Dom: Hjerneskade og psykisk skade

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

Les også våre andre artikler:

• Trafikkskade
• Whiplash

Borgarting lagmannsret

Saken gjelder krav om fastsettelsesdom for erstatningsansvar for lettere hjerneskade og psykiske problemer som hevdes å skyldes en bilulykke. Partene er enige om at det foreligger ansvarsgrunnlag, men er uenige om årsakssammenheng og økonomisk tap.

Sakens bakgrunn

A (heretter omtalt som A) er født *.*.1985. Den 3. oktober 2002, da han var nesten 17 ½ år gammel, ble han utsatt for en bilulykke. Han satt på venstre side i baksetet på en Renault 5GTE. I en venstresving fikk bilen sladd. Sjåføren prøvde å rette den opp, men bilen skled sidelengs over i motgående kjørebane, hvor den ble truffet av en motgående Mercedes. Fronten på Mercedesen traff Renaulten på høyre side. Kollisjonen var voldsom, og begge bilene ble senere kondemnert. A satt i bilen sammen med tre kamerater, og alle fire ble fraktet til sykehus. A kom seg ut av bilen på egenhånd gjennom en bakluke. Politiet fikk melding om ulykken kl 1742. Da ambulansen kom til stedet ca 10 minutter senere, lå A på bakken bak bilen. De to andre passasjerene satt fastklemt i bilen og ble hentet ut etter at redningsmannskapene hadde ble klippet den opp.

A ble kjørt med ambulanse til Bærum sykehus. Det ble konstatert at han hadde lårbensbrudd, og han ble operert samme dag. Han ble utskrevet fra sykehuset 9. oktober 2002. Den første tiden etterpå brukte han rullestol og krykker. Etter utskrivningen var han til kontroll på sykehuset 26. november 2002, 14. januar 2003 og 8. april 2003. Som følge av smerter i låret og kneet, ble han 17. desember 2003 innlagt på ny på Bærum sykehus. Man fjernet da sperreskruer som var satt inn ved den første operasjonen. A ble utskrevet dagen etter.

Renaulten var forsikret i Codan Forsikring AS (heretter betegnet Codan). Motorvognforsikringen i selskapet inkluderte fører- og passasjerulykkesforsikring.

På ulykkestidspunktet var A elev i 2. klasse på Nesbru videregående skole. Han prøvde seg på skolen et par dager i desember 2002, men klarte ikke å begynne igjen før i januar 2003, og da på redusert tid. Han opplevde at skoleprestasjonene falt, og han klarte ikke å få ståkarakter i matematikk da han gikk ut av videregående skole våren 2004.

Etter at A hadde avsluttet videregående skole arbeidet han en periode på Torshov Bilrekvisita. Deretter har han vært hjelpemann innenfor motorcross, først for sin bror og så for Petter Solli, som ved siden av å være motorsportutøver også driver et montasjefirma « Solli Racing&Service ». Virksomheten består i hovedsak av montering av lagerinnredninger. Utenom racingsesongen arbeider A med dette.

I den aktuelle ulykken fikk A en skade i det ene benet. Partene er enige om at denne skaden har ført til en medisinsk invaliditet på 12 %, og saken nå omfatter ikke den ortopediske skaden.

I 2007 henviste As nabo, som er lege, A til en nevropsykologisk test med bakgrunn i hans fallende skoleprestasjoner og øvrige problemer etter ulykken. Testen ble gjennomført av psykologspesialist Svenn Erik Jacobsen. På grunnlag av testresultatet utarbeidet Jacobsen en nevropsykologisk rapport datert 16. oktober 2007. Denne konkluderer med at A har en avgrenset kognitiv svikt med nedsatt kapasitet for innlæring og gjenkalling av verbal informasjon, samt begrenset minnespenn for ord. Jacobsen har forklart seg som sakkyndig vitne både for tingretten og lagmannsretten. Hans konklusjon er at A har en lett hjerneskade som skyldes trafikkulykken.

Forut for behandlingen i tingretten ble det på As initiativ innhentet en spesialisterklæring fra overlege dr. med. Jon Johnsen, Sykehuset Asker og Bærum HF, Psykisk helse. Erklæringen fra dr. Johnsen, som er spesialist i psykiatri, forelå 31. juli 2008. Codan engasjerte professor dr. med. Tryggve Lundar, spesialist i nevrologi og nevrokirurgi, til å foreta en sakkyndig vurdering, og hans erklæring forelå 18. september 2008. Etter dette har dr. Johnsen og dr. Lundar skriftlig kommentert hverandres vurderinger. De har begge møtt og forklart seg som sakkyndige vitner både for tingretten og lagmannsretten.

Dr. Johnsen fant det overveiende sannsynlig at A ble påført en traumatisk hodeskade i forbindelse med ulykken, og at det er denne skaden som er årsak til den kognitive svikten som er påvist i den nevropsykologiske spesialistundersøkelsen. Videre konkluderte dr. Johnsen med at A har en enkel fobi for høyder, sosial angst og en posttraumatisk stresslidelse (PTSD), som kan føres tilbake til ulykken. Dr. Johnsen vurderte den traumatiske hjerneskaden til å gi en medisinsk invaliditetsgrad på 25 % og den posttraumatiske stresslidelsen en medisinsk invaliditetsgrad på 20 %.

