i trafikken. Det er i medisinsk litteratur og rettspraksis, jf. blant annet Rt-1998-1565 (>L-dommen) på side 1577 og Rt-2010-1547 (Askdommen) i avsnitt 44, oppstilt fire vilkår som må være til stede for at skader og symptomer årsaksmessig kan føres tilbake til traume forårsaket av nakkesleng:

I tillegg til faktisk årsakssammenheng må det foreligge rettslig årsakssammenheng, såkalt adekvans. Det er bare de påregnelige følger av handlingen skadevolderen blir ansvarlig for. Som det uttrykkes i Rt-2000-418 (Thelledommen som gjaldt en nakkeslengskade) på side 432 at « en ansvarsbetingende årsakssammenheng ikke er tilstrekkelig for ansvar. Det er også et krav om at de skader som oppstår som følge av de utløsende årsak, ikke fremstår som for upåregnelig og fjerne. » Adekvansvurderingen kan bygges opp på ulike måter, men felles for vurderingen er spørsmålet om det vil være mest rimelig at skadevolderen eller skadelidte bærer tapet.

Høyesterett har i Rt-1998-1565 på side 1571 og Rt-2010-1547 i avsnitt 34 understreket at domstolene må vurdere årsaksforhold og skadeomfang ut fra « allment akseptert medisinsk viten » på det tidspunkt saken pådømmes. Og det uttales i Rt-2010-1547 avsnitt 44 at årsakssammenhengen må vurderes konkret i den enkelte sak. I samme avsnitt fremholdes også at « siden sammenhengen mellom nakkesleng og kroniske plager generelt er svært tvilsom må man stille strenge krav til dokumentasjon i det enkelte tilfelle. » Om betydningene av de ulike bevis uttaler Høyesterett i Rt-1998-1565 på side 1570 :

Skadelidte har bevisbyrden for at vilkårene for erstatning foreligger. Det kan ikke oppstilles vilkår om at skadevolder må påvise annen årsaken til sykdommen for å kunne fritas for erstatningsansvar. Det er først når de fire vilkår for å konstatere årsakssammenheng mellom hendelsen og skaden er oppfylt, men hvor skadevolder hevder at det likevel er en annen årsak til uførheten, at skadevolder må sannsynliggjøre en alternativ årsak. For yrkesskader er det fastsatt en spesialregel i yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd om at det ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning, skal ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak.

De tre sakkyndige vitnene som er ført for lagmannsretten, har ulik oppfatning hvorvidt luggingen A ble utsatt for hadde skadeevne. Spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering Terje M. Halvorsen og nevrolog Johnny Olavsen mener begge at luggingen ikke hadde tilstrekkelig skadepotensiale. Halvorsen bygger sin vurdering i stor utstrekning på studier av motorvognkollisjoner og har ut fra det trukket paralleller til herværende sak, men har erkjent at en slik sammenligning er beheftet med betydelig usikkerhet. Nevrokirurg dr.med. Ole Jørgen Kirkeby på sin side mener at hendelsen åpenbart hadde skadeevne. Etter hans vurdering har hendelsen større skadeevne enn mange av de påkjørsler i trafikken hvor det er gitt erstatning for nakkeslengskader. Slik hendelsen er beskrevet, med risting av hodet frem og tilbake og opp og ned i 6-7 minutter, er det etter lagmannsrettens vurdering grunn til å anta at As nakke har blitt utsatt for store krefter og bråe bevegelser. At det er grunn til å anta at pasienten brukte stor kraft, underbygges av at to ansatte brukte flere minutter på få å frigjort A fra grepet. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at handlingen hadde skadeevne.

A ble undersøkt av dr. Christopher Orhagen ved Y legevakt ca. seks timer etter hendelsen. Den kliniske undersøkelsen viste ømhet i nakken, men det var god nakkebevegelighet. A ble behandlet med smertestillende og betennelsesdempende legemidler, og hun ble halvt sykemeldt i to uker under diagnosen « nakkeslengskade forstuing av nakkesøylen, lett grad ». Lagmannsretten finner ingen holdepunkter for forsikringsselskapets anførsel om at den reelle årsaken til sykemeldingen ikke er av somatisk art, men den psykiske belastning hendelsen påførte A. Det var på dette tidspunktet ingen grunn til å tro at hendelsen ville føre til langvarige plager, noe som er påpekt av Orhagen i hans legeerklæring avgitt skadedagen til Folketrygden. A hadde derfor ikke insitament til å få rubrisert skaden under en annen kategori enn den reelle årsaken til sykemeldingen. Etter Kirkebys vurdering viser også det skriftlige materialet fra Orhagen at det forelå adekvate og forklarlige funn fra nakken og hodet ved hans undersøkelse skadedagen. Lagmannsretten konkluderer med at også vilkåret om akuttsymptomer er oppfylt.

