Dom: Erstatning etter Sleipnerforliset

Gulating lagmannsrett

Alle personskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en personskade, noen ganger flere år. Det ansvarlige forsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand , jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved personskade.

Les også våre andre artikler:

• Advokatutgifter ved personskade
• Hvorfor bruke advokat ved personskade
• Yrkesskade
• Trafikkskade
• Pasientskade
• Voldsskade

Dommen ble ikke prosedert av våre advokater, men presenteres som illustrasjon og oppdatering på rettsutviklingen i personskadesaker.

Saken gjelder krav om personskadeserstatning etter Sleipnerforliset.

Sakens bakgrunn er i korte trekk:

A (A) er født i 1965. Etter å ha fullført videregående skole, utførte han førstegangstjeneste. Deretter studerte han i flere år informatikk ved Universitetet i ---, men uten å avlegge alle de eksamener som var nødvendige for å oppnå ønsket akademisk grad. Etter cirka et halvt års arbeidsledighet var han i perioden august til og med desember 1991 lærervikar på skole. Deretter fulgte syv måneder hvor han var ute av arbeidslivet, inntil han i august 1992 tok til som lærervikar påny, denne gang på en annen skole. Dette engasjementet varte til skoleferien sommeren 1993. Skoleåret 1993-94 arbeidet A som assistent i skolefritidsordning. I perioden mens han var ansatt i skoleverket forsøkte A i to omganger fjernundervisning i økonomi via BI. Han fullførte ikke. Fra september 1994 til midten av desember samme år var han butikkmedarbeider i databutikk. I perioden mars 1995 til januar 1996 arbeidet han som informasjonsmedarbeider i X kommune. Deretter var han igjen ute av arbeidslivet, til han i september 1997 begynte som systemanalytiker i Y Technologies AS (Y), et datafirma som arbeidet opp mot oljebransjen. A var fortsatt ansatt i dette selskapet, da han fredag 26. november 1999 var passasjer på Sleipner da båten forliste.

A havnet i sjøen, men ble etter en tid reddet opp i en flåte. Flåten ble tauet til Bømlo, og A ble deretter fløyet til sykehus i Stavanger. Hvor lenge A var utsatt for nedkjøling i vann og på flåten er et av sakens bevistema. I sykebil på Bømlo, ble As kroppstemperatur cirka klokken 23 00 målt til 33 grader. Ved ankomst sykehus i Stavanger, cirka klokken 0030, ble As kroppstemperatur målt til 36.6 grader.

A fortsatte sitt arbeidsforhold i Y etter ulykken, og stilte på arbeid allerede mandagen etter forliset. Cirka 10 måneder etter ulykken sto han frem som transvestitt.

As funksjonsnivå på arbeid før og etter ulykken er et annet bevistema i saken. Det er på det rene at Y tidlig i mars 2001 ga ham beskjed om at han enten måtte søke hjelp for å bedre sin fungering, eller si opp. A oppsøkte deretter sin fastlege. Han rapporterte om økende konsentrasjonsvansker, nedsatt tiltakslyst og om klager fra arbeidsgiver på innsatsen hans. Fastlegen sykmeldte ham i en måned, med diagnose « psykiske psykologiske forstyrrelser ». Fra sykmeldingsattesten hitsettes:

« Var med på Sleipner – etter dette økende konsentrasjonsvansker, nedsatt tiltakslyst, ikke direkte deprimert. Får klager på seg fra overordnede. Klarer ikke å fungere på arbeid. Trenger profesjonell hjelp. »

Etter dette ble sykmeldingen forlenget flere ganger. Fra juli 2001 gikk A i aktiv sykmelding, med arbeid enkelte dager og over få timer. A startet også behandling på psykiatrisk poliklinikk. Her gikk han i samtaler fra april 2001 til februar 2003.

I midten av november 2001 skrev As overordnede, B, et brev til trygdekontoret der han formidlet at A ikke fungerte tilfredsstillende og at det var liten fremgang å spore etter at behandling og aktiv sykmelding ble iverksatt. B påpekte at Y gikk gjennom en omstillingsperiode med økte krav til medarbeiderne, og viste til at A ikke ville kunne klare å fylle oppgaver i bedriften, verken når det gjaldt kompetanse, produktivitet eller personlige forhold. B anbefalte at ordningen med aktiv sykmelding opphørte. 12. desember 2001 ble det avholdt basismøte i regi av trygdekontoret i As sak. Konklusjonen på møtet var at videre aktiv sykmelding i Y var hensiktsløst. Det ble besluttet at A skulle fortsette i behandling på psykiatrisk poliklinikk, at han fylte vilkårene for rehabiliteringspenger og at hans psykolog og lege i fellesskap skulle finne ut når det ville være hensiktsmessig å starte yrkesrettet attføring. Det fremgår av trygdedokumentene at A ble ansett å være i behov for strukturerte opplegg, hjelp til å strukturere seg selv og nøye oppfølgning.

A avsluttet sitt arbeidsforhold i Y i mars 2002 og gikk over på yrkesrettet attføring. Han studerte datafag i tre år på Høyskolen i ---, men uten å ta avsluttende eksamen. Deretter prøvde han å komme seg inn på arbeidsmarkedet med bistand fra NAV. Han arbeidet en kort periode med databasearbeid i et kraftselskap, inntil han i 2008 begynte i 80 % stilling som grafisk designer i Z AS. Etter tre måneder fikk han fast ansettelse i 100 % stilling. Dette fungerte etter det opplyste greit, inntil bedriften gikk til permitteringer på grunn av økonomiske forhold etter cirka ett år. A ble først 50 % permittert, deretter delvis oppsagt som følge av innskrenkninger. Han har gått i 50 % stilling inntil i høst, hvor han fra 1. september 2012 har arbeidet 60 %, etter det opplyste fordi NAV vil teste ut hans arbeidskapasitet. A har nå søkt om 50 % uføretrygd fordi han ikke har krefter til å arbeide full tid. Under ankeforhandlingen opplyste A at NAV ikke har avsluttet behandlingen av søknaden.

A mener at han er påført skade i form av kuldeoverfølsomhet (kuldeallodyni) og psykiske senskader; post traumatisk stressyndrom (PTSD) eller lignende tilstand, som følge av forliset. Dette har ført til at han har måttet gå over til annen og mer rutinepreget stilling, og til at han ikke makter å arbeide full tid. A krever mènerstatning og erstatning for lidd og fremtidig inntektstap, samt særskilt rentekompensasjon etter avtale inngått i 2000 og særskilt dekning av utgifter til advokatbistand før stevning på om lag 120 000 kroner. Skuld er uenig i at A har de aktuelle lidelser, og mener uansett at nødvendig årsakssammenheng med havariet ikke er påvist. Det bestrides at det er grunnlag for erstatning, og likeledes at det kan kreves rente og utgiftsdekning med utgangspunkt i partenes forutgående avtale.

Bergen tingrett avsa 30.10.2011 dom med slik slutning:

1. Assuranseforeningen Skuld frifinnes.
2. Hver av partene bærer egen sakskostnader.

Dommen er rettidig anket av A. Anken gjelder tingrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Skuld har tatt til motmæle. Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble det oppnevnt to medisinsk sakkyndige. Professor dr. med. og overlege på nevrologisk avdeling Haukeland Universitetssykehus Ole-Bjørn Tysnes ble oppnevnt for å utrede om A er påført kuldeallodyni som følge av ulykken. Psykiater og overlege ved Jæren DPS Kirsten Westlye ble oppnevnt for å utrede om A er påført psykiske skader av ulykken.

Ankeforhandling ble avholdt i Gulating lagmannsrett fra 26. – 29. november 2012. A møtte med prosessfullmektig advokat Carl Gunnar Sandvold. For Skuld møtte advokat Kjell Inge Frotvedt med prosessfullmektig advokat Lars Inge Ørstavik. Lagmannsretten hørte seks vitner, hvorav to sakkyndige. Tre av vitnene, C, B og D, var nye for lagmannsretten. De rettsoppnevnte sakkyndige var til stede under ankeforhandlingen, og redegjorde for og utdypet sine skriftlige erklæringer. Begge de sakkyndige opprettholdt de vurderinger og konklusjoner som er kommet skriftlig til uttrykk. Saken fremstår for lagmannsretten på vesentlige og avgjørende punkter som betydelig bedre opplyst enn da den ble behandlet i tingretten.

A har i korthet anført:
A var frisk før ulykken, men ble ved forliset påført kuldeoverfølsomhet og psykisk skade. Lidelsene innebærer medisinsk mèn, lidt inntektstap og tap av fremtidig inntekt.

Det må legges til grunn at A lå i vann som holdt 9 grader i over 20 minutter, og at han deretter lå bevisstløs og delvis i vann i redningsflåte i inntil 2 timer før han ble tatt under medisinsk behandling. Dette medførte en kraftig nedkjøling, og representerte et traume som var tilstrekkelig til å utløse kuldeallodyni. Det vises til vurdering fra dr Jørum, fra dr Thommassen og til professor Tysnes' vurdering.

Den medisinske invaliditet som følge av kuldeallodyni bør settes til 15 %. Det vises til Jørums vurdering, som får støtte av Thommassen. Vurderingen er skjønnsmessig, mèn ved fastsettelse av medisinsk invaliditet bør det legges vekt på at A har generelle frysninger, og ikke bare kuldeplager i ekstremitetene.

A var frisk før ulykken. Han hadde noen beskjedne allergiplager, men ingen helseproblemer som tilsa konsentrasjonsvansker eller andre kognitive problemer. As opplevelse under forliset har skadeevne til å utløse psykiske senskader som PTSD eller beslektede tilstander. Det må legges til grunn at konsentrasjonsvansker, tiltaksløshet og mangel på energi oppstod etter ulykken, og som en følge av den. Plagene kom umiddelbart, og de ble gradvis verre. Det vises blant annet til As forklaring, til forklaring fra As far samt til forklaring fra B. Journalnotater fra As lege kan ikke oppfattes i motstrid til dette. Gjennom Bs forklaring er det redegjort for hvordan hans skriftlige uttalelser fra perioden etter havariet og til A avsluttet sin stilling i Y må forstås. Videre vises til Tungeviks forklaring, samt til den rettsoppnevnte sakkyndige.

Skadelidte skal tas « som han er ». Om det skulle bli lagt til grunn at A var sårbar for å få senskader av havariet, skal det ikke medføre at han ikke har krav på erstatning. At han sto frem som transvestitt, og dessuten opplevde at en nær slektning ble alvorlig syk kort etter ulykken, har ikke betydning i årsaksbildet. Dersom det foreligger flere årsaker til plagene, må det legges til grunn at ulykken var så vesentlig, at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. rettspraksis.

Ved utmåling av erstatningen må det legges til grunn at samlet medisinsk invaliditet plasserer A i gruppe III. Mènerstatning bør samlet fastsettes til 350 000 kroner. Ved utmålingen av lidt inntektstap må det legges til grunn at han ville ha hatt vesentlig høyere inntekt uten skaden, og det samme gjelder for perioden etter lagmannsrettens dom. Inntektstapet må fastsettes med utgangspunkt i lønnsnivået A hadde i Y, og justeres i samsvar med utviklingen i G.

I henhold til avtale med Skuld er det eksplisitt fastsatt en annen rentedato enn det som ville følge av rentelovgivningen. Skuld er også forpliktet til å dekke juridiske omkostninger før stevning, fordi saken må anses som gjenopptatt etter at Skuld meddelte at det ikke ville bli gitt ytterligere dekning av juridisk bistand. Compensatioberegninger viser at samlet erstatning med renter i henhold til avtalen, fra skadedato vil utgjøre cirka 7,4 millioner kroner. Beregnet med vanlig rente, blir summen cirka 5,3 millioner kroner.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Assuranceforeningen SKULD dømmes til å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn for postene mènerstatning, inntektstap og utgifter med tillegg av lovbestemt rente til betaling skjer.
2. A tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av lovbestemt rente til betaling skjer.

Skuld har i korthet anført:
Prinsipalt anføres at A verken er påført kuldeallodyni eller PTSD/lignende tilstander som følge av Sleipnerforliset. For så vidt gjelder sistnevnte, er PTSD-lignende tilstander uten at samtlige diagnosevilkår er oppfylt en ny vinkling på As problemer, som ble bragt frem i saken ved Westlyes erklæring. Lagmannsretten kan ikke bygge på anførsler som ble fremmet så sent at det ikke har vært tilstrekkelig mulighet til kontradiksjon.

Det aksepteres at A lå i vannet i cirka 15-20 minutter og at han deretter var cirka 45 – 50 minutter i en redningsflåte. Det er ikke dokumentert at han gjennom dette var utsatt for nedkjøling av slik art eller i slik grad at han ble påført kuldeallodyni. Den medisinske kunnskap om lidelsen er begrenset. Kuldeoverfølsomhet diagnostiseres basert på subjektiv symptomopplevelse. A nevnte plagen første gang til sin lege tre vintre etter ulykken. Lagmannsretten kan i denne del av saken ikke legge til grunn et resonnement som bygger på at man løfter det som er mulig opp til det som er sannsynlig, jf. nevrolog Næss' forklaring. Uansett medfører en slik tilstand ikke ervervstap. Dette er samtlige nevrologer som har vurdert saken enige i. Det er heller ikke grunnlag for å fastsette en invaliditetsgrad som overstiger Tysnes' angivelse av 10 % medisinsk invaliditet.

A hadde kognitive vansker lenge før forliset. Hans fastlege har i sin oppsummering og tidsnære konklusjon landet på at vanskene skyldes en ikkeulykkesrelatert personlighetsforstyrrelse. Psykiatrisk klinikk konkluderte med personlighetsforstyrrelse og transvetisme, og ekskluderte skadefølge etter forliset. Psykiater Andersens tidsnære vurdering i 2002 bekreftet ikke kognitiv svikt eller psykisk skadefølge. Nevropsykologiske tester viste ingen psykisk sykdom som kunne forklare konsentrasjonssvikt og/eller kuldefornemmelser. Dr Thomassen fant heller ikke årsakssammenheng mellom ulykken og funksjonssvikten. Dr Næss har avvist årsakssammenheng. Professor Tysnes må forstås på samme måte. Dr Westlyes diagnostisering representerer ubegrunnet synsing 13 år etter ulykken, og står i klar motstrid til øvriges vurdering og de tidsnære bevis.

Forutsatt at kuldeallodyni og/eller PTSD finnes bevist, anføres at det ikke er Sleipnerrelatert skade som førte til at As arbeidsforhold i Y ble avsluttet. A har ikke gjennomført utdanning på grunn av vansker med teoretiske fag, og han har en fragmentert CV etter tidligere yrkesforhold. Det må i samsvar med de tidsnære bevis legges til grunn at det var omfattende problemer i arbeidsforholdet i Y, også før ulykken. Det foreligger mange alternative årsaksfaktorer, som ikke er relatert til Sleipner.

Uansett vil Sleipner ikke ha en så dominerende plass i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til forliset. Arbeidsforholdet ville ikke ha vært varig, fordi det ble foretatt organisatoriske endringer og nedbemanning. A har ikke tapt sin ervervsevne, og han kan arbeide i full stilling, dersom han gis enkle oppgaver.

Tapsberegningen bestrides. Inntektsnivået uten skaden er beregnet for høyt, og nivået uten skaden er satt for lavt. Det kan ikke beregnes tap med utgangpunkt i at han bare skal motta ytelser for 60 % stilling. Avtalen med Skuld om renteberegning kan ikke forstås slik A anfører. Gjennom brev fra advokat er det tidligere gitt varsel om at dekning av advokatomkostninger ble stanset, og det er ikke grunnlag for kravet om betaling av ytterligere 120 000 kroner.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Hver av partene bærer egne omkostninger for begge instanser, og A tilpliktes å dekke utgifter til de rettsoppnevnte sakkyndige.



Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at A havnet i vannet samtidig med at Sleipner sank etter grunnstøtingen. Det fremgår av dokumentene i saken at skipet grunnstøtte klokken 19 08, og sank « en drøy halvtime » deretter. Skipets nødpeilesender begynte å sende fra klokken 19 40. A ble etter en tid i sjøen plukket opp av fartøyet « Sjøfart », og tatt ombord i en redningsflåte. Lagmannsretten legger til grunn at A ble reddet klokken 20 03, og at han da hadde ligget i vannet i vel 20 minutter. Sjøtemperaturen var cirka 9 grader.

Sjøfart tauet redningsflåten til Bømlo, der helsepersonell overtok ansvaret for A. Det har vært gitt ulike opplysninger om når slepet startet, og om hvor lang tid det tok å nå frem til Bømlo. Lagmannsretten finner sannsynlighetsovervekt for at A var om bord i flåten i cirka to timer. Lagmannsretten viser i så henseende til at det fremgår av ambulansejournalen at A ble logget inn i ambulansen klokken 22 30. Dette samsvarer med As egen angivelse av tidsforløpet, og innebærer at det gikk cirka 21/2 time fra han ble plukket opp av sjøen, til han ble tatt hånd om av medisinsk personell. Den alt vesentlige del av denne tiden må A ha tilbragt i flåten.

Etter bevisførselen legges til grunn at nedkjølingen, som må ha startet da A lå i sjøen, fortsatt pågikk da han var om bord i flåten. Basert på forklaringen fra A og på det som fremkommer av andre skadelidtes forklaringer, legger lagmannsretten til grunn at det var svært kaldt i redningsflåten, både på grunn av flåtens konstruksjon, som følge av værforholdene og fordi det var en del vann i flåten, slik at det var vanskeligere å holde varmen.

Fra NOU 2000:31 om forliset hitsettes om situasjonen fra en av de øvriges forklaring:

Flere kom svømmende til flåten, noen måtte hjelpes om bord. En ung dame var så forfrossen at hun måtte bite seg fast i redningstauet for å bli dratt inn. Hun mistet to tenner. Det ble senere satt ut en flåte til. Det var utrolig kaldt i flåten, som fikk kastet ned til seg et pledd og noen plastikksekker, som lunte en del.

Av nevnte NOU fremgår også at mange av de overlevende fikk reise hjem etter at de hadde fått dusjet, blitt tildelt nye klær og mat og hatt anledning til samtaleterapi. For As del, ble det satt i gang medisinsk behandling. At han ikke fikk dra hjem, men derimot ble tatt hånd av helsepersonell og fløyet til sykehus, understøtter at han må ha vært alvorlig nedkjølt ved ankomst Bømlo. I ambulansen ble As temperatur målt til 33 grader. Av journal fra Universitetssykehuset i Stavanger fremgår at han klokken 00 30 hadde kroppstemperatur på 36.6 grader. Professor Tysnes har fremholdt at de aktuelle temperaturer mest sannsynlig er kroppens kjernetemperatur, og at temperaturen i ekstremitetene sannsynligvis har vært lavere. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Hvorvidt A som følge av den nedkjøling han ble utsatt for er påført en nerveskade som har gitt ham kuldeallodyni, har vært vurdert av flere nevrologer.

Sommeren 2005 ble A undersøkt ved Rikshospitalet av spesialist i klinisk nevrofysiologi og nevrologi, overlege og professor Ellen Jørum. Jørum har i mange år ledet en gruppe som forsker på nerveskade ved kuldeskader, og er av flere betegnet som landets fremste spesialist på feltet.

Jørum foretok det hun har kalt som « semiobjektiv » testing av A, og fant det hun betegnet som « sterk unormal funksjon knyttet til kuldesmerte ».

Jørum tolket testene slik:

« Normalt vil en regne at kuldesmerteterskelen i hånden går opp til 15° C, mens alle temperaturer over dette vil tolkes som en overfølsomhet for kulde (kuldeallodyni. Allodyni er definert som smerte ved et normalt ikke smertefullt stimulus). I føttene vil kuldesmerteterskler normalt ligge under 10° C. Konklusjonen blir at A har en uttalt kuldeallodyni i begge hender og føtter, og sannsynligvis også generelt på kroppen (selv om dette ikke er testet). Han har også en kuldeallodyni på haken. »

Jørum konkluderte med at A var påført skade i form av tynnfiberaffeksjon og lett sensorisk nevropati, og sammenfattet dette slik i sin erklæring fra februar 2006:

« Konklusjon:
A f. *.*.65 har som følge av ulykke 26/11-99, utviklet kuldeeksponerte smerter i alle ekstremiteter og det er påvist en uttalt kuldeallodyni samt en lett sensorisk nevropati. Tilstanden har vart i over 2 år og vil anses som varig. Grad av medisinsk invaliditet bedømmes skjønnsmessig til 15 %. »

Etter at Jørums uttalelse forelå, ble partene enige om å innhente en supplerende vurdering fra professor og overlege i nevrologi Lars Thomassen ved Haukeland Universitetssykehus.