Professor Lundar, som ikke har undersøkt A, konkluderte med at det er klar mangel på sannsynlighetsovervekt for at A ved den aktuelle ulykken pådro seg en traumatisk hjerneskade som er årsak til de plager og problemer han har i dag. Bilulykken har - etter professor Lundars oppfatning - heller ikke ført til at A har fått PTSD. Han anser det som lite sannsynlig at de funn som ble gjort ved den nevropsykologiske testen skyldes ulykken.

Den 19. desember 2008 ble det utført hjerne SPECT av A ved seksjon for nukleær medisin, laboratoriesenteret, Sykehuset Asker og Bærum HF. Ved undersøkelsen ble det påvist lett nedsatt perfusjon (blodgjennomstrømming) baktil occipitalt på venstre side av hodet.

Det er også utført MR av hodet 4. april 2008 og EEG 21. april 2008. Begge undersøkelsene viste normale forhold.

A og Codan ble ikke enige om erstatningsspørsmålet. Ved stevning datert 22. desember 2008 tok A ut fastsettelsessøksmål mot forsikringsselskapet. For tingretten ble det ikke oppnevnt sakkyndige, fordi partene mente det var tilstrekkelig med de sakkyndige vitnene.

Asker og Bærum tingrett avsa 3. april 2009 dom med slik domsslutning:

Det fremgår av tingrettens premisser at den fant det sannsynliggjort at ulykken var årsak til As kognitive plager og at A var påført en skaderelatert medisinsk invaliditet på 25 % som følge av ulykken. Derimot fant tingretten det ikke sannsynliggjort at A oppfylte kriteriene for diagnosen PTSD, og det var heller ikke årsakssammenheng mellom bilulykken og PTSD.

Både Codan Forsikring og A har i rett tid påanket tingrettens dom til lagmannsretten. Anken fra Codan gjelder dommens innhold. Både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen hevdes å være uriktig når tingretten la til grunn at A ved ulykken ble påført en hjerneskade. As anke er begrunnet med at tingretten har vurdert bevisene feil når den kom til at PTSD-diagnosen ikke var sannsynliggjort, og at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og As psykiske plager.

Ankeforhandling ble holdt 16.-19. februar i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Codan var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt 9 vitner, hvorav 3 var sakkyndige vitner (dr. Johnsen, professor Lundar og psykolog Jacobsen). Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

For lagmannsretten var det oppnevnt to medisinsk sakkyndige: Professor emeritus dr. med Helge J. Nordal (spesialist i nevrologi) og psykiater Christian Hjort (spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og spesialist i psykiatri). Begge har avgitt skriftlige erklæringer, og de har møtt og forklart seg under ankeforhandlingen. Professor Nordal var til stede under hele bevisførselen, mens dr. Hjort var til stede hele den dagen det ble ført sakkyndige vitner.

Selv om det er inngitt selvstendige anker fra begge sider, omtales Codan som ankende part og A som ankemotparten i dommen her.

Den ankende part, Codan Forsikring AS, har sammenfatningsvis anført:

Partene er enige om at det foreligger ansvarsgrunnlag. Codan bestrider imidlertid både at det er årsakssammenheng mellom ulykken og de plager A har, og at A har lidt noe økonomisk tap. Bevisbyrden påhviler skadelidte både for at det foreligger årsakssammenheng og for at det er lidt et tap. Det vises til Rt-2001-320 (Nilsen).

Tingretten har uriktig kommet til at A ble påført en hjerneskade ved ulykken. Den faktiske årsakssammenheng må vurderes i lys av allment akseptert medisinsk viten. Når man står overfor en traumeutløst skade, må en kjede av betingelser være oppfylt for at man med sannsynlighet skal kunne føre en skade tilbake til en gitt hendelse. Her må oppmerksomheten først og fremst rettes mot hendelsens skadeevne, de initiale og etterfølgende symptomer samt spørsmålet om sykdomsutviklingen er i samsvar med det man vet om lignende skader, jf. Rt-1998-1665 (Anne Lene Liedommen) og Rt-2007-1370 (nakkeprolapsdommmen).

Det bestrides ikke at kollisjonen var en høyenergiulykke. Det avgjørende er imidlertid om de mekaniske kreftene virket på kroppen til A på en måte som sannsynliggjør at hjerneskade oppsto. A satt på den siden av bilen som ikke ble rammet, og han hadde ingen ytre tegn til skade på hodeskallen. Det er heller ingen opplysninger i de tidsnære nedtegnelser som tyder på at A fikk slag mot hodet ved kollisjonen. Etter den ankende parts syn var ulykken ikke et adekvat traume i relasjon til As skade.

Dessuten tyder både de initiale symptomer og den etterfølgende symptomutvikling på at A mest sannsynlig ikke ble påført hodeskade og dermed hjerneskade. Alle de tidsnære journalnedtegnelser ved Bærum sykehus underbygger at hode- og hjerneskade er lite sannsynlig.

Det gjøres gjeldende at det ikke er mulig å få en permanent hjerneskade dersom det ikke er tegn på akutt hjerneskade. Det er påfallende at hodepine og hukommelsessvikt først tas opp med fastlegen i januar 2007, dvs mer enn 4 år etter ulykken, og at det da skjedde på initiativ fra As advokat.

