Dom: Fastsettelsessøksmål om årsakssammenheng

Borgarting lagmannsrett

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

Saken gjelder krav om erstatning etter bilansvarsloven. Den ble ikke prosedert av advokat hos oss.

Saken gjelder krav om avvisning av et søksmål der det kreves fastsettelsesdom for erstatningsplikt.

A reiste i desember 2010 søksmål for Oslo tingrett mot Gjensidige Forsikring ASA med slik påstand:

I tillegg krevde A seg tilkjent saksomkostninger.

Søksmålet bygde på at A mente å være påført varig personskade og økonomisk tap som følge av en trafikkulykke 9. juni 2006.

I tilsvar viste Gjensidige Forsikring til at A pretenderer han som følge av skaden har fått kroniske smerteplager i bryst, rygg, nakke, høyre skylder og arm, samt hodesmerter. Selskapet anførte at den sentrale problemstillingen i saken er om det er faktisk og adekvat årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen i 2006 og saksøkers helseproblemer og et eventuelt økonomisk tap. Selskapet bestred at det forelå slik årsakssammenheng.

Gjensidige Forsikting mente at fastsettelsessøksmålet måtte avvises. Selskapet har erkjent ansvar for skade og tap forårsaket av trafikkulykken, jf. bilansvarsloven § 4 og § 8, og partene er derfor enige om selve ansvarsgrunnlaget. Det partene er uenige om, er om ansvarshendelsen har forårsaket en erstatningsmessig personskade, om det er faktisk og adekvat årsakssammenheng, og om det er oppstått et erstatningsberettiget økonomisk tap.

I tilsvaret oppfordret forsikringsselskapet A til å endre søksmålet til et fullbyrdelsessøksmål, og la ned påstand om at saken måtte avvises dersom han motsatte seg dette.

A motsatte seg slik endring.

I brev til partene 22. februar 2011 skrev tingretten at den hadde besluttet at saken skal tillates fremmet som et fastsettelsessøksmål « i tråd med » den påstanden saksøkeren har lagt ned i stevningen.

Gjensidige Forsikring har anket avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, og gjør i hovedsak gjeldende:

Tingrettens avgjørelse skulle vært tatt som kjennelse, men dette er uten betydning for rettsvirkningen og for adgangen til overprøving, jf. tvisteloven § 19-1 fjerde ledd.

Partene har i fellesskap innhentet medisinsk sakkyndig uttalelse fra dr. med. Iver A. Langmoen. Hans konklusjon, som går fram av spesialisterklæring 21. oktober 2008, er at A har muskulære smerteplager som ikke kan årsaksforklares i trafikkulykken. Den sakkyndige mener at det ikke er overvekt av sannsynlighet for faktisk/medisinsk årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og As uttalte helseplager. Partene er altså uenige om ansvarshendelsen forårsaket en erstatningsmessig personskade, om det er faktisk og adekvat årsakssammenheng og om det er oppstått et erstatningsberettiget økonomisk tap.

Anken gjelder tingrettens lovbruk og bevisvurdering. Etter tvisteloven § 1-3 kan det reises sak for domstolene om « rettskrav », og den som reiser saken må påvise « et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte ». Etter bestemmelsens andre punktum skal dette spørsmålet avgjøres « ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.» Spørsmålet om søksmålet skal tillates fremmet, må bero på en helhetsvurdering. I grensetilfeller vil det blant annet være avgjørende om det er naturlig og rimelig at tvisten skal kunne bringes inn for domstolene, jf. Ot.prp.nr.51 (2004 - 2005).

Det er et krav at saksøker har en aktuell interesse i søksmålet. Avgjørelsen må ha betydning for saksøkerens rettsstilling. Det avgjørende er hvilke rettsvirkninger som vil følge av en dom i saksøkerens favør, jf. nevnte proposisjon side 364. Søksmålet må bidra til å avklare et rettsforhold mellom partene.

Etter selskapets mening er en dom som eventuelt pålegger erstatningsplikt for « de skader og det tap » A ble påført som følge av ulykken i 2006, ikke egnet til å gi en konkret og endelig avklaring av den rettslige stillingen mellom partene. En dom basert på den nedlagte påstanden, har i dette tilfellet ingen umiddelbare konsekvenser for partenes rettsstilling. Ifølge juridisk teori kan søksmålet ikke begrenses til bare å gjelde spørsmålet om det foreligger adekvat årsakssammenheng, se Skoghøy Tvisteloven (andre utgave) side 286. Det framgår også av Rt-1995-106 at det ikke er adgang til å avsi dom bare for erstatningsplikt dersom en slik dom « vil bli så ubestemt at den vil gi svært begrenset grunnlag for å trekke konsekvenser om partenes rettsstilling ». Både lovbruken og bevisbedømmelsen er feil når tingretten legger avgjørende vekt på at « en avgjørelse av spørsmålet om årsakssammenheng, og dermed ansvarsspørsmålet, vil innebære en vesentlig avklaring for saksøker ».

