Dom: Kritikk av selskapet for behandling av skadelidte

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

Saken gjelder krav om erstatning etter bilansvarsloven. Den ble ikke prosedert av advokat hos oss.

Saken gjelder krav om erstatning for personskade etter trafikkulykke.

A, født *.*.1966, var innblandet i et trafikkuhell 2. august 2001 på Vatne i Sandnes. A kjørte sin personbil, en Nissan Primera da den ble påkjørt bakfra av en varebil (Toyota Hiace), som var lastet med 6-700 kg last. Fartsgrensen på stedet var 60 km/t. Da påkjørselen skjedde, hadde A stoppet opp i påvente å kunne svinge til venstre. As bil ble påført store skader og måtte kondemneres.

As hustru og en av deres da to døtre var passasjerer i bilen da ulykken skjedde. Medkad ble umiddelbart etter ulykken kjørt i ambulanse til Sandnes legevakt. Hans hustru og datter ble kjørt til Stavanger legevakt. A ble sykemeldt i 12 dager. Sykemeldingen ble senere forlenget flere ganger. Han har i perioder vært aktiv sykemeldt og han ha prøvd ulike attførings- og behandlingstiltak. Han har imidlertid ikke kommet tilbake i arbeid. I mars 2006 fikk han innvilget 100% tidsbegrenset uførepensjon for en periode på 4 år.

På tidspunktet for ulykken var A i full jobb som nattevakt ved X asylmottak. Han ble ansatt i 1998 og jobbet turnus med en uke på jobb og en uke fri. I 1999 hadde han dessuten et engasjement som støttekontakt for to beboere ved senteret i inntil 15 timer pr uke. Dette engasjementet ble avsluttet i januar 2000 da arbeidsgiver manglet midler til å lønne denne oppgaven. I 1999 etablerte A egen virksomhet, et gatekjøkken, Y Fast Food AS, som ble solgt i 2000. Lokalene ble innredet til restaurant, Cafe --- AS, som startet opp virksomheten i 2001. Selskapet fikk samme år økonomiske problemer og ble slått konkurs i september 2001. i april 2004 fikk A utbetalt kr 70.920 fra lønnsgarantifondet for lønn opptjent etter mars 2001.

A er født i Gaza. Som 20-åring flyttet han til Algeri for å studere. A og hans hustru har tre døtre, født i 1996, 1998 og 2007. Ekteparet kom til Norge i 1996 og de fikk året etter oppholds- og arbeidstillatelse. A har en universitetsutdannelse fra Algeri innen planøkonomi, som er godkjent i Norge tilsvarende 3 års høyere utdannelse med 60 vekttall.

Den påkjørende bil var forsikret i Zurich forsikring. I november 2001 erkjente selskapet ansvar for ulykken etter bilansvarsloven. Zurich forsikring ble overtatt av Vesta Forsikring AS (nå TrygVesta Forsikring AS). Partene innhentet i fellesskap en sakkyndig erklæring fra overlege Ernst Georg Nessler. Han konkluderte med at det var årsakssammenheng mellom ulykken og As helseplager. A har fått utbetalt menerstatning i gruppe 1, basert på den sakkyndiges vurdering om at A har en medisinsk invaliditet på 15%. Selskapet har også foretatt utbetaling av noen mindre à kontobeløp.

Partene kom ikke til enighet om erstatningsoppgjøret, og ble saken brakt inn for Jæren tingrett ved stevning av 21. desember 2006. Retten ble satt med 2 meddommere fra det alminnelige utvalg.

Jæren tingrett avsa 22. februar 2008 dom med slik domsslutning:

TrygVesta Forsikring AS (heretter TrygVesta eller selskapet) har i rett tid anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen, rettsanvendelsen og saksbehandlingen. A har inngitt anketilsvar og avledet anke hva angår erstatningsutmålingen, som hevdes å være for lav med hensyn til samtlige erstatningsposter.

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 18.- 20. november 2008. Under ankeforhandlingen møtte A og ga forklaring. TrygVesta var representert ved sin prosessfullmektig. Lagmannsretten oppnevnte to medisinsk sakkyndige, overlege Ernst Georg Nessler, som gav forklaring for tingretten som privat engasjert sakkyndig, og professor Helge J. Nordal. Overlege Nessler overhørte deler av forhandlingene og supplerte sin skriftlige erklæring. Professor Nordal redegjorde for sin skriftlige erklæring ved telefonavhør. Det ble avhørt 7 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Etter begjæring fra A ble retten satt med to meddommere fra det alminnelige utvalg.

Ankende part, TrygVesta, har sammenfatningsvis anført:

Skadelidte har bevisbyrden for at det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom det aktuelle uhellet og hans nåværende plager og tap. Det påhviler skadelidte å sannsynliggjøre at de fire kumulative vilkårene som Høyesterett har oppstilt i Rt-1998-1565 (Anne Lene Lie- dommen) er oppfylt. Det vises også til Borgarting lagmannsretts oppsummering i dom i sak LB-2002-2251, Rt-2000-418 og Gulating lagmannsretts dom i den såkalte Eidesaken. Skadelidte må sannsynliggjøre at de konkrete skaderelaterte plagene har medført et økonomisk tap. Først når årsakssammenheng er sannsynliggjort - at de fire vilkårene er oppfylt - er det også sannsynliggjort at plagene har medført et tap.

Saken reiser en uvanlig tilleggsproblemstilling i relasjon til skade og tap, idet professor Nordal i sin erklæring viser til at skadelidtes symptombilde inneholder klare funksjonelle komponenter. Det betyr A bevisst eller ubevisst overdriver sine plager og/eller underdriver sin funksjonsevne når han blir testet. Det vises også til sluttrapporten fra Laboremus av 20. januar 2001, sluttrapporten fra Markedsinstituttet av 2. juni 2005 og overlege Nesslers erklæring av 5. mars 2004. Lagmannsretten må legge til grunn at As plager er mindre omfattende enn det han selv beskriver, noe som han ikke nødvendigvis gjør bevisst. Dette har generell betydning for bevisbedømmelsen i saken. Det vises dessuten til at de plager som A beskriver, normalt oppstår uten et forutgående traume og at slik smerteproblematikk uten objektive funn er å anse som folkesykdom nr 1. Når det gjelder retningslinjene for bevisbedømmelsen i en sak som nærværende, vises det til Rt-1999-1473 og Rt-1995-821 .