Prinsipalt anføres således at det ikke er faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og den påståtte skaden. Subsidiært gjøres gjeldende at det i tilfelle må foreligge samvirkende årsaker og at ulykken i så fall utgjør en så uvesentlig del av årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. Atter subsidiært anføres at det uansett ikke foreligger rettslig årsakssammenheng. Hodetraumet var lite og udramatisk. En varig hjerneskade som følge av dette må anses som en for fjern og avledet følge av ulykken til at ansvar kan inntre.

Om de psykiske plager har tingretten med rette kommet til at A ikke ble påført PTSD. Det er mulig at ulykken har ført til at A fikk høydeskrekk (Spesifikk fobi), men dette er uansett ikke egnet til å medføre redusert funksjonsnivå.

Codan har nedlagt slik påstand:

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Det er både faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ulykken og de skader/plager A er påført. Trafikkulykken er en nødvendig og tilstrekkelig årsak til As skader. Det foreligger ikke andre årsaker, verken konkurrerende eller samvirkende. Det foreligger heller ingen inngangsinvaliditet, verken relatert til As hjerneskade eller hans psykiske plager/skade.

Det er i utgangspunktet skadelidte som har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt, men når skadevolderen/forsikringsselskapet anfører at de skader som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt gå ut over skadevolder, jf. Rt-1999-1473 og Rt-2001-320 .

Det må legges til grunn at ulykken var et adekvat traume. Med de store krefter som var involvert, er det åpenbart at det også kunne oppstå hjerneskade på en eller flere av de som satt i bilen. As symptomer er også typiske for en lett hjerneskade. Symptomene viste seg tidlig og har vedvart. De kognitive problemene var tydelige allerede da A kom tilbake på skolen. Visse symptomer på hjerneskaden viste seg også da A var innlagt på Bærum sykehus etter ulykken, men ble der ikke oppfattet som slike symptomer. Det vises særlig til sykepleiejournalen og til erklæringen fra den sakkyndige, professor Nordal. De tidsnære journalnotatene er således ikke så entydige som den ankende part hevder.

Ulykken kunne videre forårsake psykiske plager, og As symptomer tyder på sammenheng mellom ulykken og plagene. Det er ingen andre omstendigheter som kan forklare de problemer A nå sliter med.

Etter bevisførselen tar ankemotparten ikke stilling til om A oppfyller diagnosekriteriene for PTSD, men anfører at de psykiske plager han har fått etter ulykken, uansett medfører en medisinsk invaliditet, slik også den sakkyndige psykiater (dr. Hjort) har kommet til.

Det er åpenbart at dersom kravet om faktisk årsakssammenheng er oppfylt, foreligger også rettslig årsakssammenheng. Ulykken er ikke under noen omstendighet en uvesentlig årsaksfaktor, slik den ankende part subsidiært hevder, og skaden (både hjerneskaden og de psykiske plager) er adekvate følger av ulykken. Det er åpenbart påregnelig at en slik ulykke som A har vært utsatt for, kan føre til langt mer alvorlige fysiske og psykiske skader enn de som har rammet A.

A har nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten har kommet til et noe annet resultat enn tingretten og skal bemerke:

Saken gjelder krav om fastsettelsesdom for at Codan er erstatningsansvarlig for skader og tap som A er påført som følge av trafikkulykken 3. oktober 2002. Grunnlaget er dels bilansvarsloven og skadeserstatningsloven, dels passasjerulykkesforsikringens bestemmelser om erstatning ved varig medisinsk invaliditet.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om årsakssammenheng for henholdsvis hjerneskaden og de psykiske plagene og deretter spørsmålet om økonomisk tap

Årsakssammenheng - den anførte hjerneskaden

Innledningsvis bemerkes at det er skadelidte som i utgangspunktet har bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt. I Rt-2001-320 på side 329 -330 uttrykker førstvoterende det slik:

Lagmannsretten konstaterer at Codan ikke har anført en alternativ skadeutvikling, men nøyd seg med å bestride at det er årsakssammenheng mellom ulykken og skaden. I saken her står man derfor ikke i en situasjon hvor bevisbyrden helt eller delvis går over på forsikringsselskapet.

Om bevisbedømmelsen og vektingen av ulike bevis har både tingretten og den ankende part vist til Rt-1998-1565 (Anne-Lene Liedommen) der førstvoterende på side 1570 fremholder:

Lagmannsretten ser det slik at Høyesterett her gir uttrykk for nokså allmenne prinsipper om bevisbedømmelse. Også for tidsnære bevis, som for eksempel journalnedtegnelser, gjelder imidlertid at de må underkastes en nærmere vurdering. Man kan ikke lese journalnotatene løsrevet fra den kontekst de er nedtegnet i og formålet med dem. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til dette nedenfor, men bemerker at den ankende part synes å legge for stor vekt på journalene slik forholdene i saken her ligger an.

Det er omstridt om de såkalte Anne-Lene Liekriteriene skal legges til grunn ved vurderingen av om det foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og As anførte hjerneskade. Disse kriteriene er referert i Rt-1998-1565 (Anne-Lene Liedommen) og er hentet fra den rettsoppnevnte sakkyndiges erklæring. Kriteriene, som er blitt lagt til grunn i senere rettspraksis, er oppsummert: at det må foreligge et adekvat traume, at det er akuttsymptomer fra nakke eller hode innenfor maksimalt et par døgn, at det foreligger brosymptomer fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet, og at sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng.

