Dom: Forsikringsselskap idømt ansvar for bilulykke

Agder lagmannsrett

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden.

Saken gjelder krav om erstatning etter trafikkulykke. Den ble ikke prosedert av advokat hos oss.

Saken gjelder erstatning etter trafikkulykke, begrenset til ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Erstatningsutmålingen behandles ikke.

Sakens bakgrunn:

A er født *.*.1973 i X kommune i Aust-Agder. Den 13. juni 1983 var han utsatt for en trafikkulykke ved at han på sykkel kolliderte med en personbil.

A ble kastet med hodet mot bilens frontrute slik at ruten ble knust. Han fikk brudd i høyre leggben, knusning i nesen og sårskader i ansiktet og lysken.

A har forklart at han i tiden etter ulykken utviklet bla hodepine, trøtthet med behov for å sove etter skoletid, vondt i hofte og kne, konsentrasjonsproblemer, vondt i ryggen og slapphet i kroppen. Problemene ble etter hvert så store at han utviklet en depresjon og ble til slutt innlagt på psykiatrisk sykehus i 1995.

Som følge av plagene klarte A verken å arbeide eller studere. Ved vedtak av 22. januar 1999 ble han innvilget 100 % uførepensjon, med virkning fra 1. mars 1997.

A er, på bakgrunn av en rekke undersøkelser og utredninger som han fikk gjennomført i årene etter 1995, overbevist om at plagene er en direkte følge av ulykken. Han engasjerte etter hvert advokatfirmaet Mitsem for å forfølge kravet rettslig.

If Skadeforsikring NUF har avvist at det foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og As plager. Partene ble imidlertid enige om å innhente en spesialisterklæring fra Svein Nilsson. Ved erklæring av 19. april 2005 konkluderte dr Nilsson med at det ikke forelå årsakssammenheng mellom ulykken og As plager. A engasjerte etter dette nevrolog, fysikalsk medisiner og samfunnsmedisiner Magnus Robberstad, som ved sin spesialisterklæring 29. juli 2008 konkluderte med at det var årsakssammenheng mellom As plager og trafikkulykken. If Skadeforsikring avviste fortsatt at det forelå årsakssammenheng.

A v/ advokat Sverre Ingram Andersen, tok deretter ut stevning for Aust-Agder tingrett med påstand om at If Skadeforsikring er ansvarlig for skade som A ble påført ved trafikkulykken. If Skadeforsikring ved advokat Emil Bryhn tok til motmæle og nedla påstand om frifinnelse. Forut for hovedforhandlingen meddelte advokat Andersen at han ikke lenger var prosessfullmektig for A. A var etter dette selvprosederende for tingretten.

Aust-Agder tingrett avsa 11. februar 2010 dom med slik domsslutning:

Når det gjelder sakens øvrige bakgrunn og tingrettens begrunnelse vises til tingrettsdommen.

A v/ advokat Johan Henrik Frøstrup har ved ankeerklæring 20. april 2010 anket dommen til Agder lagmannsrett. If Skadeforsikring har inngitt anketilsvar 25. mai 2010. Ankeforhandling ble holdt 15. og 16. februar 2011 i Skien. If Skadeforsikring møtte ved prosessfullmektig advokat Emil Bryhn. I tillegg møtte personskadebehandler Bente Bø Christoffersen. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Rettsoppnevnte sakkyndige overlege Jan Berstad og overlege/psykiater Tor Sørlie, har utarbeidet spesialisterklæringer for lagmannsretten. Begge var til stede og ga en muntlig redegjørelse.

Ankende part A har nedlagt slik påstand:

Ankende part har i hovedsak gjort gjeldende:

Det foreligger årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As hjerneskade, nakkeskade og psykiske plager. De øvrige plagene står ikke i sammenheng med trafikkulykken.

Saken er ikke en nakkeslengskade. Den gjelder dessuten skade på et 10 år gammelt barn. Premissene som er nedfelt i Anne Lene Liedommen (Rt-1998-1656) kommer ikke direkte til anvendelse.