Selskapet bestrider ikke at de krefter som var involvert i ulykken, var tilstrekkelig til å påføre personskade, men dette er ikke ensbetydende med at slik skade faktisk ble påført. De tidsnære bevis viser at A på skadedato oppsøkte lege på grunn av ømhet muskulært i nakke og øvre del av rygg, og at det ved legens undersøkelse ble påvist god bevegelighet i nakke. Ved legeundersøkelsen 6 dager deretter, ble funnene ved den første undersøkelsen bekreftet. Det anføres at det ikke er dokumentert alvorlige symptomer fra nakke eller hode, og at det ikke er dokumentert akutte symptomer fra nedre del av rygg, knær, føtter eller andre deler av kroppen. Journalnotat noen måneder etter ulykken er ikke dokumentasjon for akuttplager. Det bestrides videre at vilkåret om brosymptomer er oppfylt. Det er flere steder i journalen omtalt nytilkomne forverrelser og nye symptomer. Vilkårene for faktisk årsakssammenheng er kumulative. Dersom ett av vilkårene ikke er oppfylt, trenger ikke retten å påvise noen konkret konkurrerende årsak, jf. Rt-2007-1370 . Bevisbedømmelsen med hensyn til hvilke akuttsymptomer som forelå og om symptomutviklingen er i samsvar med en skadebiologisk forklaringsmodell, eller om det er andre forhold enn de direkte skaderelaterte som har medvirket til symptomutviklingen, er rettens spesialfelt.

Det anføres at det ikke foreligger faktisk årsakssammenheng mellom det aktuelle uhellet og skadelidtes nåværende plager. Det tas forbehold med hensyn til de plager som var tilstede akutt, forutsatt at disse har vedvart. Subsidiært anføres at det foreligger andre, selvstendige virkende årsaker eller faktorer som har forårsaket det aller meste av skadelidtes nåværende plager, det vil si alle forverrelsene og alle nytilkomne symptomer. Det anføres videre at A har hatt, har og vil ha en restarbeidsevne som han plikter å utnytte. Mertapet som følge av at tapsbegrensningsplikten ikke er oppfylt, må skadelidte selv bære. Atter subsidiært anføres at trafikkulykken har en så liten rolle i årsaksrekken at det ikke er grunn til å knytte ansvar til den. Endelig anføres at kravet mot selskapet må avvises på grunn av adekvansbetraktninger. Årsakssammenhengen mellom den begrensede fysiske skaden det var tale om og de omfattende helseplager skadelidte har utviklet, og det pretenderte katastrofeutfallet fra arbeidslivet, er så fjern og avledet at man er utenfor det som er erstatningsrettslig vernet etter norsk rett.

For det tilfellet at det skal utmåles erstatning, er utgangspunktet at skadelidte økonomisk sett skal settes i den situasjonen han ville hatt dersom trafikkulykken tenkes borte. Skadelidte har en tapsbegrensingsplikt. Det vises videre til professor Nordals vurdering om at de samlede plagene ikke skal medføre særlig ervervsmessig uførhet. Når det gjelder inntektstapet, vises det til at tingretten feilaktig har lagt til grunn at A jobbet som sovende nattevakt ved X mottakssenter. Etter bevisførselen for lagmannsretten, må det legges til grunn at han hadde våken nattevakt. I forhold til jobben som støttekontakt, må det stilles spørsmål ved As forklaring om omfanget av dette arbeidet. Det må videre legges til grunn at regnskapene for Y Fastfood kun viser beskjedne inntekter. Når det gjelder As påståtte ansettelsesforhold i Cafe ---, vises det til blant annet forklaring fra selskapets utreder og bobestyrer for konkursboet til Cafe ---, om at de aktuelle dokumentene var forfalsket. Dette har betydning for As generelle troverdighet, også i forhold til det han har sagt til leger mv om sine helseplager.

Når det gjelder As forklaring om sitt ansettelsesforhold ved Cafe ---, der han legger all skyld for en eventuelle forfalskning på innehaveren av restauranten, må det stilles kontrollspørsmål om hvem som tjente på en forfalskning. Det erkjennes at A hadde praktisk mulighet for å ta annet lønnet arbeid, spesielt i friuken. Spørsmålet er om han ville tatt slikt arbeide, og om dette ville gitt ham inntekter. Dette har sammenheng med spørsmålet om restarbeidsevne; en ekstra høy arbeidsevne og arbeidsvilje uten ulykken skal gjenspeile seg en tilsvarende høy restarbeidsevne med ulykken. Til As anførsel om at han ville hatt en vesentlig økning i inntektene sammenlignet med det som hadde vært den historiske inntektssituasjonen, vises det til Rt-2003-338 om et skjerpet beviskrav.

Når et gjelder den konkrete utmålingen vises det til fremlagte beregninger. Disse illustrerer for øvrig den ytre ramme for hva erstatningen kan bli. Etter selskapets syn skal maksimalt bare en andel av dette eventuelt erstattes. Det er ikke grunnlag for å utmåle erstatning for merutgifter av betydning. Skatteulempen skal fastsettes etter en matematisk beregning, men det må tas hensyn til tapsbegrensningsplikten og innretningsplikten. Skatteulempen skal oppad begrenses til 25%. Pensjonstapet utgjør maksimalt kr 10-15.000 neddiskontert, men blir i realiteten « nullet ut ».

Ankende part har nedlagt slik påstand:

Ankemotparten, A, har sammenfatningvis anført:

Forsikringsselskapet har erkjent ansvar for ulykken, og det er ikke bestridt at trafikkulykken hadde skadepotensiale. Ulykken skjedde uten forvarsel. Da sammenstøtet skjedde, satt A med hodet dreid mot venstre. Påkjørende bil var en stor varebil og den var tungt lastet. Fartsgrensen på stedet var 60 km/t, og det ble ikke registrert bremsespor etter den påkjørende bil. As bil ble påført store materielle skader og den ble kondemnert. Det må legges til grunn at kollisjonen var kraftig, og således involverte betydelige krefter.

Spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og skadelidtes helseplager i dag. Ingen saker er mer individuelt forskjellige enn personskadesaker, og da ikke minst de såkalte nakkeslengsskadene. Forsikringsselskapet generaliserer og blander sammen faktiske forhold. Det er i den sammenheng verd å merke seg at selskapets prosessfullmektig ikke engang kommenterer de sakkyndiges vurderinger og konklusjon om at det i dette tilfellet foreligger faktisk, medisinsk årsakssammenheng.