I Rt-2007-1370 (Nakkeprolapsdommen) avsnitt 38 uttaler førstvoterende om anvendelsen av Anne Lene Liekriteriene på en annen type nakkeskade:

Den foreliggende sak gjelder ikke nakkeskade, men en hjerneskade. Under ankeforhandlingen ble professor Nordal spurt om den samme kjede av betingelser som angitt i Anne Lene Liedommen, må være oppfylt for at man medisinsk skal kunne diagnostisere hjerneskade etter en ulykke. Nordals syn var at han ville « skjele til » kriteriene. For bevisvurderingen i saken her legger lagmannsretten til grunn at de såkalte Anne Lene Liekriteriene danner et naturlig utgangspunkt, men at det må foretas en friere bevisvurdering slik som angitt i Rt-2007-1370 . Vurderingen av årsakssammenheng må skje i lys av allment akseptert medisinsk viten, og de rettsoppnevnte sakkyndiges bedømmelse må stå sentralt.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A har en hjerneskade. Det vises særlig til rapporten fra den nevropsykologiske rapporten datert 16. oktober 2007 fra psykologspesialist Svenn Erik Jacobsen, til erklæringen fra den rettsoppnevnte sakkyndige professor Nordal, og til Jacobsens og Nordals forklaringer under ankeforhandlingen.

Psykolog Jacobsen sammenfatter testresultatene slik:

Professor Nordal skriver blant annet:

Både psykolog Jacobsen og professor Nordal fastholdt sine konklusjoner under ankeforhandlingen. Det kom riktignok frem at As dramatisk lave skår på de nevropsykologiske deltester av verbal læring og verbal hukommelse kan være influert av visse feilkilder. Jacobsen mente imidlertid at testresultatet i all hovedsak viste et riktig bilde, selv om As reelle nivå på disse delområder kan være noe bedre enn skåren viser.

At A sliter med innlæring, hukommelse og konsentrasjon kom også tydelig frem gjennom den øvrige bevisførselen, jf. nærmere nedenfor.

Det neste spørsmålet er om hjerneskaden skyldes ulykken. Ved denne vurderingen tar lagmannsretten utgangspunkt i Anne-Lene Liekriteriene, jf. foran.

Lagmannsretten finner det klart at ulykken var et adekvat traume med tilstrekkelig skadeevne, dvs at det har virket mekaniske krefter tilstrekkelig sterke til å skade biologisk vev. Kollisjonen var et høyenergitraume, hvor alle de tre passasjerene ble skadet. Det var neppe store marginer som gjorde at ulykken ikke fikk et enda mer alvorlig utfall for de involverte ungdommene. Ankemotparten har fremholdt at A var passasjer på venstre side bak, dvs på den siden av bilen som ikke ble direkte truffet. Dette er riktig, men A ble likevel utsatt for sterke krefter ved kollisjonen, noe lårbensbruddet for så vidt illustrerer.

Det er omtvistet om A fremviste akuttsymptomer og når symptomer på hjerneskade viste seg. Ved nakkesleng er det i rettspraksis lagt til grunn at symptomer må opptre innen 72 timer, dvs 3 døgn. En tilsvarende tidsfrist kan man ikke operere med ved hjerneskade. Således uttaler professor Nordal i sin erklæring:

Den ankende part har fremholdt at man ikke kan få varig hjerneskade uten akuttsymptomer, og at den tidsnære informasjon man har i saken, entydig viser at slike akuttsymptomer ikke forelå. Et delspørsmål her er om A var bevisstløs etter ulykken.

Det er på det rene at A etter kollisjonen kom seg ut av bilen på egenhånd gjennom bakluken, og at han lå på bakken bak bilen da ambulansen kom til stedet ca. 10-15 minutter etter at kollisjonen hadde skjedd. I ambulansejournalen er det notert:

I innkomstjournalen fra Kirurgisk avdeling, Bærum sykehus, er blant annet notert under « status presens 03.10.02 1900 »:

Videre fremkommer i samme journal under « resyme »:

Journalene viser at A ble oppfattet som klar og orientert både av ambulansepersonellet på ulykkesstedet og av legen ved innkomst til sykehuset. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at dette, og også opplysningen i sykehusjournalen om at han ikke hadde amnesi, indikerer at han ikke ble påført noen hodeskade ved ulykken. Spørsmålet i saken her er imidlertid hvilke konklusjoner som kan trekkes av dette, jf. drøftelse nedenfor.

Professor Nordal vurderer spørsmålet om akuttsymptomer slik i den skriftlige erklæringen:

Spørsmålet om det forelå akuttsymptomer belyses også av journaler fra de dagene A var innlagt på Bærum sykehus etter ulykken. I journalen har således sosionom notert 9. oktober at A « hadde hatt noen vanskelige dager etter ulykken, men følte seg bedre følelsesmessig nå ». I epikrisen datert 14. oktober 2003 skrives blant annet: « Han har brukt litt tid på å komme seg etter ulykken, men følte seg bedre følelsesmessig nå. »

I sykepleiejournalen er det flere nedtegnelser av interesse. Både 3. oktober og 4. oktober fremgår at A var helt orientert. Den 4. oktober er notert at A hadde høy feber, var plaget av kvalme og kastet opp. Han hadde også vært « oppe og stått i prekestol, gått 2 skritt, men måtte legges, holdt på og svime av for oss ». Han « sover mye, virker slapp ». Dessuten opplyses at han ikke kjente urintrang til tross for at scanning viste at han hadde mye urin i blæren. Den 6. oktober fremgår at man har « pratat om att vara mer restriktiv med besök, han blir veldig trött », og den 7. oktober gikk han « med prekestol fra sengen til badet. Besvimte på vei fra dusj til rullestol. Segnet sammen, falt ikke i gulvet. »