Grunnvilkårene for å pålegge erstatningsplikt er ansvarsgrunnlag, skade/tap og adekvat årsakssammenheng mellom de to første. Selve ansvarsgrunnlaget er ikke omtvistet; det er ikke uenighet om at Gjensidige er erstatningsansvarlig etter bilansvarsloven og skadeserstatningsloven, dersom A er påført skade/tap som følge av trafikkulykken. Uenigheten mellom partene er begrenset til om de erstatningsrettslige grunnvilkår om skade/tap og om adekvat årsakssammenheng er oppfylt. Etter Gjensidige Forsikrings syn er det verken sannsynliggjort at A er påført en personskade eller et økonomisk tap. Kravet til faktisk og rettslig årsakssammenheng er heller ikke oppfylt.

For å pålegge erstatningsansvar for « de skader og det tap » A ble påført som følge av ansvarshendelsen, må retten blant annet avgjøre

A krever dom som pålegger erstatningsplikt for det «tap» han er påført. Men han har ikke satt fram noe erstatningskrav eller lagt fram bevis for at ansvarshendelsen har forårsaket økonomisk tap. Spørsmålet om det er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom de pretenderte skadeutløste helseplagene (realskade) og eventuell følgeskade/tap (årsaksledd II) har retten ingen mulighet for å kunne ta stilling til.

I forhold til vurderingen av årsaksledd II, viser selskapet til at den felles oppnevnte medisinske sakkyndige blant annet skriver:

På denne bakgrunn er det stor sannsynlighet for at det er andre selvstendige virkende årsaker enn bilulykken som kan forklare As reduserte funksjonsevne og eventuelle tap. Alternativt foreligger det samvirkende årsaker. I alle tilfeller griper dette inn i vurderingen av både faktisk og rettslig årsakssammenheng i årsaksledd II. Den rettslige årsaksaksvurderingen i form av uvesentlighets- og adekvanslæren kan i et slikt tilfelle ha avgjørende betydning for om et forsikringsselskap i det hele tatt kan pålegges erstatningsplikt, se blant annet Rt-1998-1565 , Rt-2000-418 , Rt-2007-158 , Rt-2007-172 og Rt-2010-1547 .

En dom basert på As påstand vil ikke løse de årsaksspørsmålene som etter alminnelig erstatningsrett må være oppfylt for å kunne pålegge erstatningsplikt. Selv om retten eventuelt skulle konkludere med at ansvarshendelsen har påført A skade og tap, vil selskapet fremdeles kunne fastholde at det ikke er grunnlag for erstatningsplikt på grunn av selvstendig virkende årsaker, uvesentlighetslæren eller adekvanslæren. Det er da både uhensiktsmessig, unaturlig og juridisk uriktig å avsi dom for erstatningsplikt for « skade og tap ». Tingretten har oversett dette i sin vurdering.

En realskade kan foreligge uten at den fører til økonomisk tap. En realskade kan også ha høyst ulike økonomiske konsekvenser. En dom som eventuelt konstaterer at det foreligger skadeutløst realskade, er ikke tilstrekkelig til å pålegge erstatningsplikt, når det ikke samtidig avgjøres hvilke tapsposter og hvilket omfang av tapet det pålegges erstatningsplikt for. Se her Rt-2010-1547 : Høyesterett konkluderte med at ansvarshendelsen utløste en realskade (nakkeplager) med en varig medisinsk invaliditet på fem prosent, men la til grunn at det verken var faktisk eller rettslig årsakssammenheng til følgeskaden/tapsleddet. Dommen viser at en påstand om erstatningsplikt, uten at det kreves dom for et økonomisk tap, er uhensiktsmessig.

En dom basert på As påstand kan også skape tolkningstvil og praktiske problemer med hensyn til hva som er rettskraftig avgjort i fastsettelsessøksmålet.

Søksmålet innebærer at retten bare skal ta stilling til om ansvarshendelsen har forårsaket As uttalte helseplager. Retten kan bare avgjøre om deler av grunnvilkår nr. 3 om at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlag og skade/tap, er oppfylt. Realiteten i saksanlegget er da at A krever dom for at det er faktisk/medisinsk årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og hans uttalte helseplager, det vil si årsaksledd I. Dette tilsier at søksmålsgjenstanden ikke er et rettsforhold, men et spørsmål om faktiske omstendigheter.

Det er en viss adgang til å oppnå særskilt dom for erstatningsplikt uten at det samtidig kreves dom for erstatningens størrelse. Forutsetningen er da at søksmålet gjelder selve erstatningsplikten, og ikke spørsmål som i forhold til erstatningsplikten må anses for underliggende, jf. Rt-1995-415 . I kjennelsen sa Høyesterett at et søksmål med krav om dom for årsakssammenheng « ikke kan anses som et rettsforhold som er grunnlag for et omtvistet krav », som retten kan pådømme særskilt etter dagjeldende tvistemålslov § 151. Etter Gjensidiges mening må det samme gjelde i denne saken. Det er verken naturlig eller rimelig at tvisten, som i realiteten gjelder spørsmålet om årsakssammenheng, skal tillates fremmes med henvisning til at saken gjelder spørsmål om erstatningsplikt. Det må være realiteten i tvisten mellom partene som er avgjørende. Gjensidige viser også til Gulating lagmannsretts kjennelse LG-2007-151882, der et tilsvarende søksmål ble avvist.