Thomassen konkluderte slik i februar 2008:

« Ut fra nevrologisk litteratur synes kuldeallodyni å være en plausibel forklaring. Jeg kjenner ikke til andre sykdommer eller skader, som skulle kunne gi tilsvarende symptomatologi som den A frembyr. Jeg finner ikke grunnlag for å anta at As symptomer har et psykogent grunnlag.
Nevrofysiolog Håvard Skeisvoll finner også kuldeallodyni som en plausibel tilstand.
På grunnlag av hendelsesforløpet, As symptomer, nevrofysiologiske undersøkelser og nevrofysiologisk annenhåndsvurdering, vurderer jeg det som sannsynlig at det foreligger direkte årsakssammenheng mellom aktuell ulykkeshendelse og As nåværende kuldeallodyni. Jeg finner det ikke sannsynlig at andre faktorer er like sannsynlige som eller mer sannsynlige enn aktuelle ulykkeshendelse som årsak til hans symptomer. »

Thomassen avga etter ønske fra Skuld en tilleggserklæring i april 2008. Fra erklæringen hitsettes:

« En kroppstemperatur på 33°C kan ha betydelige systemiske effekter. I terapeutiske sammenhenger vil man ikke ønske nedkjøling til 33° C med mindre man har full anestesiologisk overvåkning. Som dr. Jørum har anført, er det empiriske grunnlag for å postulere årsakssammenhenger mangelfullt. Nevrologiske symptomer opptrer allerede i temperaturintervallet 35-32° C, uten at man i medisinsk litteratur finner studier som gir et « empirisk grunnlag for å fastslå årsakssammenheng ».

Thomassen sammenfattet sin vurdering slik:

« Jeg er enig med Wikborg Rein i at dette er en komplisert sak. Vi opererer med en empirisk diagnose, hvor de objektive kriterier er vage. Litteraturen på dette området er også begrenset. A har uavhengig av nedkjølingstid, hatt en betydelig hypotermi, og har etter dette utviklet symptomer som rent deskriptivt er vel forenlig med en kuldeallodyni. Den nevrofysiologiske vurderingen er sannsynligvis så god som man vil kunne få den i Norge. Det foreligger en nevrofysiologisk annenhåndsvurdering av de utførte prosedyrer. Jeg tror ikke at videre nevrofysiologiske undersøkelser vil kunne avklare forholdene nærmere.
Klinisknevrologisk er erfaringsgrunnlaget meget beskjedent, til dels fordi dette er sjeldne tilfelle og til dels fordi dette ofte forblir nevrofysiologiens domene. I As tilfelle vurderer jeg sammenhengen som plausibel og årsakssammenhengen som sannsynlig. Jeg finner ingen grunn til å bagatellisere de plager han har som følge av hans kuldeallodyni. Jeg tror ikke en videre nevrologisk utredning vil bidra til mer presis avklaring av forholdene.
Saken kompliseres ved at A har en noe spesiell personlighetsprofil. Hvorvidt videre psykiatriske undersøkelser vil kunne avdekke forhold som er av betydning for denne saken, vites ikke, og må besvares av psykiater. »

Skulds sakkyndige vitne, spesialist i indremedisin og i nevrologi og overlege på nevrologisk avdeling Haukeland Universitetssykehus, Halvor Næss, har avgitt to skriftlige vurderinger. Næss forklarte seg også under ankeforhandlingen. Næss har blant annet fremholdt, at dersom A ble påført kuldeallodyni ved forliset, ville plagene forventes å være på sitt verste den første vinteren deretter, for så å avta. Symptomutviklingen hos A følger etter Næss' vurdering ikke et slikt mønster, verken når det gjelder symptomdebut, eller symptomutvikling. Næss har lagt til grunn at A rapporterte om plager lenge etter ulykken, og at han har opplevd tiltagende plager, og har kommet til at det er usannsynlig at A har blitt påført kuldeallodyni som følge av ulykken. Næss har understreket at dette er et medisinsk område som det finnes begrenset kunnskap om, og han må forstås slik at han mener at eventuell kuldeallodyni mer sannsynlig har sammenheng med As kognitive plager, enn med forliset.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, professor Tysnes, har konkludert med at det ikke er usannsynlig at A er påført en lettgradig nerveskade av den typen en kan få etter kuldeeksposisjon, men Tysnes har både i sin skriftlige vurdering, og i sin forklaring under ankeforhandlingen, og i likhet med de øvrige nevrologer, fremholdt at kunnskapen om nerveskader ved generell nedkjøling er meget begrenset.

Fra Tysnes' skriftlige erklæring, side 10 flg, hitsettes:

Slik undertegnede ser det, er utsettelse for ekstrem kulde, den best dokumenterte årsaken til opptreden av senere kuldeallodyni ...

Kunnskapen om årsaken til opptreden av kuldeallodyni, må (således) sies å være usikker. Konkrete nerveskader eller opptreden av kulde, er likevel best dokumenterte årsaker.

I henhold til vanlige kriterier, skal det foreligge en tidsmessig sammenheng mellom en skadehendelse og opptreden av symptomer, for at det skal kunne settes årsakssammenheng. Spørsmålet er om denne type kriterier kan være gyldige etter kuldeeksposisjon uten forfrysning. I aktuelle tilfellet har A hatt redusert kjernetemperatur til maksimum 33 grader. Mest sannsynlig har han hatt betydelig lavere temperatur i armer og ben. Det finnes lite kunnskap om hva som skal til for å utløse nerveskade med redusert kuldetoleranse, og når dette eventuelt kan oppstå etter en kuldedisposisjon. Slik undertegnede ser det, må en kunne åpne for at kuldeallodyni erkjennes på et noe senere tidspunkt enn det som er vanlig i vurderingen av årsakssammenheng mellom en hendelse og senere opptreden av symptomer. Årsaken er at en nerveskade vanligvis først vil føre til redusert følsomhet, og så først senere til overfølsomhet (allodyni). Ved denne type kuldeopplevelse, må en forvente at nerveskaden var så vidt mild, at A neppe kunne oppleve redusert følelse i huden etter ulykkeshendelsen. At økt følsomhet opptrer noe senere, vil slik undertegnede ser det, ikke være uforenlig med vanlige biologiske prinsipper. Det vurderes således som mulig, at kuldeallodyni kan opptre vesentlig senere enn få dager etter en hendelse, slik som er et vanlig årsakssammenhengkriterium etter skader i muskel- og skjelettsystemet, eller ved større skader i nervesystemet.

Spørsmålet blir likevel om det kan aksepteres så lang tid som er observert i As tilfelle. A har først i februar 2002. beskrevet for sin lege at han opplevde økt kuldefølsomhet. I løpet av det følgende året, har han beskrevet at han nok hadde hatt dette tidligere, muligens så tidlig som våren 2000. ..Slik undertegnede ser det, må symptomene i løpet av det første året etter ulykkeshendelsen, mest sannsynlig ha vært forholdsvis milde, siden A ikke konkret har angitt symptomer i forbindelse med undersøkelser hos sin lege før februar 2002. Spørsmålet blir om den forverring han da har opplevd gjennom de første årene etter ulykkeshendelsen, er i henhold til en biologisk forklaringsmodell. Etter undertegnedes vurdering foreligger det betydelig usikkerhet i en slik vurdering. Årsaken er at kunnskapsgrunnlaget er tynt. Det vurderes likevel ikke usannsynlig at en lettgradig nerveskade av den type en kan få etter kuldeeksposisjon, kan gi gradvis økende symptomer over noen år etter den aktuelle hendelsen.

Etter å ha drøftet betydningen av Jørums testing av A og av de nevropsykologiske tester som er foretatt, går Tysnes over til å vurdere alternative årsaksfaktorer på side 12 flg:

I en kompleks problemstilling som dette, blir det etter undertegnedes vurdering nødvendig å se nøye etter andre årsaker til opptreden av kuldeallodyni enn ulykkehendelsen A var utsatt for i 1999. I henhold til tilgjengelig litteratur, er opptreden av kuldeallodyni sjelden uten kuldeeksposisjon eller skade av nerver. A fremsto ca. ett år etter den aktuelle ulykkeshendelse, som transvestitt. Det blir da spørsmål om psykososiale årsaker knyttet til denne tilstanden, kan være årsak til hans kuldeallodyni. Det vil ligge klart utenfor undertegnedes kompetanse å uttale seg om risikoen for psykososiale symptomer i forbindelse med at A sto frem som transvestitt. Det er imidlertid undertegnedes vurdering at det er svært lite sannsynlig at hans kuldeallodyni kan knyttes til psykososiale symptomer som kan relateres til hans åpenhet rundt sin personlighet. I henhold til foreliggende dokumenter, finnes det ingen andre tilstander som kan trekkes frem som sannsynlige årsaker til at han skulle utvikle kuldeallodyni. På bakgrunn av dette, blir det slik undertegnede ser det, mest sannsynlig at det var kuldeeksposisjonen han var utsatt for i forbindelse med Sleipnerulykken i 1999, som er årsaken til at han i etterkant har utviklet kuldeallodyni.

Fra Tysnes' konklusjon hitsettes:

1. Etter undertegnedes beste vurdering, er det mest sannsynlig årsakssammenheng mellom ulykkeshendelsen A var utsatt for den 26. november 1999, og den senere opplevelse av kuldeintoleranse (kuldeallodyni).
2. A kan ha symptomer av psykologisk karakter etter ulykkeshendelsen han var utsatt for i 1999. Det vil ligge utenfor undertegnedes kompetanse å uttale seg om hvorvidt psykologiske symptomer kan knyttes til denne ulykkeshendelsen.
3. I henhold til gjeldende tabellverk og etter beste skjønn, settes medisinsk invaliditet for hans kuldeintoleranse, til 10%.
4. Kroniske smertetilstander kan være svært hemmende i forhold til arbeidslivet, til tross for forholdsvis beskjeden medisinsk invaliditet. I As tilfelle, vurderes det for det første å foreligge mulighet for redusert smerteopplevelse dersom han beskytter seg mot kulde. Likeledes vurderes det som sannsynlig, at A av andre årsaker enn det som kan knyttes til ulykkeshendelsen i 1999, hadde hatt redusert funksjonsnivå i arbeid. Etter en samlet vurdering, er det mindre enn 50 % sannsynlighet for at det er ulykkehendelsen i 1999 som er hovedårsaken til at A har hatt et redusert funksjonsnivå i arbeidslivet gjennom årene i etterkant av aktuelle ulykkeshendelse.
5. Kroniske smerte kan også være hemmende i forhold til aktiviteter av privat og sosial karakter, men vanligvis i mindre grad sammenlignet med yrkesrelaterte aktiviteter. I As tilfelle, dreier det seg om en kuldeallodyni, som helt klart kan være hemmende i forhold til aktiviteter av privat og sosial karakter. A har imidlertid ikke beskrevet private og sosiale aktiviteter hvor han utsettes for kulde, og som han må unnvære i forbindelse med at han har utviklet tilstanden kuldeallodyni. Slik undertegnede vurderer det, er han forholdsvis beskjedent plaget i privat og sosial sammenheng.

Lagmannsretten legger, i samsvar med det samtlige nevrologer har formidlet, til grunn at den medisinske kunnskap om kuldeallodyni er begrenset. Diagnosen stilles basert på pasientens rapportering om sine subjektive symptomer, og det foreligger ikke fullt ut objektive undersøkelser som kan bekrefte tilstanden. Nedkjøling er likevel den best kjente årsak til at lidelsen oppstår. Lagmannsretten legger i overensstemmelse med blant andre Jørum og Tysnes' sine forklaringer til grunn, at nedkjølingen A var utsatt for, må anses som et tilstrekkelig traume til å utløse sykdommen.

Når det gjelder tidspunktet for symptomdebut og utviklingen av plagene, legger lagmannsretten til grunn at A allerede den første vinteren etter forliset (1999/2000) merket at han var frossen. Lagmannsretten viser til As forklaring, samt til forklaringen fra hans far. På dette tidspunktet bodde A i en kjellerleilighet, og deler av huset var under oppussing. Han trodde plagene skyldtes at det var kaldt i boligen, og det tok en tid før han koblet sin opplevelse av frysing, til nedkjølingen han var utsatt for under forliset.

Lagmannsretten finner at As forklaring er en plausibel, sannsynlig og troverdig forklaring på at fastlegen først nevner « frysen » i et journalnotat fra februar 2002, men senere også angir at As symptomer debuterte tidligere, sannsynligvis tidlig i 2000. Lagmannsretten leser fastlegens notater slik, at de i det vesentlige bekrefter As erindring om forløpet, og finner at det ikke kan konstateres noen motstrid av betydning for bevisvurderingen. For øvrig viser lagmannsretten også til, at Tysnes i sin forklaring under ankeforhandlingen fremholdt at det ved denne type nerveskade, må aksepteres at det går noe lenger tid fra skade til symptomrapportering, enn det som medisinsk sett kan forventes ved muskel/skjelettskader eller ved store skader i nervesystemet.

Både Jørum, Thommassen og Tysnes har konkludert med at A har kuldeallodyni som kan tilbakeføres til nedkjøling under forliset. Tysnes fremholdt at det var logisk at kuldeallodynien skyldtes forliset, og at det ikke kan pekes på andre sannsynlige årsaker. Han mente at det ikke kan trekkes slutninger av at det ikke er andre overlevende som har rapportert om tilsvarende plager, og påpekte at det er helt vanlig at ulike mennesker reagerer ulikt på tilnærmet like belastninger.

Mens både Jørum, Thommassen og Tysnes har undersøkt A, har Næss bare forholdt seg til sakens dokumenter. Dette bidrar til å svekke betydningen av Næss' vurderinger. Som sakkyndig vitne for den ene part, har Næss' synspunkt heller ikke den samme vekt i bevisvurderingen som den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering. Thommassen var engasjert av begge parter, og også han har dermed en mer nøytral posisjon enn Næss. Skuld har for øvrig ikke kunnet peke på andre mulige eller sannsynlige årsaker til As kuldeoverfølsomhet. Slik den medisinske kunnskap på dette felt gjennom bevisførselen er presentert for lagmannsretten, må det legges til grunn som klart mer sannsynlig at As kuldeplager skyldes nedkjølingen i forbindelse med forliset, enn andre forhold.

A har etter dette oppfylt sin bevisbyrde, både med hensyn til eksistensen av lidelsen, og årsakssammenhengen. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av bevisene at det er sannsynlighetsovervekt for at A har kuldeallodyni, og likeledes at det er påregnelig og adekvat årsakssammenheng mellom lidelsen og den nedkjølingen han var utsatt for da Sleipner forliste.

Lagmannsretten kommer tilbake til betydningen av kuldeallodyni for erstatningsspørsmålet i eget punkt om utmåling nedenfor.

Lagmannsretten går etter dette over til å vurdere spørsmålet om A som følge av ulykken er påført kognitive vansker/PTSD/PTSD-lignende tilstand.

Skuld har påberopt at As anførsel om at de kognitive plager også kan skyldes PTSD-lignende tilstander, uten at samtlige diagnosekriterier for PSTD er oppfylt, er for sent fremsatt til at kravet til kontradiksjon har vært ivaretatt. Dette kan ikke føre frem.

Det er ikke vist til hjemmel for Skulds anførsel. Mer sentralt er det, at Westlyes erklæring, som har åpnet for at A er påført kognitive vansker uten at samtlige kriterier for PSTD kan konstateres, ble fremlagt før saksforberedelsen var avsluttet, og med god tid for Skuld til å forberede seg på denne del av saken. Skuld kunne for eksempel, slik det ble gjort når det gjaldt Westlyes hypotese om mulig organisk hjerneskade, bedt om supplerende undersøkelser og/eller redegjørelse fra den rettsoppnevnte sakkyndige. Alternativt kunne en bedt saken utsatt, dersom en mente at temaet ikke kunne tilstrekkelig forberedes eller belyses.

Intet av dette ble gjort. Forhandlingene ble gjennomført med PTSD-lignende tilstand som en del av saken. Først i prosedyren ble det påberopt at nødvendig og tilstrekkelig kontradiksjon om denne del av saken hadde vært vanskeliggjort. Dette til tross for at Skuld har vært bistått av et eget sakkyndig vitne, psykiater Terje Andersen, når det gjelder denne del av saken. Andersen utarbeidet tilleggserklæring, som ble fremlagt av Skuld etter at Westlyes erklæring forelå. I sin tilleggserklæring drøfter Andersen Westlyes synspunkt. Andersen var til stede under ankeforhandlingen helt frem til prosedyrene. Han fikk anledning til å stille spørsmål både til A, andre vitner og de rettsoppnevnte sakkyndige, jf. tvisteloven § 25-6, og han redegjorde muntlig for sine vurderinger.

Ved vurderingen av om A har fått sitt kognitive funksjonsnivå redusert, er det sentralt å beskrive og sammenligne As funksjonsnivå før ulykken, med det som kan fastslås om situasjonen etter forliset. Saken er på dette punkt vesentlig bedre opplyst enn da tingretten tok stilling til søksmålet. I motsetning til i tingretten, har temaet nå vært vurdert av rettsoppnevnt sakkyndig. Dessuten er det ført nye vitner. Viktigst i så henseende, er vitnet B sin forklaring. B var As overordnede i Y. Hans forklaring underbygger det A har forklart. B sin forklaring bestyrker også Ds opplysninger om at sønnen kort tid etter ulykken gikk gjennom en betydelig forandring: Han fikk store konsentrasjonsproblemer, trakk seg helt inn i seg selv og klarte ikke å få hverdagen til å fungere.

I Y arbeidet A med multimediaverktøy. Lagmannsretten legger i samsvar med B sin forklaring til grunn at A fungerte greit i arbeidsforholdet før forliset. Han utførte sine arbeidsoppgaver og løste sine faglige utfordringer, innenfor de rammene som bedriften satte for ham. B betegnet A som en « skikkelig nerd ». Han var ikke særlig kommuniserende, og han lot seg for ofte friste til å bruke tid på nettet, i stedet for på sine arbeidsoppgaver. Selskapet ønsket primært at de ansatte skulle arbeide selvstendig og være selvgående. B mente at en slik grad av selvstendighet ikke passet så godt for en « atspredt personlighet » som A. Bedriften ga ham derfor klare rammer, enklere og kortsiktige arbeidsoppgaver og tydelige instrukser. Innenfor disse rammene fungerte A godt på arbeidsplassen.

I følge B gikk det bare en vei med A etter ulykken: « rett ned ». Han mistet konsentrasjonen fullstendig. Innsatsen falt dramatisk, han klarte ikke å fokusere og han foretok seg ingenting med de oppgavene bedriften ba ham om å løse. Det « glapp totalt for ham », han var uten fokus, og ble også opplevd som personlighetsmessig forandret. A gikk fra å være en medarbeider som behersket og løste enklere oppgaver, til å bli en som, i følge B, « ikke lenger var i stand til å levere noe som helst ».

Bedriften forsøkte å avhjelpe problemene ved å gi A det B kalte en « veldig lang snor » etter forliset. Håpet var at A med tidens hjelp ville komme seg etter påkjenningen, og begynne å fungere igjen. Etter en stund, og til tross for at A hadde vært under psykiatrisk behandling og i aktiv sykmelding, måtte bedriften likevel konkludere med at han ikke lenger kunne fungere i arbeidsforholdet.

Skuld har fremholdt at B sin forklaring står i motstrid med de skriftlige, og tidsnære bevis som foreligger fra As arbeidsforhold. Etter å ha hørt B sin forklaring, er lagmannsretten ikke enig i dette. Hvert enkelt skriftlig bevis ble gjennomgått med B. Han utdypet og redegjorde for meningsinnholdet i det som har kommet skriftlig til uttrykk, både når det gjelder notat fra medarbeidersamtaler i 1998 og 2000, skriftlig advarsel fra mars 2001 og brev til NAV i november 2001. Det gjensto ingen uoverensstemmelser av betydning mellom B sin forklaring under ankeforhandlingen og det skriftlige materialet, etter at B hadde plassert dokumentene i sin sammenheng, og klargjort hva de enkelte henvisninger refererte til.

