Dom: Løfteskade som arbeidsulykke

Alle personskader må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter personskade, noen ganger flere år.

Frostating lagmannsrett

Saken gjelder krav om yrkesskadedekning. Spørsmålet er om det foreligger en arbeidsulykke etter det såkalte avdempede ulykkesbegrep i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum.

Skaden saken gjelder, inntraff fredag 17. november 2006. Skademeldingen er mottatt av NAV den 5. desember 2007. Partene er enige om at meldefristen på ett år etter folketrygdloven § 13-14 fjerde ledd er oversittet med tre uker. Staten har akseptert at det foreligger særlige grunner til at meldingen ikke er gitt i rett tid. Staten har imidlertid anført at det under enhver omstendighet ikke « er klart at forholdet er en yrkesskade« jf. folketrygdloven § 13-14 femte ledd.

A er født i 1974. På skadetidspunktet hadde han vært sammenhengende ansatt som elektriker hos firmaet B AS i Trondheim, hvor han begynte som lærling i 1996. Firmaet opplyses å være over 100 år gammelt, og i 2006 var det om lag 110 personer ansatt i firmaet. Langt de fleste var elektrikere. Disse arbeidet med elektriske installasjoner i nybygg og i forbindelse med ombygginger, så vel i næringsbygg som i privatmarkedet.

I november 2006 fikk A i oppdrag av sin arbeidsgiver å utføre reklamasjonsarbeider hos et bryggeri i Trondheim. Konkret skulle det skiftes kondensatorer på lysarmatur i taket i tapperiet.

Arbeidet ble utført fra og med mandag morgen 13. november til og med fredag 17. november 2006. For å komme til lysarmaturene måtte A løfte og dra unna tre metallluker i gulvet i etasjen over tapperiet. Han fikk da tilgang til armaturene ved å krype ned gjennom lukene.

En luke måler 1 x 1 meter og veier 69,5 kilo. Lukene ligger i plan med gulvet, og de er påsveiset en langsgående kant på undersiden som er om lag sju centimeter høy / dyp. Kanten går parallelt langs lukens fire sider noen få centimeter innenfor lukens ytterkanter. For å få løftetak på luken, skrudde A et håndtak ned i luken i et hull som var plassert midt mellom to av platens parallelle sider og om lag 12 centimeter inne på luken.

A hadde daglig fra og med mandag morgen den 13. november 2006 løftet og dradd to luker unna om gangen. Først om morgenen for å få tilgang til armaturene. Deretter dro han lukene på plass når han gikk til lunsj. Etter lunsj gjentok han tilsvarende arbeidsoperasjon som om morgenen. I forbindelse med arbeidets slutt, dro han nok en gang lukene på plass. Fra og med mandag morgen til og med fredag ettermiddag hadde han gjennomført « løfte-/drabevegelsen » om lag 20 ganger. I tillegg samme antall ganger for å få lukene på plass igjen.

A har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at han etter to eller tre dager kontaktet sin arbeidsgiver med forespørsel om å få hjelp til å håndtere lukene. Han fikk beskjed om at ingen var ledig, og at han måtte ordne dette selv.

Skaden oppsto etter lunsj siste arbeidsdag hos denne kunden. For å få flyttet luken, gikk A frem på samme måte som han hadde gjort hele uken. Han tok tak i håndtaket med høyre hånd. Håndtaket var om lag 10 centimeter bredt og hadde fasong som en oval øyekrok.

A høyre fot var plassert etter en noenlunde rett linje nedenfor håndtaket - om lag 30 centimeter fra dette og om lag 20 centimeter fra lukekanten. Dette for å unngå å få tærne i klem under luken når han løftet / dro denne av hullet og i retning mot foten.

Venstre fot var plassert inntil - og om lag på midten - av det som for A nå ble lukens venstre side. I det han løftet og dro i luken, hørte han et « knekk » fra ryggen.

I om lag en halv time klarte han nesten ikke å bevege seg. Deretter klarte han i løpet av tre kvarter å komme seg ut i bilen. Han kjørte hjem på første gir fordi han ikke klarte å bruke kløtsjen.

I melding om yrkesskade utfylt av A arbeidsgiver 4. desember 2007, heter det om hendelsesforløpet mv.:

I legeerklæring ved arbeidsuførhet fra Persaunet legesenter 9. november 2007 heter det i punkt 2.5 om sykehistorie mv. følgende:

I punkt 2.6 om status presens mv. heter det:

I epikrise fra Bergen Spine Center 7. februar 2008 heter det under punktet Vurdering:

A er i dag som følge av skaden under yrkesrettet attføring. Han er student.