Gjensidige Forsikring, og forsikringsnæringen generelt, opplever en økning i antall saker hvor det bare kreves dom for erstatningsplikt i personskadesaker, uten at det samtidig kreves dom for erstatningens størrelse. Tendensen er at dette som oftest gjelder saker med « tvilsom » årsakssammenheng, hvor det er andre selvstendige eller samvirkende årsaker til saksøkerens reduserte funksjons- og ervervsevne. I denne typen saker er det spesielt viktig at årsaksvurderingen i årsaksledd I og II blir gjennomført på en forsvarlig, korrekt og kostnadseffektiv måte. Å tillate et søksmål som bare omfatter spørsmålet om erstatningsplikt, kan derfor ha uheldige virkninger i flere retninger. For det første kan dette bidra til at domstolene materielt sett avsier flere uriktige dommer. En dom som pålegger erstatningsplikt, vil som oftest heller ikke løse tvisten mellom partene på grunn av uenighet om årsaksvurdering i årsaksledd II. Konsekvensen blir da ofte at tvisten mellom partene pågår over lengre tid og blir svært kostnadskrevende. Framgangsmåten virker dermed både prosess- og kostnadsdrivende for partene, og kan være direkte i strid med tvistelovens uttalte formål om en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitsskapende behandling av rettstvister, jf. lovens § 1-1.

Gjensidige Forsikring ASA har lagt ned slik påstand:

Ankemotparten, A, gjør i hovedsak gjeldende:

Saken gjelder krav om fastsettelsesdom for å få fastslått at Gjensidige er erstatningsansvarlig under bilansvaret for de skader og det tap A ble påført i en alvorlig trafikkulykke 9. juni 2006. Gjensidige har erkjent ansvar som bilansvarsselskap i saken, men har ikke akseptert at As plager og hans økonomiske tap skyldes den aktuelle ulykken.

A var frisk forut for ulykken. Det foreligger ingen dokumentasjon fra de siste årene før ulykken som tilsier noe annet. Etter ulykken har han fått plager som består av knivlignende smerter under høyre skulderblad. Han har videre nedsatt bevegelighet i nakken, og han får tidvis kraftig hodepine. A arbeidet tidligere som heismontør, men har på grunn av plagene måttet oppgi sitt tidligere arbeid. Han mottar for tiden arbeidsavklaringspenger og attfører seg til elektroingeniør.

I og med at Gjensidige har holdt fast ved at det ikke foreligger faktisk eller rettslig årsakssammenheng mellom ulykken og As skader og økonomiske tap, valgte A å bringe saken inn for Oslo tingrett som et fastsettelsessøksmål. Oslo tingretts beslutning om å fremme saken skulle vært tatt som kjennelse, men forholdet er uten betydning.

Etter As syn må det være klart at det er adgang til å fremme fastsettelsessøksmål slik det er gjort her. Det følger av tvistelovens § 1-3 første ledd at det kan reises sak for domstolene om « rettskrav ». Etter andre ledd kreves det i tillegg at saksøker må påvise et « reelt behov » for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Om det er hjemmel for å avsi dom for spørsmålet om årsakssammenheng etter tvisteloven § 16-1 om oppdeling av en sak, må ses i sammenheng med kravene i § 1-3.

Tvisteloven § 1-3 er i hovedsak en videreføring av tvistemålsloven. Spørsmålet om det foreligger et « reelt behov », beror på en helhetsvurdering. I grensetilfeller vil det være avgjørende om det er naturlig og rimelig at tvisten skal kunne bringes inn for domstolene. Både lovens ordlyd og forarbeidene trekker i retningen av at adgangen til å anlegge fastsettelsessøksmål heller er utvidet enn innsnevret med tvisteloven. Men også rettspraksis etter tvistemålsloven var relativt klar når det gjaldt adgangen til å reise fastsettelsessøksmål slik det er gjort i dette tilfellet.

Når selskapet gjør gjeldende at det ikke er årsakssammenheng mellom ulykken og As skader, må det forventes at selskapet regner med å bli frifunnet på dette grunnlaget. Et fastsettelsessøksmål vil i så fall innebære en raskere, billigere og mer effektiv måte å få løst saken på enn et fullbyrdelsessøksmål.

Det er som hovedregel adgang til å få dom for at det foreligger erstatningsplikt, uten at det samtidig kreves dom for erstatningens størrelse, jf. Rt-1981-1333 . Det er videre lagt til grunn at spørsmålet om årsakssammenheng inngår i det erstatningsrettslige ansvarsforholdet, jf. Rt-1993-337 . Det må likevel tas forbehold for tilfeller der en dom for erstatningsplikt vil bli så ubestemt at den vil gi et svært begrenset grunnlag for å trekke konsekvenser om partenes rettstilling. Her vil det være et vesentlig moment om det i det konkrete tilfellet vil være hensiktsmessig at spørsmålet om erstatningsplikt avgjøres ved særskilt søksmål, jf. Rt-1995-1106 .

Det erstatningsansvaret A krever dom for, er hjemlet i bilansvarsloven. Selskapet bestrider årsakssammenheng. Skadelidtes påstand i den saken Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet skulle fremmes i Rt-1993-337 , var identisk med As påstand i saken her. Det er avsagt en rekke dommer i fastsettelsessøksmål med lik påstand som i denne saken, se for eksempel LG-2006-13096 , LA-2005-17144 , LB-2002-9741 og LB-2009-105209 . Tilsvarende sak ble fremmet i Borgarting lagmannsretts avgjørelse LB-2008-165623 , der forsikringsselskapet benyttet samme argumentasjon som Gjensidige gjør i dette tilfellet. Borgarting lagmannsrett behandlet et tilsvarende spørsmål i LB-2009-197895 , der konklusjonen ble den samme.