I den forbindelse skal det særskilt bemerkes at B bekreftet at A alltid hadde hatt visse problemer med å fokusere på jobb, og at han måtte følges tett. Dette var bakgrunnen for advarsel gitt ham i 1998, som det er henvist til i dokumentene. Samtidig presiserte og gjentok B, at A før ulykken fungerte på arbeidsplassen og utførte de oppgaver han skulle. Etter ulykken, og som en klar, umiddelbar og påfallende endring, hadde A i følge B ingen produksjonsevne igjen. Bedriftens oppfølgning ga ikke resultater som tidligere. Rammene ble strammet inn, A ble fulgt tettere og oppgavene ble enda tydeligere presentert og konkretisert for ham, men resultatene uteble. Det som tidligere hadde vært som en « mild bris » av konsentrasjonsproblem, ble etter ulykken til « full storm », som B uttrykte det.

Det foreligger omtale av konsentrasjonsproblemer og funksjonsfall flere steder i notater fra As fastlege, dr Osmundsnes fra tidlig på 2000-tallet. I notatene henvises flere steder til at Sleipnerulykken var et tidsskille for når plagene oppsto. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å nevne noen eksempler:

I sykmeldingserklæring datert 12. mars 2001 uttaler dr Osmundsnes:

Var med på Sleipner- etter dette økende konsentrasjonsvansker, nedsatt tiltakslyst, ikke direkte deprimert. Får klager på seg fra overordnede. Klarer ikke å fungere på arbeid. Trenger nå profesjonell hjelp.

I sykmeldingserklæring datert 14. mai 2001 heter det:

Var med på Sleipner – etter dette økende konsentrasjonsvansker, nedsatt tiltakslyst, ikke direkte deprimert. Får klager på seg fra overordnete. Klarer ikke å fungere på arbeid. Trenger nå profesjonell hjelp.

I legeerklæring av 18. mai 2002 skriver fastlegen under overskriften « Medisinsk begrunnet vurdering av funksjons- og arbeidsevne »:

Ut fra hva pasienten beskriver er funksjonsevnen klart nedsatt både hjemme og på arbeid, men jeg er usikker på hvilken sykdom som ligger til grunn. Det er sikkert at plagene begynte etter Sleipnerhavariet.

Osmundsnes henviste A til behandling på psykiatrisk poliklinikk. Der gikk han fra mars 2001. Det fremgår av notatene fra behandlingen at A beskrev endringer i sin fungering etter ulykken:

Rett etter ulykken følte han manglende arbeidslyst, men tenkte at dette etter hvert ville bedre seg. Men han oppfattet selv at han begynte å fungere etter hvert. Det var derfor en overraskelse for ham da han ble konfrontert med at han ikke fungerte i arbeidet.
Tankene har en tendens til bare å flyte av gårde og intet spesielt blir tenkt, tomt. Konsentrasjonsvanskene kom etter Sleipnerulykken, og har blitt forsterket etter at en onkel døde i sommer, av arvelig kreft.
Ellers beskriver han konsentrasjonsvansker som sitt største problem.

Behandlerne ved poliklinikken trakk ingen sikre konklusjoner med hensyn til bakgrunnen for plagene.

I juni 2006 hadde A et to ukers gruppeterapeutisk behandlingsopphold på ---senteret. Psykiater Hans Olav Tungesvik stilte da som første lege diagnosen PTSD, men presiserte samtidig i sin epikrise at A ikke fylte alle diagnosekriterier.

Fra epikrisen hitsettes:

Han presenterer som sitt hovudproblem manglande konsentrasjonsevne, initiativ og tiltakslyst. Dette er noko som har kome over han som ein gradvis prosess etter Sleipnerulukka 26.11.99, der han var midt oppe i den store dramatikken og utvilsamt har pådradd seg skader som no gir posttraumatiske reaksjonar ... Han har elles få utslag av posttraumatiske stress i høve til det ein ofte ser i samband med katastrofar. Men innafor eit avgrensa område har han dess sterkare reaksjonar, nemleg i form av konsentrasjonssvikt, manglande initiativ og tiltak, trøyttleik og energimangel. Det har ikkje gjennom nevropsykologiske og andre testar blitt påvist noko openberr forklaring på desse symptoma, men når ein ser på tidsfaktoren og tidsrelasjonen er det heilt openbert at dette er fylgjetilstander av det ekstreme traumet som Sleipnerulukka representerte. Det står for underskrivne som heilt uforståeleg at dei instansar som tidlegare har vurdert pasienten han kunna finna nokon grunn til tvil på dette punkt. Det er kjent frå både litteraturen og frå andre pasienters erfaring at ein ikkje nødvendigvis treng fylle alle kriterier for PTSD for å dokumentera samanhengen. Her er det tale om eit posttraumatisk stresssyndrom med eit fåtal symptom ... Men dei symptoma han har, høyrer til kjernesymptoma ved PTSD.

Tungesvik forklarte seg under ankeforhandlingen. Han opprettholdt sin vurdering om at flere av de sentrale symptom på PTSD var tilstede, uten at samtlige vilkår var oppfylt.

Psykiater Westlye har som rettsoppnevnt sakkyndig vurdert om A er påført psykisk skade av ulykken. Fra hennes erklæring, side 29 flg hitsettes:

Psykiske traumer kan gi psykiske ettervirkninger i form av PTSD, posttraumatisk stressyndrom.
Symptomer på PTSD, F 43.1 iht ICD 10 er:
A: Traumekriteriet: ... må ha vært utsatt for en belastende (stressfull) hendelse eller situasjon (enten kort- eller langvarig) som er kjennetegnet ved å være usedvanlig truende eller katastrofale, og som høyst sannsynlig hos nesten enhver ville forårsake omfattende og sterkt ubehagelige reaksjoner (stress).
B: Intrusjonskriteriet: Det må være vedvarende minner om eller « gjenopplevelse » av den belastende opplevelsen i form av påtrengende « flashbacks » (glimtvis gjenopplevelse), levende minner eller tilbakevendende drømmer; eller opplevelse av et sterkt ubehag når pas. utsettes for situasjoner eller omstendigheter som minner om eller er forbundet med den belastende hendelsen.
C: Unnvikelseskriteriet: Pas. må unnvike – eller foretrekke å unngå om mulig – situasjoner eller omstendigheter som minner om eller er forbundet med den belastende hendelsen, uten at denne unnvikelsestendensen var tilstede før han var utsatt for den belastende hendelsen.
D: Aktiveringskriteriet: det ene eller det andre av de to følgende fenomener må være tilstede:
1. Manglende evne til å huske, enten delvis eller fullstendig, noen viktige sider av tiden omkring den hvor han var utsatt for hendelsen
2. Vedvarende symptomer på økt fysiologisk følsomhet eller aktivering (arousal) som ikke var tilstede før den belastende hendelsen, som vist ved tilstedeværelse av to av de følgende:
a. Vanskeligheter med å falle i søvn eller forbli sovenden etter å ha sovnet
b. Irritabilitet eller sinnesutbrudd
c. Konsentrasjonsvansker
d. Årvåkenhet, på vakt
e. Overdreven skvettenhetsreaksjon.
E: Tidskriteriet: Kriterium B, C og D må alle være oppfylt innen 6 mndr. etter at den belastende hendelsen fant sted eller på slutten av den belastende perioden.
For saksøker gjelder følgende:
Kriterium A: tilstede
Kriterium B: ikke tilstede
Kriterium C: delvis tilstede, idet han har unngått å lese omtaler og artikler av ulykken samt dokumenter knyttet til aktuelle rettssak.
Kriterium D: 2 a,b og c er tilstede, 2b mest tidlig etter ulykken.
Kriterium E: tilstede.
Samlet sett fyller ikke saksøker forskningskriteriene for PTSD. Han har likevel etter ulykken hatt flere delsymptomer av PTSD og hovedkriteriet A er definitivt tilstede.
Westlye har anslått at A er påført 25 % medisinsk invaliditet, og har i sin vurdering av As funksjonsnivå, konkludert slik (erklæringen side 33):
- Han har vansker med å lære nye ting som krever komplisert tenkning, som f.eks. nye dataprogrammer.
- Han har vansker med å lese bøker, se på TV o.l. fordi han pga konsentrasjonsvansker husker dårlig hva han lest eller sett.
- Han har vansker med å ta initiativ og komme i gang med hverdagslige aktiviteter; må være under et visst press.
- Problemer med å holde orden, av samme grunn som ovenfor.
- Han blir sliten etter å ha vært på jobb, og klarer trolig ikke annet enn en deltidsstilling.
- Han oppfattes å ha økt trettbarhet.

Lagmannsretten legger etter en samlet vurdering av bevisene til grunn at de utfordringene A hadde, men mestret før ulykken, ble til uhåndterlige og uoverstigelige hindringer etter forliset. Det må legges til grunn at han ganske raskt opplevde massive konsentrasjonsproblemer, og at han mistet tiltakslyst og energi. Dette er problemer som har vedvart kontinuerlig, og som han fortsatt har. De kognitive vansker resulterte etter hvert i at arbeidsforholdet i Y ufrivillig måtte avsluttes. Deretter fulgte attføring i form av ikkefullførte studier og arbeid på tiltak, før han nå er etablert i et arbeidsforhold med enklere oppgaver og har søkt om delvis uførepensjon, slik beskrevet innledningsvis i dommen.

Lagmannsretten legger i samsvar med psykiaternes vurderinger til grunn at A ikke fyller de forskningsbaserte diagnosevilkår for PTSD. Han har noen av symptomene, men ikke alle. Hvorvidt det likevel er riktig å stille diagnosen PTSD, er en diskusjon lagmannsretten ikke behøver å ta, for å ta stilling til As erstatningskrav. Lagmannsretten legger til grunn at en plage, eller en sum av plager, som representerer medisinsk/og eller ervervsmessig invaliditet, er erstatningsrettslig vernet dersom vilkårene for erstatning ellers er til stede, også om det ikke finnes en presis medisinsk diagnose å sammenfatte symptomene under. I As tilfelle konkluderer lagmannsretten med at massive konsentrasjonsvansker, mangel på tiltakslyst og energifattighet har redusert hans mentale funksjonsnivå i en slik utstrekning, og på en slik måte, at dette innebærer en « skade » i rettslig forstand.

Spørsmålet er da om det er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom forliset og As reduserte helsetilstand i dag. Det er A som har bevisbyrden for at kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Dette må avgjøres etter en konkret, fri og samlet vurdering av bevismaterialet.

I Rt-2001 side 320, jf. side 329, formulerte Høyesterett årsakskravet slik:

« For at trafikkulykken skal kunne anses som årsak til A's invaliditet, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditet skulle inntre, og dersom det foreligger andre årsaksfaktorer, må ulykken i forhold til de øvrige faktorer fremstå som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den ...
Det er i rettspraksis lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng, må avgjøres ut fra hva som finnes mest sannsynlig, og hvis det er tvil om dette, må tvilsrisikoen påhvile skadelidte. Dette gjelder ikke bare i forhold til spørsmålet om ulykken har bidratt til utvikling av skaden, men må som utgangspunkt også gjelde i forhold til spørsmålet om bidraget fra ulykken har vært nødvendig for at skaden skulle inntre. Dersom det fra den som ansvar blir rettet mot, blir hevdet at hvis ulykken ikke hadde inntruffet, ville skade ha inntrådt av en annen årsak, må imidlertid tvilsrisikoen for den alternative skadeutvikling gå over på denne, såfremt den alternative skadeårsak ikke har noe med den aktuelle ulykke å gjøre. »

Lagmannsretten legger dette rettslige utgangspunkt til grunn.

Skuld har anført at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at reduksjonen i As helsetilstand kan knyttes til ulykken. Det er pekt på en rekke andre faktorer, som anføres å være minst like sannsynlige årsaker til As plager. Blant annet er det trukket frem at A har flere ikkefullførte studier bak seg, at han hadde flere og kortvarige arbeidsforhold bak seg, at han hadde konsentrasjonssvikt også før ulykken, at han sto frem som transvestitt kort etter forliset, at han i samme periode opplevde alvorlig sykdom og dødsfall i nær familie, at han hadde vansker med medansvar og teamarbeid og at hans konstitusjon – i videre forstand – har ført til funksjonsreduksjon.

Det må tas utgangspunkt i at A var frisk før ulykken. Hans konsentrasjonsvansker var innenfor normalvariasjonen, og uten avgjørende betydning for muligheten til å fungere i arbeid. Hans historie med avbrutte, og ikke- fullførte studier, hans, inntil dette tidspunkt, kortvarige arbeidsforhold og lange perioder ute av arbeidslivet, er av betydning ved utmåling av det økonomiske tap, men disse omstendighetene er ikke til hinder for at adekvat og påregnelig årsakssammenheng mellom ulykken og skaden kan konstateres. Det er et grunnleggende rettslig prinsipp at A skal tas « som han er ». Eventuell særlig mottakelighet for skade skal sees bort fra, med mindre denne mottakeligheten er den helt dominerende faktor i årsaksbildet.

Før ulykken fungerte A i sitt arbeidsforhold i Y. Han var etablert i en tilværelse som han opplevde som meningsfull og tilfredsstillende. Under forliset var A i livsfare. Han lå i kaldt vann og høye bølger i cirka 20 minutter med en redningsvest som ikke fungerte, og han var vitne til at andre, som befant seg i vannet sammen med ham, druknet. Da han ble reddet, var han alvorlig nedkjølt og i behov for akutt medisinsk behandling. Han har hatt et betydelig funksjonsfall etter ulykken. Hans kognitive vansker har hatt betydning blant annet for hvilke arbeidsoppgaver han mestrer, hvor sliten han er etter arbeidstid og for hans fritid og hverdag ellers. Det sier seg selv at opplevelsene under forliset må ha vært et massivt psykisk traume, og at psykiske senskader og funksjonssvikt i likhet med det A rapporterer, er i kjerneområdet for hvilke skader som er beskrevet som vanlige følger etter en slik opplevelse. Sykdomsbildet er vel forenlig med det man vet om varige plager etter massive psykiske traumer, også om ikke alle de forskningsbaserte vilkår for å konstatere PTSD er oppfylt. Dertil foreligger et sammenfall i tid mellom traumet og helsesvikten, som klart peker i retning av at ulykkens betydning som årsaksfaktor er vesentlig. At A sto frem som transvestitt en tid etter ulykken kan, slik saken ellers ligger an, ikke tillegges utslagsgivende vekt. I den forbindelse peker lagmannsretten særlig på at det var en lettelse for A at omgivelsene ble klar over hans transvetisme, og at dette var noe han opplevde som positivt. Heller ikke de øvrige momenter som Skuld har trukket frem, vurderes å ha slik betydning i årsaksbildet at ulykkens betydning, som den dominerende og avgjørende årsak til funksjonsbristen, svekkes.

Skuld har til støtte for sitt syn også vist til psykiater Terje Andersens vurderinger. Andersen har skrevet to erklæringer i saken og redegjorde for sine vurderinger under ankeforhandlingen. Andersen har i begge omganger konkludert med at det ikke er sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom As kognitive plager og ulykken. Det fremgår imidlertid av Andersens erklæringer at han blant annet har lagt vekt på skriftlige erklæringer fra As arbeidsgiver, som, jf. lagmannsrettens redegjørelse for Bs forklaring, etter den bevisførsel som har vært for lagmannsretten ikke kan forstås slik som Andersen har lagt til grunn. Når Andersen dertil er sakkyndig vitne for den ene part, har hans vurdering ikke den samme bevismessige vekt som den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering.

Lagmannsretten finner støtte for sin vurdering av årsakssammenhengen i Westlyes vurderinger.

Westlye har under overskriften « Vurdering i henhold til mandatet », side 31 flg, vurdert årsaksspørsmålet slik:

Vurdering av årsaksforhold
Saksøkers funksjonssvikt i arbeidet har vært « ekstrem » etter ulykken iflg. saksøkers nærmeste overordnede i Y Technologies. Foreldrene har også rapportert vesentlige endringer og han har selv rapportert konsentrasjonsvansker, mangel på tiltakslyst, vansker mht nylæring, søvnvansker og som en følge av dette tap av lyst- og gledesbetonte gjøremål.
Disse symptomene representerer ikke en klar diagnose, men er likevel klare symptomer som saksøker hemmes sterkt av.
Saksøker har fått en vesentlig nedsatt livskvalitet etter ulykken og de vanskene han rapporterer har hatt stor betydning for hans funksjonssvikt.
Vanskene manifesterte seg kort tid etter ulykken i nov.-99.
Han har gjennomgått et traume som « hos de fleste » (kriterium A PTSD) ville kunne utløse sterke stressreaksjoner.
Saksøker levde et stille, stabilt og tilbaketrukket liv før ulykken. Han fungerte tilfredsstillende på jobb iht jobbinstruksen, men mange av hans kolleger hadde riktignok mer kompliserte oppgaver enn ham. Hans sky og forsiktige personlighet har representert en integrert del av hans personlighet gjennom oppvekst og voksenliv, likeledes hans transvetisme. Til tross for sin personlighet hadde han skapt seg en tilværelse hvor han levde ut store deler av sitt sosiale liv på internett. Videre har han hatt glede av tegning/maling og andre kreative aktiviteter.
Det er grunn til å anta at saksøker, dersom ulykken ikke hadde skjedd, ville ha fortsatt å leve på denne måten.
På bakgrunn av samtaler som jeg har hatt med ham, samtale med foreldrene og gjennomgang av journaler, har jeg ikke kunnet finne holdepunkter for at hans nåværende symptomer som er gjennomgått tidligere i journalen kan forklares som utløst av andre årsaker. Nærhet i tid mellom symptomdebut og ulykken støtter opp om dette. Selv om symptomene ikke er dokumentert fra legehold før 15 mndr. etter ulykken har spesielt komparentsamtaler dokumentert tilstedeværelsen av slike symptomer kort tid etter ulykken.
De symptomene som saksøker har rapportert var ikke til stede før ulykken.
Jeg vurderer det som mer enn 50 % sannsynlig at saksøkers psykiske og kognitive vansker er direkte utløst av eller en følgetilstand etter ulykken 26.11.1999.
Jeg har vurdert mulig attribusjon, men utelukker dette fordi jeg her ikke kan finne andre årsaksforklaringer.
Jeg har også vurdert mulig simulering av symptomer, men finner heller ikke noe som gir mistanke om dette. Snarere finner jeg at saksøker gjennom årene nok har underrapportert symptomer heller enn å ha overrapportert. Saksøker hadde et greit liv etter egen målestokk før ulykken, og har fått forverret sin livskvalitet vesentlig. Jeg har ingen mistanke om at han har motiver for å simulere.
Etter en samlet vurdering av opplysningene i saken, hvor det er lagt særlig vekt på traumets art, sammenfallet i tid mellom plagene og ulykken, Bs forklaring og Westlyes vurdering, finner lagmannsretten det overveiende sannsynlig at As plager skyldes de opplevelser han hadde under Sleipnerforliset. Under enhver omstendighet er ulykken så sentral i årsaksbildet, at det er naturlig å knytte ansvar til den. Den aktuelle skadefølge er også en adekvat og påregnelig følge av det traumet A var utsatt for.

Det foreligger etter dette faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ulykken i 1999 og As plager i dag. Skuld er ansvarlig for tapte inntekter og for tap i fremtidig inntekt som vil bli påført som følge av forliset, jf. erstl § 3-1 første ledd. Dertil er det fremsatt krav om mènerstatning som kompensasjon for medisinsk invaliditet, jf. erstl § 3-2 første ledd.

Om prinsippene for utmåling hitsettes avsnitt 42 – 45 fra Rt-2010-584:

Etter skadeserstatningsloven § 3-1 skal erstatning for skade på person dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. I bestemmelsens annet ledd heter det:
« Erstatning for tap i inntekt og framtidig erverv fastsettes særskilt og under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen. »
Tapet fastsettes etter det såkalte differanseprinsippet, jf. blant annet Rt-2005-65 (KILE-dommen), der det i avsnitt 45 heter:
« Det er ikke påvist rettspraksis som fraviker det erstatningsrettslige utgangspunkt at spørsmålet om det foreligger økonomisk tap skal vurderes ut fra en differansebetraktning slik lagmannsretten har gjort. Jeg kan heller ikke se at uttalelser i teorien som det er vist til i saken, gir grunnlag for å fravike dette prinsipp. »
Differanseprinsippet som det her er vist til, er vel kjent i erstatningsretten, se blant annet Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett (6. utgave) side 447, der det heter:
« Det beløpet som skadelidte har krav på, blir derfor differansen mellom hans økonomiske stilling før og etter skaden. »

Lagmannsretten legger disse rettslige utgangspunkter til grunn for sin beregning av hvilket tap A kan kreve erstattet. Det er A som har bevisbyrden for å sannsynliggjøre sitt økonomiske tap, og som bærer tvilsrisikoen for tapets størrelse.