Årsaksspørsmålet er et medisinskfaglig spørsmål, hvor alminnelige adekvansregler for årsakssammenheng gjelder. Lagmannsretten må foreta en vanlig bevisvurdering mht om det foreligger årsakssammenheng mellom trafikkulykken og skadene.

De sakkyndige har kommet til at det foreligger årsakssammenheng. Det er da forsikringsselskapet som har bevisbyrden for at det eventuelt foreligger en annen årsak til As plager. Denne bevisbyrden er ikke oppfylt.

Saken gjelder kun fastsettelse av ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Lagmannsretten anmodes likevel om å behandle spørsmålet om invaliditetsgrad og ervervsmessig uførhet i domspremissene.

Hjerneskaden har medført en medisinsk invaliditet på ca 20 %, nakkeskaden har medført en medisinsk invaliditet på ca 15 % og de psykiske plagene har medført medisinsk invaliditet i intervallet 15 - 34 %. Samlet har A en invaliditetsgrad på ca 50 %.

Han er i tillegg 100 % ervervsmessig ufør.

Ankemotparten If Skadeforsikring NUF har nedlagt slik påstand:

Ankemotparten har i hovedsak gjort gjeldende:

Det er ikke sannsynliggjort at det foreligger årsakssammenheng mellom trafikkulykken 13. juni 1983 og As helseplager. Dette gjelder både i forhold til hjerneskaden, nakkeskaden og de psykiske plagene.

Både medisinsk og juridisk må fire kumulative vilkår være oppfylt, jf. Anne Lene Liedommen:

Dersom det foreligger bevistvil flere steder i årsaksrekken, kumuleres bevistvilen.

Det er ikke sannsynliggjort at det foreligger verken akuttsymptomer eller brosymptomer i relasjon til hjerneskaden, nakkeskaden eller de psykiske plagene. Det er ikke dokumentert at A hadde hodepine eller nakkesmerter før flere år etter ulykken. De psykiske plagene, og senere tvangsinnleggelsen på psykiatrisk sykehus, kom i 1994 - 1995. Det er først i 1996 at det er opplyst at A har hodepine og/eller nakkeplager.

Berstad har konkludert med en hjerneskade på grunn av konvergensparalyse (manglende evne til å føre begge pupiller inn mot neseroten) og nystagmus (ufrivillige øyebevegelser). A ble undersøkt for dette i 1996-97. Det ble da ikke funnet tegn til slike skader.

Skadene Berstad har avdekket må derfor ha oppstått senere.

Subsidiært, under forutsetning av at lagmannsretten finner at det er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og skadene/ plagene, har If Skadeforsikring ingen merknader til de anførte invaliditetsgrader.

Lagmannsrettens vurdering:

Lagmannsretten er kommet til at anken delvis må føre frem.

Det foreligger påregnelig og adekvat årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As hjerneskade og nakkeskade. Det bemerkes i den forbindelse at det har vært oppnevnt sakkyndig for lagmannsretten. Den sakkyndige, overlege Berstad, har konstatert at det er årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de nevnte skadene. Saken står derfor i en annen bevismessig stilling enn for tingretten.

Når det gjelder årsakssammenheng mellom ulykken og As psykiske plager, har lagmannsretten, ut fra den sakkyndiges begrensede mandat, ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å kunne ta stilling til spørsmålet.

Det er ubestridt at A ble utsatt for en trafikkulykke 13. juni 1983. Bilen var forsikret hos If Skadeforsikring. Bilansvarsloven kommer til anvendelse.

Hovedspørsmålet er om As antatte hjerneskade, nakkeskade og/eller psykiske plager står i årsakssammenheng med trafikkulykken, samt om skadene har en så nær og direkte sammenheng med trafikkulykken at de er påregnelige følger av denne. Det er ikke anført at As øvrige plager har sammenheng med ulykken.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om årsakssammenheng mellom hjerneskaden og trafikkulykken.

Utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering er bla uttrykt i Rt-1992-64 (P-pilledom II):

Spørsmålet er etter dette om A har en hjerneskade, og om han ville hatt denne skaden dersom trafikkulykken ikke hadde funnet sted.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i en vanlig bevisvurdering hvor det tas hensyn til om trafikkulykken kunne medføre den aktuelle skaden, herunder om As symptomer tyder på en sammenheng mellom ulykken og skaden/ plagene, samt om det er andre sannsynlige forklaringer på As plager, jf. Rt-2007-1370 (Prolapsdommen).

Det er ubestridt at A har bla hodepine og noe svekket syn. Etter trafikkulykken opplevde han konsentrasjonssvikt og tretthet på skolen. Han ble også flyttet frem i klasserommet for lettere å kunne følge undervisningen. A fikk etter hvert problemer med skolearbeidet. Karakterene ble gradvis dårligere på ungdomsskolen og senere på videregående skole og på teknisk fagskole. Han fullførte ikke den tekniske fagskolen, og slo fra seg planene om å utdanne seg til ingeniør. Han har forsøkt å arbeide som skogsarbeider og i vegvesenet, men måtte avbryte også dette som følge av sterk hodepine og utmattethet. A er i dag uføretrygdet.

Overlege Berstad har gitt følgende uttalelse i sin spesialisterklæring for lagmannsretten:

Det sakkyndige vitne Magnus Robberstad har, på oppdrag fra A, avgitt spesialistuttalelse 29. juli 2008:

Berstad og Robberstad utdypet sine spesialisterklæringer under ankeforhandlingen. De fastholdt at A har en hjernestammeskade og at det er overveiende sannsynlig at denne skaden skyldes trafikkulykken. For Berstad var det særlig avgjørende at det er funnet patologisk nystagmus (rytmiske rykninger i øynene) og konvergensparalyse på det høyre øyet. Dette er, i følge de sakkyndige, ikke symptomer som A kan aggravere eller simulere.

De sakkyndige ble foreholdt at det mangler brosymptomer, i den forstand at journalene fra tiden etter ulykken ikke inneholder opplysninger som tyder på at A hadde symptomer på en hjerneskade. A ble også undersøkt ved Aust-Agder sentralsjukehus bla i 1995 og 1996. Det ble ved disse undersøkelsene ikke avdekket verken nystagmus, konvergensparalyse eller andre symptomer på hjernestammeskade.

De sakkyndige fastholdt imidlertid konklusjonen og viste til at journalene synes overfladiske og mangelfulle, samt at helsepersonell på stedet trolig hadde fokus på benbruddet og smertelindring hos barnet som var skadet. Fra Robberstads spesialisterklæring vedrørende dette spørsmålet hitsettes:

Både Berstad og Robberstad fastholdt at hjerneskaden mest sannsynlig har oppstått som følge av ulykken i 1983, men ikke er blitt avdekket tidligere.

Lagmannsretten finner det etter dette sannsynliggjort at A har en hjerneskade i form av skade på hjernestammen, som står i adekvat og påregnelig årsakssammenheng med trafikkulykken. Lagmannsretten legger avgjørende vekt på Berstad og Robberstads vurdering, sammenholdt med de plagene A selv beskriver. Det er også lagt vekt på at trafikkulykken var alvorlig med stor skadeevne. Det vises til at A, som var et barn på 10 år, ble kastet med hodet i frontruten på en bil med slik kraft at ruten ble knust.

Lagmannsretten behandler deretter spørsmålet om As nakkeplager står i påregnelig og adekvat årsakssammenheng med trafikkulykken.

A har forklart at han har sterke smerter i hodet og nakken. Han opplever stivhet og redusert bevegelighet både når han snur hodet til siden og når han bøyer hodet bakover.