Ved ulykken ble A påført en bløtdelsskade i nakken. Denne skaden kan ikke påvises ved objektive funn. Som påpekt av de sakkyndige, vil de fleste som utsettes for en slik skade, ikke få varige plager. Det er dog alminnelig kjent at et lite mindretall ender opp med varige helseplager som kan føre til at vedkommende faller ut av arbeidslivet. Det er således feil når det fra selskapets side hevdes at de helseplager A sliter med, og som har ført til at han er 100% ervervsmessig ufør, ikke er en adekvat følge av ulykken og den skade han da ble påført. Det er selvsagt slik at de få skadelidte som får livet ødelagt, har erstatningsrettslig vern.

Ved vurderingen av årsaksspørsmålet, må det tas utgangspunkt i betingelseslæren. Det må stilles spørsmål om hva som var As helsemessige situasjon før ulykken, noe som for øvrig ikke er kommentert fra selskapets side. Det må legges til grunn, slik de sakkyndige har gjort, at A aldri tidligere har vært syk. Da ulykken skjedde var han helt frisk og han levde et særdeles aktivt liv, både med hensyn til arbeid og fritid. Det må i den sammenheng ses hen til at A kom til Norge i 1996 og at han i løpet av kort tid deretter var i full jobb på X, hadde engasjement som støttekontakt og startet opp egen næringsvirksomhet. Det vises videre til at A kom til Norge for å skape en trygg tilværelse, også økonomisk, for seg og sin familie. Han var således villig til, og innstilt på, å jobbe mye for å få dette til.

Det foreligger ingen motstrid mellom det som skadelidte har sagt til legene og det som fremkommer av journaler mv. Det må dog tas høyde for at en legejournal ikke er ment å være bevis i ettertid. Det kan således være unøyaktigheter i en journal, som nedtegnes stikkordmessig. I As tilfelle kan også språkproblemer ha gjort seg gjeldende. Det kan forøvrig ikke utledes av Høyesteretts praksis at det skal ses bort fra skadelidtes forklaring.

Selskapets synspunkt er at A var syk, at han deretter ble frisk, så syk igjen av andre årsaker enn ulykken. Faktum er at A umiddelbart etter ulykken utviklet store helseplager og han ble sykemeldt i to uker. Han hadde blant annet store nakkesmerter, noe han formidlet til overlege Nessler lenge før søksmålet ble innledet. Det er ikke slik at det skjedde en negativ utvikling av As helseplager lenge etter ulykken. Han har hatt kontinuerlige plager, med gode og dårlige perioder. Hans hovedproblem i dag er intense hode- og nakkesmerter. Det kan i denne saken ikke være tvil om at vilkåret om akutt- og brosymptomer er oppfylt, slik også de medisinsk sakkyndige har kommet til. Det er kun ulykken som kan ha forårsaket As helseplager. Det foreligger ikke opplysninger om alternative skadeårsaker, og skadelidte har oppfylt sin bevisbyrde. Nå det forholder seg slik, må bevisbyrden på dette punkt pålegges ansvarlig skadevolder.

A er av trygdemyndighetene vurdert som 100% ervervsufør og han er på dette grunnlag innvilget full uførepensjon. Denne er tidsbegrenset til 2011, men det må legges til grunn at han har kroniske plager som gjør at han er varig ute av stand til å arbeide. Han har gjennomført attføring, og konklusjonen er at han ikke har restarbeidsevne som kan utnyttes. Det må i tilfellet være selskapet som må sannsynliggjøre det motsatte. Professor Nordal har ikke kompetanse til å vurdere ervervsmessig invaliditet.

Ved utmålingen av inntektstapet, må det legges til grunn at skadelidte før ulykken jobbet tilnærmet døgnet rundt. I tillegg til jobben ved X hadde han avtale om arbeid ved Cafe ---. Det sentrale er imidlertid at han ville hatt inntekter i tillegg til lønnen fra X, som på skadetidspunktet var ca kr 300.000 pr år. Beregningen av lidt og fremtidig inntektstap er basert på en inntekt uten skaden med kr 425.000 for 2001, og en økning på kr 20.000 for de påfølgende år. Fremtidstapet, fra 2009, er basert på en årlig inntekt på kr 600.000. Når det gjelder påførte og fremtidige utgifter, vises det til tingrettens dom, korrigert for en åpenbar regnefeil hva angår fremtidige merutgifter. Det skal gjøres påslag for skatteulempen for de fremtidige erstatningspostene med 25%.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

« I hovedanken:

I avledet anke:

Lagmannsretten bemerker:

Som nevnt innledningsvis har selskapet erkjent ansvar for bilulykken, og det er foretatt utbetaling av menerstatning i gruppe 1 (medisinsk invaliditet på 15-22%). Utbetalingen av menerstatningen, som det er enighet om utgjør fullt oppgjør for denne erstatningsposten, er basert på overlege Nesslers spesialisterklæring av 11. mars 2004. Selskapets ansvarserkjennelse innebærer aksept for at A var utsatt for en trafikkulykke som hadde skadeevne (adekvat traume), og at han som følge av ulykken ble påført en bløtdelsskade i nakken, en såkalt nakkeslengsskade. Selskapet anfører at A kun ble påført en begrenset fysisk skade som ikke står i årsaksmessig sammenheng med hans nåværende omfattende helseplager, herunder at det etter ulykken har skjedd en vesentlig forverring av hans plager og at symptomutviklingen har vært atypisk. Hovedsynspunktet er således at det ikke foreligger faktisk eller rettslig årsakssammenheng mellom bilulykken og As nåværende helseplager og ervervsuførhet.

De to rettsoppnevnte sakkyndige, overlege Ernst Georg Nessler og professor Helge J. Nordal, som begge har betydelig kompetanse om og erfaring med denne skadetypen, har konkludert med at trafikkulykken er den helt dominerende årsak til As helseplager i dag, og at plagene ikke kan tilskrives en annen alternativ årsak. Deres vurderinger er basert på allment aksepterte vilkår for å legge til grunn at en skade er forårsaket ved nakkesleng ved medisinsk diagnose. Disse retningslinjene er fastsatt av den tverrfaglige internasjonale arbeidsgruppen Quebec Task Force i 1995. Det vises i den forbindelse til den generelle redegjørelsen fra professor Helge J. Nordal i Rt-1998-1565 , den såkalte Anne Lene Lie- dommen. I denne dommen er det med henvisning til Quebec Task Force 1995 lagt til grunn at fire vilkår må være oppfylt for at det skal foreligge faktisk medisinsk årsakssammenheng.