De symptomer som her er beskrevet, ble åpenbart ikke tolket som tegn på hjerneskade, men heller som en reaksjon på skaden i benet og den operasjonen han hadde gjennomgått, og som bivirkninger av medisiner han fikk. I sin forklaring i lagmannsretten har professor Nordal ikke ansett dette kritikkverdig, men han fremholdt at han for egen del særlig reagerte på at A ikke følte trang til vannlating. Dette var i følge Nordal et avvik fra hva man kunne forvente ved en slik bruddskade som A hadde og kunne indikere en mulig hjerneskade.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det sannsynliggjort at A hadde symptomer på hodeskade i den første tiden etter ulykken, men at disse dels er oversett, dels ikke ble tolket som symptomer på hjerneskade. Lagmannsretten viser særlig til erklæringen fra professor Nordal, som er sitert overfor, og til hans forklaring for lagmannsretten der han har fastholdt og utdypet sin vurdering.

Det er så nødvendig å vurdere om A hadde « brosymptomer » fra akuttfasen og frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet. Det er et særtrekk ved saken at As problemer med innlæring og hukommelse og hans besvær med hodepine ikke ble tatt opp med helsepersonell før i 2007, dvs nesten 5 år etter ulykken.

A forklarer selv at han helt siden ulykken har vært mye plaget med hodepine, flere ganger i uker og med varighet fra 20 minutter opp til et par timer hver gang. De siste 2-3 årene har det vært noe bedre i den forstand at hodepinen kommer sjeldnere (« ikke lenger hver dag »). Før ulykken hadde han sjelden hodepine.

Han forklarer at hukommelsesproblemene var tydelige etter ulykken, og de har ikke blitt mindre. Han glemmer hva han skal gjøre, glemmer steder han har vært, glemmer avtaler og glemmer personer. Han er avhengig av å bruke huskelapper.

Han merket da han kom tilbake på skolen at han hadde fått problemer med å lære. Stoffet festnet seg ikke. Før ulykken klarte han seg greit på skolen. Han lærte lett nytt stoff og var spesielt interessert i matematikk og naturfag.

Han forteller at han sluttet i jobben på Torshov Bilrekvisita fordi han følte at han ikke « fikk det til ». Han lå alltid nederst på selgerstatistikker. Han slet med å huske tallkoder, og han glemte å ringe opp kunder som avtalt.

Lagmannsretten kan ikke se at det er grunn til å tvile på hovedtrekkene i As forklaring.

I årene etter ulykken har A hatt begrenset kontakt med helsevesenet. Etter ulykken var han til kontroll ved Bærum sykehus 4 ganger i 2002/2003, og han var innlagt på ny 17.-18. desember 2003 for å fjerne sperreskruer og for undersøkelse av kneet.

Ved kontrollen på sykehuset 14. januar 2003, dvs noe over 3 måneder etter ulykken, ble det notert følgende om hukommelsesproblemer i journalen:

Legen har åpenbart forstått det slik at A hadde hatt vansker med hukommelsen, men at disse var forbigående. Under ankeforhandlingen har både A selv og hans mor forklart at legens nedtegnelse her må bero på en misforståelse. Det de mente å gi uttrykk for, var det positive at A klarte å være på skolen igjen. De hadde ikke sagt at hukommelsesproblemene var et tilbakelagt stadium.

I journalen fra As fastlege gjelder alle notater i 2002 fra 23. oktober til 16. desember skaden i høyre lår. Det er ett notat i 2003, og dette gjelder høyre ben. De neste notatene er fra 2005. Der er det to notater som begge gjelder plager med høyre ben. Det er også ett notat i 2006 om det samme. I 2007 er det to notater:

Etter ulykken fikk A privatundervisning i matematikk i tillegg til timene på skolen. Læreren, lektor Rekustad, har som vitne forklart at A var en motivert og interessert elev. Rekustad hadde merket seg at A lett tilegnet seg kunnskap og hadde god forståelse av matematikken, men at det var påfallende hvor mye han glemte fra gang til gang og at det var lite av stoffet som festnet seg, selv med mye repetisjon.

For lagmannsretten er det fremlagt vitnemål og karakterutskrifter for A fra ungdomsskolen og videregående skole. Disse bekrefter at det var et tydelig fall i skoleprestasjoner etter ulykken. I skoleåret 2002/2003 hadde nivået falt fra 3 og 4 til 2 i mange av fagene. I matematikk (2MX) hadde skolen, formentlig på grunn av fraværet etter ulykken, ikke grunnlag for å sette karakter i 1. termin. I 2. termin og i standpunkt fikk A karakteren 1, som er ikke bestått, mens han til muntlig eksamen klarte 3. I retten forklarte A denne 3eren med flaks fordi han fikk i oppgave det som han hadde pugget med læreren umiddelbart før. I de øvrige fag var karakternivået omtrent som året før, likevel kanskje noe svakere. Unntaket var valgfaget Systemutvikling, der han fikk 5 i standpunkt og 6 til muntlig eksamen.