Nå det gjelder kjennelsen fra Gulating lagmannsrett 20. november 2007, som selskapet har vist til, er denne etter As mening basert på uriktig rettsanvendelse, fordi den er i strid med Rt-1993-337 . Denne høyesterettsavgjørelsen er ikke nevnt i lagmannsrettskjennelsen. Gulating lagmannsrett fant støtte i Rt-1995-415 , men i den saken krevde skadelidte å få fastsatt at det forelå adekvat årsakssammenheng mellom en trafikkulykke og skadelidtes totale medisinske invaliditet. Dette var derfor en annen type påstand enn den A har lagt ned i denne saken, ettersom kjæremålsutvalget ikke anså dette for å være et rettsforhold, men et krav om dom for faktiske omstendigheter.

Skadelidte må ha et reelt behov for å få avklart om forsikringsselskapet er erstatningspliktig for skadene og tapene. Videre må en dom for erstatningsplikt ikke anses for å avklare så lite at det ikke vil være hensiktsmessig at spørsmålet om erstatningsplikt avgjøres ved særskilt søksmål, jf. Rt-1995-1106 .

Det foreligger ikke spesielle omstendigheter i denne saken som gjør at søksmålet om erstatningsansvar ikke kan reises. Kravet til årsakssammenheng er ett av tre hovedvilkår for erstatning. Selskapet bestrider årsakssammenheng med trafikkulykken, og har ikke villet bekoste ytterligere spesialistundersøkelser for å få utredet As plager forut for stevning. A har da åpenbart et reelt behov for at det blir fastsatt ved dom at selskapet er erstatningsansvarlig for skadene hans. Det foreligger uavklarte forhold som innebærer at tiden ikke er moden for et fullbyrdelsessøksmål. På lik linje med de fleste andre tilsvarende saker reiser denne saken kompliserte medisinske spørsmål som er avgjørende for erstatningsutmålingen. Dette gjelder særlig spørsmålet om A er blitt påført en skadebetinget varig medisinsk invaliditet, og eventuelt hvor betydelig denne er, samt om han som følge av ulykken er blitt påført varig arbeidsuførhet. Selskapet har anført at det ikke er sannsynliggjort at A er påført en personskade. Dette synes å bygge på en uttalelse fra dr. Langmoen, som ble innhentet i samråd mellom As tidligere advokat og Gjensidige. Dr. Langmoens erklæring er mangelfull, og når selskapet ikke har villet medvirke til å innhente en ny erklæring, må det anses som rimelig klart at skadene/plagene og sammenhengen med ulykken ikke er tilstrekkelig utredet. Langmoen er for øvrig ikke nevrolog. A har krav på å få dekket sine rimelige og nødvendige ekstrautgifter som følge av ulykken, jf. bilansvarsloven § 6 og skadeserstatningsloven § 3-1. Dette gjelder også utgifter til den medisinske utredningen av skadene som er nødvendig for å sikre en forsvarlig behandling av erstatningssaken. Det er derfor vanlig praksis at ansvarsselskapet bekoster de spesialistundersøkelsene som er nødvendige for å få et tilstrekkelig grunnlag for å utmåle skadelidtes erstatningskrav. Høyesterett har sagt at vi her befinner oss på et område hvor domstolene har et særskilt behov for sakkyndiges råd og veiledning, jf. Rt-1998-1565 . Dette gjelder selvsagt også for skadelidtes advokat, og i enda større grad for skadelidte selv. Det kan derfor ikke kreves at skadelidte må ta ut et fullbyrdelsessøksmål i stedet for fastsettelsessøksmål når bilansvarsselskapet, som i vår sak, har avvist å dekke kostnadene ved å innhente de spesialisterklæringene som er nødvendige for å ta stilling til erstatningsutmålingen. Videre er det uvisst i hvor stor grad A i framtiden vil kunne arbeide, hvilket betyr at det foreløpig er for tidlig å utmåle det avsluttende erstatningskravet. Størrelsen av et eventuelt krav må kunne prøves senere i et fullbyrdelsessøksmål dersom dette skulle bli nødvendig.

Det må tas hensyn til at A ved et eventuelt fullbyrdelsessøksmål vil bli påført omkostninger relatert til utarbeidelsen av et samlet erstatningskrav. Dette arbeidet vil være forholdsvis tidkrevende, og vil påføre A økte og unødige omkostninger dersom selskapet får medhold i påstanden om at det ikke foreligger årsakssammenheng. Et fastsettelsessøksmål er derfor billigere for skadelidte enn et fullbyrdelsessøksmål, og det medfører mindre økonomisk risiko.

Dersom A får medhold i sin påstand om at selskapet er erstatningsansvarlig, vil det fortsatt kunne være uenighet om erstatningsbeløpets størrelse. Årsaksspørsmålet vil kunne dukke opp igjen under erstatningsberegningen, og da særlig når de ulike tapspostene skal utmåles. Men dette kan ikke innebære at en fastsettelsesdom i tråd med påstanden vil være så ubestemt eller uhensiktsmessig at søksmålet må avvises. Det er sjelden at utmålingsdelen ikke løses i minnelighet når det først er avsagt dom for erstatningsplikt. I og med at selskapet har avvist årsakssammenheng, har A ikke fått utbetalt noe erstatning etter ulykken. En dom for årsakssammenheng vil med all sannsynlighet føre til at i det minste det vesentligste av As lidte utgifter og tap raskt gjøres opp, noe som selvsagt vil være av stor betydning for ham.