For det første må det ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev (adekvat traume). For det andre må det foreligge akutte symptomer fra nakke eller hode innen 2-3 døgn. For det tredje må det foreligge « brosymptomer » frem til en kronisk senfase ett år eller mer etter ulykken. Til sist må sykdomsbildet være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng, og sykdomsbildet må ikke ha en mer sannsynlig forklaring i annen tilstand skadelidte lider av. Disse kriteriene er fulgt opp i etterfølgende rettspraksis og lagmannsretten legger disse til grunn ved avgjørelsen i nærværende sak.

Ved vurderingen av om det foreligger årsakssammenheng står de medisinsk sakkyndiges vurderinger sentralt. Hvorvidt de fire kumulative vilkår er oppfylt beror dog på en vurdering av bevisene i saken. Det vises i den sammenheng til Høyesteretts uttalelser i Anne Lene Lie- dommen om vurderingen av bevisene i denne type saker, gjengitt i tingrettens dom, som det vises til. Lagmannsretten legger disse retningslinjene til grunn ved bevisvurderingen.

I nærværende sak har begge de sakkyndige hatt til disposisjon de medisinske opplysninger i saken og de har foretatt undersøkelser av A. Det er videre ingen grunn til å tvile på at de medisinsk sakkyndige har fulgt de retningslinjer for diagnostisering som det er internasjonal enighet om, og som er lagt til grunn i rettspraksis, jf. det foranstående.

Selskapets hovedanførsel om manglende faktisk årsakssammenheng er særlig begrunnet med at de sakkyndige feilaktig har konkludert med at vilkåret om brosymptomer er oppfylt i dette tilfellet. Det er i den sammenheng vist til at retten ikke er bundet av de sakkyndiges vurderinger og at bevisbedømmelsen med hensyn til hvilke akuttsymptomer og om symptomutviklingen er forenlig med den såkalte biologiske forklaringsmodell, tilligger domstolen. Dette er et korrekt utgangspunkt, jf. det foranstående. Selskapets synspunkt er ikke begrunnet i bevisførsel fra andre medisinsk kyndiges vurderinger av årsaksspørsmålet. Argumentasjonen er basert på ankende parts forståelse av vilkårene for faktisk medisinsk årsakssammenheng og tolkning av nedtegnelser i skadelidtes legejournaler mv. Lagmannsretten finner ikke at selskapets anførsler i så måte er tilstrekkelige til å fravike de medisinsk sakkyndiges vurderinger, slik saksforholdet her ligger an.

Foranlediget av slik saken ellers har vært prosedert fra selskapets side, finner lagmannsretten grunn til å bemerke følgende:

Før det ble tatt ut stevning i saken, synes partene først og fremst å ha vært uenige om erstatningsutmålingen, og da særlig hvilke forutsetninger som skulle legges til grunn for beregning av inntektstapet. Det kan synes som at selskapet først etter saksanlegget har påberopt manglende faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom bilulykken og skadelidtes nåværende helseplager. Det er ukjent for lagmannsretten om disse anførslene hadde grunnlag i nye medisinske opplysninger. Noe slikt materiale er uansett ikke fremlagt i saken.

Under saksforberedelsen for tingretten ble det videre anført at skadelidte hadde gitt bevisst feilaktige opplysninger av betydning for erstatningsoppgjøret, herunder at han hadde fremlagt forfalskede dokumenter vedrørende arbeidsforhold og inntekt. Det ble i den sammenheng anført at nevnte forhold måtte innebære at retten ikke kunne bygge på skadelidtes opplysninger til leger og andre. Anførslene om forfalskning er opprettholdt for lagmannsretten, og bevisførselen fra selskapets side har i stor grad vært konsentrert om dette tema. Selskapets synspunkt innebærer at retten skal legge til grunn et faktum som vil være sterkt belastende for skadelidte, og der det sannsynligvis gjelder et skjerpet beviskrav.

Lagmannsretten er ikke uenig i at dersom det er bevismessig dekning for at en skadelidt har forfalsket dokumenter som påberopes som dokumentasjon for erstatningskravet, vil dette kunne få betydning for rettens bevisbedømmelse av andre sider av saken. I dette tilfellet anføres at skadelidte har en generell svekket troverdighet, også i forhold til det han har opplyst om sine helseplager til leger og andre. En slik argumentasjon fra en profesjonell aktør må forventes forsøkt underbygget med konkrete bevis, noe som ikke har vært gjort i denne saken. Selskapets synspunkt om skadelidtes svekkede troverdighet i forhold til det han gjennom en periode på 7 år har formidlet om sine helseplager til blant annet leger, herunder de sakkyndige, er etter lagmannsrettens vurdering uten forankring i sakens beviseligheter. Lagmannsretten har ikke holdepunkter for annet enn at As helseplager er reelle og at dette er lagt til grunn av de leger som A har hatt kontakt med etter ulykken, herunder de to rettsoppnevnte sakkyndige.

Lagmannsretten går etter dette over til spørsmålet om As helseplager, helt eller delvis, skyldes bilulykken, og hvis dette besvares bekreftende, om årsakssammenhengen er adekvat. Saken reiser i så fall også spørsmål om beregning av As økonomiske tap.

De helseproblemer A har, er blant annet beskrevet i professor Nordals erklæring. Oppsummeringsvis er han plaget med daglige smerter i hele kroppen, men særlig i nakken og hodet, og utstrålingssmerter særlig til venstre side. Han sliter også med kognitive problemer som redusert hukommelse. Professor Nordal har vurdert skadelidtes sykdomsbilde tilsvarende en medisinsk invaliditet på ca 20% i henhold til Sosialdepartementets tabell fra 1997. Han har da tatt med skadelidtes opplevelse av økt trettbarhet og annet som ofte følger med kroniske smerter.