Den 5. desember 1997, ca. 2 ½ måned etter hendelsen, oppsøkte A primærlegen på grunn av smerter i nakke og skuldre. A ble henvist til fysioterapeut, og hun ble sykemeldt. Ved oppfølging to uker senere skriver legen at A hadde blitt angrepet på jobb av en bruker 16. september. Hun hadde blitt verre i armen, og hun hadde smerter midt mellom skulderbladene og opp i nakken. I januar 1998 var A hos fysioterapeut. Fysioterapeuten anførte at A hadde vært plaget med nakkesmerter med utstråling til venstre skulderblad etter arbeidsulykken. Hun hadde blitt gradvis verre utover høsten. A var delvis sykemeldt i januar og februar 1998 på grunn av disse plagene. I mars 1998 skrev A til trygdekontoret at hun hadde hatt smerter i hodet, nakken og skuldrene, samt søvnproblemer etter yrkesskaden. A fikk fortsatt behandling hos fysioterapeuten hele våren 1998. Hun ble igjen sykemeldt på grunn av plagene fra mai 1998, og hun var helt eller delvis sykmeldt i sju uker.

Januar 1999 har primærlegen skrevet i journalen at A hadde plager med smerter i nakken, men at det var ikke særlig hodepine. Resten av 1999 fikk A nye henvisninger til fysioterapeut på grunn av nakkeplager, og i september 1999 anførte primærlegen at hun var verre av nakkeplagene.

I januar/februar 2000 hadde A et opphold ved Valnesfjord Helsesportsenter hvor det ble anført at hun hadde nakkesmerter, og at hun hadde vært hos fysioterapeut to ganger i uken uten større resultat. Etter oppholdet ved Valnesfjord Helsesportsenter arbeidet hun i full stilling. I oktober 2000 skriver primærlegen at A hadde smerter i nakken og skuldrene etter skaden. Smerte strålte nedover armen og oppover i nakken.

Av journalene fra primærlegen for 2001 fremgår det at tilstanden var dominert av andre helseproblemer enn nakken. I november 2001 hadde A hatt noe ubehag i skulderbladene som spredt seg oppover ryggen og rundt på den venstre siden.

Primærlegen anførte i januar og i februar 2002 at A var veldig sliten, og at hun hadde nakkeplager. A var halvt sykmeldt frem til mars 2002, da hun igjen begynte å arbeide i full stilling. I april 2002 noterte primærlegen at A arbeidet full stilling, men at hun slet med økende nakkeplager. Høsten 2002 var A innlagt til behandling i seks uker ved Nord-Norges Kurbad, Tromsø. På kurbadet fikk hun beskjed om at hun aldri ville bli blitt kvitt nakkesmertene, men i stedet ville bli verre. A fikk stiv nakkekrave, og det ble igangsatt utredning med tanke på « instabilitet » i nakken. Nakkekraven har hun senere brukt fordi hun føler at den stabiliserer nakken/hodet. A har ikke vært i arbeid siden annet halvår 2002.

Som sitatene fra journalene til As primærlege viser, var hun fra 16. september 1997 og frem til årsskiftet 2002/3003 en rekke ganger hos primærlegen. I journalene er det notert at noen av konsultasjonene gjaldt nakken. Hun ble også i denne perioden henvist til fysioterapeut samt Valnesfjord Helsesportsenter og Nord-Norge Kurbad. Fysioterapeuten har skriftlig bekreftet at behandlingen var knyttet til nakken. Det foreligger også skriftlig dokumentasjon for at nakken er oppgitt som henvisningsgrunn til både helsesportsenteret og kurbadet. A har fortløpende vært under behandling i det offentlige helsevesenet for nakken. I tillegg til de konsultasjonene hvor primærlegen har notert noe om nakken, kan det ikke utelukkes at A også har nevnt nakken ved andre konsultasjoner, men at dette ikke har blitt nedskrevet i journalen. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke påkrevd å gå nærmere inn på spørsmålet, idet de fremlagte helseopplysningene etter lagmannsrettens vurdering samlet sett viser at A har hatt smerter sammenhengende i nakken fra skaden og frem til den kroniske fasen.