Selskapet har hevdet at praksisen med å ta ut fastsettelsessøksmål er uheldig. Det er vist til at dette synes å være en tendens i saker med « tvilsom » årsakssammenheng, hvor det er andre selvstendige virkende eller samvirkende årsaker til den reduserte funksjons- og ervervsevnen. Til dette anføres at det må være rimelig at skadelidte, som som regel er den svake parten i disse sakene, gis anledning til å begrense sakens omfang, og på den måten også begrense den økonomiske risikoen. Dette betyr at flere skadelidte vil ha en reell mulighet for å få prøvet sin sak for domstolene. Adgangen til fastsettelsessøksmål i denne typen saker legger derfor til rette for en billigere og mer rettferdig behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler, jf. tvisteloven § 1-1 første ledd.

Forsikringsselskapet har videre anført at drøftelsen av årsakssammenheng og utmåling vil henge så tett sammen at det blir vanskelig å holde dette fra hverandre, og at en deling derfor vil skape vanskeligheter. Selskapet hevder videre at et fastsettelsessøksmål i samsvar med påstanden vil lede til en dobbeltbehandling av deler av årsaksspørsmålet, samt at en dom basert på denne påstanden kan skape tolkningstvil og faktiske problemer med hensyn til hva som er rettskraftig avgjort i fastsettelsessøksmålet.

For det første forutsetter dette at A får medhold i at selskapet er erstatningsansvarlig for hans skader/plager, eventuelt for en del av disse. All den stund selskapet hevder at det ikke er erstatningsansvarlig, er det vanskelig å se at dette argumentet kan tillegges vekt.

Usikkerhet om årsaksspørsmålet benyttes jevnlig av forsikringsselskapene som et « prutningsargument » og pressmiddel i forhandling om erstatningens størrelse. Dette kan tidvis oppfattes av skadelidte som et utidig og sterkt press som i praksis ofte fører til at skadelidte ender opp med for lav erstatning. Gjennom adgangen til å få dom for erstatningsplikt i et fastsettelsessøksmål har skadelidte mulighet til å fjernet dette pressmiddelet i utmålingsfasen. Muligheten for å ta ut fastsettelsessøksmål er derfor svært viktig for skadelidte sett i et rettssikkerhetsperspektiv.

Det forholdet at selskapet mister usikkerheten om årsaksspørsmålet som pressmiddel i utmålingsfasen når dette spørsmålet er rettskraftig avgjort på forhånd, er nok også den reelle årsaken til at selskapene gang på gang setter så vidt store ressurser inn på å forsøke å stoppe skadelidtes mulighet til å ta ut fastsettelsessøksmål i disse sakene. Dette er ikke noe « verneverdig » hensyn de lege lata.

Skadelidte vil vanligvis få dekket sine saksomkostninger av selskapet dersom han vinner fram i et søksmål om årsakssammenheng. Skadelidte opplever jevnlig i fullbyrdelsessøksmål at selskapet i tilsvaret anfører manglende årsakssammenheng selv om mulighetene for å vinne fram med dette framstår som minimal. Selv om skadelidte så vinner fram med at det foreligger årsakssammenheng, opplever man å ikke få tilkjent saksomkostninger, fordi man ikke vinner fullt ut når det gjelder erstatningens størrelse, selv om det alt vesentlige av ressursene i forbindelse med hovedforhandlingen har vært benyttet på årsaksspørsmålet. Også denne risikoen slipper skadelidte ved at det er adgang til fastsettelsessøksmål.

For øvrig bestrides at det i denne saken lett vil kunne oppstå uklare grenser mellom en dom for erstatningsplikt og den senere erstatningsutmålingen, og at dette kan reise spørsmål om rettskraft. A har bare bedt om dom for erstatningsplikt, og det er bare dette spørsmålet som vil kunne bli rettskraftig avgjort i en fastsettelsesdom. Vilkåret om at det må foreligge årsakssammenheng mellom ulykke og skade, er ikke det samme som vilkåret om at det i tillegg må foreligge årsakssammenheng mellom skade og den enkelte tapsposten. Det må derfor foretas to forskjellige årsaksvurderinger, en relatert til skaden, og en annen relatert til hver enkelt tapspost. Den førstnevnte vurderingen hører inn under spørsmålet om erstatningsplikt, mens den andre hører inn under erstatningsutmålingen. At førstnevnte vurdering behandles i fastsettelsessaken, vil derfor ikke skape uklare grenser eller føre til dobbeltbehandling og utilsiktede rettskraftvirkninger.

At selskapet oppfatter det som uhensiktsmessig eventuelt å måtte prosedere årsakssammenheng og adekvans relatert til den enkelte tapspost i en eventuell senere utmålingssak, kan uansett ikke være tilstrekkelig til å veie opp for As behov for å få fastsettelsesdom for erstatningsplikten.