De sakkyndige for lagmannsretten har som nevnt konkludert med at det foreligger faktisk medisinsk årsakssammenheng mellom bilulykken i 2001 og As helseplager. Fra professor Nordals erklæring hitsettes følgende:

Professor Nordal har i sin forklaring for lagmannsretten fremholdt at omfattende radiologiske undersøkelser av A viser at det ikke er tegn på skade av virvelsøylen, og den kliniske undersøkelsen gir ikke holdepunkter for skade av hjerne, ryggmarg eller nerverøtter. De plager A sliter med, som ikke er spesifikke for besvær etter traume, er utbredt i befolkningen. Når det gjelder spørsmålet om akutt- og brosymptomer, har Nordal pekt på at A oppsøkte lege på ulykkesdagen og at journalnotatet fra legevaktlegen gir en grei beskrivelse av følgene av ulykken, og at en eventuell undersøkelse av A påfølgende dag mest sannsynlig ville ha vist en redusert bevegelighet i nakken. Nordal har videre forklart at journalnotatet av 13. august 2001 og senere legekonsultasjoner, underbygger at A har hatt kontinuerlige plager etter ulykken, og at vilkåret om brosymptomer er oppfylt. Overlege Nessler er også er av den oppfatning at vilkårene om akutt- og brosymptomer er oppfylt i dette tilfellet, og lagmannsretten legger dette til grunn for den videre vurdering.

Begge de sakkyndige har vist til at symptomutviklingen hos A er uvanlig, sett i forhold til det som i journalen er angitt som akuttsymptomer. De sakkyndige har således sammenfallende oppfatning av at As nåværende plager ikke står i forhold til akuttsymptomene, i den forstand at en såkalt skadebiologisk forklaringsmodell tilsier at symptomer vanligvis vil avta fremfor å forsterkes, eventuelt at symptomene reduseres for så å stabilisere seg på et nivå. Dette innebærer videre at symptomer som kommer til, eller forsterkes etter tre døgn, har en « løsere » årsaksmessig sammenheng med ulykken.

Professor Nordal har i sin erklæring vist til forhold som i As tilfelle kan forklare at plagene har forverret seg og vedvart. Han har i sin forklaring for lagmannsretten utdypet dette ved å vise til at et psykisk reaksjonsmønster hos skadelidte kan være et forhold av betydning, herunder at tidligere utredning og behandling kan ha gitt ham en uttrygghet med henblikk på varig alvorlig skade, eventuelt en skadelig effekt av behandlingstiltak, som kan ha bidradd uheldig til hans reduserte funksjonsnivå. Overlege Nessler har sluttet seg til dette. Han har også vist til at behandling i form av stiv nakkekrage, som ikke anbefales, kan ha bidratt til As smerteproblematikk. De forhold som her er nevnt, kan bidra til å forklare det totale skadebildet, men representerer ikke selvstendige årsaksfaktorer i forhold til bilulykken.

Lagmannsrette forstår de sakkyndige slik at As sykdomsbilde er forenlig med det man vet om skader og varig plager påført ved nakkesleng. Begge de sakkyndige har dog fremholdt at A har smerter som hemmer ham, men at hans gode fysikk ellers burde tilsi en moderat redusert ervervsevne. Lagmannsretten kommer tilbake til dette nedenfor. Professor Nordal har i sin forklaring fastholdt at bilulykken er den dominerende årsak til As plager og at det ikke er noen annen alternativ årsak som er mer sannsynlig. Etter det lagmannsretten forstår, er overlege Nessler av samme oppfatning. Professor Nordal vurderte det videre slik at A sannsynligvis ikke ville hatt smerteplager dersom ulykken tenkes bort, og at han under enhver omstendighet ville hatt vesentlig mindre plager. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er holdepunkter for at A, dersom ulykken tenkes bort, helt eller delvis, ville ha falt ut av arbeidslivet. Begge de sakkyndige har lagt til grunn at A var frisk og i god fysisk form før ulykken, og at han ikke tidligere har hatt helseplager tilsvarende det han nå sliter med. Lagmannsretten legger dette til grunn, noe som ikke er bestridt av selskapet. Det er forøvrig heller ikke bestridt, som allerede nevnt, at trafikkulykken hadde nødvendig skadeevne, jf. det foranstående.

Basert på det sakkyndiges vurderinger, legger lagmannsretten til grunn at trafikkulykken var en nødvendig betingelse for As senere helseproblemer, og at det ikke foreligger andre årsaksfaktorer, i forhold til ulykken, som fremstår som et såpass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den. Lagmannsretten finner det videre sannsynliggjort at den skade som foreligger, ikke ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling. Det er således ikke holdepunkter for selskapets subsidiære anførsel om at det foreligger andre selvstendige virkende årsaker som har forårsaket det aller meste av As nåværende plager. Det bemerkes i den sammenheng at selskapet ikke har gjort noen forsøk på å sannsynliggjøre hvilke årsaksfaktor(er) som eventuelt skal anses som selvstendig virkende årsak i tillegg til bilulykken.

Som nevnt innledningsvis, er A innvilget 100% tidsbegrenset uførepensjon for en periode på 4 år ved vedtak av 29. mars 2006. Trygdemyndighetens standpunkt er begrunnet med at hele hans ervervsmessige uførhet skyldes plager forårsaket av trafikkulykken. Denne vurderingen kan ikke ubetinget legges til grunn i erstatningssaken, jf. Rt-1999-1473 . De medisinsk sakkyndige har som nevnt pekt på at As helseplager isolert sett burde tilsi at han har en restarbeidsevne i behold. Professor Nordal har vurdert den ervervsmessige uførhet til vesentlig mindre enn 50%.

For den nærmere vurdering tar lagmannsretten utgangspunkt i at begrepet ervervsuførhet ikke hviler på det samme sikre medisinske grunnlag som invaliditetsvurderingen, og at det er nødvendig å trekke inn i bedømmelsen forhold som arbeidssituasjonen, den undersøktes utdannelse og yrkeserfaring mv. Det vises også her til Rt-1999-1473 . Trygdens vurdering er blant annet basert på overlege Nesslers erklæring av 2. november 2005 til Sandnes trygdekontor og forholdsvis omfattende behandlings- og attføringstiltak. I erklæringen fra overlege Nessler pekes det blant annet på at A har en god utdannelse fra sitt hjemland, og at legen har vanskelig for å forstå at han ikke skal kunne komme i noen som helst form for arbeid. Det vises videre til at det meste av behandling og attføringstiltak er forsøkt. Overlege Nessler konkluderte med at A fremstod som 100% ervervsufør, og foreslo at hans uførhet vurderes på nytt om 2-4 år. Det avgjørende for lagmannsretten er at A var i fullt arbeid før ulykken, og han har siden vært sykemeldt eller uføretrygdet. Det foreligger ikke andre alternative årsaker til uførheten enn trafikkulykken i 2001. Lagmannsretten mener som nevnt at det ikke er grunn til å betvile at As subjektivt opplevde plager er reelle, og at disse rent faktisk har satt ham helt ut av arbeidslivet. Det er heller ikke grunn til å tro at det mer enn 7 år etter ulykken er realistiske utsikter til vesentlig bedring av helsetilstanden. Lagmannsretten finner det følgelig mest sannsynlig at bilulykken har forårsaket As helseplager, og slik at hele sykdomsbildet står i erstatningsbetingende årsakssammenheng med ulykken.