Flere vitner har gitt opplysninger som bekrefter As forklaring om sviktende hukommelse. Hans arbeidsgiver, som har kjent A siden 2005/2006, forklarte at As hukommelse ikke var god: « han glemte 90 % av de beskjedene han fikk ». En venn har forklart om forskjellige episoder og særlig en episode der A glemte at han akkurat hadde hilst på en person. Ellers er det under vitneførselen blant annet opplyst at A lett glemmer avtaler og må bruke huskelapper selv for enkle gjøremål.

Det er på det rene at A ikke oppsøkte lege for problemer med hodepine mv før i 2007. Selv har han gitt uttrykk for at det antakelig ikke var noe poeng å søke lege, og at han ikke var interessert i få smertestillende medisiner.

Lagmannsretten er ikke uten forståelse for As standpunkt til medisinbruk, men finner det noe underlig at verken A selv eller hans foreldre, siden han bodde hjemme, på et tidligere tidspunkt tok skritt for å få utredet hva årsaken kunne være til de betydelige problemer han åpenbart hadde både med innlæring og hukommelse og med hodepine.

Etter en samlet vurdering av bevisene i saken finner lagmannsretten det likevel tilstrekkelig godtgjort at As kognitive plager viste seg kort tid etter at han kom tilbake til skolen og at de har vært til stede kontinuerlig frem til nå.

Lagmannsretten konstaterer videre at sykdomsbildet er forenlig med det man vet om lettere hjerneskader. Lagmannsretten viser her til professor Nordals erklæring og til hans forklaring for retten. Det er heller ingen andre sannsynlige årsaker til hjerneskaden. A hadde således ingen tidligere sykdom eller hodeskade, og han bruker ikke medikamenter eller rusmidler som kan forklare en mental svikt. Den mentale endringen faller dessuten i tid sammen med ulykken. Det er uomtvistet at A før ulykken var en frisk og aktiv gutt både idrettslig og sosialt. Han drev blant annet med fotball, bandy, snowboard og sykling og hadde en stor vennekrets som han var mye sammen med.

Sammenfatningsvis er således lagmannsrettens konklusjon at ulykken var et traume som kunne medføre encephalopati, at symptomene tilsier at det er sammenheng mellom ulykken og encephalopatien og at det ikke er noen andre rimelige forklaringer på As encephalopati. Det legges etter dette til grunn at kravet til faktisk årsakssammenheng er oppfylt for hjerneskaden.

Den ankende part har subsidiært anført at det uansett ikke er rettslig årsakssammenheng, idet det dels hevdes at skaden er en for fjern og upåregnelig følge av ulykken, dels at ulykken er et så uvesentlig bidrag til skaden at den må ses bort fra. Lagmannsretten finner det klart at disse anførslene ikke kan føre frem. Som nevnt over, finner lagmannsretten at bilulykken er den eneste eller iallfall en helt dominerende årsak til As encephalopati. Traumet A var utsatt for ved ulykken, var dessuten meget kraftig. At en slik kollisjon som i saken her kan medføre hodeskade på personer i bilen er etter lagmannsrettens syn nærliggende. Påregnelig er det også at hodeskader kan medføre varig medisinsk invaliditet.

Under ankeforhandlingen har det vært et tema hvilken skademekanisme som har virket. For lagmannsretten er det ikke nødvendig å ta stilling til om hjerneskaden oppsto ved et kontakttraume eller om det dreier seg om en diffus aksonal skade. En diffus aksonal skade kan oppstå ved at hodet utsettes for store akselerasjons- og deselerasjonskrefter, særlig hvis hodet også utsettes for rotasjon. Det er her tilstrekkelig for lagmannsretten å konstatere at A ved ulykken ble påført encephalopati. Hvorledes dette nærmere skjedde er uten rettslig betydning.

Årsakssammenheng - den anførte psykisk skade

Tingretten fant at diagnosen Posttraumatisk stressyndrom (PTSD) ikke var sannsynliggjort og at det da heller ikke var årsakssammenheng mellom ulykken og PTSD. Tingretten uttaler at den likevel « vil ... bemerke at den finner det sannsynliggjort at A sliter psykisk på flere områder som følge av ulykken », men gjorde ingen vurdering av om disse plagene medførte en varig medisinsk invaliditet og i tilfelle hvor stor denne var.

I lys av konklusjonen til den rettoppnevnte sakkyndige, psykiater Christian Hjort, om PTSD har As prossfullmektig under ankeforhandlingen for lagmannsretten meddelt at den siden ikke tar stilling til om diagnosekriteriene for PTSD er oppfylt. Det anføres imidlertid at de psykiske plager som A har, uansett medfører medisinsk invaliditet, og at de skyldes ulykken.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om A har en varig psykisk skade. Deretter vil retten drøfte om det er årsakssammenheng mellom en eventuell skade og ulykken. I begge spørsmål vil den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering veie tungt.

Den sakkyndige har presisert at han har lagt til grunn for sin erklæring at A er påført en organisk hjerneskade. Han har så vurdert om det er psykisk skade i tillegg til den organiske, dvs psykiske plager som ikke har slik sammenheng med hjerneskaden at de konsumeres av denne.