Lagmannsretten setter skjæringspunktet mellom lidt og fremtidig tap til 1. januar 2013. Erstatning for lidt tap må fastsettes ut fra den inntekt det er sannsynliggjort at A ville hatt uten skaden i perioden fra han sa opp i Y og til skjæringspunktet, fratrukket den faktiske inntekt han har mottatt. Tap i fremtidig inntekt må fastsettes ut fra den inntekt det finnes sannsynliggjort at A ville hatt uten ulykken, fratrukket den inntekt han kan forventes å få med skaden.

Slik saken er opplyst, må utmålingen nødvendigvis bli svært skjønnsmessig. Det knytter seg betydelig usikkerhet til hvordan As yrkeskarriere ville ha utviklet seg uten skaden, og likeledes til hvor store inntekter han ville ha oppebåret. Når det dertil først under ankeforhandlingen, blir opplyst at han nå har søkt om 50 % uføretrygd og utfallet av hans søknad er uavklart, sier det seg selv at lagmannsretten må skjønne relativt fritt over det økonomiske tap.

Ved vurderingen av As inntekt uten skaden, må det sees hen til at hans foregående utdannelses- og yrkeskarriere var preget av ikke fullførte studier, kortvarige arbeidsforhold, som til dels var uten særlig faglig relevans målt mot As kvalifikasjoner, og av flere, langvarige opphold fra aktiv yrkesdeltakelse. Det må også tas i betraktning at han hadde utfordringer med å klare arbeidet i Y, og at dette medførte at han ble satt til å løse trivielle oppgaver, og ble gitt enklere arbeid enn sine kollegaer.

Dette faktiske utgangspunkt har flere konsekvenser for beregningen av det økonomiske tap. Dels får det den betydning at det ikke kan anses sannsynliggjort at A ville ha vært kontinuerlig i arbeid uten skaden, verken i perioden frem til skjæringstidspunktet eller etterpå. Dels får det den betydning at hans arbeidsmessige fungering, også uten skade, må anses å bære med seg begrensninger med hensyn til valg av yrke, aktuelle arbeidsoppgaver og avansementsmuligheter, og dermed også for sannsynlig lønnsutvikling.

Lagmannsretten legger til grunn som overveiende sannsynlig at A uten skade ville ha hatt lange perioder utenfor arbeidslivet. Lagmannsretten legger også til grunn som overveiende sannsynlig at han ville ha hatt dårligere lønnsutvikling enn gjennomsnittet av arbeidstakere med sammenlignbar erfaring og formelle kvalifikasjoner, både som følge av betydelige perioder uten arbeid, og av begrensninger i aktuelle arbeidsoppgaver i de periodene han faktisk ville komme til å arbeide. Det er samlet sett sannsynlighetsovervekt for at A ville gått glipp av den mulighet til kontinuerlig og positiv lønnsutvikling som erfaringsmessig følger av stabile arbeidsforhold, jevnlig kompetanseutvikling og stigende ansiennitet. Det må således legges til grunn at hans inntektsforhold uten skaden ville ha variert betydelig over tid, og uten at inntektsnivået ville hatt en stabilt oppadgående tendens på det individuelle plan.

A har opplyst at han tjente 212 505 kroner i 2002. Han har anslått at inntekt uten skade ville ha vært 290 752 kroner. Dette året er tapet beregnet til 62 908 kroner. As inntekt har etter at han sluttet i Y har delvis vært lønnsinntekt og delvis ytelser fra NAV. For årene 2003-2007 er årlig tap beregnet til gjennomsnittlig cirka 100 000 kroner pr år, mens det for årene deretter er beregnet tap i størrelsesorden 122 860, 118 381, 180 879, 205 509 og 210 990 kroner. Anslått inntekt for perioden har steget fra 290 752 kroner til 438 660 kroner (2012).

Lagmannsretten legger som følge av de momenter som er påpekt over, til grunn at A i perioden 2002-2012, uten skade ikke ville ha hatt den lønnsutvikling som tapsberegningen bygger på, og heller ikke ville ha vært i arbeid i hele perioden. Det er sannsynlighetsovervekt for at han ville ha hatt et betydelig lavere gjennomsnittlig inntektsnivå, i intervallet 250 000 kroner og gradvis stigende til 300 000 kroner. Dertil må det tas hensyn til at noe av det tap som er påført skyldes innskrenkninger på arbeidsplassen på et tidspunkt hvor A i utgangspunktet arbeidet 100 % stilling, og ikke har oppstått som følge av ulykken. Inntektsreduksjonen skyldes derimot nedgang i stillingsprosent, uten at det er sannsynliggjort at A i den aktuelle periode ikke var i stand til å ha en høyere stillingsprosent. Lidt tap settes etter dette samlet og skjønnsmessig til 500 000 kroner, som inkluderer renter, og tar høyde for sparte utgifter knyttet til arbeidsforholdet.

Ved beregningen av det fremtidige inntektstap, må antatt inntekt uten skade justeres ned på samme måte, og med samme begrunnelse som når det gjelder lidt tap. Det er fremlagt en rekke ulike tall fra A om sannsynlig fremtidig tap. I stevningen ble tapet beregnet til 304 136 kroner, etter at det var neddiskontert med 5 % diskonteringsrente, tillagt skatteulempe med 25 % og ytterligere 25 % påslag i henhold til avtale med Skuld. Tapsberegningen var foretatt til 2032. I stevningen ble det nedlagt påstand om dekning av samlet tap med 1 283 391 kroner.

I prosesskrift 19. mars 2010 ble tapsberegningen endret. Påført inntektstap ble endret til 1 156 100 kroner, som følge av tid påløpt etter inngivelse av stevning. Fremtidig tap ble samlet anslått til 1 081 620 kroner. Påstanden ble korrigert tilsvarende. Samlet ble det anslått at As tap på dette tidspunkt beløp seg til 2 495 462 kroner.

Under hovedforhandling i tingretten ble det nedlagt påstand om erstatning beregnet etter rettens skjønn. Det fremgår av tingrettens gjengivelse av As anførsler at det ble fremlagt beregninger der samlet tap ble anslått til 4 203 488 kroner, når renter etter den omstridte renteklausul var holdt utenfor. Med renter ble samlet krav anslått til 9 548 655 kroner.

Under ankeforhandlingen er samlet tap anslått til 7 446 650 kroner med renter i henhold til renteklausulen og 5 353 056 kroner uten særskilt avtalefestet rente.

A har ikke begrunnet under ankeforhandlingen hvorfor forskjellen mellom tidligere og nåværende beregning av tapet er så vidt markert. Dette representerer en uklarhet inn i tapsberegningen, som A bærer tvilsrisikoen for. I tillegg er det nå på det rene at A har søkt om 50 % uføretrygd. Dette ble advokat Sandvold, etter det han har opplyst, først klar over under ankeforhandlingen, og det forstås ikke å være hensyntatt i tapsberegningene. Differansen mellom antatt og faktisk inntekt må også av denne grunn reduseres. Lagmannsretten finner at det er sannsynlighetsovervekt for at A vil motta uføretrygd, og at den vil kompensere for noe av det økonomiske tap bortfall av 50 % ervervsevne vil medføre. Trygdeytelser skal gå til fradrag ved erstatningsutmålingen, jf. erstl § 3-1 tredje ledd.

As fremtidige nettotap fastsettes etter dette skjønnsmessig og samlet til 500 000 kroner. Skatteulempen settes til 20 %. Påslag for skatteulempe i 2013 utgjør da et beløp på 100 000 kroner.

Når det gjelder mènerstatning, viser lagmannsretten til at det ikke foreligger punkter i gjeldende tabellverk som konkret kan knyttes til kuldeallodyni. Den medisinske invaliditet må fastsettes skjønnsmessig. Jørum har konkludert med at lidelsen representerer 15 % medisinsk invaliditet, men har understreket at dette er et anslag med stort innslag av skjønn. Næss har fremholdt av både 10 % og 15 % invaliditet er høyt, når denne lidelsen sammenlignes med andre lidelser som er innplassert på dette nivået. Tysnes har konkludert med at A er påført 10 % medisinsk invaliditet av sin kuldeallodyni. Han har vist til at kroniske smerter sjelden kommer opp i 15 %, og har redegjort for en rekke lidelsers plassering i invaliditetstabellen, som det kan trekkes relevante sammenligninger til. Etter Tysnes' vurdering er 15 % noe for høyt. Etter en samlet vurdering, legger lagmannsretten til grunn Tysnes' vurdering av invaliditetsgrad for kuldeallodyni, og fastsetter 10 % medisinsk invaliditet for lidelsen. Det legges for øvrig, og i samsvar med Tysnes' vurdering, til grunn at kuldeallodyni ikke har betydning for As ervervsmessige invaliditet.

De psykiske plager fastsettes i samsvar med Westlyes vurdering til 25 % medisinsk invaliditet. Samlet, og når det er sett hen til betydningen av kuldeallodyni etter reduksjonsprinsippet, plasseres A i invaliditetstabellen gruppe II, som omfatter invaliditet fra 25-34 %. En matematisk utregning basert på dagens G, og tillagt 1/3, innebærer en mènerstatning på 220 489 kroner. Ved utmåling av mènerstatning skal det også sees hen til menets betydning for den individuelle livsutfoldelse, men det skal mye til før resultatet av den matematiske utregningen fravikes vesentlig. Lagmannsretten fastsetter mènerstatningen til 250 000 kroner, og har da særlig sett hen til de reduksjoner i As mulighet for livsutfoldelse som følger av hans konsentrasjonsvansker, jf. erstl § 3-2 første ledd første pkt.

Det er ubestridt at A med hjemmel i avtale med Skuld, jf. avtalens pkt 6.2, har krav på et tillegg på 25 % i forhold til det faktiske tap som påløper, både for erstatning for økonomisk tap og mènerstatning.

Tillagt 25 % blir samlet mènerstatning 312 500 kroner, samlet erstatning for lidt tap blir 625 000 kroner og samlet erstatning for fremtidig tap blir 750 000 kroner.

A har krevd renter av erstatningsbeløpet beregnet fra skadedato, basert på en forståelse av avtale inngått mellom Skuld og de skadelidte i mai 2000. Det er vist til avtalens pkt 1.3, og anført at bestemmelsen innebærer at en skadelidt er berettiget til rente fra ulykkestidspunktet av alle erstatningssummer som utbetales.

Lagmannsretten er ikke enig i denne forståelsen av avtalen. Lagmannsretten viser til vitnet Cs forklaring. C var helt klar på den aktuelle bestemmelses bakgrunn og på hvordan partene hadde praktisert klausulen. Pkt 1.3 henviser etter Skulds oppfatning utelukkende til den sum på 160 000 kroner som A fikk i engangsutbetaling kort etter ulykken, i medhold av samme avtales vedlegg 1, pkt 6.3.

As forståelse av avtalen fraviker det som lagmannsretten legger til grunn var partenes felles forståelse da avtalen ble inngått. En slik forståelse avviker også fra det som etter bevisførselen er klarlagt om hvordan partene har praktisert avtalen. Fortolkningen står endatil i klar motstrid med en naturlig språklig forståelse av avtalens ordlyd. Daværende advokat Lillebergen sin mail, kan i den forbindelse på ingen måte tas til inntekt for As tolkning av avtalen.

Kravet på renter fra ulykkesdatoen for beløp utover 160 000 kroner (som er utbetalt) fremstår som ubegrunnet og uten rettslig forankring. Kravet tas ikke til følge.

Det er også fremsatt krav om dekning av advokatutgifter for perioden før stevning på cirka 120 000 kroner. Lagmannsretten nøyer seg for denne del av saken med å vise til tingrettens vurdering, som i det vesentlige er dekkende også for lagmannsrettens syn på dette spørsmålet. Kravet tas ikke til følge som separat krav. For øvrig må lagmannsretten legge til grunn at de omkostninger som kan kreves dekket i medhold av tvistelovens omkostningsregler, er omfattet av de oppgaver advokat Sandvold har levert.

Ved vurderingen av omkostningsansvaret, er det ved flere krav mellom de samme parter, det samlede utfall som er avgjørende, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd andre pkt. A har ikke vunnet saken, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd, men må anses for å ha fått medhold av betydning, jf. tvisteloven § 20-3. Han er gitt medhold i at Skuld er forpliktet til å betale ham mènerstatning og erstatning for lidt og fremtidig inntektstap. At A tilkjennes erstatning som samlet sett er vesentlig under de beløp hans advokat har anslått for lagmannsretten, er ikke til hinder for at det anses å være gitt medhold av betydning. Lagmannsretten viser til at påstanden er formulert som, og reelt sett innebærer, at det skal utøves et skjønn fra lagmannsrettens side, jf. Schei m fl Tvisteloven kommentarutgave side 893 flg. At saken ikke anses som vunnet, skyldes at Skuld har nådd frem på flere punkter. Skuld er blitt hørt med sin forståelse av hvordan partenes avtale med hensyn til renteberegning er å forstå. Dette er et moment med stor beløpsmessig betydning for beregningen av den samlede erstatningssum, og en del av saken som ble viet stor oppmerksomhet fra As side. Skuld har også blitt hørt med at det ikke foreligger selvstendig plikt til å dekke advokatomkostninger på 120 000 kroner. Videre er Skuld hørt med at graden av medisinsk invaliditet som følge av kuldeallodyni ikke utgjør 15 %, og at erstatningsbeløpene må fastsettes til lavere beløp enn det som fremgår av As beregninger.

Tvisteloven § 20-3 slår fast at hovedregelen når ingen av partene har vunnet saken, men det er gitt medhold av betydning, er at hver av partene bærer egne omkostninger. Dette utgangspunkt kan fravikes, dersom tungtveiende grunner tilsier det. I tillegg til de momentene som er nevnt i § 20-2 tredje ledd, skal det særlig legges vekt på hvor mye av saken det er gitt medhold i, og andelen av omkostningene som knytter seg til denne del av saken.

§ 20-2 tredje ledd bokstav c åpner for at det kan legges vekt på om saken er av stor velferdsmessig betydning og om styrkeforholdet mellom partene tilsier at omkostninger tilkjennes. Dette er momenter som klart er til stede i As tilfelle. Når sakens betydning for ham, styrkeforholdet mellom A og Skuld, samt de deler av saken som han er gitt medhold i sammenholdes, er det lagmannsrettens syn at tungtveiende grunner tilsier at Skuld tilpliktes å bære As omkostninger for lagmannsretten.

Det er fremlagt omkostningsoppgave fra advokat Sandvold. Oppgaven lyder samlet på 360 594 kroner. Av dette utgjør 340 000 kroner salær, og det øvrige er omkostninger. I tillegg påløper rettsgebyr for anke med 28 380 kroner.

Advokat Ørstavik har påberopt at det er beregnet for høy timesats, og har vist til at A er innvilget fri sakførsel. Advokat Sandvold har til dette bemerket at fri sakførsel er tilstått i medhold av rettshjelploven § 5, og at dette innebærer at det er gitt tilsagn om betinget og subsidiær dekning av As juridiske omkostninger. Det er blant annet vist til Rt-1989-435 [ Rt-1989-1037 ] (skal være side 1037 – lagmannsrettens bemerkning).

Advokat Sandvold søkte om betinget fri rettshjelp for A under saksforberedelsen for lagmannsretten. Rettshjelploven er ikke til hinder for at det søkes betinget fri sakførsel, jf. Rt-1989-1037, selv om Høyesteretts kjæremålsutvalg påpekte at slike ordninger kan skape prosessuelle komplikasjoner.

Ved forberedende dommers beslutning av 31 03 2012 ble As søknad innvilget, men uten at det ble presisert at fri sakførsel bare ble innvilget for det tilfelle at A måtte bære sine omkostninger for lagmannsretten selv. I samsvar med Borgarting lagmannsretts kjennelse av 25 08 2011, LB-2011-98240, legger lagmannsretten til grunn at vedtaket må forstås som en innvilgelse av delvis fri sakførsel i samsvar med det det var søkt om. Lagmannsretten legger i forlengelsen av dette, og i samsvar med det som kan utledes av rettspraksis på området og med hensikten bak at det søkes om betinget fri sakførsel, til grunn at den offentlige salærsats bare kommer til anvendelse dersom parten selv skal dekke sine omkostninger. I As tilfelle, innebærer det at timesats som oppgitt av Sandvold legges til grunn ved beregningen av omkostningene. Øvrige innsigelser til oppgaven er ikke fremsatt. Oppgaven legges til grunn, idet omkostningene anses nødvendige for forsvarlig ivaretakelse av As interesser i ankeomgangen, jf. tvisteloven § 20-5. Samlede omkostninger for lagmannsretten er da 388 974 kroner.

Utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige reguleres delvis av rettsgebyrloven (kostnadsansvaret i forhold til staten) og delvis av tvisteloven (kostnadsfordelingen partene imellom). Skuld tilpliktes, som en del av sitt omkostningsansvar overfor A, å dekke omkostningene til de rettsoppnevnte sakkyndige.

Lagmannsretten skal som hovedregel legge sitt materielle resultat til grunn ved plasseringen av omkostningsansvaret for tingrettens behandling, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Problemstillingen når det gjelder omkostningene i første instans, er om Skuld skal tilpliktes å dekke As omkostninger også ved tingrettens behandling, med utgangspunkt i at det materielle resultat for lagmannsretten innebærer at A er gitt medhold av betydning, og at det foreligger tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra lovens hovedregel.

Saken var dårligere opplyst for tingretten enn for lagmannsretten, både når det gjaldt spørsmålet om kuldeallodyni og de psykiske plager. Tingretten besluttet opprinnelig å oppnevne sakkyndig i nevrologi/nevrofysiologi. A nektet å samarbeide med den sakkyndige, og tingretten avsa kjennelse hvor beslutningen om oppnevnelse av sakkyndig ble omgjort. A førte heller ikke vitner som kunne belyse hans funksjonsnivå før og etter ulykken, slik som under ankeforhandlingen. Hensett til disse omstendigheter, som samlet medførte at saken var mer tvilsom og vesentlig dårligere belyst for tingretten enn for lagmannsretten, og uten at Skuld kan bebreides dette, finner lagmannsretten samlet sett at det ikke er tungtveiende grunner som tilsier at utgangspunktet etter § 20-3 bør fravikes. Det er således ikke grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.



Domsslutning:


1. Assuranceforeningen Skuld betaler mènerstatning til A med 312.500 – trehundreogtolvtusenfemhundre – kroner innen to – 2 – uker fra dommens forkynnelse.
2. Assuranceforeningen Skuld betaler erstatning for lidt inntektstap til A med 625.000 – sekshundreogfemogtyvetusen – kroner innen to – 2 – uker fra dommens forkynnelse.
3. Assuranceforeningen Skuld betaler erstatning for fremtidig inntektstap til A med 750.000 – syvhundreogfemtitusen – kroner innen to – 2 – uker fra dommens forkynnelse.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Assuranceforeningen Skuld til A 388.974 – trehundreogåttiåttetusennihundreogsyttifire – kroner innen to – 2 – uker fra dommens forkynnelse.
5. Hver av partene bærer egne omkostninger for tingretten.

Gulating lagmannsrett

--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Gulating lagmannsrett – Dom
DATO: 2012-12-18
PUBLISERT: LG-2012-9303
STIKKORD: Erstatning. Personskade. Skadeserstatningsloven § 3-1 og § 3-2.
SAMMENDRAG: Lagmannsretten tilkjente passasjer på hurtigbåt (Sleipner) menerstatning og erstatning for lidt og fremtidig inntektstap som følge av psykiske senfølger og kuldeoverfølsomhet etter at båten havarerte. Det forelå traume med tilstrekkelig skadevoldende egenskaper, og det ble lagt til grunn at skadelidte var påført de aktuelle medisinske lidelser gjennom de psykiske belastninger og den kraftige nedkjøling han var utsatt for i forbindelse med ulykken.
Henvisninger: LOV-1969-06-13-26-§3-1 (Skadeserstatningsloven), LOV-1969-06-13-26-§3-2 (Skadeserstatningsloven)
SAKSGANG: Bergen tingrett TBERG-2008-167792 – Gulating lagmannsrett LG-2012-9303 (12-009303ASD-GULA/AVD2).
PARTER: A (advokat Carl Gunnar Sandvold) mot Assuranseforeningen SKULD (advokat Lars Inge Ørstavik).
FORFATTER: Lagdommer Guri Elisabeth Molven. Lagdommer Kjell Frønsdal. Sorenskriver Gunnar Steintveit.