Spørsmålet blir dernest hvorvidt skaden er påregnelig, eller om skadefølgen.e er for fjerne eller avledede, slik at selskapets ansvar helt eller delvis må begrenses. Lagmannsretten tar utgangspunkt i at det ikke er tvilsomt at trafikkulykker av den karakter saken her gjelder kan medføre betydelig og varig skade på personer. Etter bevisførselen legges til grunn at farten i kollisjonsøyeblikket var høy og vesentlig over den nedre grense for når varig personskade kan inntre. Ved medisinske undersøkelser av A er det ikke funnet spesifikke, objektivt konstaterbare skader i nakken. De sakkyndige har begge vist til at det er uvanlig at en slik skade på bløtdelsvevet i nakken som oppstod umiddelbart etter påkjørselen, fører til varig helseskade. De fleste blir bra, men det er alminnelig kjent at et lite mindretall utvikler kroniske plager. I As tilfelle opptrådte helseplagene umiddelbart etter trafikkuhellet og han har deretter hatt kontinuerlige og sterke plager. Det er ikke påvist noen spesielle etterfølgende omstendigheter som gir grunn til å tro har ført til en plutselig forverring i tilstanden. I den grad det er tale om en forverring, legges til grunn at denne har skjedd gradvis over tid og må anses som en naturlig følge av langvarig smertepåvirkning. Selv om skadeforløpet ikke er vanlig ved en såkalt nakkeslengsskade uten objektive funn, kan lagmannsretten ikke se at det ligger utenfor det påregnelige at et slikt traume i noen tilfeller leder til kroniske plager med arbeidsuførhet. Lagmannsretten konkluderer etter dette med at As varige helseplager og ervervsuførhet er påregnelige følger av bilulykken som selskapet svarer for.

Lagmannsretten går etter dette over til erstatningsutmålingen.

Lagmannsretten behandler først inntektstapet. Partene er enige om at skjæringstidspunktet for lidt og fremtidig tap skal settes til 1. januar 2009.

Partene er uenige om forutsetningene for beregningen av inntektstapet, herunder hvilke inntekter som bør legges til grunn uten skaden. Lagmannsretten tar utgangspunkt i at A var i et stabilt arbeidsforhold i full stilling, og at han etter ulykken er varig ute av stand til å utføre lønnet arbeid. Fra selskapets side er det anført at A har en restarbeidsevne som han burde ha benyttet, og bør benytte, til å skaffe seg en viss inntekt. Det er i den forbindelse fremlagt beregninger der det er lagt inn en inntekt med skaden tilsvarende Folketrygdens grunnbeløp. Til dette bemerkes at selv om det legges til grunn at A har en viss restarbeidsevne, er det høyst uvisst hvorvidt denne kunne og kan utnyttes. I tiden etter ulykken har han vært helt uten arbeidsinntekt, og lagmannsretten kan ikke se, slik denne saken ligger an, at det er grunnlag for å mene at han burde ha skaffet seg eller bør skaffe seg slik inntekt.

A har på sin side anført at utmålingen må baseres på at han ville hatt arbeid i tillegg til fulltidsstillingen som nattevakt på X. Det er vist til at han arbeidet som støttekontakt, startet egen virksomhet og at han var ansatt som barmann/vaktmester på restauranten Cafe ---. Stillingen som nattevakt innebar at han hadde fri annenhver uke. Tingretten har feilaktig lagt til grunn at han arbeidet som sovende nattevakt. Det er opplyst, og lagmannsretten legger til grunn, at han arbeidet som våken nattevakt, og at han i løpet av vakten utførte forholdsvis mange arbeidsoppgaver. Turnusordningen innebar uansett at A hadde mulighet til å jobbe ekstra i friukene, noe han faktisk også gjorde, blant annet som støttekontakt. Han startet også egen næringsvirksomhet, som dog ikke ga noen inntjening. Bedriften ble derfor solgt etter kort tid. Lagmannsretten legger videre til grunn at A i en periode utførte arbeid for restauranten Cafe ---, og at hans lønnskrav er dekket av lønnsgarantifondet. Lagmannsretten ser for øvrig ikke grunn til å gå nærmere inn på dette forholdet. Det videre vurdering baseres på at A før skaden hadde mulighet til å skaffe seg ekstrainntekter og at han har hatt inntekter i tillegg til lønnen som nattevakt.

Når det gelder As inntektsforhold, vises det til at han i 1998 hadde en lønnsinntekt på kr 230.000. Lagmannsretten legger til grunn at A ikke hadde ekstrainntekter dette året. I 1999 er inntekten oppgitt til kr 357.303, hvorav ca kr 50 - 60.000 antas å referere seg til engasjementet som støttekontakt. I 2000 hadde han en lønnsinntekt på kr 292.686, som samsvarer med opplysninger fra arbeidsgiver om avlønningen i 100% stilling som nattevakt, inklusive natt- og helgetillegg. Han hadde også andre inntekter dette året, oppgitt i selvangivelsen post 3.1.8, på kr 233.531. Dette er ikke inntekt som skriver seg fra arbeidsforhold. Lagmannsretten antar at beløpet referer seg til oppgjør etter salg av Y Fastfood. I 2001 er lønnsinntekten oppgitt til kr 276.627, som er noe lavere enn hva han ville ha mottatt fra X. Differansen på ca. kr 35.000 antas å skyldes beregning av sykepenger i forhold til tillegg for helg- og natttillegg.