A har forklart for lagmannsretten at han de første månedene etter ulykken var nokså deprimert. Han forteller videre at han har blitt mer på vakt og engstelig. Han opplyser at temperamentet har endret seg. Mens han før var rolig og tålmodig, kan han nå være oppfarende og bli sint uten grunn. Han misliker å sitte på i bil, særlig vil han ikke sitte i baksetet i små biler. Han vil heller kjøre selv for å ha kontrollen. Han unngår ulykkesstedet så langt det er mulig. Han har også utviklet høydeskrekk. Denne viser seg fysisk ved at han svetter, skjelver og blir stiv. Høydeskrekken medfører at han prøver å unngå å være med opp i lift under monteringsarbeidet. Han er dessuten mindre sosialt aktiv enn før.

Dr. Hjort uttaler i sin sakkyndigerklæring at det er aktuelt å vurdere følgende diagnoser i ICD-10-systemet:

For PTSD finner han at traumekriteriet, unnvikelseskriteriet og aktiveringskriteriet er oppfylt, mens intrusjonskriteriet og tidskriteriet ikke anses oppfylt. Sammenfatningsvis uttaler han at A « har nok hatt og har til en viss grad stadig, symptomer som må oppfattes som posttraumatiske, men ... ikke ... i en grad forenlig med PTSD-diagnose. »

For F32 Depressiv episode finner dr. Hjort at kriteriene ikke var oppfylt på undersøkelsestiden, men sannsynligvis var oppfylt de første månedene etter ulykken.

Om F40.1 Sosial fobi oppsummerer dr. Hjort:

Dr. Hjort finner imidlertid at A oppfyller diagnosekriteriene for F40.2 Spesifikk fobi (høydeskrekk), « men symptomgraden er beskjeden ».

Videre uttaler dr. Hjort:

Spørsmålet om medisinsk invaliditet vurderer dr. Hjort slik:

Det vurderes ikke å ha vært psykiske forhold forut for aktuelle ulykke som gir grunnlag for å fastsette noen psykiatrisk betinget inngangsinvaliditet.

Dr. Hjort har under ankeforhandlingen fastholdt og utdypet sine vurderinger.

Lagmannsretten slutter seg til dr. Hjorts vurderinger og legger til grunn at A har utviklet høydeskrekk. Videre legges til grunn at selv om A ikke har PTSD og ikke fyller vilkårene for en depresjonsdiagnose, har han depressive og posttraumatiske symptomer som sammen med høydeskrekken medfører en varig medisinsk invaliditet som kan settes til 8 %.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av bevisene i saken at det er faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og de psykiske plagene.

Den ankende part har subsidiært - på samme måte som for hjerneskaden - anført at det ikke foreligger rettslig årsakssammenheng. Lagmannsretten kan ikke se at denne anførselen kan føre frem og viser til drøftelsen av det tilsvarende spørsmål ovenfor i tilknytning til hjerneskaden. De psykiske skader det her er tale om, står årsaksmessig ikke i noen annen stilling enn den organiske hjerneskaden.

Økonomisk tap

Lagmannsretten skal kun ta stilling til hvorvidt økonomisk tap foreligger. Størrelsen på et eventuelt tap ligger utenfor rammen av fastsettelsessøksmålet. Lagmannsretten bemerker at saken på dette punkt er forholdsvis dårlig opplyst.

Den medisinske invaliditeten på 12 % som følge av bruddskaden er, som nevnt foran, ikke en del av tvisten her.

Professor Nordal har vurdert den varige medisinske invaliditet som følge av hjerneskaden til ca 20 %. Om konsekvensene for A uttaler Nordal i den skriftlige erklæringen:

Psykiater Hjort vurderer den psykiatrisk betingede invaliditeten til 8 %. Han uttaler om konsekvensene for A:

Videre gjengis fra konklusjonen i rapporten fra psykologspesialist Jacobsen:

Når den nevrologisk og psykiatrisk betingede medisinske invaliditet, som er angitt ovenfor, kommer i tillegg til den ortopedisk betingede invaliditet som er fastsatt tidligere, vil A ha krav på menerstatning etter bilansvarsloven §§ 4 og 6 jf. skadeserstatningsloven §3-2, og han vil ha rett til en høyere utbetaling fra passasjerulykkesforsikringen.

Videre har han krav på erstatning for utgifter han har hatt og måtte bli påført i fremtiden, for lidt inntektstap og for fremtidig inntektstap, jf. bilansvarsloven §§ 4 og 6 og skadeserstatningsloven § 3-1. Etter det opplyste er det ikke fremmet krav om utgiftsdekning hittil, men lagmannsretten antar at slike utgifter kan oppstå, for eksempel utgifter til behandling som ikke dekkes av det offentlige helsevesen.

Lagmannsretten legger videre til grunn at A vil lide et tap i fremtidig erverv.

A har forklart at han - hvis ulykken ikke hadde inntrådt - ønsket å studere til sivilingeniør ved NTNU, fortrinnsvis innenfor maskin og teknikk. Hvis han ikke klarte å komme inn ved NTNU, ønsket han å ta ingeniørutdanning ved en høgskole.

Lagmannsretten finner på bakgrunn av As karakterer før ulykken og de fremlagte opplysninger om poenggrensene ved NTNU i 2004 at det var lite realistisk at A skulle klare å komme inn på sivilingeniørstudiet. Derimot fremstår det som sannsynlig at han ville kommet inn på og klart å gjennomføre et ingeniørstudium ved en høgskole.

