Dom: Hjerteinfarkt etter løft

En mann som var administrerende direktør i firmaet pådro seg et hjerneinfarkt i forbindelse med at han var med på å flytte et institusjonskjøkken (storkjøkken) for arbeidsgiveren. Forsikringsselskapet mente at skaden ikke var en yrkesskade, og avslo mannens krav på erstatning. Lagmannsretten var ikke enig i selskapets standpunkt og ga mannen medhold i kravet om yrkesskadeerstatning.

Hos Personskadeadvokater.no jobber vi mye mer krav om yrkesskadeerstatning etter arbeidsulykker. Les mer om hvilke rettigheter og krav du kan stille som personskadet, og ta kontakt med oss om du har spørsmål.

Les også våre artikler:

• Yrkesskadeerstatning - kort innføring
• Yrkeserstatning: Erstatningspostene
• Gangen i en yrkesskadesak
• Yrkesskade

* * * * *

Saken gjelder krav om dekning i henhold til yrkesskadeforsikring, og eventuell utmåling av de deler av erstatningen som partene er uenige om. Hovedspørsmålet i saken er om det foreligger yrkesskade, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Det er også anført at skaden er dekningsberettiget etter § 11 første ledd bokstav c.

A, født *.*.1962, pådro seg i januar 2003 et hjerneinfarkt i forbindelse med at han var med på å flytte et institusjonskjøkken (storkjøkken) for arbeidsgiveren X Holding AS, der han var administrerende direktør. Selskapet hadde kjøpt storkjøkkenet av Norges Røde Kors. Om ettermiddagen fredag 3. januar 2003 hadde A fått beskjed av en representant for selgeren om at kjøkkenet måtte fjernes fra deres lokaler på Haraldvangen i Hurdal innen påfølgende mandag, fordi snekkere da skulle påbegynne ombygningsarbeider der. Det viste seg at de arbeidstakerne som hadde ansvaret for å utføre jobben for X Holding AS, ikke hadde anledning til å gjøre dette i løpet av helgen. A besluttet derfor å gjennomføre det aktuelle oppdraget sammen med en annen kollega, som hadde mulighet til å bistå ham.

Lørdag 4. januar 2003 kjørte A og kollegaen til Haraldvangen, som ligger cirka fem mil nord for Gardermoen, og tok fatt på arbeidet. De hadde med seg en kassebil med løftelem, som ble plassert helt inntil døren nærmest kjøkkenet. De brukte 2-3 timer på å demontere kjøkkenet og bære det ut for håndkraft. Alle kjøkkendelene skal ha vært plassert i første etasje. De bar noen av kjøkkendelene alene, og noen sammen. De måtte skyve gjenstandene ut av kjøkkenet, løfte disse opp et trinn, skyve dem gjennom en mellomgang og ut døren, der de kunne sette gjenstandene på løftelemmen. Enkelte av delene var tunge, og noen av dem var også vanskelige å få gjennom gangen og ut av døren. De valgte å ta de letteste tingene først og større gjenstander mot slutten. Det siste de bar ut, var en kjølebenk med agreggat, som det er opplyst at veide cirka 94 kg. Partene er uenige om A hadde en større vektbelastning av kjølebenken enn kollegaen, men det er på det rene at han kjente en smerte på venstre side av nakken da han skulle opp det aktuelle trinnet med denne kjølebenken. Han hadde dårlig grep fordi det var tynne kanter å holde i. Etter noe tid følte han seg kvalm og uvel. Han kastet opp og måtte avbryte arbeidet. Etter å ha kommet til Gardermoen for å laste ut, dro han hjem og la seg. Lege ble kontaktet i løpet av helgen. Mandag 6. januar 2003 ble han innlagt på medisinsk avdeling, AHUS, der det ble konstatert hjerneinfarkt. Det fremgår av sakkyndig erklæring 8. desember 2006 til tingretten, avgitt av professor dr. med Johan K. Stanghelle, at infarktet sannsynligvis ble forårsaket av dissekering av blodåre på venstre side av hals/nakke. Det resulterte i at han ble påført afasi/ordletingsproblemer og lammelser på kroppens høyre side. Han har i tillegg utviklet epilepsi som følge av skaden, og er 100 % ervervsmessig ufør som følge av den.

Ved trygdekontorets vedtak 10. august 2005 fikk A innvilget 100 % tidsbegrenset uførepensjon til og med 31. juli 2009. Med hensyn til yrkesskadedekning fikk han ved trygdekontorets vedtak 6. april 2005 avslag. Han anket avslaget inn for NAV Klage og anke, Oslo og Akershus, som ikke fant grunn til å endre vedtaket. Ved Trygderettens kjennelse 9. februar 2007 ble skaden godkjent som yrkesskade. Trygdekontoret hadde imidlertid ikke vurdert spørsmålet om årsakssammenheng, og saken måtte derfor undergis ny behandling. Trygdekontoret ble samtidig pålagt å legge til grunn at det foreligger en arbeidsulykke, jf. folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum.