Etter bevisførselen finner lagmannsretten det overveiende sannsynlig at A ville ha fortsatt i stillingen som fast ansatt nattevakt ved X i en rekke år fremover. Lagmannsretten legger videre til grunn at A sannsynligvis ville hatt en viss tilleggsinntekt. Vurderingen på dette punkt må nødvendigvis bli utpreget skjønnsmessig. Det pekes i den forbindelse på at det ikke foreligger opplysninger om et konkret arbeidsforhold, eller forventet inntekt utover ansettelsesforholdet på X. Vurderingen må baseres på de historiske inntektsopplysningene, som for så vidt er begrenset til 4 år. Av sakens dokumenter fremkommer lite om As arbeids- og inntektsforhold før han kom til Norge, ut over at det i asylsøknaden er oppgitt at han var selvstendig næringsdrivende i klesbransjen og at han arbeidet hjemmefra. Det foreligger ingen opplysninger om at han arbeidsmessig har kunnet nyttiggjøre seg sin utdannelse. Det er heller ikke anført at erstatningsberegningen bør baseres på en slik alternativ yrkeskarriere.

Lagmannsretten tviler for så vidt ikke på at A var opptatt av å skaffe seg et solid økonomisk fundament for seg og sin familie, og at han faktisk også benyttet den mulighet skiftordningen innebar til å skaffe seg ekstrainntekter. Lagmannsretten legger videre til grunn at arbeidsmarkedet etterspør personer som kan jobbe skift, eksempelvis innen servicenæringen. Det legges til grunn at han ville skaffet seg en ekstrajobb. I vurderingen må det imidlertid ses hen til at hans mulighet for å arbeide ekstra ville variere over tid, avhengig av hans livssituasjon i tiden frem til pensjonsalder. Utmålingen må således baseres på et gjennomsnitt for en lang tidsperiode, og da hensyntatt at arbeidsinnsatsen ville variere.

Lagmannsretten finner ikke bevismessig forankring for at A uten skaden ville hatt en inntekt i størrelsesorden kr 450.000 i skadeåret, stigende til kr 600.000 i 2009, som er lagt til grunn for påstanden i den avledede anke.

Det legges til grunn at A ville hatt en jevn lønnsøkning i stillingen som nattevakt, og lagmannsretten tar utgangspunkt i at han i 2001 ville hatt inntekt i den faste stillingen på kr 310.000. Advokat Ueland har fremlagt beregninger basert på nevnte forutsetning. Lidt inntektstap til og med 2008 er beregnet til kr 607.150, eksklusive renter. Ved beregning av fremtidstapetet er det lagt til grunn et årlig nettotap på kr 66.220, som gir et neddiskontert tap på i underkant kroner 1 mill. Selskapet har på sin side fremlagt beregninger basert på en inntekt i 2002 på kr 350.000, stigende med kr 10.000 hvert påfølgende år. Beregningen av fremtidstapet er således basert på en førinntekt stor kr 420.000. Lidt inntektstap er beregnet til kr 409. 844, og fremtidstapet til rett i underkant av kr 600.000. I disse beregningene er det lagt inn reiseutgifter uten skaden i størrelsesorden kr 40.000, som etter lagmannsretten vurdering ikke er sannsynliggjort.

Tingretten har ved beregningen av inntektstapet tatt utgangspunkt i at A ville arbeidet i full stilling på X og at han ville hatt ekstrainntekter tilsvarende ca 30% av lønnen i den faste stillingen. Tingretten har følgelig lagt til grunn at A i 2001 ville hatt en inntekt uten skaden på kr 420.000, stigende med kr 10.000 pr år, slik at han i 2009 ville hatt en inntekt på kr 480.000, det vil si ca. kr 100.000 over antatt inntekt i den faste stillingen. Tingretten har skjønnsmessig kommet til at fremtidstapet, neddiskontert, utgjør kr 1.500.000.

Lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A i 2009 ville ha hatt en inntekt uten skaden i størrelsesorden som nevnt. Det vises til det foranstående, herunder de historiske inntektsopplysningene. Det tilføyes at det kan synes som om tingretten har lagt til grunn for vurderingen av antatt førinntekt at A har hatt forholdsvis betydelig inntekt fra næringsvirksomhet, noe som det etter lagmannsrettens vurdering ikke er grunnlag for. Lagmannsretten legger til grunn at erstatningen for tap i fremtidig inntekt utgjør kr 1.200.000. Av dette beløpet skal det gis påslag for skatteulempen. Høyesterett har i flere dommer lagt til grunn en skatteulempe på 25%. I dommen inntatt i Rt-1997-833 uttaler Høyesterett, under henvisning til Rt-1996-958 at et påslag på 25% for skatteulempen bør legges til grunn med mindre det er konkrete holdepunkter for å fravike den. Slike konkrete holdepunkter har man ikke i nærværende sak. Riktignok har A noe gjeld, hovedsakelig boliggjeld, og som i 2006 utgjorde i overkant av kr 400.000. Per i dag er gjelden sannsynligvis ytterlige nedbetalt. Lagmannsretten finner ikke at det i dette tilfellet er grunnlag for å beregne skatteulempen basert på eksempelvis at gjelden helt eller delvis nedbetales. Tilsvarende gjør seg gjeldende i forhold til fremtidige merutgifter, jf. nedenfor. I erstatningen for fremtidig inntektstap gjøres det påslag for skatteulempen med kr 300.000, slik at erstatningen totalt sett utgjør kr 1.500.000. Lagmannsretten legger ellers til grunn at det er utbetalt à kontobeløp, uspesifisert, på til sammen kr 145.000. Av dette utgjør kr 50.000 slik lagmannsretten forstår forskudd på advokatutgifter. Beløpet som kommer til fradrag i erstatningen for fremtidig inntektstap utgjør således kr 95.000. Erstatningen under denne posten, inklusive skatteulempe, etter dette utgjør kr 1.405.000.

Lagmannsretten legger videre til grunn at A påføres tap i form av tap av pensjonspoeng. I mangel av andre holdepunkter fastsettes erstatningen på dette punkt skjønnsmessig til kr 99.000, som for øvrig er i samsvar med tingrettens dom.