Henvisninger i teksten: LOV-1980-06-13-35-§5 (Rettshjelpsloven), LOV-1982-12-17-86 (Rettsgebyrloven), LOV-2005-06-17-90-§20-2 (Tvisteloven), LOV-2005-06-17-90-§20-3 (Tvisteloven), LOV-2005-06-17-90-§20-5 (Tvisteloven), LOV-2005-06-17-90-§20-9 (Tvisteloven), LOV-2005-06-17-90-§25-6 (Tvisteloven)
--------------------------------------------------------------------------------

Saken gjelder krav om personskadeserstatning etter Sleipnerforliset.

Sakens bakgrunn er i korte trekk:

A (A) er født i 1965. Etter å ha fullført videregående skole, utførte han førstegangstjeneste. Deretter studerte han i flere år informatikk ved Universitetet i ---, men uten å avlegge alle de eksamener som var nødvendige for å oppnå ønsket akademisk grad. Etter cirka et halvt års arbeidsledighet var han i perioden august til og med desember 1991 lærervikar på skole. Deretter fulgte syv måneder hvor han var ute av arbeidslivet, inntil han i august 1992 tok til som lærervikar påny, denne gang på en annen skole. Dette engasjementet varte til skoleferien sommeren 1993. Skoleåret 1993-94 arbeidet A som assistent i skolefritidsordning. I perioden mens han var ansatt i skoleverket forsøkte A i to omganger fjernundervisning i økonomi via BI. Han fullførte ikke. Fra september 1994 til midten av desember samme år var han butikkmedarbeider i databutikk. I perioden mars 1995 til januar 1996 arbeidet han som informasjonsmedarbeider i X kommune. Deretter var han igjen ute av arbeidslivet, til han i september 1997 begynte som systemanalytiker i Y Technologies AS (Y), et datafirma som arbeidet opp mot oljebransjen. A var fortsatt ansatt i dette selskapet, da han fredag 26. november 1999 var passasjer på Sleipner da båten forliste.

A havnet i sjøen, men ble etter en tid reddet opp i en flåte. Flåten ble tauet til Bømlo, og A ble deretter fløyet til sykehus i Stavanger. Hvor lenge A var utsatt for nedkjøling i vann og på flåten er et av sakens bevistema. I sykebil på Bømlo, ble As kroppstemperatur cirka klokken 23 00 målt til 33 grader. Ved ankomst sykehus i Stavanger, cirka klokken 0030, ble As kroppstemperatur målt til 36.6 grader.

A fortsatte sitt arbeidsforhold i Y etter ulykken, og stilte på arbeid allerede mandagen etter forliset. Cirka 10 måneder etter ulykken sto han frem som transvestitt.

As funksjonsnivå på arbeid før og etter ulykken er et annet bevistema i saken. Det er på det rene at Y tidlig i mars 2001 ga ham beskjed om at han enten måtte søke hjelp for å bedre sin fungering, eller si opp. A oppsøkte deretter sin fastlege. Han rapporterte om økende konsentrasjonsvansker, nedsatt tiltakslyst og om klager fra arbeidsgiver på innsatsen hans. Fastlegen sykmeldte ham i en måned, med diagnose « psykiske psykologiske forstyrrelser ». Fra sykmeldingsattesten hitsettes:

« Var med på Sleipner – etter dette økende konsentrasjonsvansker, nedsatt tiltakslyst, ikke direkte deprimert. Får klager på seg fra overordnede. Klarer ikke å fungere på arbeid. Trenger profesjonell hjelp. »

Etter dette ble sykmeldingen forlenget flere ganger. Fra juli 2001 gikk A i aktiv sykmelding, med arbeid enkelte dager og over få timer. A startet også behandling på psykiatrisk poliklinikk. Her gikk han i samtaler fra april 2001 til februar 2003.

I midten av november 2001 skrev As overordnede, B, et brev til trygdekontoret der han formidlet at A ikke fungerte tilfredsstillende og at det var liten fremgang å spore etter at behandling og aktiv sykmelding ble iverksatt. B påpekte at Y gikk gjennom en omstillingsperiode med økte krav til medarbeiderne, og viste til at A ikke ville kunne klare å fylle oppgaver i bedriften, verken når det gjaldt kompetanse, produktivitet eller personlige forhold. B anbefalte at ordningen med aktiv sykmelding opphørte. 12. desember 2001 ble det avholdt basismøte i regi av trygdekontoret i As sak. Konklusjonen på møtet var at videre aktiv sykmelding i Y var hensiktsløst. Det ble besluttet at A skulle fortsette i behandling på psykiatrisk poliklinikk, at han fylte vilkårene for rehabiliteringspenger og at hans psykolog og lege i fellesskap skulle finne ut når det ville være hensiktsmessig å starte yrkesrettet attføring. Det fremgår av trygdedokumentene at A ble ansett å være i behov for strukturerte opplegg, hjelp til å strukturere seg selv og nøye oppfølgning.

A avsluttet sitt arbeidsforhold i Y i mars 2002 og gikk over på yrkesrettet attføring. Han studerte datafag i tre år på Høyskolen i ---, men uten å ta avsluttende eksamen. Deretter prøvde han å komme seg inn på arbeidsmarkedet med bistand fra NAV. Han arbeidet en kort periode med databasearbeid i et kraftselskap, inntil han i 2008 begynte i 80 % stilling som grafisk designer i Z AS. Etter tre måneder fikk han fast ansettelse i 100 % stilling. Dette fungerte etter det opplyste greit, inntil bedriften gikk til permitteringer på grunn av økonomiske forhold etter cirka ett år. A ble først 50 % permittert, deretter delvis oppsagt som følge av innskrenkninger. Han har gått i 50 % stilling inntil i høst, hvor han fra 1. september 2012 har arbeidet 60 %, etter det opplyste fordi NAV vil teste ut hans arbeidskapasitet. A har nå søkt om 50 % uføretrygd fordi han ikke har krefter til å arbeide full tid. Under ankeforhandlingen opplyste A at NAV ikke har avsluttet behandlingen av søknaden.

A mener at han er påført skade i form av kuldeoverfølsomhet (kuldeallodyni) og psykiske senskader; post traumatisk stressyndrom (PTSD) eller lignende tilstand, som følge av forliset. Dette har ført til at han har måttet gå over til annen og mer rutinepreget stilling, og til at han ikke makter å arbeide full tid. A krever mènerstatning og erstatning for lidd og fremtidig inntektstap, samt særskilt rentekompensasjon etter avtale inngått i 2000 og særskilt dekning av utgifter til advokatbistand før stevning på om lag 120 000 kroner. Skuld er uenig i at A har de aktuelle lidelser, og mener uansett at nødvendig årsakssammenheng med havariet ikke er påvist. Det bestrides at det er grunnlag for erstatning, og likeledes at det kan kreves rente og utgiftsdekning med utgangspunkt i partenes forutgående avtale.

Bergen tingrett avsa 30.10.2011 dom med slik slutning:

1. Assuranseforeningen Skuld frifinnes.
2. Hver av partene bærer egen sakskostnader.

Dommen er rettidig anket av A. Anken gjelder tingrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Skuld har tatt til motmæle. Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble det oppnevnt to medisinsk sakkyndige. Professor dr. med. og overlege på nevrologisk avdeling Haukeland Universitetssykehus Ole-Bjørn Tysnes ble oppnevnt for å utrede om A er påført kuldeallodyni som følge av ulykken. Psykiater og overlege ved Jæren DPS Kirsten Westlye ble oppnevnt for å utrede om A er påført psykiske skader av ulykken.

Ankeforhandling ble avholdt i Gulating lagmannsrett fra 26. – 29. november 2012. A møtte med prosessfullmektig advokat Carl Gunnar Sandvold. For Skuld møtte advokat Kjell Inge Frotvedt med prosessfullmektig advokat Lars Inge Ørstavik. Lagmannsretten hørte seks vitner, hvorav to sakkyndige. Tre av vitnene, C, B og D, var nye for lagmannsretten. De rettsoppnevnte sakkyndige var til stede under ankeforhandlingen, og redegjorde for og utdypet sine skriftlige erklæringer. Begge de sakkyndige opprettholdt de vurderinger og konklusjoner som er kommet skriftlig til uttrykk. Saken fremstår for lagmannsretten på vesentlige og avgjørende punkter som betydelig bedre opplyst enn da den ble behandlet i tingretten.

A har i korthet anført:
A var frisk før ulykken, men ble ved forliset påført kuldeoverfølsomhet og psykisk skade. Lidelsene innebærer medisinsk mèn, lidt inntektstap og tap av fremtidig inntekt.

Det må legges til grunn at A lå i vann som holdt 9 grader i over 20 minutter, og at han deretter lå bevisstløs og delvis i vann i redningsflåte i inntil 2 timer før han ble tatt under medisinsk behandling. Dette medførte en kraftig nedkjøling, og representerte et traume som var tilstrekkelig til å utløse kuldeallodyni. Det vises til vurdering fra dr Jørum, fra dr Thommassen og til professor Tysnes' vurdering.

Den medisinske invaliditet som følge av kuldeallodyni bør settes til 15 %. Det vises til Jørums vurdering, som får støtte av Thommassen. Vurderingen er skjønnsmessig, mèn ved fastsettelse av medisinsk invaliditet bør det legges vekt på at A har generelle frysninger, og ikke bare kuldeplager i ekstremitetene.

A var frisk før ulykken. Han hadde noen beskjedne allergiplager, men ingen helseproblemer som tilsa konsentrasjonsvansker eller andre kognitive problemer. As opplevelse under forliset har skadeevne til å utløse psykiske senskader som PTSD eller beslektede tilstander. Det må legges til grunn at konsentrasjonsvansker, tiltaksløshet og mangel på energi oppstod etter ulykken, og som en følge av den. Plagene kom umiddelbart, og de ble gradvis verre. Det vises blant annet til As forklaring, til forklaring fra As far samt til forklaring fra B. Journalnotater fra As lege kan ikke oppfattes i motstrid til dette. Gjennom Bs forklaring er det redegjort for hvordan hans skriftlige uttalelser fra perioden etter havariet og til A avsluttet sin stilling i Y må forstås. Videre vises til Tungeviks forklaring, samt til den rettsoppnevnte sakkyndige.

Skadelidte skal tas « som han er ». Om det skulle bli lagt til grunn at A var sårbar for å få senskader av havariet, skal det ikke medføre at han ikke har krav på erstatning. At han sto frem som transvestitt, og dessuten opplevde at en nær slektning ble alvorlig syk kort etter ulykken, har ikke betydning i årsaksbildet. Dersom det foreligger flere årsaker til plagene, må det legges til grunn at ulykken var så vesentlig, at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf. rettspraksis.

Ved utmåling av erstatningen må det legges til grunn at samlet medisinsk invaliditet plasserer A i gruppe III. Mènerstatning bør samlet fastsettes til 350 000 kroner. Ved utmålingen av lidt inntektstap må det legges til grunn at han ville ha hatt vesentlig høyere inntekt uten skaden, og det samme gjelder for perioden etter lagmannsrettens dom. Inntektstapet må fastsettes med utgangspunkt i lønnsnivået A hadde i Y, og justeres i samsvar med utviklingen i G.

I henhold til avtale med Skuld er det eksplisitt fastsatt en annen rentedato enn det som ville følge av rentelovgivningen. Skuld er også forpliktet til å dekke juridiske omkostninger før stevning, fordi saken må anses som gjenopptatt etter at Skuld meddelte at det ikke ville bli gitt ytterligere dekning av juridisk bistand. Compensatioberegninger viser at samlet erstatning med renter i henhold til avtalen, fra skadedato vil utgjøre cirka 7,4 millioner kroner. Beregnet med vanlig rente, blir summen cirka 5,3 millioner kroner.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Assuranceforeningen SKULD dømmes til å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn for postene mènerstatning, inntektstap og utgifter med tillegg av lovbestemt rente til betaling skjer.
2. A tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av lovbestemt rente til betaling skjer.

Skuld har i korthet anført:
Prinsipalt anføres at A verken er påført kuldeallodyni eller PTSD/lignende tilstander som følge av Sleipnerforliset. For så vidt gjelder sistnevnte, er PTSD-lignende tilstander uten at samtlige diagnosevilkår er oppfylt en ny vinkling på As problemer, som ble bragt frem i saken ved Westlyes erklæring. Lagmannsretten kan ikke bygge på anførsler som ble fremmet så sent at det ikke har vært tilstrekkelig mulighet til kontradiksjon.

Det aksepteres at A lå i vannet i cirka 15-20 minutter og at han deretter var cirka 45 – 50 minutter i en redningsflåte. Det er ikke dokumentert at han gjennom dette var utsatt for nedkjøling av slik art eller i slik grad at han ble påført kuldeallodyni. Den medisinske kunnskap om lidelsen er begrenset. Kuldeoverfølsomhet diagnostiseres basert på subjektiv symptomopplevelse. A nevnte plagen første gang til sin lege tre vintre etter ulykken. Lagmannsretten kan i denne del av saken ikke legge til grunn et resonnement som bygger på at man løfter det som er mulig opp til det som er sannsynlig, jf. nevrolog Næss' forklaring. Uansett medfører en slik tilstand ikke ervervstap. Dette er samtlige nevrologer som har vurdert saken enige i. Det er heller ikke grunnlag for å fastsette en invaliditetsgrad som overstiger Tysnes' angivelse av 10 % medisinsk invaliditet.

A hadde kognitive vansker lenge før forliset. Hans fastlege har i sin oppsummering og tidsnære konklusjon landet på at vanskene skyldes en ikkeulykkesrelatert personlighetsforstyrrelse. Psykiatrisk klinikk konkluderte med personlighetsforstyrrelse og transvetisme, og ekskluderte skadefølge etter forliset. Psykiater Andersens tidsnære vurdering i 2002 bekreftet ikke kognitiv svikt eller psykisk skadefølge. Nevropsykologiske tester viste ingen psykisk sykdom som kunne forklare konsentrasjonssvikt og/eller kuldefornemmelser. Dr Thomassen fant heller ikke årsakssammenheng mellom ulykken og funksjonssvikten. Dr Næss har avvist årsakssammenheng. Professor Tysnes må forstås på samme måte. Dr Westlyes diagnostisering representerer ubegrunnet synsing 13 år etter ulykken, og står i klar motstrid til øvriges vurdering og de tidsnære bevis.

Forutsatt at kuldeallodyni og/eller PTSD finnes bevist, anføres at det ikke er Sleipnerrelatert skade som førte til at As arbeidsforhold i Y ble avsluttet. A har ikke gjennomført utdanning på grunn av vansker med teoretiske fag, og han har en fragmentert CV etter tidligere yrkesforhold. Det må i samsvar med de tidsnære bevis legges til grunn at det var omfattende problemer i arbeidsforholdet i Y, også før ulykken. Det foreligger mange alternative årsaksfaktorer, som ikke er relatert til Sleipner.

Uansett vil Sleipner ikke ha en så dominerende plass i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til forliset. Arbeidsforholdet ville ikke ha vært varig, fordi det ble foretatt organisatoriske endringer og nedbemanning. A har ikke tapt sin ervervsevne, og han kan arbeide i full stilling, dersom han gis enkle oppgaver.

Tapsberegningen bestrides. Inntektsnivået uten skaden er beregnet for høyt, og nivået uten skaden er satt for lavt. Det kan ikke beregnes tap med utgangpunkt i at han bare skal motta ytelser for 60 % stilling. Avtalen med Skuld om renteberegning kan ikke forstås slik A anfører. Gjennom brev fra advokat er det tidligere gitt varsel om at dekning av advokatomkostninger ble stanset, og det er ikke grunnlag for kravet om betaling av ytterligere 120 000 kroner.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Hver av partene bærer egne omkostninger for begge instanser, og A tilpliktes å dekke utgifter til de rettsoppnevnte sakkyndige.



Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at A havnet i vannet samtidig med at Sleipner sank etter grunnstøtingen. Det fremgår av dokumentene i saken at skipet grunnstøtte klokken 19 08, og sank « en drøy halvtime » deretter. Skipets nødpeilesender begynte å sende fra klokken 19 40. A ble etter en tid i sjøen plukket opp av fartøyet « Sjøfart », og tatt ombord i en redningsflåte. Lagmannsretten legger til grunn at A ble reddet klokken 20 03, og at han da hadde ligget i vannet i vel 20 minutter. Sjøtemperaturen var cirka 9 grader.

Sjøfart tauet redningsflåten til Bømlo, der helsepersonell overtok ansvaret for A. Det har vært gitt ulike opplysninger om når slepet startet, og om hvor lang tid det tok å nå frem til Bømlo. Lagmannsretten finner sannsynlighetsovervekt for at A var om bord i flåten i cirka to timer. Lagmannsretten viser i så henseende til at det fremgår av ambulansejournalen at A ble logget inn i ambulansen klokken 22 30. Dette samsvarer med As egen angivelse av tidsforløpet, og innebærer at det gikk cirka 21/2 time fra han ble plukket opp av sjøen, til han ble tatt hånd om av medisinsk personell. Den alt vesentlige del av denne tiden må A ha tilbragt i flåten.

Etter bevisførselen legges til grunn at nedkjølingen, som må ha startet da A lå i sjøen, fortsatt pågikk da han var om bord i flåten. Basert på forklaringen fra A og på det som fremkommer av andre skadelidtes forklaringer, legger lagmannsretten til grunn at det var svært kaldt i redningsflåten, både på grunn av flåtens konstruksjon, som følge av værforholdene og fordi det var en del vann i flåten, slik at det var vanskeligere å holde varmen.

Fra NOU 2000:31 om forliset hitsettes om situasjonen fra en av de øvriges forklaring:

Flere kom svømmende til flåten, noen måtte hjelpes om bord. En ung dame var så forfrossen at hun måtte bite seg fast i redningstauet for å bli dratt inn. Hun mistet to tenner. Det ble senere satt ut en flåte til. Det var utrolig kaldt i flåten, som fikk kastet ned til seg et pledd og noen plastikksekker, som lunte en del.

Av nevnte NOU fremgår også at mange av de overlevende fikk reise hjem etter at de hadde fått dusjet, blitt tildelt nye klær og mat og hatt anledning til samtaleterapi. For As del, ble det satt i gang medisinsk behandling. At han ikke fikk dra hjem, men derimot ble tatt hånd av helsepersonell og fløyet til sykehus, understøtter at han må ha vært alvorlig nedkjølt ved ankomst Bømlo. I ambulansen ble As temperatur målt til 33 grader. Av journal fra Universitetssykehuset i Stavanger fremgår at han klokken 00 30 hadde kroppstemperatur på 36.6 grader. Professor Tysnes har fremholdt at de aktuelle temperaturer mest sannsynlig er kroppens kjernetemperatur, og at temperaturen i ekstremitetene sannsynligvis har vært lavere. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Hvorvidt A som følge av den nedkjøling han ble utsatt for er påført en nerveskade som har gitt ham kuldeallodyni, har vært vurdert av flere nevrologer.

Sommeren 2005 ble A undersøkt ved Rikshospitalet av spesialist i klinisk nevrofysiologi og nevrologi, overlege og professor Ellen Jørum. Jørum har i mange år ledet en gruppe som forsker på nerveskade ved kuldeskader, og er av flere betegnet som landets fremste spesialist på feltet.

Jørum foretok det hun har kalt som « semiobjektiv » testing av A, og fant det hun betegnet som « sterk unormal funksjon knyttet til kuldesmerte ».