Når det gjelder sakens prosesshistorie frem til trygderettens kjennelse 13. mars 2009 ( TRR-2008-2733) vises det til denne kjennelsen.

Trygderettens kjennelse har slik slutning:

A uttok stevning til Frostating lagmannsrett 13. juli 2009. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet innga tilsvar 31. august 2009.

Hovedforhandling ble avholdt 11. januar 2010 i Trondheim tinghus. A avga forklaring, og det ble avhørt 3 vitner og for øvrig gått frem slik som rettsboken viser.

A har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Det foreligger en yrkesskade etter folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. En står overfor en yrkesskade etter det avdempede yrkesskadebegrepet.

A løftet en spesielt tung luke med høyre hånd i forbindelse med sitt arbeid som elektriker. Kombinasjonen av lukens tyngde og en vanskelig arbeidsstilling representerte en spesiell risiko for skade som går ut over det en elektriker kan forvente ved utførelse av sine normale arbeidsoppgaver.

Skaden skyldes en tidsbegrenset ytre hending den fredagen skaden inntraff. A ble utsatt for en ekstraordinær belastning da han skulle løfte luken. Løfting av slike luker ligger utenfor rammen av det ordinære arbeidet.

I tillegg til vekten av luken, medførte arbeidsstillingen en særskilt risiko. Han kunne bare bruke den ene hånden til å løfte/dra luken.

Det erkjennes at skaden er meldt senere enn ettårsfristen i folketrygdloven § 13-14 fjerde ledd. Det er imidlertid klart at forholdet er en yrkesskade etter bestemmelsens femte ledd. Partene er enige om at det foreligger særlige grunner til at meldingen ikke ble gitt i rett tid.

Klarhetskravet i § 13-14 femte ledd gjelder bevisene i forhold til hva som rent faktisk har skjedd. Klarhetskravet refererer seg ikke til at de rettslige vilkår er oppfylt.

A har nedlagt slik påstand:

Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Det er ikke omtvistet at A ryggplager skyldes håndteringen av luken i samband med arbeidet.

Fristen for skademelding er oversittet. I utgangspunktet er A dermed avskåret fra yrkesskadedekning.

Det er ikke klart at forholdet er en yrkesskade. Det erkjennes at A ved å bruke egen muskelkraft ble utsatt for en påkjenning. Den aktuelle arbeidsoperasjonen ligger ikke utenfor en elektrikers vanlige arbeidsoppgaver. Det var ikke noe ekstraordinært eller atypisk at A utførte denne oppgaven skadedagen. Det dreier seg om å trekke opp luken og å slippe den kontrollert ned på plass igjen. Det dreier seg ikke om et egentlig løft.

Luken var tung, men kan neppe sies å være spesielt tung i lovens forstand. Løftet var ikke uventet. Det var A selv som vurderte når og hvordan han skulle håndtere luken.

Arbeidsoperasjonen ble ikke foretatt i en situasjon som ga en særlig unaturlig arbeidsstilling eller på annen måte representerte noen spesiell risiko. Det er således ikke grunnlag for å fastslå at det klart forelå en ekstraordinær påkjenning.

Trygderettens kjennelse er basert på en riktig anvendelse av arbeidsulykkebegrepet i folketrygdloven. Heller ikke trygderettens skjønnsutøvelse faller utenfor rammen for et forsvarlig skjønn. Trygderettens kjennelse er gyldig. Det erkjennes imidlertid at saken ligger i grenseområdet for hva som ville blitt godkjent som yrkesskade dersom saken var meldt innenfor fristen.

Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

Det er på det rene at A ble skadet på arbeidsplassen 17. november 2006 i forbindelse med håndtering av en luke i gulvet.

Det er videre enighet om at meldefristen for slik skade på ett år etter folketrygdloven § 13-14 fjerde ledd er oversittet med om lag tre uker. Det springende punkt er derfor om skaden klart er en yrkesskade.

