Dom: Foreldelse av krav i kollektiv forsikring

Sakens bakgrunn:
En ansatt i et helseforetak ble sykmeldt i 2003. Etter utløpet av sykepengeperioden i 2004 jobbet hun 20% for arbeidsgiveren og mottok 80% trygdeytelser (først rehabiliteringspenger, og senere uførepensjon). Arbeidsgiveren hadde tegnet en forsikring i KLP som bl.a. ga rett til ytelser ved uførhet. Den ansatte var imidlertid ikke klar over forsikringsdekningen, og søkte ikke om pensjon fra KLP før i 2012. KLP tilsto pensjon tilbake til 2008, men sa at krav på pensjon før 15.9.2008 var foreldet.

Arbeidstakeren viste til bestemmelsen i FAL §19-9 første ledd, som sier at "(b)lir en melding i forsikringsforholdet gitt til forsikringstakeren, kan det ikke gjøres gjeldende at den ikke er kommet fram til selskapet". Arbeidsgiveren hadde hele tiden vært kjent med hennes helse- og arbeidssituasjon, bl.a. hadde arbeidsgiveren vært kjent med trygdevedtakene og deltatt i møter med NAV. Og basert på at melding til arbeidsgiveren (=forsikringstakeren) skal likestilles med melding til selskapet, anførte hun at selskapet derfor ikke kunne påberope foreldelse uten å varsle det med seks måneders varsel, jf FAL §18-6 tredje ledd.

Selskapet, KLP, mente at arbeidsgivers kjennskap til arbeidstakerens situasjon ikke medførte at "(k)rav (…) er meldt til selskapet før foreldelsesfristen er utløpt", jf FAL §18-6 tredje ledd. Dermed var ikke kravet omfattet av varslingsplikten som bestemmelsen oppstiller.

Dommen presiserer hvordan begrepene "krav" i §18-6 tredje ledd og "melding i forsikringsforholdet" i §19-9 første ledd skal forstås.

Om §18-6 tredje ledd – var "krav (…) meldt til selskapet før foreldelsesfristens utløp"?
Bestemmelsen i §18-6 tredje ledd lyder:
"Krav som er meldt til selskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at sikrede har fått særskilt skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt."

Høyesterett starter med å se på denne bestemmelsen, og konkluderer raskt med at KLP ikke hadde mottatt noe krav før foreldelsesfristen var utløpt (krav om pensjon ble som nevnt først fremsatt i 2012). Det sentrale spørsmålet ble derfor om reglene i §19-9 medførte at krav likevel måtte anses meldt til selskapet som følge av at arbeidsgiveren var kjent med forholdene.

Men Høyesterett kommer med en presisering av begrepet "krav" i i §18-6 tredje ledd. Begrepet skal forstås på samme måte som i §18-5, og det vises til forarbeider og praksis rundt den bestemmelsen.

Om §19-9 første ledd – var arbeidsgivers kjennskap til arbeidstakerens situasjon å anse som "melding i forsikringsforholdet" ?
Bestemmelsen i §19-9 første ledd lyder:
"Blir en melding i forsikringsforholdet gitt til forsikringstakeren, kan det ikke gjøres gjeldende at den ikke er kommet fram til selskapet. Dette gjelder likevel ikke dersom medlemmet hadde grunn til å tro at meldingen ikke ville komme fram til selskapet, og hadde mulighet for å varsle dette."

Høyesterett deler seg i et flertall på tre og et mindretall på to, med andre ord en skarp dissens.

Førstvoterende, på vegne av flertallet, sier at ordlyden i §19-9 må forstås slik: "Formuleringen «[b]lir en melding i forsikringsforholdet gitt til forsikringstakeren» i § 19-9 første ledd første punktum, tyder på at den forsikrede selv rent faktisk må ha gitt en melding", og presiserer dette til "at den forsikrede må ha gjort seg opp en mening om å ha et krav i henhold til en polise og gjort dette gjeldende". Med en slik forståelse vil ikke krav kunne anses meldt så lenge arbeidstakeren ikke kjenner til forsikringsordningen – hun kan jo umulig gi en melding i et forsikringsforhold hun ikke vet om.

Deretter drøftes spørsmålet om §18-6 jf §19-9 må tolkes utvidende, slik at "slik at en forsikringstaker som har kunnskap som tilsier at den forsikrede har krav etter forsikringen, har en aktivitetsplikt på den forsikredes vegne - en plikt til å melde krav til selskapet i samråd med den forsikrede selv om den forsikrede selv ikke har fremsatt noe krav". Spørsmålet er altså om arbeidsgiveren, som kjente til arbeidstakerens situasjon, hadde en plikt til å melde fra til KLP, selv om arbeidstakeren selv ikke hadde sagt noe om forsikringen (her var jo heller ikke arbeidstakeren kjent med forsikringen). Flertallet svarer nei til dette.