Når det gjelder påført inntektstap, legger lagmannsretten til grunn at A i skadeåret ville hatt en inntekt uten skaden på kr 310.000. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at han ville hatt inntekt utover dette. Det vises for så vidt til det foranstående og det faktum at ulykken skjedde forholdsvis sent på året. Bruttotapet for dette året settes til kr.35.000, avrundet, jf advokat Uelands beregninger. Lagmannsretten legger til grunn at A i de påfølgende år ville hatt ekstrainntekter, men ikke i den størrelsesorden tingretten har lagt til grunn. Det vises for øvrig til det som allerede er sagt om vurderingen på dette punkt. Etter en skjønnsmessig helhetsvurdering fastsettes bruttotapet i 2002 til kr 40.000. For 2003, da As trygdeytelser utgjorde kr 230.000, finner lagmannsretten at tapet skjønnsmessig utgjør kr. kr 75.000, og at han for hvert av de påfølgende år er påført et gjennomsnittlig bruttotap på kr 120.000. Dette gir et samlet inntektstap på kr 750.000.

Det skal beregnes renter for hvert tapsår, fra 1. juli i det enkelte år og frem til oppgjør finner sted. Selskapet har foretatt utbetaling av à kontobeløp for påført inntektstap som skal komme til fradrag i denne erstatningsposten. Det er foretatt utbetalinger i januar og mars 2002 med henholdsvis kr 15.000 og kr 10.000, kr 25.000 i januar 2003, kr 64.000 i juni 2003 og kr 38.500 i desember 2003, totalt kr 152.000. Lagmannsretten legger til grunn at det skal gjøres fradrag med kr 25.000 i tapet for 2002, at tapet i 2003 er fullt oppgjort med à kontoutbetalingene, og at overskuddet på kr 27.500 kommer til fradrag i tapet for 2004. Dette innebærer at kr 92.500 skal tillegges rente fra 1. juli 2004 og at det for hvert av de påfølgende tapsår skal beregnes rente fra midten av de respektive år frem til betaling skjer. Dette uttrykkes i domsslutningen.

Når det gjelder krav om erstatning for påførte og fremtidige utgifter, tar lagmannsretten utgangspunkt i at det kun er rimelige og nødvendige utgifter som kan kreves erstattet, jf. skadeserstatningsloven § 3-1. De sakkyndige har konkludert med at A ikke har behov for spesiell behandling eller hjelpetiltak, og dette legger lagmannsretten til grunn. I den avledede anken er det nedlagt påstand om dekning av påførte merutgifter med kr 129.000. Av dette beløpet referer kr 79.000 seg til advokatutgifter. Selskapet har utbetalt et à kontobeløp på kr 50.000 til dekning av utgifter til advokat. Tingretten har tilkjent kr 50.000 i erstatning for denne posten. Kravet er redusert under henvisning til at det samlede krav, kr 129.000, er for høyt. Tingretten har dog fremhevet at saken har trukket i langdrag, og « at det synes som at forsikringsselskapene som har vært involvert har vært lite interessert i å bidra til en påskyndelse eller forenkling av den utenrettslige prosessen ». Lagmannsretten for sin del legger til grunn at saken har vært mer arbeidskrevende enn sammenlignbare saker, og at samlet advokathonorar før saksanlegg etter omstendighetene gjenspeiler nødvendig arbeid med saken. Selskapet har for øvrig ikke gjort noe forsøk på å sannsynliggjøre at advokatsalæret ikke står i forhold til det arbeid som er nedlagt i saken og som må anses nødvendig for ivaretagelse av klientens interesser. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det er grunnlag for å redusere kravet, slik som anført av selskapet. Kravet tas således til følge. Det legges til grunn at kravsbeløpet inkluderer merverdiavgift.

Lagmannsretten legger videre til grunn at A har hatt visse utgifter til medisiner, behandling mv, som kreves dekket med kr 50.000. Lagmannsretten tar kravet til følge, og finner å kunne tiltre tingrettens begrunnelse på dette punkt.

Lagmannsretten legger til grunn at A også i fremtiden vil ha behov for visse medisiner som ikke fullt ut dekkes av offentlige refusjonsordninger. Det legges videre til grunn at han vil ha behov for å kjøpe tjenester for utførelse av oppgaver i hjemmet, eksempelvis vedlikehold av boligen, som han uten skaden ville ha utført selv. Det må dog blant annet tas i betraktning at erstatningen for inntektstap er basert at A uten skaden ville ha arbeidet i mer enn full stilling, og at det således må forutsettes at han også uten skaden ville måtte betale for visse tjenester. Det vises videre til at A også av andre grunner, eksempelvis på grunn av alder, ville måtte påregne å kjøpe tjenester uavhengig av skaden. Det vises videre til at erstatningen på dette punkt må vurderes i et langt tidsperspektiv, frem til statistisk forventet levealder, og at det også her er snakk om å skjønne over et snittbeløp, der utgiftene må antas å variere. Saksforholdet gir heller ikke grunnlag for å konkludere med at A ikke kan utføre visse oppgaver selv. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at A vil bli påført et fremtidig utgiftstap i størrelsesorden kr 450.000, som er påstanden i den avledede anken. Etter en skjønnsmessig helhetvurdering fastsettes erstatningen for fremtidige merutgifter som følge av skaden til kr 150.000, inklusive skatteulempe.

Etter tvisteloven § 20-2 annet ledd annet punktum skal avgjørelsen av sakskostnader være felles for alle krav. Dette gjelder også når en avgjørelse er anket av begge parter, uansett om ankene er selvstendige eller avledede. A har fått medhold i en erstatningspost i den avledede anken. For øvrig er lagmannsretten for noen erstatningsposter kommet til samme resultat som tingretten. Det er foretatt korreksjon hva angår påført inntektstapet. Selskapet har i anken lagt ned påstand om frifinnelse. Påstanden ble korrigert under ankeforhandlingen, jf. det foranstående. Saken har i det alt vesentlige vært konsentrert om problemstillinger der selskapet ikke har fått medhold. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til er saken i det vesentlige vunnet av A. Han har således krav på full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten finner ikke grunn til å anvende lempningsbestemmelsen i § 20-2.

Advokat Ueland har fremlagt omkostningsoppgave på kr 161.280, eksklusive merverdiavgift, som i sin helhet er advokathonorar. Motparten har ikke fremkommet med innsigelser til omkostningsoppgaven. Erstatningskravet antas å gjenspeile nødvendig arbeid med saken. Kravet kr 201.600 inklusiv merverdiavgift, legges til grunn for dommen. Lagmannsretten ser ingen grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Vi bistår klienter over hele landet.