Folketrygdloven § 13-3 første og andre ledd lyder slik:

Partene er enige om - og lagmannsretten legger til grunn - at det ikke har skjedd en ulykkesartet hendelse. Spørsmålet er om A har vært utsatt for en påkjenning eller belastning utenfor arbeidets alminnelige ramme - det avdempede ulykkesbegrep. Dette innebærer at det må ha skjedd et avvik fra det normale i vedkommende arbeid. Dette avviket kan enten bestå i utførelse av oppgaver som ligger utenfor rammene for arbeidet, eller i at ordinært arbeid har blitt gjennomført på en uvanlig måte. Det er uansett et vilkår at avviket må ha medført en usedvanlig påkjenning eller belastning.

Det nærmere innholdet i dagens arbeidsulykkebegrep har blitt avklart gjennom flere høyesterettsavgjørelser, senest dom 21. desember 2009, HR-2009-2380-A med videre henvisninger.

På bakgrunn av bevisførselen, legger lagmannsretten til grunn at slik håndtering av luker som denne saken gjelder, ikke er en del av en elektrikers normale arbeidsoppgaver. Det lå derfor noe ekstraordinært i at denne oppgaven ble utført av A.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er uvanlig at elektrikere innenfor rammen av hva som må anses normalt, til tider må håndtere tyngre gjenstander som kabler og elektriske tavler mv. Dette inngår ofte i en elektrikers hverdag. Arbeidsoperasjoner i form av håndtering av luker mv. som kan sammenlignes med hva A utførte, må etter lagmannsrettens syn kunne karakteriseres som en aktivitet/arbeidsoppgave som bare skjer helt unntaksvis.

Lukens mål var 1x1 meter og vekten var ca 70 kilo. Lagmannsretten ser det slik at luken var både større og vesentlig tyngre enn hva en elektriker må påregne å håndtere for å få tilkomst. For å flytte luken, måtte A bruke en hånd og plassere seg slik at det var umulig å fordele vekten noenlunde likt på begge ben. Han måtte bøye og vri kroppen samtidig som han løftet og dro i luken.

Lagmannsretten legger til grunn at vektbelastningen alene må ha vært minst 50 kilo. A løftet følgelig ikke hele lukens vekt, men vippet denne opp med en hånd samtidig som han dro den unna for å få tilkomst. Han utsatte seg på denne måten for kombinerte belastninger som utgjorde en stor risiko. A hadde bedt sin arbeidsgiver om hjelp til håndtering av lukene, men han hadde fått avslag på sin forespørsel.

Etter lagmannsrettens syn innebar den vanskelige arbeidsstillingen, lukens størrelse og vekt og den løfte-/vribevegelse som var nødvendig, et klart avvik fra det normale som medførte en usedvanlig påkjenning og belastning.

Staten har vist til at A i løpet av den aktuelle arbeidsuken, hadde håndtert lukene på tilsvarende måte som da han ble skadet om lag 20 ganger. Lagmannsretten kan ikke se at det kan være avgjørende at det hadde gått bra helt frem til skadetidspunktet. Dette selv om A på skadetidspunktet var klar over lukens vekt og hvilke utfordringer han stod overfor i forhold til arbeidsstilling mv., for å få flyttet luken. For lagmannsretten fremstår det som tilfeldig at skaden inntraff først fredag 17. november 2006. Den kunne like gjerne ha inntruffet mandag 13. november.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at A ble utsatt for en arbeidsulykke etter det såkalte avdempede ulykkesbegrep, jf folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum.

Staten har ikke bestridt at det foreligger særlige grunner til at melding ikke ble gitt i rett tid, jf. folketrygdloven § 13-14 femte ledd. Spørsmålet er derfor om det er klart at forholdet er en yrkesskade.

A har oversittet meldefristen og han har i utgangspunktet ikke noe krav. Lagmannsretten oppfatter adgangen etter § 13-14 femte ledd som en sikkerhetsventil mot åpenbare urimeligheter.

Lagmannsretten ser det slik at A utenfor rimelig tvil har godtgjort at det faktisk foreligger en yrkesskade. Dette både med hensyn til at en skade har inntruffet og med hensyn til at forholdet er en yrkesskade som faller inn under folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Trygderettens kjennelse bygger derfor på feil rettsanvendelse og må oppheves. Anken tas til følge.

A har vunnet saken og han har krav på full erstatning for sine sakskostnader jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Nødvendige sakskostnader settes til 51.000 kroner i samsvar med inngitt kostnadsoppgave, jf. § 20-5 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Les også våre andre artikler:

Yrkesskade

Trafikkskade

Pasientskade

Voldsofferskade

Vi bistår klienter over hele landet.