Det fjerde vilkåret er som nevnt at det må foreligge et sykdomsbilde som er forenlig med det man vet om skader som er påført ved nakkesleng. Dette vilkåret består av to deler, jf. Rt-2010-1547 (Askdommen) avsnitt 47 og 48. For det første må skadelidte før ulykken ikke ha hatt tilsvarende plager som kan forklare de etterfølgende plagene. Den annen del av vilkåret innebærer at plagene etter hendelsen må ha et « traumatologisk plausibelt forløp ». I Rt-2010-1547 (Askdommen) har Høyesterett redegjort for hva som nærmere ligger i det annet vilkåret. Fra avsnitt 48 hitsettes:

Av primærlegens journal fremgår at A før 16. september 1997 var minst en gang i kontakt med primærlegen vedrørende nakken. Ved konsultasjon 15. september 1996 er diagnosen angitt som « nakkesyndrom hele nakkesøylen ». Hun fikk rekvisisjon på tolv behandlinger hos fysioterapeut, samt ble 50 prosent sykmeldt i perioden 16.-22. september 1996.

Dr. Terje M. Halvorsen, rådgivende lege for KLP Skadeforsikring, har 21. november 2003 avgitt skriftlig uttalelse på grunnlag av sakens dokumenter. Han skriver i sin vurdering blant annet:

Halvorsen mener at forverringen i As tilstand høsten 2002 sannsynligvis skyldes andre årsaker enn arbeidsulykken 16. september 1997.

Nevrolog Johnny Olavsen skriver i sin uttalelse av 29. april 2004 vedrørende spørsmålet om tidligere nakkeplager:

Olavsen har forklart As smerter ut fra den biopsykologiske forklaringsmodellen om at det ikke er selve skadehendelsen som er årsak til kroniske plager, men mer psykologiske forhold og forhold ved skadelidte selv som er årsak til kroniske plager. Han skriver videre:

Under temaet tidligere nakkeplager skriver nevrokirurg dr.med. Ole Jørgen Kirkeby i sin erklæring av 27. juni 2005:

Om mulige årsaker til forverringen av plagene fra høsten 2002 skriver Kirkeby:

Alle de tre sakkyndige vitnene har i sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten opprettholdt sine skriftlige vurderinger slik de er gjengitt ovenfor.

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Brynhild Salomonsen og ekstraordinær lagdommer Erik Blakstvedt - er etter en konkret vurdering, alle bevis tatt i betraktning, kommet til at også det fjerde vilkåret er oppfylt. Flertallet mener for det første at det ikke er klare holdepunkter for at A før 16. september 1997 hadde nakkeplager. Hun har kun ved et enkeltstående tilfelle oppsøkt legehjelp for nakken. Nakkeproblemene opphørte i løpet av få dager, og hun fant det derfor ikke nødvendig å benytte seg av henvisningen til fysioterapeut. Flertallet finner ingen grunn til å tvile på As forklaring på dette punktet.

Videre finner flertallet at A har hatt vedvarende nakkeplager etter skadehendelsen i 1997. Frem til hun falt ut av arbeidslivet 2002/2003 har hennes arbeidsevne vært delvis redusert ved at hun i perioder har vært sykmeldt. Flertallet finner det sannsynlig at hennes helsetilstand ble markert verre etter oppholdet ved kurbadet i 2002, og at dette fremstår som den utløsende faktor til at hun i dag er 100 prosent ervervsmessig ufør. En forverring av tilstanden fem år etter skadehendelsen er i utgangspunktet ikke forenlig med det vi vet om sykdomsbilde ved nakkeslengskader. Men når forverringen - som her - med sannsynlighetsovervekt skyldes behandlingen A fikk for plagene hun fikk etter skadehendelsen og som hun hadde slitt med i en årrekke, finner flertallet at det fjerde vilkåret for at det skal foreligge årsakssammenheng er oppfylt.

At en slik forverring utløses av andre direkte årsaker enn selve skadehendelsen aktualiserer spørsmålet om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og As varige ervervsuførhet.

Som sentralt for adekvansspørsmålet har KLP Skadeforsikring særlig fremhevet at en forverring av skadene inntrådte så mange år etter skadehendelsen. Lagmannsrettens flertall er av den oppfatning at det ikke har gått lenger tid enn at tidsmomentet i seg selv ikke kan bli avgjørende for erstatningsspørsmålet.