Det avgjørende blir da om arbeidstakeren selv kan sies å ha meldt kravet til arbeidsgiveren (=forsikringstakeren). Også dette svarer flertallet nei til. De legger avgjørende vekt på at det kan være mange årsaker til at en arbeidstaker informerer arbeidsgiver om sin sykdom, mens det i dialogen med et forsikringsselskap alltid vil dreie seg om forsikringen. Det uttales:
"Når en person som er rammet av sykdom eller ulykke, kontakter et forsikringsselskap og informerer om det inntrufne, er det ofte for å gjøre krav gjeldende. Henvendelsen vil i det minste gjelde forsikringsforholdet. Når en arbeidsgiver får vite at en arbeidstaker er blitt skadet eller syk, kan dette stille seg annerledes. Informasjon vil da ofte alene være gitt av hensyn til arbeidsforholdet, og samtaler om skaden eller sykdommen kan utelukkende dreie seg om arbeidstakerens arbeidsevne. Etter mitt syn er det da verken tale om «melding i forsikringsforholdet» eller om et «krav» om erstatning i henhold til forsikringen."

Flertallet konkluderte dermed med at kravet var foreldet for så vidt gjaldt pensjon lenger tilbake enn tre år. Dette ble da også domsresultatet.

Mindretallet på to tolker §19-9 annerledes, og mener at risikoen for slike feil må ligge på forsikringsselskapet, og ikke på den forsikrede arbeidstakeren. Synspunktet bygger på formålsbetraktninger, og annenvoterende uttaler med henvisning til forarbeidene at: "Det bærende synspunktet er at den forsikrede ikke skal lide rettstap fordi det er forsikringstageren - og ikke forsikringsgiveren - som administrerer forsikringen." På det grunnlaget sier han videre: "Arbeidsgiveren har her ikke mottatt noen «melding». Lovbestemmelsen må imidlertid forstås i lys av de mer alminnelige identifikasjonssynspunkter som den er et utslag av, og bør derfor ikke danne grunnlag for antitetiske slutninger. Jeg viser til det jeg allerede har sagt om grunnsynet på plasseringen av risikoen for forsikringstagers feil og forsømmelser ved kollektive forsikringer, og som rekker langt utover tilfeller der feilen består i at forsikringstager har latt være å sende videre en melding han har mottatt fra den forsikrede."

Mindretallet mente derfor at arbeidsgiveren skulle ha meldt fra til KLP i april 2004, da de var kjent med helsetilstanden, utløpet av sykepengeperioden, og at hun gikk over på uføreytelser. Annenvoterende sier at "(d)et må etter mitt syn da ha fremstått som meget nærliggende for arbeidsgiveren at A også kunne ha krav på uførepensjon under den kollektive forsikringen i KLP". Og videre "(a)t dette ikke ble gjort, må etter mitt syn anses nettopp som en slik svikt i administrasjonen av den kollektive forsikringen som KLP etter prinsippet i forsikringsavtaleloven § 19-9 første ledd bærer risikoen for". Etter mindretallets syn måtte dermed kravet anses meldt til selskapet, jf §18-6 tredje ledd, i april 2004, da arbeidsgiveren var kjent med helsetilstanden, utløpet av sykepengeperioden, og at hun gikk over på uføreytelser. Med en slik forståelse ville ikke noen deler av kravet vært foreldet.

Evaluering – hva betyr dommen?
Domsresultatet (flertallet) innebærer at medlemmer av kollektive pensjonsforsikringer må gi uttrykk for at de vil melde krav til forsikringen i dialogen med forsikringstakeren (f.eks. arbeidsgiver). Det er ikke tilstrekkelig å melde fra om de forhold som danner grunnlag for kravet (i dette tilfellet sykdom).

Det kan være uklart i hvordan dette skal forstås ved yrkesskader, særlig arbeidsulykker. Også i disse tilfellene kan det være flere årsaker til at arbeidstakeren melder fra om skaden til arbeidsgiver. Det kan f.eks. være for å forklare fravær og dermed få rett til sykepenger, eller for å oppfylle ulike HMS-regler. Men ved arbeidsulykker kan det argumenteres for at det fremstår som klarere for arbeidsgiver at et sentralt element i arbeidstakerens melding er å få erstatning, blant annet ut fra en parallell til regelen i folketrygdloven §13-14 første ledd, som pålegger arbeidsgiver en plikt til å melde yrkesskader til NAV. Rettstilstanden på dette punktet må anses som uklar. Den skarpe dissensen i dommen tyder på at situasjonen som var oppe i Høyesterett var et grensetilfelle.