Jørum tolket testene slik:

« Normalt vil en regne at kuldesmerteterskelen i hånden går opp til 15° C, mens alle temperaturer over dette vil tolkes som en overfølsomhet for kulde (kuldeallodyni. Allodyni er definert som smerte ved et normalt ikke smertefullt stimulus). I føttene vil kuldesmerteterskler normalt ligge under 10° C. Konklusjonen blir at A har en uttalt kuldeallodyni i begge hender og føtter, og sannsynligvis også generelt på kroppen (selv om dette ikke er testet). Han har også en kuldeallodyni på haken. »

Jørum konkluderte med at A var påført skade i form av tynnfiberaffeksjon og lett sensorisk nevropati, og sammenfattet dette slik i sin erklæring fra februar 2006:

« Konklusjon:
A f. *.*.65 har som følge av ulykke 26/11-99, utviklet kuldeeksponerte smerter i alle ekstremiteter og det er påvist en uttalt kuldeallodyni samt en lett sensorisk nevropati. Tilstanden har vart i over 2 år og vil anses som varig. Grad av medisinsk invaliditet bedømmes skjønnsmessig til 15 %. »

Etter at Jørums uttalelse forelå, ble partene enige om å innhente en supplerende vurdering fra professor og overlege i nevrologi Lars Thomassen ved Haukeland Universitetssykehus.

Thomassen konkluderte slik i februar 2008:

« Ut fra nevrologisk litteratur synes kuldeallodyni å være en plausibel forklaring. Jeg kjenner ikke til andre sykdommer eller skader, som skulle kunne gi tilsvarende symptomatologi som den A frembyr. Jeg finner ikke grunnlag for å anta at As symptomer har et psykogent grunnlag.
Nevrofysiolog Håvard Skeisvoll finner også kuldeallodyni som en plausibel tilstand.
På grunnlag av hendelsesforløpet, As symptomer, nevrofysiologiske undersøkelser og nevrofysiologisk annenhåndsvurdering, vurderer jeg det som sannsynlig at det foreligger direkte årsakssammenheng mellom aktuell ulykkeshendelse og As nåværende kuldeallodyni. Jeg finner det ikke sannsynlig at andre faktorer er like sannsynlige som eller mer sannsynlige enn aktuelle ulykkeshendelse som årsak til hans symptomer. »

Thomassen avga etter ønske fra Skuld en tilleggserklæring i april 2008. Fra erklæringen hitsettes:

« En kroppstemperatur på 33°C kan ha betydelige systemiske effekter. I terapeutiske sammenhenger vil man ikke ønske nedkjøling til 33° C med mindre man har full anestesiologisk overvåkning. Som dr. Jørum har anført, er det empiriske grunnlag for å postulere årsakssammenhenger mangelfullt. Nevrologiske symptomer opptrer allerede i temperaturintervallet 35-32° C, uten at man i medisinsk litteratur finner studier som gir et « empirisk grunnlag for å fastslå årsakssammenheng ».

Thomassen sammenfattet sin vurdering slik:

« Jeg er enig med Wikborg Rein i at dette er en komplisert sak. Vi opererer med en empirisk diagnose, hvor de objektive kriterier er vage. Litteraturen på dette området er også begrenset. A har uavhengig av nedkjølingstid, hatt en betydelig hypotermi, og har etter dette utviklet symptomer som rent deskriptivt er vel forenlig med en kuldeallodyni. Den nevrofysiologiske vurderingen er sannsynligvis så god som man vil kunne få den i Norge. Det foreligger en nevrofysiologisk annenhåndsvurdering av de utførte prosedyrer. Jeg tror ikke at videre nevrofysiologiske undersøkelser vil kunne avklare forholdene nærmere.
Klinisknevrologisk er erfaringsgrunnlaget meget beskjedent, til dels fordi dette er sjeldne tilfelle og til dels fordi dette ofte forblir nevrofysiologiens domene. I As tilfelle vurderer jeg sammenhengen som plausibel og årsakssammenhengen som sannsynlig. Jeg finner ingen grunn til å bagatellisere de plager han har som følge av hans kuldeallodyni. Jeg tror ikke en videre nevrologisk utredning vil bidra til mer presis avklaring av forholdene.
Saken kompliseres ved at A har en noe spesiell personlighetsprofil. Hvorvidt videre psykiatriske undersøkelser vil kunne avdekke forhold som er av betydning for denne saken, vites ikke, og må besvares av psykiater. »

Skulds sakkyndige vitne, spesialist i indremedisin og i nevrologi og overlege på nevrologisk avdeling Haukeland Universitetssykehus, Halvor Næss, har avgitt to skriftlige vurderinger. Næss forklarte seg også under ankeforhandlingen. Næss har blant annet fremholdt, at dersom A ble påført kuldeallodyni ved forliset, ville plagene forventes å være på sitt verste den første vinteren deretter, for så å avta. Symptomutviklingen hos A følger etter Næss' vurdering ikke et slikt mønster, verken når det gjelder symptomdebut, eller symptomutvikling. Næss har lagt til grunn at A rapporterte om plager lenge etter ulykken, og at han har opplevd tiltagende plager, og har kommet til at det er usannsynlig at A har blitt påført kuldeallodyni som følge av ulykken. Næss har understreket at dette er et medisinsk område som det finnes begrenset kunnskap om, og han må forstås slik at han mener at eventuell kuldeallodyni mer sannsynlig har sammenheng med As kognitive plager, enn med forliset.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, professor Tysnes, har konkludert med at det ikke er usannsynlig at A er påført en lettgradig nerveskade av den typen en kan få etter kuldeeksposisjon, men Tysnes har både i sin skriftlige vurdering, og i sin forklaring under ankeforhandlingen, og i likhet med de øvrige nevrologer, fremholdt at kunnskapen om nerveskader ved generell nedkjøling er meget begrenset.

Fra Tysnes' skriftlige erklæring, side 10 flg, hitsettes:

Slik undertegnede ser det, er utsettelse for ekstrem kulde, den best dokumenterte årsaken til opptreden av senere kuldeallodyni ...

Kunnskapen om årsaken til opptreden av kuldeallodyni, må (således) sies å være usikker. Konkrete nerveskader eller opptreden av kulde, er likevel best dokumenterte årsaker.

I henhold til vanlige kriterier, skal det foreligge en tidsmessig sammenheng mellom en skadehendelse og opptreden av symptomer, for at det skal kunne settes årsakssammenheng. Spørsmålet er om denne type kriterier kan være gyldige etter kuldeeksposisjon uten forfrysning. I aktuelle tilfellet har A hatt redusert kjernetemperatur til maksimum 33 grader. Mest sannsynlig har han hatt betydelig lavere temperatur i armer og ben. Det finnes lite kunnskap om hva som skal til for å utløse nerveskade med redusert kuldetoleranse, og når dette eventuelt kan oppstå etter en kuldedisposisjon. Slik undertegnede ser det, må en kunne åpne for at kuldeallodyni erkjennes på et noe senere tidspunkt enn det som er vanlig i vurderingen av årsakssammenheng mellom en hendelse og senere opptreden av symptomer. Årsaken er at en nerveskade vanligvis først vil føre til redusert følsomhet, og så først senere til overfølsomhet (allodyni). Ved denne type kuldeopplevelse, må en forvente at nerveskaden var så vidt mild, at A neppe kunne oppleve redusert følelse i huden etter ulykkeshendelsen. At økt følsomhet opptrer noe senere, vil slik undertegnede ser det, ikke være uforenlig med vanlige biologiske prinsipper. Det vurderes således som mulig, at kuldeallodyni kan opptre vesentlig senere enn få dager etter en hendelse, slik som er et vanlig årsakssammenhengkriterium etter skader i muskel- og skjelettsystemet, eller ved større skader i nervesystemet.

Spørsmålet blir likevel om det kan aksepteres så lang tid som er observert i As tilfelle. A har først i februar 2002. beskrevet for sin lege at han opplevde økt kuldefølsomhet. I løpet av det følgende året, har han beskrevet at han nok hadde hatt dette tidligere, muligens så tidlig som våren 2000. ..Slik undertegnede ser det, må symptomene i løpet av det første året etter ulykkeshendelsen, mest sannsynlig ha vært forholdsvis milde, siden A ikke konkret har angitt symptomer i forbindelse med undersøkelser hos sin lege før februar 2002. Spørsmålet blir om den forverring han da har opplevd gjennom de første årene etter ulykkeshendelsen, er i henhold til en biologisk forklaringsmodell. Etter undertegnedes vurdering foreligger det betydelig usikkerhet i en slik vurdering. Årsaken er at kunnskapsgrunnlaget er tynt. Det vurderes likevel ikke usannsynlig at en lettgradig nerveskade av den type en kan få etter kuldeeksposisjon, kan gi gradvis økende symptomer over noen år etter den aktuelle hendelsen.

Etter å ha drøftet betydningen av Jørums testing av A og av de nevropsykologiske tester som er foretatt, går Tysnes over til å vurdere alternative årsaksfaktorer på side 12 flg:

I en kompleks problemstilling som dette, blir det etter undertegnedes vurdering nødvendig å se nøye etter andre årsaker til opptreden av kuldeallodyni enn ulykkehendelsen A var utsatt for i 1999. I henhold til tilgjengelig litteratur, er opptreden av kuldeallodyni sjelden uten kuldeeksposisjon eller skade av nerver. A fremsto ca. ett år etter den aktuelle ulykkeshendelse, som transvestitt. Det blir da spørsmål om psykososiale årsaker knyttet til denne tilstanden, kan være årsak til hans kuldeallodyni. Det vil ligge klart utenfor undertegnedes kompetanse å uttale seg om risikoen for psykososiale symptomer i forbindelse med at A sto frem som transvestitt. Det er imidlertid undertegnedes vurdering at det er svært lite sannsynlig at hans kuldeallodyni kan knyttes til psykososiale symptomer som kan relateres til hans åpenhet rundt sin personlighet. I henhold til foreliggende dokumenter, finnes det ingen andre tilstander som kan trekkes frem som sannsynlige årsaker til at han skulle utvikle kuldeallodyni. På bakgrunn av dette, blir det slik undertegnede ser det, mest sannsynlig at det var kuldeeksposisjonen han var utsatt for i forbindelse med Sleipnerulykken i 1999, som er årsaken til at han i etterkant har utviklet kuldeallodyni.

Fra Tysnes' konklusjon hitsettes:

1. Etter undertegnedes beste vurdering, er det mest sannsynlig årsakssammenheng mellom ulykkeshendelsen A var utsatt for den 26. november 1999, og den senere opplevelse av kuldeintoleranse (kuldeallodyni).
2. A kan ha symptomer av psykologisk karakter etter ulykkeshendelsen han var utsatt for i 1999. Det vil ligge utenfor undertegnedes kompetanse å uttale seg om hvorvidt psykologiske symptomer kan knyttes til denne ulykkeshendelsen.
3. I henhold til gjeldende tabellverk og etter beste skjønn, settes medisinsk invaliditet for hans kuldeintoleranse, til 10%.
4. Kroniske smertetilstander kan være svært hemmende i forhold til arbeidslivet, til tross for forholdsvis beskjeden medisinsk invaliditet. I As tilfelle, vurderes det for det første å foreligge mulighet for redusert smerteopplevelse dersom han beskytter seg mot kulde. Likeledes vurderes det som sannsynlig, at A av andre årsaker enn det som kan knyttes til ulykkeshendelsen i 1999, hadde hatt redusert funksjonsnivå i arbeid. Etter en samlet vurdering, er det mindre enn 50 % sannsynlighet for at det er ulykkehendelsen i 1999 som er hovedårsaken til at A har hatt et redusert funksjonsnivå i arbeidslivet gjennom årene i etterkant av aktuelle ulykkeshendelse.
5. Kroniske smerte kan også være hemmende i forhold til aktiviteter av privat og sosial karakter, men vanligvis i mindre grad sammenlignet med yrkesrelaterte aktiviteter. I As tilfelle, dreier det seg om en kuldeallodyni, som helt klart kan være hemmende i forhold til aktiviteter av privat og sosial karakter. A har imidlertid ikke beskrevet private og sosiale aktiviteter hvor han utsettes for kulde, og som han må unnvære i forbindelse med at han har utviklet tilstanden kuldeallodyni. Slik undertegnede vurderer det, er han forholdsvis beskjedent plaget i privat og sosial sammenheng.

Lagmannsretten legger, i samsvar med det samtlige nevrologer har formidlet, til grunn at den medisinske kunnskap om kuldeallodyni er begrenset. Diagnosen stilles basert på pasientens rapportering om sine subjektive symptomer, og det foreligger ikke fullt ut objektive undersøkelser som kan bekrefte tilstanden. Nedkjøling er likevel den best kjente årsak til at lidelsen oppstår. Lagmannsretten legger i overensstemmelse med blant andre Jørum og Tysnes' sine forklaringer til grunn, at nedkjølingen A var utsatt for, må anses som et tilstrekkelig traume til å utløse sykdommen.

Når det gjelder tidspunktet for symptomdebut og utviklingen av plagene, legger lagmannsretten til grunn at A allerede den første vinteren etter forliset (1999/2000) merket at han var frossen. Lagmannsretten viser til As forklaring, samt til forklaringen fra hans far. På dette tidspunktet bodde A i en kjellerleilighet, og deler av huset var under oppussing. Han trodde plagene skyldtes at det var kaldt i boligen, og det tok en tid før han koblet sin opplevelse av frysing, til nedkjølingen han var utsatt for under forliset.

Lagmannsretten finner at As forklaring er en plausibel, sannsynlig og troverdig forklaring på at fastlegen først nevner « frysen » i et journalnotat fra februar 2002, men senere også angir at As symptomer debuterte tidligere, sannsynligvis tidlig i 2000. Lagmannsretten leser fastlegens notater slik, at de i det vesentlige bekrefter As erindring om forløpet, og finner at det ikke kan konstateres noen motstrid av betydning for bevisvurderingen. For øvrig viser lagmannsretten også til, at Tysnes i sin forklaring under ankeforhandlingen fremholdt at det ved denne type nerveskade, må aksepteres at det går noe lenger tid fra skade til symptomrapportering, enn det som medisinsk sett kan forventes ved muskel/skjelettskader eller ved store skader i nervesystemet.

Både Jørum, Thommassen og Tysnes har konkludert med at A har kuldeallodyni som kan tilbakeføres til nedkjøling under forliset. Tysnes fremholdt at det var logisk at kuldeallodynien skyldtes forliset, og at det ikke kan pekes på andre sannsynlige årsaker. Han mente at det ikke kan trekkes slutninger av at det ikke er andre overlevende som har rapportert om tilsvarende plager, og påpekte at det er helt vanlig at ulike mennesker reagerer ulikt på tilnærmet like belastninger.

Mens både Jørum, Thommassen og Tysnes har undersøkt A, har Næss bare forholdt seg til sakens dokumenter. Dette bidrar til å svekke betydningen av Næss' vurderinger. Som sakkyndig vitne for den ene part, har Næss' synspunkt heller ikke den samme vekt i bevisvurderingen som den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering. Thommassen var engasjert av begge parter, og også han har dermed en mer nøytral posisjon enn Næss. Skuld har for øvrig ikke kunnet peke på andre mulige eller sannsynlige årsaker til As kuldeoverfølsomhet. Slik den medisinske kunnskap på dette felt gjennom bevisførselen er presentert for lagmannsretten, må det legges til grunn som klart mer sannsynlig at As kuldeplager skyldes nedkjølingen i forbindelse med forliset, enn andre forhold.

A har etter dette oppfylt sin bevisbyrde, både med hensyn til eksistensen av lidelsen, og årsakssammenhengen. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av bevisene at det er sannsynlighetsovervekt for at A har kuldeallodyni, og likeledes at det er påregnelig og adekvat årsakssammenheng mellom lidelsen og den nedkjølingen han var utsatt for da Sleipner forliste.

Lagmannsretten kommer tilbake til betydningen av kuldeallodyni for erstatningsspørsmålet i eget punkt om utmåling nedenfor.

Lagmannsretten går etter dette over til å vurdere spørsmålet om A som følge av ulykken er påført kognitive vansker/PTSD/PTSD-lignende tilstand.

Skuld har påberopt at As anførsel om at de kognitive plager også kan skyldes PTSD-lignende tilstander, uten at samtlige diagnosekriterier for PSTD er oppfylt, er for sent fremsatt til at kravet til kontradiksjon har vært ivaretatt. Dette kan ikke føre frem.

Det er ikke vist til hjemmel for Skulds anførsel. Mer sentralt er det, at Westlyes erklæring, som har åpnet for at A er påført kognitive vansker uten at samtlige kriterier for PSTD kan konstateres, ble fremlagt før saksforberedelsen var avsluttet, og med god tid for Skuld til å forberede seg på denne del av saken. Skuld kunne for eksempel, slik det ble gjort når det gjaldt Westlyes hypotese om mulig organisk hjerneskade, bedt om supplerende undersøkelser og/eller redegjørelse fra den rettsoppnevnte sakkyndige. Alternativt kunne en bedt saken utsatt, dersom en mente at temaet ikke kunne tilstrekkelig forberedes eller belyses.

Intet av dette ble gjort. Forhandlingene ble gjennomført med PTSD-lignende tilstand som en del av saken. Først i prosedyren ble det påberopt at nødvendig og tilstrekkelig kontradiksjon om denne del av saken hadde vært vanskeliggjort. Dette til tross for at Skuld har vært bistått av et eget sakkyndig vitne, psykiater Terje Andersen, når det gjelder denne del av saken. Andersen utarbeidet tilleggserklæring, som ble fremlagt av Skuld etter at Westlyes erklæring forelå. I sin tilleggserklæring drøfter Andersen Westlyes synspunkt. Andersen var til stede under ankeforhandlingen helt frem til prosedyrene. Han fikk anledning til å stille spørsmål både til A, andre vitner og de rettsoppnevnte sakkyndige, jf. tvisteloven § 25-6, og han redegjorde muntlig for sine vurderinger.

Ved vurderingen av om A har fått sitt kognitive funksjonsnivå redusert, er det sentralt å beskrive og sammenligne As funksjonsnivå før ulykken, med det som kan fastslås om situasjonen etter forliset. Saken er på dette punkt vesentlig bedre opplyst enn da tingretten tok stilling til søksmålet. I motsetning til i tingretten, har temaet nå vært vurdert av rettsoppnevnt sakkyndig. Dessuten er det ført nye vitner. Viktigst i så henseende, er vitnet B sin forklaring. B var As overordnede i Y. Hans forklaring underbygger det A har forklart. B sin forklaring bestyrker også Ds opplysninger om at sønnen kort tid etter ulykken gikk gjennom en betydelig forandring: Han fikk store konsentrasjonsproblemer, trakk seg helt inn i seg selv og klarte ikke å få hverdagen til å fungere.

I Y arbeidet A med multimediaverktøy. Lagmannsretten legger i samsvar med B sin forklaring til grunn at A fungerte greit i arbeidsforholdet før forliset. Han utførte sine arbeidsoppgaver og løste sine faglige utfordringer, innenfor de rammene som bedriften satte for ham. B betegnet A som en « skikkelig nerd ». Han var ikke særlig kommuniserende, og han lot seg for ofte friste til å bruke tid på nettet, i stedet for på sine arbeidsoppgaver. Selskapet ønsket primært at de ansatte skulle arbeide selvstendig og være selvgående. B mente at en slik grad av selvstendighet ikke passet så godt for en « atspredt personlighet » som A. Bedriften ga ham derfor klare rammer, enklere og kortsiktige arbeidsoppgaver og tydelige instrukser. Innenfor disse rammene fungerte A godt på arbeidsplassen.

I følge B gikk det bare en vei med A etter ulykken: « rett ned ». Han mistet konsentrasjonen fullstendig. Innsatsen falt dramatisk, han klarte ikke å fokusere og han foretok seg ingenting med de oppgavene bedriften ba ham om å løse. Det « glapp totalt for ham », han var uten fokus, og ble også opplevd som personlighetsmessig forandret. A gikk fra å være en medarbeider som behersket og løste enklere oppgaver, til å bli en som, i følge B, « ikke lenger var i stand til å levere noe som helst ».

Bedriften forsøkte å avhjelpe problemene ved å gi A det B kalte en « veldig lang snor » etter forliset. Håpet var at A med tidens hjelp ville komme seg etter påkjenningen, og begynne å fungere igjen. Etter en stund, og til tross for at A hadde vært under psykiatrisk behandling og i aktiv sykmelding, måtte bedriften likevel konkludere med at han ikke lenger kunne fungere i arbeidsforholdet.