X Holding AS hadde tegnet yrkesskadeforsikring for sine ansatte gjennom Gjensidige Forsikring. A fremmet krav under forsikringen, men dette ble avslått ved Gjensidiges brev 27. april 2005. Saken ble deretter brakt inn for retten.

Oslo tingrett avsa 24. mai 2007 dom med slik domsslutning:

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises det til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 17. februar 2009 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

Under ankeforhandlingen ble det opplyst at Gjensidige Forsikring nå aksepterer at det foreligger årsakssammenheng mellom de skader A ble påført den aktuelle dagen og et eventuelt ansvarsgrunnlag. Uenigheten mellom partene knytter seg dermed i første rekke til om det foreligger ansvarsgrunnlag. Videre er partene uenige om fire poster knyttet til det økonomiske tapet. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til dette nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er basert på feil faktum og gal rettsanvendelse.

Prinsipalt hevdes det at det foreligger en skade som er dekningsberettiget som arbeidsulykke, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a jf. folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Det følger av bestemmelsen at en « konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid », omfattes av begrepet arbeidsulykke. Det følger av Høyesteretts kjennelse HR-2005-02000-A (« skyggekjennelsen ») at det ikke lenger stilles noe krav om « ytre hending ». Det er heller ikke noe krav om at skaden skal være utslag av spesielle faremomenter ved arbeidet eller arbeidsstedet, jf. Ot.prp.nr.44 (1988-1989) side 50 . I Høyesteretts avgjørelse HR-2007-1004-A ( « pallekjennelsen ») er det videre uttalt at Rikstrygdeverkets rundskriv til folketrygdloven om Trygderettens praksis knyttet til skader som oppstår i forbindelse med løft, bæring og lignende, er i samsvar med Høyesteretts lovforståelse i « skyggekjennelsen ». Avgjørelsen av om det foreligger en ekstraordinær påkjenning eller belastning må treffes på bakgrunn av en rekke momenter, derunder om det foretas løft av spesielt tunge gjenstander, løft av gjenstander med uventet vekt, løft som ligger utenfor arbeidstakers normale arbeidsoppgaver, løft i en vanskelig arbeidsstilling eller andre ugunstige omstendigheter. Det kan også tenkes andre momenter, eksempelvis om det foreligger stort tidspress, mangelfull erfaring grunnet alder, instruksjon eller lignende. Momentene er ikke kumulative, jf. Morten Gaarder, Tidsskrift for erstatningsrett nr. 1 2008 « Arbeidsulykkesbegrepet - betraktninger med utgangspunkt i Pallekjennelsen, Rt-2007-882 » side 74. Hvert moment kan tilsi at lovens vilkår er oppfylt.

Løftene som A foretok under flytteprosessen, lå utenfor hans normale arbeidsoppgaver. Enkelte av gjenstandene var svært tunge. Det forelå også ugunstige omstendigheter knyttet til utførelsen av selve flyttejobben ved at det var stor forskjell på temperaturen inne og ute og ved at det var spisse kanter på det som ble løftet. Det var også vanskelig å få enhetene gjennom den aktuelle gangen, og det var smalt ved dørene. Arbeidet skjedde under tidspress. Det var ønskelig at de gjorde seg ferdig på noen timer lørdag formiddag. Skaden skjedde i løpet av de timene som ble brukt på å løfte storkjøkkenet inn i kassebilen. Det er tilstrekkelig raskt i denne sammenheng, jf. NOU 1988:6 side 36 . Skadens omfang og Trygderettens godkjenning taler også for at det foreligger en dekningsberettiget skade. Reelle hensyn/rettferdsbetraktninger tilsier også det, jf. Ot.prp.nr.44 (1988-1989) side 40 .

Subsidiært anføres det at vilkårene i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c er oppfylt. Også annen skade eller sykdom er etter bestemmelsens ordlyd omfattet, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser. Bestemmelsen supplerer både § 11 første ledd bokstav a og b, jf. Høyesteretts avgjørelse HR-2008-2053 (« skulderdommen »). Det generelle hensyn at arbeidstakere ikke bør bære følgene av skadelig påvirkning i arbeidsforhold, tilsier at forholdet omfattes av yrkesskadeforsikringen, jf. Høyesteretts avgjørelse HR-2004-00310-A (« blodproppdommen »).

Partene er enige om de fleste erstatningspostene i tilfelle ansvarsgrunnlag. A krever imidlertid å få dekket en time hjelp og veiledning per dag, både i form av et lidt tap og som fremtidstap. Det han trenger hjelp til er å betale regninger, huske ting, få låst opp dører, følges steder han skal mv. I dag har hans ektefelle mulighet for å hjelpe ham, men det er ikke gitt at det varer ved, og det kan da oppstå behov for at han leier inn hjelp. Slik hjelp vil minimum koste kr 150 per time. På årsbasis utgjør det kr 54 750, slik at lidt tap utgjør cirka kr 330 000. Fremtidig tap anslås til kr 1 040 250. Det vises til Borgarting lagmannsretts dom LB-2008-3737 , der skadelidte ble tilkjent kr 75 000 årlig. Anslaget er således nøkternt.