Når arbeid og inntektsnivå som ingeniør skal sammenlignes med nåsituasjonen, der han arbeider som ufaglært mekaniker, synes det lite tvilsomt at det vil være en differanse i inntekt, som skal erstattes. Plikten til tapsbegrensning omtales nedenfor.

Derimot er lagmannsretten usikker på om A har lidt noe tap i inntekt til nå. Som nevnt foran, er saken på dette punkt dårlig opplyst. A har vært i inntektsgivende arbeid etter at han var ferdig med videregående skole sommeren 2004, først i en bilutstyrsbutikk og så som ufaglært mekaniker. Dersom ulykken ikke hadde skjedd, er det mest sannsynlig at han etter videregående ville gjennomført ett års verneplikt og så fullført et treårig ingeniørstudium. Han hadde således neppe kommet i arbeid som ingeniør før tidligst høsten 2008. I studietiden er det vanskelig å se at han har lidt noe tap. Selv om man forutsetter at han - som de fleste studenter - ville hatt jobb ved siden av studiene, ville inntektene ved dette neppe vært større enn det han faktisk har tjent i samme periode. Dessuten har han spart studieutgiftene. Etter fullført studium må det legges til grunn at han ville fått relevant arbeid som ingeniør og der tjent mer enn han nå gjør som ufaglært mekaniker.

Et særlig spørsmål som oppstår, er om A har oppfylt plikten til innrettelse og tapsbegrensning. Problemstillingen er om han har gjort det som med rimelighet kan ventes av ham for å utnytte sine inntektsmuligheter med skaden og om det i motsatt fall skal gjøres fradrag i erstatningen. Lagmannsretten nøyer seg her med å konstatere at det uansett ikke er grunnlag for å hevde at innrettelsesplikten medfører at det ikke foreligger noe økonomisk tap. Den nærmere drøftelse hører under erstatningsutmålingen, som lagmannsretten ikke skal ta stilling til.

Sakskostnader

Det er to selvstendige anker i saken. Codan har anket over tingrettens resultat for hodeskaden, mens A har anket tingrettens avgjørelse om den psykiske skade.

Når det er flere krav mellom de samme parter, skal lagmannsretten ved vurderingen av sakskostnadene legge det samlede utfallet til grunn, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd siste punktum. Videre skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn også når den avgjør krav på sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd.

Etter lagmannsrettens resultat har A vunnet saken. Etter tvisteloven § 20-2 annet ledd er saken vunnet hvis en part har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige. A har fått fullt medhold i bedømmelsen av hodeskaden og medhold i det vesentlige ved bedømmelsen av de psykiske plagene. Riktignok har lagmannsretten på samme måte som tingretten kommet til at A ikke ble påført PTSD, men lagmannsretten har, i motsetning til tingretten, lagt til grunn at A som følge av ulykken likevel er påført en psykiatrisk betinget varig medisinsk invaliditet.

Tvisteloven § 20-2 første ledd bestemmer at den part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Lagmannsretten har vurdert unntaksreglene i tvisteloven §20-2 tredje ledd, men finner ikke at noen av disse er anvendelige.

As prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave og krevd dekket til sammen kr 470 250, inkl mva i sakskostnader for lagmannsretten. I tillegg kommer ankegebyr og utgifter til vitner. Av det oppgitte beløp utgjør salær eks mva kr 376 200 Videre er det krevd sakskostnader for tingretten med kr 396 384 inkl mva, hvorav salær eks mva utgjør kr 291 600. Den ankende part har fått uttale seg om oppgaven og anfører at kostnadene overstiger det som er rimelig og nødvendig.

De rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten er oppnevnt etter begjæring fra Codan, jf. rettsboken fra planleggingsmøtet. Codan skal da dekke kostnadene til disse, jf. rettsgebyrloven § 2, og det oppstår her ingen utgift for A, som det er aktuelt å ta med i sakskostnadene.

Det følger av tvisteloven § 20-5 første ledd at erstatningen skal dekke sakskostnadene så langt disse har vært nødvendige. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige skal det legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem.

Lagmannsretten finner at det anvendte timetall og derved salæret er for høyt. Lagmannsretten finner at motparten innenfor rammen rimelig og nødvendig ikke kan belastes et høyere salær enn kr 400 000 inkl mva til sammen for tingrett og lagmannsrett.

De utgifter som er tatt med på omkostningsoppgaven og som utgjør kr 31 887 for tingretten, har lagmannsretten ikke merknader til. I tillegg til det oppgitte beløp kreves dekket rettsgebyr og utgifter til vitner. Rettsgebyret for lagmannsretten utgjør kr 28 380 og utlegg til sakkyndige vitner kr 13 829. Etter dette utgjør sakskostnadene som det gis dom for, totalt kr 474 096.

-----

Ankemotparten har lagt ned påstand om at Codan skal dømmes ansvarlig for de skader og det tap A er påført som følge av trafikkulykken 3. oktober 2002. Påstanden for realiteten er utformet i to punkter, ett for hvert rettslig grunnlag. Lagmannsretten kan ikke se at det er nødvendig å nevne bilansvarsloven, skadeserstatningsloven og passasjerulykkesforsikringen direkte i domsslutningen. De to punktene i ankemotpartens påstand kan da slås sammen til ett.

I påstandens pkt 3 har ankemotparten også krevd dom for forsinkelsesrente av sakskostnadene. Dette er overflødig, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.