Forverringen av As helsetilstand etter behandlingen ved kurbadet i 2002, illustreres ved Kirkebys forklaring for lagmannsretten om at han mener As plager den første tiden etter hendelsen representerer en medisinsk invaliditet på fem prosent og at hun uten behandlingen ved kurbadet mest sannsynlig ville vært fortsatt arbeidsfør med inntil 80 prosent. Flertallet finner heller ikke at forholdet mellom omfanget på As plager den første tiden og hennes helsesituasjon fem år etter hendelsen - da hun var blitt ervervsmessig ufør - i seg selv gjør ervervsuførheten upåregnelig for KLP Skadeforsikring.

For adekvansspørsmålet legger flertallet avgjørende vekt på at As forverring flere år etter skadehendelsen skyldes behandlingen hun fikk for å lindre/behandle plagene hun hadde slitt med over flere år. A fikk behandling ved kurbadet etter henvisning fra sin primærlege, og behandlingen ble på den tiden ansett som medisinskfaglig forankret, selv om det nok ikke var enighet i det medisinske miljøet om det. A mottok således medisinsk behandling som hun fikk anbefalt fra sine medisinskfaglige rådgivere og som hun ikke hadde noen foranledning til å stille seg tvilende til. At det i dag er bred enighet i det medisinske miljøet om at behandlingen A fikk ikke er forsvarlig, blir uten betydning for adekvansspørsmålet. Forverringen av As tilstand skyldes således ikke en tilfeldig årsaksfaktor som har virket sammen med hennes svekkede helsetilstand i årene etter hendelsen, eller forhold ved A selv, som for eksempel at hun har vært særlig disponert for denne type lidelser eller har vært særlig sårbar på annen måte. Når årsaksfaktoren til forverringen er kjent og har en slik klar sammenheng med skadehendelsen, som i dette tilfellet, er As ervervsuførhet innenfor det påregnelige for den ansvarlige.

Lagmannsrettens mindretall - lagdommer Aksel-Bernhard Berggren - finner derimot ikke det fjerde vilkåret oppfylt. Det er etter mindretallets vurdering ikke overveiende sannsynlig at As nåværende plager relaterer seg til hendelsen i 1997. A har forut for 16. september 1997 hatt nakkeproblemer. Det fremgår riktignok av journalen at det kun er rapportert om en legekonsultasjon, ett år før den skadevoldende hendelsen, men dette kan være en indikasjon på at hun var disponert for slike plager. Det er ikke grunn til å tvile på hennes forklaring om at hun kort tid etter legekonsultasjonen følte seg bra, så bra at hun ikke benyttet seg av henvisningen til fysioterapeut. I tidsrommet fra den skadevoldende hendelsen og frem til oppholdt på kurbadet hadde A en rekke fysiske plager. Hun var også til behandling hos psykolog på grunn av samlivsbrudd. Samlet synes denne perioden å ha vært belastende for A. Det må derfor ha vært en stor psykisk påkjenning å få beskjed på kurbadet om at hun ikke kunne forvente å bli bra av nakkesmertene. Det virker som om at hennes helsetilstand forverret seg fra dette tidspunktet, idet hun da falt fullstendig ut av arbeidslivet, i motstetning til tidligere deler av sykdomsfasen hvor hun var i jobb. Sakkyndig Kirkeby har også understreket at en beskjed om at skaden ikke kan leges, vil kunne være selvforsterkende. Etter mindretallets vurdering kan symptomutviklingen primært forklares med den biopsykososiale forklaringsmodell. Det er etter dette ikke nødvendig for mindretallet å ta standpunkt til adekvansspørsmålet.

Lagmannsrettens flertall er kommet til at vilkårene for erstatningsansvar for KLP Skadeforsikring er til stede og at KLP Skadeforsikring er forpliktet til å utbetale erstatning i samsvar med reglene i yrkesskadeforsikringsloven. Partene er enige om at beløpet i dette tilfellet utgjør 749 147 kroner, som er beløpet tingretten fastsatte. Anken blir etter flertallets votum å forkaste.

A har vunnet saken for lagmannsretten, og har i utgangspunktet krav på full erstatning av sine sakskostnader fra motparten i tråd med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for anvendelse av unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd.