Videre krever A dekket fremtidige utgifter til ferdigstillelse av et hus som han og ektefellen kjøpte i 2001. Ektefellene hadde planlagt å gjøre mange ting med huset, noe A var særlig kvalifisert til. Skaden forhindrer ham fra å gjøre det, slik at de er avhengig av velvillig bistand fra venner eller den lokale Rotaryklubben, eller å få profesjonell hjelp. Takstmann Erik Bråthen har 13. juni 2006 estimert det antallet timer arbeid som er gjort på huset etter at A ble syk, og han har estimert hva som gjenstår. Estimatene er på henholdsvis 661 og 861 timer. Gjensidige Forsikring har godtatt et krav på kr 100 000 i lidt tap i den forbindelse. A krever i tillegg kr 135 000 for det arbeidet som gjenstår. Ektefellens halvpart er holdt utenfor. Det kreves kr 300 per time.

A krever også kr 63 914 i utgiftsdekning for å skifte til låser som er basert på kode i huset. Dette fordi han så lett glemmer å låse/ta med nøkkel.

Det er lagt ned slik påstand:

Ankemotparten, Gjensidige Forsikring, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig både faktisk og juridisk.

Ulykkesbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven har samme innhold som ulykkesbegrepet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd. Det følger av forarbeidene, Ot.prp.nr.44 (1988-1989) side 89 , at det med arbeidsulykke menes « en plutselig hendelse eller begivenhet ». Det skilles mellom det markerte ulykkesmoment og det avdempede ulykkesmoment, jf. Rikstrygdeverkets rundskriv til folketrygdloven.

Ulykkesbegrepet omfatter også tilfeller av ekstraordinær belastning eller påkjenning, men da ligger ulykkesmomentet i at skadelidte ikke var forberedt på, eller kunne unngå, den usedvanlige påkjenningen, jf. Kjønstad, Folketrygdloven med kommentarer, 1998, side 482-483. For at det avdempede ulykkesbegrep skal slå til, må noe uventet gripe inn i arbeidssituasjonen og bringe den ut av kontroll, slik at arbeidstakeren mister herredømmet. Det er ikke tilfellet i denne saken.

Det vises til uttalelsene i Høyesteretts avgjørelse HR-2005-02000-A ( « skyggekjennelsen »), premiss 46, 51 og 52. Den vanskelige arbeidsstillingen utgjorde ikke i seg selv noen ulykke; det var frykten for å få bjelken i hodet med de konsekvenser det kunne få som gjorde at kneskaden ble godkjent som en arbeidsulykke. Det viser at det må skje noe uventet som bringer situasjonen ut av kontroll.

Ulykkesbegrepet er relativt, se Høyesteretts dom HR-2006-02107-A (« fotballspillerdommen »), premiss 36 og 37. Hendelsen i den saken skilte seg markert fra spillets ordinære gang og hadde et betydelig skadepotensiale. Den skaden fotballspilleren ble påført, ble derfor godkjent som yrkesskade.

Det må også foretas en avgrensning mot skader som ligger innenfor rammen av normal arbeidsprestasjon. Dette illustreres av flere avgjørelser i Trygderetten, jf. TRR-1989-9347 og TRR-2004-00971. Det vises også til Hålogaland lagmannsretts dom LH-2002-911 , Frostating lagmannsretts dom LF-2004-85536 og Høyesteretts dom HR-2007-1004-A (« pallekjennelsen »).

Videre har det betydning om skaden ligger i ytterkant av eller utenfor rammen av normale arbeidsoppgaver. Det vises i den forbindelse til Trygderettens avgjørelser TRR-2005-00976 og TRR-2005-01979. Videre vises det til Frostating lagmannsretts dom i LF-1999-464 . Det å gjennomføre et slikt flytteoppdrag lå innenfor de oppgaver en administrerende direktør i et slikt selskap har innimellom. Det inntraff ikke noe uventet ved gjennomføringen utover at A ble påført skaden.

Det skilles i praksis mellom løft av personer og løft av gjenstander. Det skal mindre til for at skader som skyldes løft av personer, blir godkjent som yrkesskade. I Rikstrygdeverkets rundskriv til folketrygdloven § 13-3 er Gulating lagmannsretts dom 14. september 1999 i sak nr. 98-01465 omtalt. Hendelsen som i den saken førte til ansvar, lå utenfor arbeidets normale ramme. Det vises også til Trygderettens avgjørelse TRR-2002-04090 og Gulating lagmannsretts dom LG-2003-3949 .