Etter As syn er ikke de forskjellige årsaksvurderingene som må foretas i denne saken, så sammensatte eller så forskjellige fra tilsvarende vurderinger i andre personskadeserstatningssaker som er blitt tillatt fremmet som fastsettelsessøksmål, at en dom for erstatningsplikt kan anses å avklare så lite at det ikke vil være hensiktsmessig at spørsmålet om erstatningsplikt avgjøres ved særskilt søksmål. Tvert om er faktum i denne saken enklere fordi A de siste fire årene før ulykken var helt frisk og i hundre prosent arbeid, samt at plagene/skadene i hovedårsak består i smerter fra ett enkelt punkt i brystryggen. I en fastsettelsesdom må det tas stilling til selskapets anførsler vedrørende eventuelle selvstendige virkende årsaker, samt uvesentlighetslæren/adekvanslæren. Også spørsmålet om påregnelighet vil retten kunne ta stilling til ved et fastsettelsessøksmål i en slik grad at det vil kunne gi en vesentlig avklaring for den videre behandlingen av saken. A gjør gjeldende at en rettslig avklaring av faktisk/medisinsk årsakssammenheng derfor vil gi et avgjørende grunnlag for å trekke konsekvenser av partenes rettsstilling, og i tillegg klargjøre forutsetningene som må legges til grunn ved erstatningsutmålingen.

Selskapet har også anført at det er en ulempe ved fastsettelsessøksmål at den endelige avgjørelsen av saken trekker ut i tid, og at dette vil medføre betydelige kostnader. Igjen forutsetter selskapet at det vil bli nødvendig å gjennomføre to rettssaker. Hvis dette blir aktuelt, vil disse forholdene måtte betraktes som en påregnelig konsekvens, og en del av den prosessrisikoen forsikringsselskapene velger å ta når de avslår et erstatningskrav.

I denne saken kunne selskapet unngått et fastsettelsessøksmål ved på vanlig måte å akseptere å dekke kostnadene ved å innhente nødvendige spesialisterklæringer vedrørende As skader før selskapet valgte å avslå kravet om erstatning. Gjensidige plikter dessuten å utbetale korrekt erstatning til A dersom en fastsettelsesdom fastslår at selskapet er erstatningsansvarlig for hans skader. Det er derfor i stor grad opp til selskapet selv om det i denne saken vil bli nødvendig å gjennomføre to rettssaker i stedet for en.

A har lagt ned slik påstand:

I nytt prosesskriv gjør Gjensidige Forsikring gjeldende at ansvarsgrunnlaget i saken i Rt-1981-1333 var omtvistet. I saken her er ansvarsgrunnlaget ikke omtvistet, og dommen har av den grunn begrenset overføringsverdi. I Rt-1993-337 sa Høyesterett at årsaksforhold og foreldelsesspørsmål inngår i det erstatningsrettslige ansvarsforholdet, og at skadelidte under enhver omstendighet anses å ha den nødvendige rettslige interessen i et fastsettelsessøksmål når ansvarsforholdet er bestridt. Dette utgangspunktet ble senere justert av Høyesterett i Rt-1995-425. Her presiserte utvalget at det var selve plikten til å betale erstatning som kunne pådømmes særskilt etter tvistemålsloven § 151, og at det bare var kravets omfang som kunne utsettes. Alle søksmålgrunner og innsigelser mot selve plikten måtte avgjøres ved den første dommen. Det samme må gjelde i forhold til tvisteloven § 1-3. Som allerede påpekt vil en dom i samsvar med As påstand ikke kunne avgjøre de faktiske og rettslige årsaksspørsmålene som etter den alminnelige erstatningsretten må være oppfylt for å kunne pålegge erstatningsplikt for skade og tap. Forutsetningen om at det bare er kravets omfang som gjenstår, slår ikke til.

Saken i Rt-1995-1106 gjaldt fastsettelsesdom for solidaransvar i kontraktsforhold, der selve ansvarsgrunnlaget var omtvistet. Det er som nevnt ikke situasjonen i denne saken.

Dersom ansvarshendelsen, slik saksøker pretenderer, har forårsaket et økonomisk tap, er det vanskelig å se at spørsmålet om årsakssammenheng i årsaksledd I, jf. ankeerklæringen, og omfanget av en eventuelt skadeutløst personskade, utgjør et forhold som gjør det spesielt vanskelig og kostnadskrevende å gå til fullbyrdelsessøksmål. Ansvarshendelsen inntraff i 2006, og A burde derfor ha god oversikt over de økonomiske konsekvensene en eventuell realskade har utløst. At det eventuelt er knyttet usikkerhet til framtiden, kan ikke være avgjørende. En eventuell merkostnad ved et fullbyrdelsessøksmål vil dessuten være svært begrenset. Etter selskapets mening oppnås det ingen prosessøkonomisk fordel ved at søksmålet ikke omfatter erstatningsspørsmålet. De eneste som oppnår en fordel, er partenes advokater, som kan kreve høyere salærer på grunn av merarbeid som følge av oppdelingen.

Medisinsk forskning viser at troen på at man er blitt skadet, i seg selv kan føre til utvikling av smertelidelser. Undersøkelser viser også at selve erstatningssaken kan bidra til å forsterke og kronifisere smertene. Mye taler for at psykologiske, sosiale og samfunnsmessige forhold spiller en avgjørende rolle i mange tilfeller, ut fra den såkalte biopsykososiale forklaringsmodellen. Se Rt-2010-1547 . En pågående konflikt mellom partene kan følgelig i seg selv ha vesentlig betydning for skadelidtes funksjonsevne. Som allerede påpekt har den felles oppnevnte medisinske sakkyndige i denne saken framhevet at det er meget vanskelig å forstå at den pretenderte realskaden kan føre til full arbeidsuførhet. Selskapet har vist til avsnitt 69 i nevnte dom fra Høyesterett.