Skuld har fremholdt at B sin forklaring står i motstrid med de skriftlige, og tidsnære bevis som foreligger fra As arbeidsforhold. Etter å ha hørt B sin forklaring, er lagmannsretten ikke enig i dette. Hvert enkelt skriftlig bevis ble gjennomgått med B. Han utdypet og redegjorde for meningsinnholdet i det som har kommet skriftlig til uttrykk, både når det gjelder notat fra medarbeidersamtaler i 1998 og 2000, skriftlig advarsel fra mars 2001 og brev til NAV i november 2001. Det gjensto ingen uoverensstemmelser av betydning mellom B sin forklaring under ankeforhandlingen og det skriftlige materialet, etter at B hadde plassert dokumentene i sin sammenheng, og klargjort hva de enkelte henvisninger refererte til.

I den forbindelse skal det særskilt bemerkes at B bekreftet at A alltid hadde hatt visse problemer med å fokusere på jobb, og at han måtte følges tett. Dette var bakgrunnen for advarsel gitt ham i 1998, som det er henvist til i dokumentene. Samtidig presiserte og gjentok B, at A før ulykken fungerte på arbeidsplassen og utførte de oppgaver han skulle. Etter ulykken, og som en klar, umiddelbar og påfallende endring, hadde A i følge B ingen produksjonsevne igjen. Bedriftens oppfølgning ga ikke resultater som tidligere. Rammene ble strammet inn, A ble fulgt tettere og oppgavene ble enda tydeligere presentert og konkretisert for ham, men resultatene uteble. Det som tidligere hadde vært som en « mild bris » av konsentrasjonsproblem, ble etter ulykken til « full storm », som B uttrykte det.

Det foreligger omtale av konsentrasjonsproblemer og funksjonsfall flere steder i notater fra As fastlege, dr Osmundsnes fra tidlig på 2000-tallet. I notatene henvises flere steder til at Sleipnerulykken var et tidsskille for når plagene oppsto. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å nevne noen eksempler:

I sykmeldingserklæring datert 12. mars 2001 uttaler dr Osmundsnes:

Var med på Sleipner- etter dette økende konsentrasjonsvansker, nedsatt tiltakslyst, ikke direkte deprimert. Får klager på seg fra overordnede. Klarer ikke å fungere på arbeid. Trenger nå profesjonell hjelp.

I sykmeldingserklæring datert 14. mai 2001 heter det:

Var med på Sleipner – etter dette økende konsentrasjonsvansker, nedsatt tiltakslyst, ikke direkte deprimert. Får klager på seg fra overordnete. Klarer ikke å fungere på arbeid. Trenger nå profesjonell hjelp.

I legeerklæring av 18. mai 2002 skriver fastlegen under overskriften « Medisinsk begrunnet vurdering av funksjons- og arbeidsevne »:

Ut fra hva pasienten beskriver er funksjonsevnen klart nedsatt både hjemme og på arbeid, men jeg er usikker på hvilken sykdom som ligger til grunn. Det er sikkert at plagene begynte etter Sleipnerhavariet.

Osmundsnes henviste A til behandling på psykiatrisk poliklinikk. Der gikk han fra mars 2001. Det fremgår av notatene fra behandlingen at A beskrev endringer i sin fungering etter ulykken:

Rett etter ulykken følte han manglende arbeidslyst, men tenkte at dette etter hvert ville bedre seg. Men han oppfattet selv at han begynte å fungere etter hvert. Det var derfor en overraskelse for ham da han ble konfrontert med at han ikke fungerte i arbeidet.
Tankene har en tendens til bare å flyte av gårde og intet spesielt blir tenkt, tomt. Konsentrasjonsvanskene kom etter Sleipnerulykken, og har blitt forsterket etter at en onkel døde i sommer, av arvelig kreft.
Ellers beskriver han konsentrasjonsvansker som sitt største problem.

Behandlerne ved poliklinikken trakk ingen sikre konklusjoner med hensyn til bakgrunnen for plagene.

I juni 2006 hadde A et to ukers gruppeterapeutisk behandlingsopphold på ---senteret. Psykiater Hans Olav Tungesvik stilte da som første lege diagnosen PTSD, men presiserte samtidig i sin epikrise at A ikke fylte alle diagnosekriterier.

Fra epikrisen hitsettes:

Han presenterer som sitt hovudproblem manglande konsentrasjonsevne, initiativ og tiltakslyst. Dette er noko som har kome over han som ein gradvis prosess etter Sleipnerulukka 26.11.99, der han var midt oppe i den store dramatikken og utvilsamt har pådradd seg skader som no gir posttraumatiske reaksjonar ... Han har elles få utslag av posttraumatiske stress i høve til det ein ofte ser i samband med katastrofar. Men innafor eit avgrensa område har han dess sterkare reaksjonar, nemleg i form av konsentrasjonssvikt, manglande initiativ og tiltak, trøyttleik og energimangel. Det har ikkje gjennom nevropsykologiske og andre testar blitt påvist noko openberr forklaring på desse symptoma, men når ein ser på tidsfaktoren og tidsrelasjonen er det heilt openbert at dette er fylgjetilstander av det ekstreme traumet som Sleipnerulukka representerte. Det står for underskrivne som heilt uforståeleg at dei instansar som tidlegare har vurdert pasienten han kunna finna nokon grunn til tvil på dette punkt. Det er kjent frå både litteraturen og frå andre pasienters erfaring at ein ikkje nødvendigvis treng fylle alle kriterier for PTSD for å dokumentera samanhengen. Her er det tale om eit posttraumatisk stresssyndrom med eit fåtal symptom ... Men dei symptoma han har, høyrer til kjernesymptoma ved PTSD.

Tungesvik forklarte seg under ankeforhandlingen. Han opprettholdt sin vurdering om at flere av de sentrale symptom på PTSD var tilstede, uten at samtlige vilkår var oppfylt.

Psykiater Westlye har som rettsoppnevnt sakkyndig vurdert om A er påført psykisk skade av ulykken. Fra hennes erklæring, side 29 flg hitsettes:

Psykiske traumer kan gi psykiske ettervirkninger i form av PTSD, posttraumatisk stressyndrom.
Symptomer på PTSD, F 43.1 iht ICD 10 er:
A: Traumekriteriet: ... må ha vært utsatt for en belastende (stressfull) hendelse eller situasjon (enten kort- eller langvarig) som er kjennetegnet ved å være usedvanlig truende eller katastrofale, og som høyst sannsynlig hos nesten enhver ville forårsake omfattende og sterkt ubehagelige reaksjoner (stress).
B: Intrusjonskriteriet: Det må være vedvarende minner om eller « gjenopplevelse » av den belastende opplevelsen i form av påtrengende « flashbacks » (glimtvis gjenopplevelse), levende minner eller tilbakevendende drømmer; eller opplevelse av et sterkt ubehag når pas. utsettes for situasjoner eller omstendigheter som minner om eller er forbundet med den belastende hendelsen.
C: Unnvikelseskriteriet: Pas. må unnvike – eller foretrekke å unngå om mulig – situasjoner eller omstendigheter som minner om eller er forbundet med den belastende hendelsen, uten at denne unnvikelsestendensen var tilstede før han var utsatt for den belastende hendelsen.
D: Aktiveringskriteriet: det ene eller det andre av de to følgende fenomener må være tilstede:
1. Manglende evne til å huske, enten delvis eller fullstendig, noen viktige sider av tiden omkring den hvor han var utsatt for hendelsen
2. Vedvarende symptomer på økt fysiologisk følsomhet eller aktivering (arousal) som ikke var tilstede før den belastende hendelsen, som vist ved tilstedeværelse av to av de følgende:
a. Vanskeligheter med å falle i søvn eller forbli sovenden etter å ha sovnet
b. Irritabilitet eller sinnesutbrudd
c. Konsentrasjonsvansker
d. Årvåkenhet, på vakt
e. Overdreven skvettenhetsreaksjon.
E: Tidskriteriet: Kriterium B, C og D må alle være oppfylt innen 6 mndr. etter at den belastende hendelsen fant sted eller på slutten av den belastende perioden.
For saksøker gjelder følgende:
Kriterium A: tilstede
Kriterium B: ikke tilstede
Kriterium C: delvis tilstede, idet han har unngått å lese omtaler og artikler av ulykken samt dokumenter knyttet til aktuelle rettssak.
Kriterium D: 2 a,b og c er tilstede, 2b mest tidlig etter ulykken.
Kriterium E: tilstede.
Samlet sett fyller ikke saksøker forskningskriteriene for PTSD. Han har likevel etter ulykken hatt flere delsymptomer av PTSD og hovedkriteriet A er definitivt tilstede.
Westlye har anslått at A er påført 25 % medisinsk invaliditet, og har i sin vurdering av As funksjonsnivå, konkludert slik (erklæringen side 33):
- Han har vansker med å lære nye ting som krever komplisert tenkning, som f.eks. nye dataprogrammer.
- Han har vansker med å lese bøker, se på TV o.l. fordi han pga konsentrasjonsvansker husker dårlig hva han lest eller sett.
- Han har vansker med å ta initiativ og komme i gang med hverdagslige aktiviteter; må være under et visst press.
- Problemer med å holde orden, av samme grunn som ovenfor.
- Han blir sliten etter å ha vært på jobb, og klarer trolig ikke annet enn en deltidsstilling.
- Han oppfattes å ha økt trettbarhet.

Lagmannsretten legger etter en samlet vurdering av bevisene til grunn at de utfordringene A hadde, men mestret før ulykken, ble til uhåndterlige og uoverstigelige hindringer etter forliset. Det må legges til grunn at han ganske raskt opplevde massive konsentrasjonsproblemer, og at han mistet tiltakslyst og energi. Dette er problemer som har vedvart kontinuerlig, og som han fortsatt har. De kognitive vansker resulterte etter hvert i at arbeidsforholdet i Y ufrivillig måtte avsluttes. Deretter fulgte attføring i form av ikkefullførte studier og arbeid på tiltak, før han nå er etablert i et arbeidsforhold med enklere oppgaver og har søkt om delvis uførepensjon, slik beskrevet innledningsvis i dommen.

Lagmannsretten legger i samsvar med psykiaternes vurderinger til grunn at A ikke fyller de forskningsbaserte diagnosevilkår for PTSD. Han har noen av symptomene, men ikke alle. Hvorvidt det likevel er riktig å stille diagnosen PTSD, er en diskusjon lagmannsretten ikke behøver å ta, for å ta stilling til As erstatningskrav. Lagmannsretten legger til grunn at en plage, eller en sum av plager, som representerer medisinsk/og eller ervervsmessig invaliditet, er erstatningsrettslig vernet dersom vilkårene for erstatning ellers er til stede, også om det ikke finnes en presis medisinsk diagnose å sammenfatte symptomene under. I As tilfelle konkluderer lagmannsretten med at massive konsentrasjonsvansker, mangel på tiltakslyst og energifattighet har redusert hans mentale funksjonsnivå i en slik utstrekning, og på en slik måte, at dette innebærer en « skade » i rettslig forstand.

Spørsmålet er da om det er faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom forliset og As reduserte helsetilstand i dag. Det er A som har bevisbyrden for at kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Dette må avgjøres etter en konkret, fri og samlet vurdering av bevismaterialet.

I Rt-2001 side 320, jf. side 329, formulerte Høyesterett årsakskravet slik:

« For at trafikkulykken skal kunne anses som årsak til A's invaliditet, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditet skulle inntre, og dersom det foreligger andre årsaksfaktorer, må ulykken i forhold til de øvrige faktorer fremstå som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den ...
Det er i rettspraksis lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng, må avgjøres ut fra hva som finnes mest sannsynlig, og hvis det er tvil om dette, må tvilsrisikoen påhvile skadelidte. Dette gjelder ikke bare i forhold til spørsmålet om ulykken har bidratt til utvikling av skaden, men må som utgangspunkt også gjelde i forhold til spørsmålet om bidraget fra ulykken har vært nødvendig for at skaden skulle inntre. Dersom det fra den som ansvar blir rettet mot, blir hevdet at hvis ulykken ikke hadde inntruffet, ville skade ha inntrådt av en annen årsak, må imidlertid tvilsrisikoen for den alternative skadeutvikling gå over på denne, såfremt den alternative skadeårsak ikke har noe med den aktuelle ulykke å gjøre. »

Lagmannsretten legger dette rettslige utgangspunkt til grunn.

Skuld har anført at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at reduksjonen i As helsetilstand kan knyttes til ulykken. Det er pekt på en rekke andre faktorer, som anføres å være minst like sannsynlige årsaker til As plager. Blant annet er det trukket frem at A har flere ikkefullførte studier bak seg, at han hadde flere og kortvarige arbeidsforhold bak seg, at han hadde konsentrasjonssvikt også før ulykken, at han sto frem som transvestitt kort etter forliset, at han i samme periode opplevde alvorlig sykdom og dødsfall i nær familie, at han hadde vansker med medansvar og teamarbeid og at hans konstitusjon – i videre forstand – har ført til funksjonsreduksjon.

Det må tas utgangspunkt i at A var frisk før ulykken. Hans konsentrasjonsvansker var innenfor normalvariasjonen, og uten avgjørende betydning for muligheten til å fungere i arbeid. Hans historie med avbrutte, og ikke- fullførte studier, hans, inntil dette tidspunkt, kortvarige arbeidsforhold og lange perioder ute av arbeidslivet, er av betydning ved utmåling av det økonomiske tap, men disse omstendighetene er ikke til hinder for at adekvat og påregnelig årsakssammenheng mellom ulykken og skaden kan konstateres. Det er et grunnleggende rettslig prinsipp at A skal tas « som han er ». Eventuell særlig mottakelighet for skade skal sees bort fra, med mindre denne mottakeligheten er den helt dominerende faktor i årsaksbildet.

Før ulykken fungerte A i sitt arbeidsforhold i Y. Han var etablert i en tilværelse som han opplevde som meningsfull og tilfredsstillende. Under forliset var A i livsfare. Han lå i kaldt vann og høye bølger i cirka 20 minutter med en redningsvest som ikke fungerte, og han var vitne til at andre, som befant seg i vannet sammen med ham, druknet. Da han ble reddet, var han alvorlig nedkjølt og i behov for akutt medisinsk behandling. Han har hatt et betydelig funksjonsfall etter ulykken. Hans kognitive vansker har hatt betydning blant annet for hvilke arbeidsoppgaver han mestrer, hvor sliten han er etter arbeidstid og for hans fritid og hverdag ellers. Det sier seg selv at opplevelsene under forliset må ha vært et massivt psykisk traume, og at psykiske senskader og funksjonssvikt i likhet med det A rapporterer, er i kjerneområdet for hvilke skader som er beskrevet som vanlige følger etter en slik opplevelse. Sykdomsbildet er vel forenlig med det man vet om varige plager etter massive psykiske traumer, også om ikke alle de forskningsbaserte vilkår for å konstatere PTSD er oppfylt. Dertil foreligger et sammenfall i tid mellom traumet og helsesvikten, som klart peker i retning av at ulykkens betydning som årsaksfaktor er vesentlig. At A sto frem som transvestitt en tid etter ulykken kan, slik saken ellers ligger an, ikke tillegges utslagsgivende vekt. I den forbindelse peker lagmannsretten særlig på at det var en lettelse for A at omgivelsene ble klar over hans transvetisme, og at dette var noe han opplevde som positivt. Heller ikke de øvrige momenter som Skuld har trukket frem, vurderes å ha slik betydning i årsaksbildet at ulykkens betydning, som den dominerende og avgjørende årsak til funksjonsbristen, svekkes.

Skuld har til støtte for sitt syn også vist til psykiater Terje Andersens vurderinger. Andersen har skrevet to erklæringer i saken og redegjorde for sine vurderinger under ankeforhandlingen. Andersen har i begge omganger konkludert med at det ikke er sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom As kognitive plager og ulykken. Det fremgår imidlertid av Andersens erklæringer at han blant annet har lagt vekt på skriftlige erklæringer fra As arbeidsgiver, som, jf. lagmannsrettens redegjørelse for Bs forklaring, etter den bevisførsel som har vært for lagmannsretten ikke kan forstås slik som Andersen har lagt til grunn. Når Andersen dertil er sakkyndig vitne for den ene part, har hans vurdering ikke den samme bevismessige vekt som den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering.

Lagmannsretten finner støtte for sin vurdering av årsakssammenhengen i Westlyes vurderinger.

Westlye har under overskriften « Vurdering i henhold til mandatet », side 31 flg, vurdert årsaksspørsmålet slik:

Vurdering av årsaksforhold
Saksøkers funksjonssvikt i arbeidet har vært « ekstrem » etter ulykken iflg. saksøkers nærmeste overordnede i Y Technologies. Foreldrene har også rapportert vesentlige endringer og han har selv rapportert konsentrasjonsvansker, mangel på tiltakslyst, vansker mht nylæring, søvnvansker og som en følge av dette tap av lyst- og gledesbetonte gjøremål.
Disse symptomene representerer ikke en klar diagnose, men er likevel klare symptomer som saksøker hemmes sterkt av.
Saksøker har fått en vesentlig nedsatt livskvalitet etter ulykken og de vanskene han rapporterer har hatt stor betydning for hans funksjonssvikt.
Vanskene manifesterte seg kort tid etter ulykken i nov.-99.
Han har gjennomgått et traume som « hos de fleste » (kriterium A PTSD) ville kunne utløse sterke stressreaksjoner.
Saksøker levde et stille, stabilt og tilbaketrukket liv før ulykken. Han fungerte tilfredsstillende på jobb iht jobbinstruksen, men mange av hans kolleger hadde riktignok mer kompliserte oppgaver enn ham. Hans sky og forsiktige personlighet har representert en integrert del av hans personlighet gjennom oppvekst og voksenliv, likeledes hans transvetisme. Til tross for sin personlighet hadde han skapt seg en tilværelse hvor han levde ut store deler av sitt sosiale liv på internett. Videre har han hatt glede av tegning/maling og andre kreative aktiviteter.
Det er grunn til å anta at saksøker, dersom ulykken ikke hadde skjedd, ville ha fortsatt å leve på denne måten.
På bakgrunn av samtaler som jeg har hatt med ham, samtale med foreldrene og gjennomgang av journaler, har jeg ikke kunnet finne holdepunkter for at hans nåværende symptomer som er gjennomgått tidligere i journalen kan forklares som utløst av andre årsaker. Nærhet i tid mellom symptomdebut og ulykken støtter opp om dette. Selv om symptomene ikke er dokumentert fra legehold før 15 mndr. etter ulykken har spesielt komparentsamtaler dokumentert tilstedeværelsen av slike symptomer kort tid etter ulykken.
De symptomene som saksøker har rapportert var ikke til stede før ulykken.
Jeg vurderer det som mer enn 50 % sannsynlig at saksøkers psykiske og kognitive vansker er direkte utløst av eller en følgetilstand etter ulykken 26.11.1999.
Jeg har vurdert mulig attribusjon, men utelukker dette fordi jeg her ikke kan finne andre årsaksforklaringer.
Jeg har også vurdert mulig simulering av symptomer, men finner heller ikke noe som gir mistanke om dette. Snarere finner jeg at saksøker gjennom årene nok har underrapportert symptomer heller enn å ha overrapportert. Saksøker hadde et greit liv etter egen målestokk før ulykken, og har fått forverret sin livskvalitet vesentlig. Jeg har ingen mistanke om at han har motiver for å simulere.
Etter en samlet vurdering av opplysningene i saken, hvor det er lagt særlig vekt på traumets art, sammenfallet i tid mellom plagene og ulykken, Bs forklaring og Westlyes vurdering, finner lagmannsretten det overveiende sannsynlig at As plager skyldes de opplevelser han hadde under Sleipnerforliset. Under enhver omstendighet er ulykken så sentral i årsaksbildet, at det er naturlig å knytte ansvar til den. Den aktuelle skadefølge er også en adekvat og påregnelig følge av det traumet A var utsatt for.

Det foreligger etter dette faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ulykken i 1999 og As plager i dag. Skuld er ansvarlig for tapte inntekter og for tap i fremtidig inntekt som vil bli påført som følge av forliset, jf. erstl § 3-1 første ledd. Dertil er det fremsatt krav om mènerstatning som kompensasjon for medisinsk invaliditet, jf. erstl § 3-2 første ledd.