Det fremgår videre av praksis at gjenstandens tyngde ikke i seg selv vil være avgjørende, men om det skjedde noe ulykkesartet eller uventet i hendelsesforløpet, jf. Borgarting lagmannsretts dom LB-2001-1935 . Det er ikke avgjørende at arbeidsstillingen var vanskelig, jf. Agder lagmannsretts dom LA-2000-1365 . I Gulating lagmannsretts dom LG-2004-66463 er lagmannsretten inne på om arbeidsoperasjonen som sådan var krevende og innebar særlige risikomomenter. Det er ikke tilfellet her. Det forelå heller ikke noe markert tidspress, jf. Eidsivating lagmannsretts dom LE-2005-68189 . Det var ikke umulig å avbryte operasjonen, eller komme ut av situasjonen, jf. Trygderettens avgjørelse TRR-2002-00270. Skadelidte var heller ikke ung eller uten erfaring.

Det bestrides også at yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c kommer til anvendelse.

Når det gjelder kravet, anføres det subsidiært at tapspostene det er uenighet om, ikke er tilstrekkelig godt dokumenterte. Det bes om at lagmannsretten foretar en konkret skjønnsmessig vurdering av den enkelte post.

Det er lagt ned slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

Når det gjelder de nærmere omstendighetene rundt den aktuelle hendelsen, viser lagmannsretten innledningsvis til beskrivelsen som er gitt av dr. Karl Færden i yrkesmedisinsk legeuttalelse 6. februar 2005 på side 3:

Beskrivelsen legges til grunn for dommen, dog slik at det gjøres enkelte tilføyelser/presiseringer i det følgende. Under ankeforhandlingen har det fremkommet at snekkerne først skulle komme til Haraldvangen på den påfølgende mandagen. A og B var avhengige av å bli låst inn, og vaktmesteren på Haraldvangen ga uttrykk for at han hadde andre gjøremål som innebar at de måtte gjøre seg ferdige på lørdagen. Han virket irritert, og de bestemte seg derfor for å bli ferdige så fort som mulig.

Når det gjelder flyttingen av de enkelte gjenstandene, har det fremkommet at de enkelte enhetene måtte skyves gjennom kjøkkenet, at de deretter måtte løftes opp et trinn, skyves gjennom en mellomgang og så plasseres på løftelemmen til kassebilen, som sto på bakkenivå rett utenfor. Det var komplisert å få enkelte av enhetene ut. De støtte tidvis mot dørkarmer og lignende. Videre var det vanskelig å få godt grep på enkelte av gjenstandene, og det gjaldt spesielt kjølebenken, som de tok til slutt. Den veide cirka 94 kg. A hevder at han bar på den siden der det var tyngst fordi kjøleaggregatet var montert der, noe som legges til grunn. Det var da han løftet denne enheten over den nevnte terskelen, at han kjente smerten på venstre side av nakken. Det ble ikke benyttet bærestropper.

Spørsmålet som lagmannsretten først må ta standpunkt til, er om det som er beskrevet ovenfor skal regnes som en skade eller sykdom « forårsaket av arbeidsulykke », jf. yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Årsakssammenhengen er erkjent, slik at det er forståelsen av lovens krav til arbeidsulykke som er gjenstand for vurdering.

Begrepet arbeidsulykke skal forstås på samme måte som i folketrygdloven § 13-3, jf. Ot.prp.nr.44 (1988-1989) side 89 . I folketrygdloven § 13-3 andre ledd defineres to ulike kategorier arbeidsulykke. Det skilles mellom det markerte ulykkesbegrep, jf. § 13-3 andre ledd første punktum, og det avdempede ulykkesbegrep, jf. § 13-3 andre ledd andre punktum. I den foreliggende saken er det bare anført at skaden omfattes av det avdempede arbeidsulykkebegrep.

Folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum lyder slik:

Det er enighet om at skaden oppsto i løpet av den nevnte flytteprosessen. Det er ikke tvilsomt at denne kan ses under ett, og at kravet til « konkret tidsbegrenset » hending er oppfylt. Lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på det.

I « skyggekjennelsen » ( HR-2005-02000-A ) er det vurdert hvordan det avdempede arbeidsulykkesbegrep skal forstås. I den saken var arbeidstakeren påført en skade i kneet i forbindelse med at han vred seg unna noe han oppfattet var en stålbjelke, som var i ferd med å treffe ham. Dette skjedde mens han beveget seg på huk i en ubekvem arbeidsstilling under utførelsen av arbeid. Høyesterett kom til at det som skjedde måtte regnes som en arbeidsulykke, og uttalte blant annet at det ikke kan stilles noe krav om « ytre hending » etter § 13-3 andre ledd andre punktum i tilfeller hvor arbeidstakeren « på grunn av en vanskelig arbeidsstilling, eller av andre grunner utsettes for ekstraordinær belastning eller påkjenning ».