En aksept av fastsettelsessøksmål i denne typen saker kan medføre at tvisten mellom partene forlenges, og kan i verste fall bidra til at helseplager og funksjonsbegrensninger forsterkes. Både hensynet til skadelidte og skadevolder tilsier da at domstolene bør være forsiktige med å tillate søksmål som bare pålegger erstatningsplikt for skade og tap, uten at man samtidig tar stilling til erstatningskravets omfang. Det er derfor etter selskapets syn verken faktisk eller rettslig grunnlag for å innta det standpunktet Borgarting lagmannsrett tok i sak LB-2008-165623 . Her ble det dessuten lagt betydelig vekt på at saksøkte så seg nødt til å ta ut stevning for å unngå foreldelse. I vår sak er det ikke gitt varsel om foreldelse, og ankemotparten har da ikke samme interesse og behov for avklaring.

Lagmannsretten er som tingretten kommet til at søksmålet må fremmes. Tingrettens avgjørelse er begrunnet, en begrunnelse lagmannsretten i hovedsak er enig i, men skulle vært tatt ved kjennelse, og mangler derfor en formell slutning. Feilen er uten betydning.

Lagmannsretten tar som utgangspunkt at det etter rettspraksis og i samsvar med reglene om rettslig interesse i tvisteloven er adgang til å gå til søksmål med krav om fastsettelsesdom for erstatningsplikt, forutsatt at en slik dom ikke blir for ubestemt til å være egnet til å avklare i hvert fall deler av rettsforholdet mellom partene. Partene er enige om utgangspunktene, og lagmannsretten viser til deres generelle framstilling av gjeldende rett gjengitt ovenfor. Partene har etter lagmannsrettens mening også grundig og treffende pekt på de hensynene som gjør seg gjeldende i begge retninger, herunder rettstekniske og rettspolitiske hensyn samt økonomiske hensyn som gjør seg gjeldende i interessekonflikten mellom en påstått skadelidt og et forsikringsselskap.

Lagmannsretten viser til at Høyesterett i flere avgjørelser har slått fast at det er adgang til å reise fastsettelsessøksmål om erstatningsplikt uten å reise fullbyrdelsessøksmål om betaling av et erstatningsbeløp, og at dette ikke krever samtykke fra motparten, se særlig Rt-1988-1333 og Rt-1993-337 . Det vanligste tilfellet vil være der det er tvist om ansvarsgrunnlaget, for eksempel ved at saksøkte anfører at han overhodet ikke har vært involvert i skadetilfellet, at det ikke foreligger objektivt ansvar eller at han ikke har handlet erstatningsbetingende uaktsomt, eller ved uenighet om en hendelse dekkes av en forsikringsavtale.

Gjensidige gjør gjeldende at når det har erkjent at det foreligger erstatningsgrunnlag i form av ansvar etter bilansvarsloven og skadeserstatningsloven, er det ikke adgang til slik oppdeling av saken.

Selskapet bestrider at de fysiske plagene A angir å ha, overhodet kan stamme fra det aktuelle biluhellet. Dersom A har plager som skyldes ulykken, bestrider selskapet at de har forårsaket arbeidsuførhet og tap: Her foreligger verken faktisk eller rettslig adekvat årsakssammenheng.

Etter lagmannsrettens mening er det ikke grunnlag for å avvise søksmålet selv om saksøkte erkjenner at selve den påstått skadeutløsende hendelsen omfattes av selskapets ansvar. A anfører at ulykken har påført ham bestemte skader i form av smerter under høyre skulderblad, nedsatt bevegelighet i nakken og tidvis kraftig hodepine. Et søksmål begrenset til å fastslå erstatningsplikt vil for det første kunne avklare selskapets hovedinnsigelse, nemlig at disse påståtte skadene ikke er en følge av bilulykken. Har selskapet rett, vil saken være avsluttet uten ytterligere utgifter og tidsbruk. Dette taler i seg selv sterkt for at søksmålet skal fremmes. Inn under en slik avgjørelse går spørsmålet om det foreligger flere, samvirkende årsaker, og om bilulykken framstår som så lite vesentlig i årsaksrekken at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. Lagmannsretten mener at dette kravet om å få fastslått erstatningsbetingende årsaksammenheng er et « rettskrav », og ikke et krav om å få fastslått et faktisk forhold. Avgjørelsen i Rt-1995-415 lå etter rettens mening annerledes an.

Lagmannsretten viser også til at tvisteloven gjennom bestemmelsen i § 16-1 andre ledd har utvidet adgangen til å avgjøre særskilt en del av et krav, ikke bare dele forhandlingene om det, og uttrykkelig hjemler at avgjørelse av erstatningskrav eller andre krav hvor omfanget er omtvistet, kan deles slik at avgjørelsen av omfanget utsettes.

Lagmannsretten viser til det kjæremålsutvalget skrev i avgjørelsen HR-1997-489-K :

Som det går fram, hadde saksøkeren i den saken en tilleggsanførsel om at det forelå en avtaleforpliktelse for selskapet i form av et erkjennelsesbrev om å betale erstatning, noe selskapet også bestred. Men slik avgjørelsen er formulert, måtte den ha blitt den samme selv om avtalegrunnlaget ikke var blitt påberopt.