Advokat Einar I. Lohne har inngitt kostnadsoppgave på 315 184 kroner inkl. mva., fordelt med 245 250 kroner i salær og 69 934 kroner i utlegg. Utleggene er fordelt med 12 000 kroner i kopiering, reise, opphold for advokat Lohne, 21 074 kroner i utlegg i anledning dr. Kirkebys vitneprov, 1 400 kroner til dr. Stokke for forberedelse til vitneforklaring, 12 240 kroner i anledning As oppmøte og 23 220 kroner i ankegebyr.

KLP Skadeforsikring har protestert mot kostnadsoppgaven. De mener at salæret er vesentlig for høyt ut fra sakens art og omfang. Advokat Ole Andresen vil fra sin klient kreve salær på 144 000 kroner. I utgangspunktet bør ankemotparten ikke fremme et salærkrav som er høyere enn ankende part og særlig i en sak av denne karakter hvor det ikke er spesielle omstendigheter som tilsier at ankemotparten har hatt et mer omfattende arbeid. Salæret må reduseres til maksimalt 144 000 ekskl. mva. Videre mener forsikringsselskapet at utlegg på 12 000 kroner til advokat Lohne for reise, opphold, kopiering mv. er for høyt. Advokat Andresen har selv hatt reisekostnader på 4 800 kroner, og det er ikke noen grunn til at det skal være vesentlig forskjell.

Advokat Lohne har i prosesskriv av 19. september 2011 bestridt at det er grunnlag for å nedsette salæret. Blant annet har han vist til at de avsluttende forberedelser ble omfattende fordi forsikringsselskapet i sluttinnlegget bestred at samtlige fire grunnvilkår for erstatning forelå, i motsetning til anken hvor det synes å fremgå at det kun var det fjerde vilkåret selskapet bestred.

Lagmannsretten har forståelse for at advokat Lohne ønsket å være best mulig forberedt til ankeforhandlingen, men mener likevel at salæret vesentlig overstiger det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført. Advokat Lohne arbeider med denne type saker, og saken stiller ikke spesielle utfordringer. Så vidt lagmannsretten kan se, har det mellom behandlingen i tingretten og lagmannsretten ikke fremkommet nye opplysninger av vesentlig betydning. Forberedelsen for lagmannsretten burde derfor stort sett være en repetisjon av saken for tingretten. At forsikringsselskapet i sluttinnlegget hadde innvendinger til alle fire grunnvilkårene, har etter lagmannsrettens vurdering ikke medført ekstraarbeid av noe særlig omfang, idet advokat Lohne hadde gjennomgått samtlige av disse vilkår i anledning tingrettsbehandlingen. Advokat Andresens salærkrav til sin klient er ikke styrende for lagmannsretten, idet det er mulig at også hans salær ville ha blitt nedsatt om det hadde blitt forelagt lagmannsretten til prøving. Lagmannsretten setter advokat Lohnes salær til 150 000 kroner inkl. mva.

Advokat Lohne har ikke gitt noen begrunnelse for størrelsene på utlegget til kopiering og reise, noe som hadde vært naturlig siden motpartene har reist innsigelser mot kravet. Det faktiske utdraget skal være utarbeidet av advokat Andresen. Advokat Lohnes kopiering antas i stor utstrekning å gjelde juridisk utdrag og medisinsk utdrag, men utgiftene til dette bør være relativt begrenset. Differansen mellom prosessfullmektigenes utlegg antas derfor primært å tilskrives forskjeller i pris på flybilletter og hotellopphold. Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn vanskelig å redusere posten på 12 000 kroner.

Lagmannsretten finner imidlertid å redusere utleggene til As reise. Av mottatte bilag fremgår at beløpet på 12 240 kroner inkluderer utlegg til ledsager for A. Lagmannsretten kan ikke se at ledsager var påkrevd. Utlegg til ledsager kan derfor ikke kreves dekket av motparten. Utleggene til As reise og opphold reduseres skjønnsmessig til 6 700 kroner.

Oppsummert blir As sakskostnader å fastsette slik:

Lagmannsretten er etter dette kommet til at KLP Skadeforsikring pålegges å erstatte As sakskostnader for lagmannsretten med 214 394 kroner.

Lagmannsrettens materielle resultat skal legges til grunn for avgjørelsen av sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Med det resultat lagmannsretten er kommet til, har A også vunnet saken for tingretten og har derved som utgangspunkt krav på erstatning av sakskostnader også for denne instansen, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Anvendelse av unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd finnes heller ikke aktuelt for tingretten. Det finnes ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.