I « pallekjennelsen » ( HR-2007-1004-A ) har Høyesterett uttalt seg nærmere om i hvilken grad skader som skyldes tunge løft mv. under utførelsen av arbeid, vil omfattes av det avdempede ulykkesbegrep. Saken gjaldt skader som en kvinnelig pakkerimedarbeider hadde pådratt seg i forbindelse med at hun hadde stablet paller ved avslutning av et kveldsskift for sin arbeidsgiver. Bortrydding og stabling av paller inngikk ikke i pakkerimedarbeidernes hovedarbeidsoppgaver, men arbeidsoperasjonen lå heller ikke utenfor. Det inngikk etter Høyesteretts vurdering som en del av hennes ordinære oppgaver, og det lå derfor ikke noe ekstraordinært i at hun påtok seg denne oppgaven. Høyesterett viste i premiss 38 i avgjørelsen til Rikstrygdeverkets oppsummering i rundskriv av Trygderettens praksis knyttet til skader som oppstår i forbindelse med løft, bæring og lignende. Der heter det:

I premiss 39 konstaterte Høyesterett deretter at Rikstrygdeverkets oppsummering er i samsvar med den lovforståelsen som det var gitt uttrykk for i « skyggekjennelsen ». Høyesterett uttalte i tillegg:

Lagmannsretten må derfor foreta en nærmere vurdering av om ett eller flere av de kriteriene som Høyesterett her har gitt anvisning på, er oppfylt.

Lagmannsretten kan etter bevisførselen ikke se at gjenstandene som A var med på å løfte, hadde en uventet vekt. Det må legges til grunn at A og B var forberedt på det som ventet dem, og at flyttingen av storkjøkkenet som sådan - bortsett fra skaden - forløp som planlagt. Det er heller ikke sannsynliggjort at det ble foretatt løft i en vanskelig arbeidsstilling.

Enkelte av gjenstandene som ble løftet, særlig kjølebenken, var imidlertid tunge, og det har fremkommet at omstendighetene var noe ugunstige, særlig ved at det var smale kanter, noe som gjorde at det var vanskelig å få godt grep. Lagmannsretten legger også til grunn at det var problematisk å få enkelte av gjenstandene gjennom gangen/dørene. Når det gjelder kjølebenken som de to bar, må det som nevnt legges til grunn at A hadde en større vektbelastning enn kollegaen.

Spørsmålet er om kjølebenken, eller noen av de andre gjenstandene som ble løftet, kan karakteriseres som « spesielt tunge ». Lagmannsretten kan ikke ses at det er etablert noen klar grense i rettspraksis for hva som vil regnes som « spesielt tunge gjenstander ». Temaet er berørt i flere dommer, derunder « pallekjennelsen » ( HR-2007-1004-A ), « skulderskadedommen » ( HR-2008-2053-A ) og Gulating lagmannsretts dom LG-2004-66463 . Det foreligger også praksis fra Trygderetten som kan gi veiledning, jf. bl.a. TRR-2005-00976. Lagmannsretten vurderer det slik at de tyngste løftene A foretok den aktuelle formiddagen, ligger i grenseområdet for hva som må regnes som « spesielt tungt ». Sett hen til de konkrete omstendighetene, og det forhold at vektbelastningen på grunn av dårlig grep ble konsentrert på fingertuppene, finner lagmannsretten under noe tvil at kravet er oppfylt.

Lagmannsretten finner videre at de arbeidsoperasjonene som A foretok denne formiddagen, lå utenfor hans normale arbeidsoppgaver. Han var administrerende direktør i selskapet X Holding AS, et administrasjonsselskap som det er opplyst har selskapene Executive Airport Services AS og Gardermoen Service Partner AS som datterselskaper. Han hadde dermed i hovedsak administrative oppgaver, og noe kundeoppfølging ved at han tok imot VIP-gjester og lignende. Det har fremkommet at han også måtte « ta i et tak » når det var behov, og at han dermed bisto med litt av hvert. Etter lagmannsrettens vurdering lå imidlertid det å ta del i et flytteoppdrag av dette omfanget, klart utenfor hans arbeidsoppgaver.

Lagmannsretten har etter dette konkludert med at i alle fall to av de fire momentene som Høyesterett har vist til i sin oppsummering av Rikstrygdeverkets praksis i « pallekjennelsen », er tilstede i denne saken.

Lagmannsretten legger til grunn at også andre momenter kan inngå i den totalvurderingen som retten må foreta. Flyttingen ble i dette tilfellet gjennomført under et visst tidspress, men tidspresset var likevel etter lagmannsrettens oppfatning ikke markert. A og B hadde i utgangspunktet helgen på seg til å få flyttejobben gjennomført, men av hensyn til vaktmesteren som låste opp, bestemte de seg for å gjøre det så fort som mulig den aktuelle lørdagen. Det at de selv bestemte dette, og at de hadde mulighet til å gjennomføre operasjonen i et lavere tempo og med flere pauser, gjør at momentet om tidspress tillegges liten vekt i saken.