Påstanden går i dette tilfellet ut på at selskapet er erstatningsansvarlig « for de skader og det tap A ble påført som følge av ulykken ». Denne påstanden er etter lagmannsrettens mening ikke heldig, ettersom den innbyr retten til å avgjøre noe om påståtte tap i fastsettelsesdommen. Riktig påstand antas å være at selskapet « har erstatningsplikt overfor A » ( HR-1997-489-K ) eller at det « er ansvarlig for skader påført A ved trafikkuhellet » ( Rt-1993-337 ). Det går fram av As anførsler at det er dette han krever dom for, og her må det eventuelt skje en påstandsjustering i stedet for at saken avvises.

Ved vurderingen av en slik påstand må retten ta stilling til om det er årsakssammenheng mellom ulykken og As plager. Selv om A skulle få medhold i dette, vil det fortsatt være uenighet om forsikringsselskapet skal betale erstatning og størrelsen av eventuelle erstatningsbeløp. Ved en eventuell senere rettslig behandling av utmålingsspørsmålet, må retten ta stilling til om det er årsakssammenheng mellom skaden og den enkelte tapsposten. Dette er en annen årsaksvurdering: Sammenhengen mellom ulykken og skaden hører under spørsmålet om erstatningsplikt, mens sammenhengen mellom skaden og en eller flere tapsposter hører under utmålingen.

Som påpekt av kjæremålsutvalget i avgjørelsen fra 1997 vil rettens avgjørelse kunne avhenge noe av anførslene i saken. Så lenge retten i sin avgjørelse av fastsettelsessøksmålet formulerer seg mest mulig klart med hensyn til hva den avgjør og hva den ikke avgjør, og eventuelt prosessleder partene om hvordan tvistetemaet bør avgrenses, er anførslene om vanskene med å fastslå rettsvirkningene av en fastsettelsesdom i et tilfelle som dette etter lagmannsrettens mening overdrevne.

Etter dette forkastes anken. Selv om det etter lagmannsrettens mening bør skje en påstandsjustering, har ankemotparten vunnet saken, og bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er ingen grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen.

A har også krevd saksomkostninger for tingretten. Hvis et søksmål avvises, skal saksøkte som utgangspunkt tilkjennes fulle saksomkostninger for alle instanser. Det følger av tvisteloven § 20-8 første ledd at utgangspunktet er at alle omkostningene skal avgjøres i den avgjørelsen som avslutter behandlingen av saken i instansen. Når tingretten fremmer en sak der det er påstått avvisning, skal tingretten altså ikke samtidig dømme den parten som har påstått avvisning, til å betale saksomkostninger knyttet til tvisten om avvisningsspørsmålet, og retten behøver ikke uttrykkelig skrive at avgjørelsen av omkostningene utsettes. § 20-8 andre ledd er slik: « Kostnader ved avgjørelser av annet enn krav som er tvistegjenstand, inngår i de sakskostnader som skal avgjøres etter første ledd. Ved særskilt anke over disse avgjørelsene skal kostnadene ved dem for alle instanser fastsettes særskilt av ankeinstansen.» Andre ledd andre punktum innebærer etter lagmannsrettens syn at hvis avvisningsspørsmålet ankes og saken fremmes, skal ankeinstansen avgjøre omkostningene knyttet til avvisningspørsmålet for alle instanser, også for tingretten.

I avgjørelsen i Rt-2010-1499 i en tilsvarende sak skrev Høyesteretts ankeutvalg at spørsmålet om en sak skal fremmes, ikke kan anses som en « avgjørelse av annet enn krav som er tvistegjenstand », og opphevet lagmannsrettens avgjørelse om å tilkjenne saksomkostninger for tingretten knyttet til avvisningsspørsmålet. Det synes som om spørsmålet ikke ble forelagt partene først. Lagmannsretten er uenig i ankeutvalgets syn her. Retten kan ikke se at det er holdepunkter i lovteksten eller forarbeidene for at en tvist om avvisning skiller seg fra andre prosessuelle tvister som oppstår under behandlingen av en sak. Avgjørelsen av avvisningsspørsmålet er etter lagmannsrettens mening en avgjørelse av noe annet enn det kravet som er tvistegjenstand. Tvistegjenstanden i saken er om det foreligger erstatningsansvar. Lagmannsretten viser til Schei mfl. Tvisteloven side 950-951 der det er henvist til forarbeidene og til det synet på omkostningsspørsmålet som er kommet til uttrykk i avgjørelsene i Rt-1987-851 og Rt-1987-538 , et syn som videreføres i tvisteloven.

Det uriktige synspunktet synes for øvrig korrigert i ankeutvalgets avgjørelse 30. juni 2011, HR-2011-1307 .

Lagmannsretten tilkjenner etter dette saksomkostninger også for tingretten knyttet til avvisningsspørsmålet. Heller ikke her er det grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen.

As prosessfullmektig har sendt inn spesifisert oppgave over omkostningene for lagmannsretten, som er på 63 000 kroner inkludert merverdiavgift. For behandlingen av avvisningsspørsmålet for tingretten har han krevd 15 750 kroner inkludert merverdiavgift. Utgiftene anses nødvendige og tilkjennes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

Vi bistår klienter over hele landet.