Om prinsippene for utmåling hitsettes avsnitt 42 – 45 fra Rt-2010-584:

Etter skadeserstatningsloven § 3-1 skal erstatning for skade på person dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. I bestemmelsens annet ledd heter det:
« Erstatning for tap i inntekt og framtidig erverv fastsettes særskilt og under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen. »
Tapet fastsettes etter det såkalte differanseprinsippet, jf. blant annet Rt-2005-65 (KILE-dommen), der det i avsnitt 45 heter:
« Det er ikke påvist rettspraksis som fraviker det erstatningsrettslige utgangspunkt at spørsmålet om det foreligger økonomisk tap skal vurderes ut fra en differansebetraktning slik lagmannsretten har gjort. Jeg kan heller ikke se at uttalelser i teorien som det er vist til i saken, gir grunnlag for å fravike dette prinsipp. »
Differanseprinsippet som det her er vist til, er vel kjent i erstatningsretten, se blant annet Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett (6. utgave) side 447, der det heter:
« Det beløpet som skadelidte har krav på, blir derfor differansen mellom hans økonomiske stilling før og etter skaden. »

Lagmannsretten legger disse rettslige utgangspunkter til grunn for sin beregning av hvilket tap A kan kreve erstattet. Det er A som har bevisbyrden for å sannsynliggjøre sitt økonomiske tap, og som bærer tvilsrisikoen for tapets størrelse.

Lagmannsretten setter skjæringspunktet mellom lidt og fremtidig tap til 1. januar 2013. Erstatning for lidt tap må fastsettes ut fra den inntekt det er sannsynliggjort at A ville hatt uten skaden i perioden fra han sa opp i Y og til skjæringspunktet, fratrukket den faktiske inntekt han har mottatt. Tap i fremtidig inntekt må fastsettes ut fra den inntekt det finnes sannsynliggjort at A ville hatt uten ulykken, fratrukket den inntekt han kan forventes å få med skaden.

Slik saken er opplyst, må utmålingen nødvendigvis bli svært skjønnsmessig. Det knytter seg betydelig usikkerhet til hvordan As yrkeskarriere ville ha utviklet seg uten skaden, og likeledes til hvor store inntekter han ville ha oppebåret. Når det dertil først under ankeforhandlingen, blir opplyst at han nå har søkt om 50 % uføretrygd og utfallet av hans søknad er uavklart, sier det seg selv at lagmannsretten må skjønne relativt fritt over det økonomiske tap.

Ved vurderingen av As inntekt uten skaden, må det sees hen til at hans foregående utdannelses- og yrkeskarriere var preget av ikke fullførte studier, kortvarige arbeidsforhold, som til dels var uten særlig faglig relevans målt mot As kvalifikasjoner, og av flere, langvarige opphold fra aktiv yrkesdeltakelse. Det må også tas i betraktning at han hadde utfordringer med å klare arbeidet i Y, og at dette medførte at han ble satt til å løse trivielle oppgaver, og ble gitt enklere arbeid enn sine kollegaer.

Dette faktiske utgangspunkt har flere konsekvenser for beregningen av det økonomiske tap. Dels får det den betydning at det ikke kan anses sannsynliggjort at A ville ha vært kontinuerlig i arbeid uten skaden, verken i perioden frem til skjæringstidspunktet eller etterpå. Dels får det den betydning at hans arbeidsmessige fungering, også uten skade, må anses å bære med seg begrensninger med hensyn til valg av yrke, aktuelle arbeidsoppgaver og avansementsmuligheter, og dermed også for sannsynlig lønnsutvikling.

Lagmannsretten legger til grunn som overveiende sannsynlig at A uten skade ville ha hatt lange perioder utenfor arbeidslivet. Lagmannsretten legger også til grunn som overveiende sannsynlig at han ville ha hatt dårligere lønnsutvikling enn gjennomsnittet av arbeidstakere med sammenlignbar erfaring og formelle kvalifikasjoner, både som følge av betydelige perioder uten arbeid, og av begrensninger i aktuelle arbeidsoppgaver i de periodene han faktisk ville komme til å arbeide. Det er samlet sett sannsynlighetsovervekt for at A ville gått glipp av den mulighet til kontinuerlig og positiv lønnsutvikling som erfaringsmessig følger av stabile arbeidsforhold, jevnlig kompetanseutvikling og stigende ansiennitet. Det må således legges til grunn at hans inntektsforhold uten skaden ville ha variert betydelig over tid, og uten at inntektsnivået ville hatt en stabilt oppadgående tendens på det individuelle plan.

A har opplyst at han tjente 212 505 kroner i 2002. Han har anslått at inntekt uten skade ville ha vært 290 752 kroner. Dette året er tapet beregnet til 62 908 kroner. As inntekt har etter at han sluttet i Y har delvis vært lønnsinntekt og delvis ytelser fra NAV. For årene 2003-2007 er årlig tap beregnet til gjennomsnittlig cirka 100 000 kroner pr år, mens det for årene deretter er beregnet tap i størrelsesorden 122 860, 118 381, 180 879, 205 509 og 210 990 kroner. Anslått inntekt for perioden har steget fra 290 752 kroner til 438 660 kroner (2012).

Lagmannsretten legger som følge av de momenter som er påpekt over, til grunn at A i perioden 2002-2012, uten skade ikke ville ha hatt den lønnsutvikling som tapsberegningen bygger på, og heller ikke ville ha vært i arbeid i hele perioden. Det er sannsynlighetsovervekt for at han ville ha hatt et betydelig lavere gjennomsnittlig inntektsnivå, i intervallet 250 000 kroner og gradvis stigende til 300 000 kroner. Dertil må det tas hensyn til at noe av det tap som er påført skyldes innskrenkninger på arbeidsplassen på et tidspunkt hvor A i utgangspunktet arbeidet 100 % stilling, og ikke har oppstått som følge av ulykken. Inntektsreduksjonen skyldes derimot nedgang i stillingsprosent, uten at det er sannsynliggjort at A i den aktuelle periode ikke var i stand til å ha en høyere stillingsprosent. Lidt tap settes etter dette samlet og skjønnsmessig til 500 000 kroner, som inkluderer renter, og tar høyde for sparte utgifter knyttet til arbeidsforholdet.

Ved beregningen av det fremtidige inntektstap, må antatt inntekt uten skade justeres ned på samme måte, og med samme begrunnelse som når det gjelder lidt tap. Det er fremlagt en rekke ulike tall fra A om sannsynlig fremtidig tap. I stevningen ble tapet beregnet til 304 136 kroner, etter at det var neddiskontert med 5 % diskonteringsrente, tillagt skatteulempe med 25 % og ytterligere 25 % påslag i henhold til avtale med Skuld. Tapsberegningen var foretatt til 2032. I stevningen ble det nedlagt påstand om dekning av samlet tap med 1 283 391 kroner.

I prosesskrift 19. mars 2010 ble tapsberegningen endret. Påført inntektstap ble endret til 1 156 100 kroner, som følge av tid påløpt etter inngivelse av stevning. Fremtidig tap ble samlet anslått til 1 081 620 kroner. Påstanden ble korrigert tilsvarende. Samlet ble det anslått at As tap på dette tidspunkt beløp seg til 2 495 462 kroner.

Under hovedforhandling i tingretten ble det nedlagt påstand om erstatning beregnet etter rettens skjønn. Det fremgår av tingrettens gjengivelse av As anførsler at det ble fremlagt beregninger der samlet tap ble anslått til 4 203 488 kroner, når renter etter den omstridte renteklausul var holdt utenfor. Med renter ble samlet krav anslått til 9 548 655 kroner.

Under ankeforhandlingen er samlet tap anslått til 7 446 650 kroner med renter i henhold til renteklausulen og 5 353 056 kroner uten særskilt avtalefestet rente.

A har ikke begrunnet under ankeforhandlingen hvorfor forskjellen mellom tidligere og nåværende beregning av tapet er så vidt markert. Dette representerer en uklarhet inn i tapsberegningen, som A bærer tvilsrisikoen for. I tillegg er det nå på det rene at A har søkt om 50 % uføretrygd. Dette ble advokat Sandvold, etter det han har opplyst, først klar over under ankeforhandlingen, og det forstås ikke å være hensyntatt i tapsberegningene. Differansen mellom antatt og faktisk inntekt må også av denne grunn reduseres. Lagmannsretten finner at det er sannsynlighetsovervekt for at A vil motta uføretrygd, og at den vil kompensere for noe av det økonomiske tap bortfall av 50 % ervervsevne vil medføre. Trygdeytelser skal gå til fradrag ved erstatningsutmålingen, jf. erstl § 3-1 tredje ledd.

As fremtidige nettotap fastsettes etter dette skjønnsmessig og samlet til 500 000 kroner. Skatteulempen settes til 20 %. Påslag for skatteulempe i 2013 utgjør da et beløp på 100 000 kroner.

Når det gjelder mènerstatning, viser lagmannsretten til at det ikke foreligger punkter i gjeldende tabellverk som konkret kan knyttes til kuldeallodyni. Den medisinske invaliditet må fastsettes skjønnsmessig. Jørum har konkludert med at lidelsen representerer 15 % medisinsk invaliditet, men har understreket at dette er et anslag med stort innslag av skjønn. Næss har fremholdt av både 10 % og 15 % invaliditet er høyt, når denne lidelsen sammenlignes med andre lidelser som er innplassert på dette nivået. Tysnes har konkludert med at A er påført 10 % medisinsk invaliditet av sin kuldeallodyni. Han har vist til at kroniske smerter sjelden kommer opp i 15 %, og har redegjort for en rekke lidelsers plassering i invaliditetstabellen, som det kan trekkes relevante sammenligninger til. Etter Tysnes' vurdering er 15 % noe for høyt. Etter en samlet vurdering, legger lagmannsretten til grunn Tysnes' vurdering av invaliditetsgrad for kuldeallodyni, og fastsetter 10 % medisinsk invaliditet for lidelsen. Det legges for øvrig, og i samsvar med Tysnes' vurdering, til grunn at kuldeallodyni ikke har betydning for As ervervsmessige invaliditet.

De psykiske plager fastsettes i samsvar med Westlyes vurdering til 25 % medisinsk invaliditet. Samlet, og når det er sett hen til betydningen av kuldeallodyni etter reduksjonsprinsippet, plasseres A i invaliditetstabellen gruppe II, som omfatter invaliditet fra 25-34 %. En matematisk utregning basert på dagens G, og tillagt 1/3, innebærer en mènerstatning på 220 489 kroner. Ved utmåling av mènerstatning skal det også sees hen til menets betydning for den individuelle livsutfoldelse, men det skal mye til før resultatet av den matematiske utregningen fravikes vesentlig. Lagmannsretten fastsetter mènerstatningen til 250 000 kroner, og har da særlig sett hen til de reduksjoner i As mulighet for livsutfoldelse som følger av hans konsentrasjonsvansker, jf. erstl § 3-2 første ledd første pkt.

Det er ubestridt at A med hjemmel i avtale med Skuld, jf. avtalens pkt 6.2, har krav på et tillegg på 25 % i forhold til det faktiske tap som påløper, både for erstatning for økonomisk tap og mènerstatning.

Tillagt 25 % blir samlet mènerstatning 312 500 kroner, samlet erstatning for lidt tap blir 625 000 kroner og samlet erstatning for fremtidig tap blir 750 000 kroner.

A har krevd renter av erstatningsbeløpet beregnet fra skadedato, basert på en forståelse av avtale inngått mellom Skuld og de skadelidte i mai 2000. Det er vist til avtalens pkt 1.3, og anført at bestemmelsen innebærer at en skadelidt er berettiget til rente fra ulykkestidspunktet av alle erstatningssummer som utbetales.

Lagmannsretten er ikke enig i denne forståelsen av avtalen. Lagmannsretten viser til vitnet Cs forklaring. C var helt klar på den aktuelle bestemmelses bakgrunn og på hvordan partene hadde praktisert klausulen. Pkt 1.3 henviser etter Skulds oppfatning utelukkende til den sum på 160 000 kroner som A fikk i engangsutbetaling kort etter ulykken, i medhold av samme avtales vedlegg 1, pkt 6.3.

As forståelse av avtalen fraviker det som lagmannsretten legger til grunn var partenes felles forståelse da avtalen ble inngått. En slik forståelse avviker også fra det som etter bevisførselen er klarlagt om hvordan partene har praktisert avtalen. Fortolkningen står endatil i klar motstrid med en naturlig språklig forståelse av avtalens ordlyd. Daværende advokat Lillebergen sin mail, kan i den forbindelse på ingen måte tas til inntekt for As tolkning av avtalen.

Kravet på renter fra ulykkesdatoen for beløp utover 160 000 kroner (som er utbetalt) fremstår som ubegrunnet og uten rettslig forankring. Kravet tas ikke til følge.

Det er også fremsatt krav om dekning av advokatutgifter for perioden før stevning på cirka 120 000 kroner. Lagmannsretten nøyer seg for denne del av saken med å vise til tingrettens vurdering, som i det vesentlige er dekkende også for lagmannsrettens syn på dette spørsmålet. Kravet tas ikke til følge som separat krav. For øvrig må lagmannsretten legge til grunn at de omkostninger som kan kreves dekket i medhold av tvistelovens omkostningsregler, er omfattet av de oppgaver advokat Sandvold har levert.

Ved vurderingen av omkostningsansvaret, er det ved flere krav mellom de samme parter, det samlede utfall som er avgjørende, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd andre pkt. A har ikke vunnet saken, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd, men må anses for å ha fått medhold av betydning, jf. tvisteloven § 20-3. Han er gitt medhold i at Skuld er forpliktet til å betale ham mènerstatning og erstatning for lidt og fremtidig inntektstap. At A tilkjennes erstatning som samlet sett er vesentlig under de beløp hans advokat har anslått for lagmannsretten, er ikke til hinder for at det anses å være gitt medhold av betydning. Lagmannsretten viser til at påstanden er formulert som, og reelt sett innebærer, at det skal utøves et skjønn fra lagmannsrettens side, jf. Schei m fl Tvisteloven kommentarutgave side 893 flg. At saken ikke anses som vunnet, skyldes at Skuld har nådd frem på flere punkter. Skuld er blitt hørt med sin forståelse av hvordan partenes avtale med hensyn til renteberegning er å forstå. Dette er et moment med stor beløpsmessig betydning for beregningen av den samlede erstatningssum, og en del av saken som ble viet stor oppmerksomhet fra As side. Skuld har også blitt hørt med at det ikke foreligger selvstendig plikt til å dekke advokatomkostninger på 120 000 kroner. Videre er Skuld hørt med at graden av medisinsk invaliditet som følge av kuldeallodyni ikke utgjør 15 %, og at erstatningsbeløpene må fastsettes til lavere beløp enn det som fremgår av As beregninger.

Tvisteloven § 20-3 slår fast at hovedregelen når ingen av partene har vunnet saken, men det er gitt medhold av betydning, er at hver av partene bærer egne omkostninger. Dette utgangspunkt kan fravikes, dersom tungtveiende grunner tilsier det. I tillegg til de momentene som er nevnt i § 20-2 tredje ledd, skal det særlig legges vekt på hvor mye av saken det er gitt medhold i, og andelen av omkostningene som knytter seg til denne del av saken.

§ 20-2 tredje ledd bokstav c åpner for at det kan legges vekt på om saken er av stor velferdsmessig betydning og om styrkeforholdet mellom partene tilsier at omkostninger tilkjennes. Dette er momenter som klart er til stede i As tilfelle. Når sakens betydning for ham, styrkeforholdet mellom A og Skuld, samt de deler av saken som han er gitt medhold i sammenholdes, er det lagmannsrettens syn at tungtveiende grunner tilsier at Skuld tilpliktes å bære As omkostninger for lagmannsretten.

Det er fremlagt omkostningsoppgave fra advokat Sandvold. Oppgaven lyder samlet på 360 594 kroner. Av dette utgjør 340 000 kroner salær, og det øvrige er omkostninger. I tillegg påløper rettsgebyr for anke med 28 380 kroner.

Advokat Ørstavik har påberopt at det er beregnet for høy timesats, og har vist til at A er innvilget fri sakførsel. Advokat Sandvold har til dette bemerket at fri sakførsel er tilstått i medhold av rettshjelploven § 5, og at dette innebærer at det er gitt tilsagn om betinget og subsidiær dekning av As juridiske omkostninger. Det er blant annet vist til Rt-1989-435 [ Rt-1989-1037 ] (skal være side 1037 – lagmannsrettens bemerkning).

Advokat Sandvold søkte om betinget fri rettshjelp for A under saksforberedelsen for lagmannsretten. Rettshjelploven er ikke til hinder for at det søkes betinget fri sakførsel, jf. Rt-1989-1037, selv om Høyesteretts kjæremålsutvalg påpekte at slike ordninger kan skape prosessuelle komplikasjoner.

Ved forberedende dommers beslutning av 31 03 2012 ble As søknad innvilget, men uten at det ble presisert at fri sakførsel bare ble innvilget for det tilfelle at A måtte bære sine omkostninger for lagmannsretten selv. I samsvar med Borgarting lagmannsretts kjennelse av 25 08 2011, LB-2011-98240, legger lagmannsretten til grunn at vedtaket må forstås som en innvilgelse av delvis fri sakførsel i samsvar med det det var søkt om. Lagmannsretten legger i forlengelsen av dette, og i samsvar med det som kan utledes av rettspraksis på området og med hensikten bak at det søkes om betinget fri sakførsel, til grunn at den offentlige salærsats bare kommer til anvendelse dersom parten selv skal dekke sine omkostninger. I As tilfelle, innebærer det at timesats som oppgitt av Sandvold legges til grunn ved beregningen av omkostningene. Øvrige innsigelser til oppgaven er ikke fremsatt. Oppgaven legges til grunn, idet omkostningene anses nødvendige for forsvarlig ivaretakelse av As interesser i ankeomgangen, jf. tvisteloven § 20-5. Samlede omkostninger for lagmannsretten er da 388 974 kroner.

Utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige reguleres delvis av rettsgebyrloven (kostnadsansvaret i forhold til staten) og delvis av tvisteloven (kostnadsfordelingen partene imellom). Skuld tilpliktes, som en del av sitt omkostningsansvar overfor A, å dekke omkostningene til de rettsoppnevnte sakkyndige.

Lagmannsretten skal som hovedregel legge sitt materielle resultat til grunn ved plasseringen av omkostningsansvaret for tingrettens behandling, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Problemstillingen når det gjelder omkostningene i første instans, er om Skuld skal tilpliktes å dekke As omkostninger også ved tingrettens behandling, med utgangspunkt i at det materielle resultat for lagmannsretten innebærer at A er gitt medhold av betydning, og at det foreligger tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra lovens hovedregel.

Saken var dårligere opplyst for tingretten enn for lagmannsretten, både når det gjaldt spørsmålet om kuldeallodyni og de psykiske plager. Tingretten besluttet opprinnelig å oppnevne sakkyndig i nevrologi/nevrofysiologi. A nektet å samarbeide med den sakkyndige, og tingretten avsa kjennelse hvor beslutningen om oppnevnelse av sakkyndig ble omgjort. A førte heller ikke vitner som kunne belyse hans funksjonsnivå før og etter ulykken, slik som under ankeforhandlingen. Hensett til disse omstendigheter, som samlet medførte at saken var mer tvilsom og vesentlig dårligere belyst for tingretten enn for lagmannsretten, og uten at Skuld kan bebreides dette, finner lagmannsretten samlet sett at det ikke er tungtveiende grunner som tilsier at utgangspunktet etter § 20-3 bør fravikes. Det er således ikke grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.



Domsslutning:


1. Assuranceforeningen Skuld betaler mènerstatning til A med 312.500 – trehundreogtolvtusenfemhundre – kroner innen to – 2 – uker fra dommens forkynnelse.
2. Assuranceforeningen Skuld betaler erstatning for lidt inntektstap til A med 625.000 – sekshundreogfemogtyvetusen – kroner innen to – 2 – uker fra dommens forkynnelse.
3. Assuranceforeningen Skuld betaler erstatning for fremtidig inntektstap til A med 750.000 – syvhundreogfemtitusen – kroner innen to – 2 – uker fra dommens forkynnelse.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Assuranceforeningen Skuld til A 388.974 – trehundreogåttiåttetusennihundreogsyttifire – kroner innen to – 2 – uker fra dommens forkynnelse.
5. Hver av partene bærer egne omkostninger for tingretten.

Vi bistår klienter over hele landet.