Lagmannsretten konstaterer også at A var administrerende direktør, og at ingen påla ham å ta del i dette arbeidet. Selv om ingen av de han hadde tatt kontakt med, kunne påta seg å gjennomføre dette for ham, og snekkere skulle påbegynne arbeid på Haraldvangen påfølgende mandag, må det legges til grunn at han selv valgte å bistå med jobben. Han kunne således ha unngått den usedvanlige påkjenningen, jf. uttalelsene i Kjønstad, Folketrygdloven med kommentarer, Oslo, 1998, side 482-483.

Som det fremgår overfor, har lagmannsretten kommet til at to av de momentene som er fremhevet i « pallekjennelsen », er oppfylt. Et spørsmål er likevel, slik lagmannsretten ser det, om det etter Høyesteretts forståelse av det avdempede ulykkesbegrep, vil kreves noe mer enn det som er nevnt i Høyesteretts egen oppsummering i premiss 39 i den avgjørelsen, for at lovens krav skal anses oppfylt. Spørsmålet som er særlig aktuelt her, er om det først foreligger en arbeidsulykke etter det avdempede arbeidsulykkebegrep, dersom det har skjedd noe uventet under gjennomføringen av en slik flytteoperasjon.

I oppsummeringen av trygderettens praksis uttalte Rikstrygdeverket i det nevnte rundskrivet, i forhold til en situasjon der ett eller flere av de nevnte vilkårene forelå, at den skadevoldende hendelsen bare måtte « inneholde et ganske lite uventet tilleggselement » for at arbeidsulykke skulle anses å foreligge. Noe slikt uventet tilleggselement foreligger ikke i denne saken.

I « pallekjennelsen » har Høyesterett som nevnt uttalt at Rikstrygdeverkets oppsummering i rundskriv er i samsvar med lovforståelsen i « skyggekjennelsen ». I den oppsummeringen som Høyesterett deretter selv foretar i premiss 39, er det ikke nevnt noe krav til « et ganske lite uventet tilleggselement », slik Rikstrygdeverket har gjort. Lagmannsretten viser til at uttalelsen er gjentatt i « skulderdommen » ( HR-2008-2053) . Der har Høyesterett også uttalt at « utviklingen har gått i retning av å utvide dekningen for skader som skyldes spesielt tunge løft ». Rettstekniske hensyn kan også tale for at det ikke er noe krav om » et ganske lite uventet tilleggselement ».

Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at det foreligger en yrkesskade etter det avdempede ulykkesbegrep i denne saken. Det vises til de refererte uttalelsene i Høyesteretts praksis. Uttalelsene må ses i sammenheng med ordlyden i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Det stilles etter Høyesteretts praksis ikke lenger noe krav om « ytre hending ». Videre var flyttejobben konkret tidsbegrenset, og den innebar etter lagmannsrettens syn en usedvanlig påkjenning i forhold til det som var normalt i vedkommende arbeid. Det er også et moment at Trygderetten har godkjent hendelsen som yrkesskade.

Lagmannsretten har etter dette kommet frem til at Gjensidige Forsikring er erstatningsansvarlig for skaden i henhold til den tegnede yrkesskadeforsikringen. Retten har imidlertid vært i tvil og finner på grunn av den noe usikre rettstilstanden grunn til også å drøfte den subsidiære anførselen.

Det er subsidiært anført at vilkårene i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c er oppfylt. Det fremgår av bestemmelsen at « annen skade eller sykdom » enn den som er nevnt i § 11 første ledd a og b omfattes « dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser ». Det følger av « skulderdommen » ( HR-2008-2053-A ) at § 11 første ledd bokstav c ikke bare supplerer § 11 første ledd bokstav b, jf. avgjørelsen i Rt-2004-261 ( HR-2004-00310 ), men også § 11 første ledd bokstav a. Saken gjaldt en skade i skulderen som en knuseoperatør hadde pådratt seg under vedlikehold av en steinknuser. Hans arbeidsoppgaver omfattet vedlikehold av steinknuseren annenhver måned og vedlikeholdet innebar blant annet å feste en to meter lang bolt med påhengende utstyr med vekt på cirka 50 kilo til knuseren. Innfestingen skjedde ved at skadelidte sammen med en hjelper manuelt løftet bolten og festet denne.