Fra Berstads spesialisterklæring vedrørende dette spørsmålet hitsettes:

Videre skriver nevrolog Solhoff den 30.05.96 bl.a.:

Punkt 2.1.1 i Invaliditetstabellen lyder:

Fra Robberstads erklæring hitsettes:

Lagmannsretten finner etter dette at det foreligger årsakssammenheng mellom trafikkulykken og skadelidtes nakkeplager. Nakkeplagene har videre en nær og direkte sammenheng med trafikkulykken og er en påregnelig følge av denne. Det er lagt avgjørende vekt på vurderingene til Berstad og Robberstad. I tillegg bemerkes at A forklarer at han siden ulykken har opplevd sterk hodepine, tretthet og stivhet i nakken. Det vises også til at han ved trafikkulykken ble utsatt for et kraftig traume der nakken mest sannsynlig ble presset sammen og bøyd bakover da hodet traff frontruten.

Lagmannsretten behandler til slutt spørsmålet om As psykiske plager står i påregnelig årsakssammenheng med trafikkulykken. Det bemerkes innledningsvis at spørsmålet er dårlig opplyst og at lagmannsretten av den grunn har funnet vurderingen vanskelig.

Det er ubestridt at A i tiden forut for ulykken var en frisk og aktiv gutt. Han beskrives som sosial, utadvendt og flink på skolen - en såkalt « plussvariant ». A kommer fra en alminnelig frisk familie, og det er ikke kjent at det har forekommet psykiske lidelser eller spesielle personlighetstrekk hos personer i hans nærmeste familie.

Det er videre på det rene at As foreldre og søsken merket en endring i hans personlighet fra 1993 og fremover. A fikk problemer på skolen, opplevde konsentrasjonssvikt og ble etter hvert deprimert. Han var i perioder suicidal og ble til slutt innlagt på psykiatrisk sykehus i 1995.

Det er også ubestridt at A har en noe aparte personlighet. Han oppleves til dels kverulerende og « grandios ». Det vises til hans korrespondanse bla med domstoler og andre offentlige myndigheter slik denne er fremlagt i saken, samt uttalelser fra psykiater Tor Sørlie. A fremsto likevel samlet og rasjonell under sin forklaring for lagmannsretten. Han ga en sammenhengende fremstilling og svarte greit på de spørsmål som ble stilt.

Overlege Sørlie uttaler i sin spesialisterklæring:

I sin konklusjon skriver Sørlie videre:

Sørlie avga forklaring under ankeforhandlingen. Han opplyste at han fant saken vanskelig. Sørlie uttalte imidlertid at A, etter hans vurdering, mest sannsynlig har en såkalt « Personlighetsendring etter katastrofale livshendelser (f eks bilulykke) » (F62.0). Etter Sørlies oppfatning er det trafikkulykken i 1983 som mest sannsynlig er årsak til As personlighetsutvikling.

Sakkyndig Berstad var, i motsetning til Sørlie, av den oppfatning at As psykiske plager ikke skyldes trafikkulykken alene. Berstad forklarte at han, etter mange års arbeid med bla hjernestammeskader, ikke har erfart at den type hjernestammeskade som A mest sannsynlig har, kan medføre endring av personlighet og/ eller gi slike psykiske plager som A beskriver. Berstad var derfor av den oppfatning at det ikke er årsakssammenheng mellom trafikkulykken og de psykiske plagene.

Fra Berstads vurdering hitsettes:

Lagmannsretten har funnet spørsmålet om årsakssammenheng mellom ulykken og de psykiske plagene vanskelig. Det vises særlig til uenigheten mellom de sakkyndige. Spørsmålet er videre dårlig opplyst fordi sakkyndig Sørlie er gitt et begrenset mandat i saken.

Sørlie ble gitt følgende mandat:

Mandatet ble utformet etter at If Skadeforsikring ønsket et mer omfattende mandat med bla følgende innhold:

Etter bevisførselen finner lagmannsretten at det mandat som er utformet for sakkyndig Sørlie er for begrenset og ikke tilstrekkelig egnet til å danne grunnlag for lagmannsrettens vurdering av årsaksspørsmålet vedrørende de psykiske plagene. Oppnevningen av Sørlie ble gjort etter anmodning fra sakkyndig Berstad som ønsket at en psykiater skulle uttale seg i saken. Det er i den forbindelse vist til at A under undersøkelser fremviser aggravasjon/simulering. Sørlies uttalelse skulle på bakgrunn av dette fungere som støtte for Berstads vurdering og var ikke alene ment å danne grunnlag for å konstatere eventuell årsakssammenheng mellom ulykken og de psykiske plagene.