Høyesterett bemerket som nevnt at utviklingen har gått i retning av å utvide dekningen for skader som skyldes spesielt tunge løft, og at folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum må forstås slik at det ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending når en arbeidstaker på grunn av en « vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner blir utsatt for en ekstraordinær påkjenning eller belastning ». Det ble også påpekt at den vanskelige arbeidssituasjonen, eller det forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenningen eller belastningen, i seg selv vil kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment. I premiss 46 og 47 uttalte Høyesterett deretter:

Det legges etter dette til grunn at merkostnadene det kan innebære for arbeidsgiverne å dekke skader ved spesielt tunge løft, ikke er vesentlige, slik at det ikke er et moment som skal vektlegges i denne saken. Lagmannsretten finner imidlertid at det arbeidet som A utførte, ikke er et « typisk utslag av en risikofylt arbeidssituasjon under arbeidsprosesser », slik situasjonen var i den refererte avgjørelsen. Ikke fordi det er upraktisk at hjerneinfarkt inntrer ved tunge løft, jf. Kjønstad i Tidsskrift for erstatningsrett nr. 2 - 3, 2004, side 189. Men arbeidet som A utførte lå utenfor hans normale arbeidsoppgaver, og det var heller ikke et arbeid som han utførte regelmessig. A hadde, etter lagmannsrettens vurdering, også mulighet til å påvirke, eller kontrollere, både om og på hvilken måte, han skulle ta del i den aktuelle arbeidsoperasjonen.

Både risikosynspunkter, pulveriseringshensynet og mer generelle rettferdsbetraktninger, som Høyesterett har redegjort for i premiss 54 i avgjørelsen i Rt-2004-261 , kan tale for at arbeidsgiveren bærer tapet gjennom yrkesskadeforsikringen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at disse hensynene er tilstrekkelig tungtveiende til å fortolke yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c på en slik måte at forholdet omfattes av den bestemmelsen.

Lagmannsretten går over til å drøfte erstatningsutmålingen.

Partene er enige om de fleste erstatningspostene. Beløpet de er enige om i henhold til fremlagt hjelpedokument, utgjør kr 4 259 255,-. De har fri rådighet over dette, slik at enigheten legges til grunn for dommen.

Uenigheten knytter seg til fire konkrete tapsposter. Det gjelder for det første et krav om å få dekket utgiftene til en time hjelp og veiledning hver dag, både som lidt tap og som fremtidstap. Det har fremkommet gjennom As forklaring at han trenger hjelp til mye, blant annet til å betale regninger, holde avtaler, samt at han trenger hjelp til å huske nøkler og få låst opp dører og følges dit han skal mv. Det er ektefellen som hjelper ham med dette i dag, men det har sammenheng med at hun er 50 % sykmeldt, og at hun dermed har mulighet til det. Når hun kommer i jobb vil det kunne oppstå behov for å leie inn hjelp. A mener det minimum vil koste kr 150,- per time og gjør gjeldende at han trenger minimum en time hjelp om dagen. På årsbasis utgjør kravet kr 54 750, slik at lidt tap utgjør cirka kr 330 000. Fremtidig tap anslås til kr 1 040 250.

Lagmannsretten bemerker at det offentliges tilbud etter helse- og sosiallovgivningen i utgangspunktet er ment å fange opp den typen problemer som A har etter at han ble påført skaden. Spørsmålet er om det er sannsynliggjort at A har et behov for hjelp som ikke vil bli avhjulpet gjennom offentlige ordninger. Lagmannsretten viser til sosialtjenesteloven § 4-3, der det heter:

I § 4-2 bokstav a) heter det:

Lagmannsretten kan ikke se at A har sannsynliggjort at han har et behov som går utover det som kan forventes dekket av det offentlige. Han har selv forklart seg om hvilket behov han har for hjelp, men for øvrig har det ikke vært ført bevis som har bidratt til å klarlegge noe behov utover det som det offentlige er forpliktet til å dekke. Kravet tas på denne bakgrunn ikke til følge.

Videre har A fremsatt krav om kr 135 000,- i utgifter knyttet til ferdigstillelse av et hus som han og ektefellen kjøpte i 2001. A er utdannet elektroingeniør og lagmannsretten legger under henvisning til hans forklaring til grunn at han var nevenyttig og kunne utføre enkel oppussing selv, samt at han kunne utføre elektriske arbeider forut for ulykken. Gjennom ulykken ble han forhindret fra å utføre disse arbeidene selv. Han har fått hjelp til å utføre noe arbeid av venner og noe fra medlemmer av den lokale Rotaryklubben. I den forbindelse har Gjensidige godtatt å utbetale kr 100 000,- i erstatning for lidt tap. Det gjenstår imidlertid en del arbeid som ikke er utført ennå. Takstmann Erik Bråthen har i en erklæring datert 13. juni 2006 anslått at det vil gå med cirka 896 timer med arbeid utført av en profesjonell håndverker for å fullføre de planene som ektefellene hadde med huset. A krever kr 135.000,- for halvparten av det arbeidet som gjenstår. Det er lagt til grunn at ektefellen utfører den andre halvparten. Kravet er basert på en timepris på kr 300,-.