På bakgrunn av mandatets begrensede utforming, sammenholdt med de sakkyndiges uenighet om årsaksspørsmålet, finner lagmannsretten at A bør underlegges en full psykiatrisk undersøkelse før det kan tas stilling til spørsmålet om årsakssammenheng mellom trafikkulykken og hans psykiske plager. Mandatet bør i så fall utformes generelt, og med sikte på å avdekke om det eventuelt kan være andre årsaker til de psykiske plagene.

Ankende part har anmodet om at lagmannsretten, i premissene, uttaler seg om en eventuell invaliditetsgrad for A. Med det resultat lagmannsretten er kommet til, vil dette gjelde invaliditet som følge av skadene i hjernestammen og nakken.

Når det gjelder invaliditet som følge av hjernestammeskaden, har sakkyndig Berstad uttalt at skaden gir en skjønnsmessig invaliditet på 20 %. Robberstad har antydet en invaliditetsgrad på 22 %. If skadeforsikring har ikke hatt innvendinger til dette, og lagmannsretten antar at invaliditetsgraden for hjernestammeskaden alene mest sannsynlig ligger rundt 20 %, jf. forskrift 1997-04-21 nr 373, del II, Invaliditetstabell, pkt 1.9.2.

Når det gjelder invaliditet som følge av nakkeskaden, har sakkyndig Berstad uttalt at skaden skjønnsmessig kan gi en invaliditet på 5 %. Robberstad, som har undersøkt As nakke grundig, har antydet invaliditet på 15 %. Årsaken til at Berstad ikke ønsket å gå høyere enn 5 % invaliditetsgrad, var at det ikke lot seg gjøre å få undersøkt As nakke skikkelig. Berstad kunne derfor ikke konstatere redusert bevegelighet tilsvarende høyere invaliditet enn 5 %. Lagmannsretten antar etter dette at invaliditetsgraden skjønnsmessig kan settes til om lag 10 %, jf. Invaliditetstabellen, pkt 2.1.2.

Lagmannsretten har ikke grunnlag for å foreta noen samordning av invaliditetsgradene.

Slik saken er lagt opp, har lagmannsretten heller ikke bevismessig grunnlag for å uttale seg om eventuell ervervsmessig uførhet.

Ankende part har etter dette ikke fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, og har etter resultatet ikke vunnet ankesaken etter tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. andre ledd. Ankende part har imidlertid fått medhold av betydning, og lagmannsretten finner at tungtveiende grunner taler for å tilkjenne ankende part/ det offentlige sakskostnader etter tvisteloven § 20-3. Det vises til at ankende part har nådd frem med at det foreligger påregnelig årsakssammenheng mellom trafikkulykken og hjerneskaden og nakkeskaden. Videre har saken stor velferdsmessig betydning for ankende part og styrkeforholdet mellom partene anses skjevt.

Ankende part v/ advokat Johan Henrik Frøstrup har fremlagt omkostningsoppgave på kr 176 970,- for lagmannsretten. Beløpet er inkludert utlegg og merverdiavgift. Rettsgebyr på kr 23 220,- og utgifter til sakkyndig vitne Robberstad kr 10 429,- kommer i tillegg, til sammen kr 210 619,-. For tingretten har ankende part fremlagt omkostningsoppgave på i alt kr 127 179,-. Beløpet er inkludert utlegg, rettsgebyr og merverdiavgift. Advokat Bryhn har ikke hatt merknader til omkostningsoppgaven og lagmannsretten legger denne til grunn.

If Skadeforsikring har, i følge anketilsvaret, begjært oppnevnt sakkyndig. Oppnevningen av sakkyndig Sørlie er gjort etter anmodning fra sakkyndig Berstad, og er en konsekvens av dennes oppnevning. If Skadeforsikring må etter dette dekke kostnadene til de sakkyndige etter regning.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.