Lagmannsretten kan ikke se at A har sannsynliggjort at han har et erstatningsberettiget tap knyttet til ferdigstillelse av hus. Han har riktignok forklart at det gjenstår en del arbeider i forhold til de planene ektefellene hadde ved ervervet av huset, og lagmannsretten har ikke holdepunkter for å trekke i tvil det timeanslaget som fremgår av den erklæringen som takstmann Erik Bråthen har avgitt. Etter bevisførselen fremstår det imidlertid ikke som sannsynlig at A vil ha noe behov for bistand utover det enhver huseier vil ha. Kravet tas etter dette ikke til følge.

Endelig krever A dekket kr 63.914 i utgifter knyttet til skifte av låser. Lagmannsretten legger under henvisning til As forklaring til grunn at han trenger hjelp til å huske å låse samt å ta med seg nøkkel. Han mener det vil løse problemet om det installeres kodelås i huset. Dette fordi han vil benytte en fast kode, som han ikke har problemer med å huske. Det er innhentet et tilbud fra Ingeborg beslag og låssystemer på kr 63 914,- for et slikt låssystem.

Lagmannsretten kan ikke se at det er sannsynliggjort at det er nødvendig for A å skifte ut låsene i huset til kodelås. Det vises i den forbindelse til at han så langt ikke har funnet det nødvendig, samt at han vil kunne få hjelp av familien og av det offentlige i den utstrekning det er nødvendig.

Lagmannsretten er derfor kommet til at Gjensidige Forsikring er erstatningsansvarlig for kr 4 259 255, som i henhold til fremlagt hjelpedokument fremkommer slik:

Saksomkostninger

Anken over tingrettens dom er datert 26. juni 2007. Omkostningsspørsmålet avgjøres dermed av tvistemålslovens regler. A har fått medhold i sin anke så langt gjelder spørsmålet om ansvarsgrunnlaget. Han har imidlertid ikke fått fullt medhold i sitt erstatningskrav. Selv om As påstand er utformet slik at den gjelder en skjønnsmessig fastsettelse av et erstatningsbeløp, har han ikke fått medhold i konkrete erstatningsposter. Saken kan da ikke anses å være vunnet fullt ut, jf. blant annet Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, 2. utgave, 1998, side 561 og Rt-1964-1081 . Saken er derfor dels vunnet og dels tapt, jf. tvistemålsloven § 180 jf. § 174. Hovedregelen etter § 174 er at partene bærer hver sine omkostninger. Det følger av tvistemålsloven § 174 annet ledd at retten kan pålegge en av partene å erstatte den annens omkostninger helt eller delvis i visse tilfeller. Det gjelder eksempelvis når den ene parten har tapt på tvistepunkter av liten betydning, eller at de vesentlige utgiftene i saken er voldt på slike tvistepunkter. Lagmannsretten finner at Gjensidige Forsikring bør pålegges å erstatte As omkostninger både for tingretten og lagmannsretten. Det vises til at det vesentlige spørsmålet i saken har vært om det foreligger ansvargrunnlag. Forut for ankeforhandlingen var det også omstridt om det forelå årsakssammenheng, men kort tid forut for ankeforhandlingen erkjente Gjensidige Forsikring at det foreligger. Selskapet har nå tapt også i forhold til spørsmålet om ansvarsgrunnlag. Lagmannsretten finner at de vesentlige utgiftene i saken, er voldt på tvistepunkter hvor Gjensidige Forsikring har tapt.

Advokat Træland har fremlagt omkostningsoppgave der hun på vegne av sin part krever dekket kr 133 140 i omkostninger for lagmannsretten, hvorav ankegebyret utgjør kr 20 640,-. Det er oppgitt at hun har brukt 60 timer i ankeomgangen, og at timesatsen er kr 1 500,-. Dertil kommer merverdiavgift på kr 22 500,-. Lagmannsretten vurderer i utgangspunktet at kravet er noe høyt. Når det ses hen til at saken reiser vanskelige problemstillinger i skjæringsfeltet mellom medisin og juss, samt at det foreligger omfattende rettspraksis på dette feltet og har funnet sted en dynamisk rettsutvikling, finner lagmannsretten likevel å kunne godta kravet, idet omkostningene fremstår som rimelige og nødvendige. Det vises også til at Gjensidige Forsikring kort tid forut for ankeforhandlingen frafalt sin anførsel om manglende årsakssammenheng. Kravet tas til følge.

For tingretten er det fremsatt krav om kr 209 908,- i saksomkostninger, hvorav kr 127 500 er salær ekskl. mva. Salærkravet er basert på et timeforbruk på 85 timer og samme timesats som for lagmannsretten. Merverdiavgift utgjør kr 31.875,-. Dertil kommer utgifter til et vitne kr 7 831,-, utgifter til den rettsoppnevnte sakkyndige på kr 35 822,- og rettsgebyr på kr 6 880,-. Lagmannsretten viser til vurderingen over og tar kravet til følge.

Dommen er enstemmig

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.