Dom: Bilulykke - Ansvarsgrunnlag og avkorting

Alle trafikkskadesaker må håndteres individuelt og på riktig måte for at du skal få den erstatningen du har krav på. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker. I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

Les også våre andre artikler:

• Trafikkskade
• Whiplash

Passasjer ble alvorlig skadet i en bilulykke. Ulykken skjedde fordi skadelidte og to kamerater prøvde å stikke av fra politiet etter at de hadde begått et innbrudd. Skadelidtes uaktsomhet og medvirkning til ulykken var så grov og betydelig at erstatningen etter bilansvarsloven og passasjerulykkesforsikringen ble redusert med 50 prosent.

Saken gjelder krav om erstatning mot forsikringsselskap etter trafikkulykke. Spørsmålet er i hvilken utstrekning det skal gjøres avkorting pga medvirkning med hjemmel i bilansvarsloven § 7 første ledd og forsikringsavtaleloven § 13-9.

A ble tirsdag natt den 13.12.2005 alvorlig skadet i en bilulykke. Sammen med to kamerater, B og C, hadde han tidligere på natten brutt seg inn i en forretning i Fredrikstad og stjålet en spilleautomat. A brøt opp døren inn til butikken, og sammen med C lempet han automaten bak i en varebil som tilhørte A. Alarmen gikk, og de kjørte fra stedet med B som sjåfør og med A og C som passasjerer sittende foran i bilen. Politiet ble varslet, og ikke langt fra åstedet oppdaget de varebilen. Politiet la seg etter varebilen og signaliserte både med blålys og lyshorn at bilen skulle stoppe. Det ble også lagt ut spikermatte som de greide å forsere. Under biljakten oppsto flere farlige situasjoner før ferden endte med at varebilen mistet veigrepet i en kurve og kjørte inn i en fjellvegg på Rv. 282 mellom Sjursbråtetjern og Sæbyvannet i Våler i Østfold.

Biljakten foregikk over en distanse på over tre mil. Det var mørkt, noen minusgrader og stedvis glatte partier. Varebilen hadde sommerdekk, og bak i bilen lå spilleautomaten på 155 kg usikret. På stedet hvor ulykken inntraff var vegbanen glatt. Det ble ikke gjort tekniske funn på bilen som kunne ha forårsaket ulykken. Overingeniør Gabor Burghardt ved biltilsynet konkluderte i rapport 06.02.2006 med at føreren mistet kontroll over kjøretøyet på grunn av at det var kjørt for fort etter forholdene med sommerdekk på glatt føre, og at det også kunne hatt en negativ innvirkning på varebilens kjøreegenskaper at spilleautomaten lå usikret bak i bilen.

I sakkyndig erklæring 23.03.2008 fra spesialist i nevrologi Jorulf Aasen er As skader beskrevet slik:

A er i dag 100 prosent uføretrygdet. Han bor i egen leilighet, men har et omfattende hjelpebehov, også til dagligdagse gjøremål.

Ved Fredrikstad tingretts dom 29.01.2007 ble føreren av varebilen, B, dømt for ved uaktsom kjøring å ha forvoldt betydelig skade på legeme eller helbred, jf straffeloven § 238.

Etter ulykken fremsatte A krav om erstatning fra bilens forsikringsselskap, If skadeforsikring NUF. If avslo ubetaling både etter bilansvarsloven og etter forsikringsavtaloven under henvisning til at As uaktsomhet var så graverende at det var riktig å avkorte erstatningen med 100 prosent. Den 11.07.2007 tok A ut stevning mot If ved Moss tingrett med krav om fastsettelsesdom for avkorting av erstatningen. Moss tingrett avsa 30.06.2008 dom med slik domsslutning:

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

If Skadeforsikring NUF og A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Under saksforberedelsen erklærte Landsforeningen for Trafikkskadde at foreningen ville opptre som partshjelper for A i saken, jf tvisteloven § 15-7 bokstav b. Ankeforhandling er holdt 18. og 19.03.2009 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. D, mor og hjelpeverge til A, var til stede under ankeforhandlingen, jf tvisteloven § 24-6 annet ledd og avga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

If Skadeforsikring NUF har i hovedtrekk anført:

Hvor stor avkorting i erstatningen som skal foretas med hjemmel i bilansvarsloven § 7 første ledd og forsikringsavtaleloven § 13-9 må bero på en bred skjønnsmessig vurdering av hele hendelsesforløpet frem til ulykken. En slik vurdering vil ikke komme i konflikt med EØS-direktivene om motorvognforsikring selv om en skulle komme til det resultat at A ikke tilkjennes erstatning.

A har i forbindelse med ulykken samlet sett utvist en grov uaktsomhet som tilsier full avkorting. Det pekes på følgende momenter som må tillegges vekt:

Det er uomtvistet at ulykken hadde sin direkte foranledning i en forbrytelse. If mener at det må legges til grunn at A hadde en særlig sentral rolle under innbruddet, både når det gjaldt planlegging, tilrettelegging og gjennomføring. Det var hans bil og utstyr som ble benyttet, han hadde et særskilt motiv for å begå innbruddet pga økonomiske problemer, og det var ham som plasserte spilleautomaten i varerommet på bilen uten å sørge for sikring.

Det var en ren tilfeldighet at det ikke var A som kjørte bilen da de flyktet fra innbruddstedet. Det var As bil, og det var han som hadde kjørt til åstedet. Årsaken til at han selv ikke kjørte, var den tidsnød som oppsto da alarmen gikk. Som passasjer i bilen tilkyndet han forsøket på å kjøre fra politiet.

Selve ulykken skyldtes for høy hastighet ut fra forholdene på stedet, og at det ble brukt sommerdekk. A visste at bilen hans hadde sommerdekk, og at det var kaldt og stedvis glatte veier. Spilleautomaten som A hadde plassert usikret i varerommet på bilen, hadde også innvirkning på bilens kjøreegenskaper.

Det må legges til grunn at A ikke brukte bilbelte, og at det har hatt betydning for skadeomfanget.

Det er uomtvistet at A er påført en svært alvorlig personskade med store konsekvenser. Dette kan imidlertid ikke medføre noe lavere avkortningsgrad når man sammenholder med den samlede uaktsomhet som A har utvist.

Dersom retten skulle komme til at det bare er grunnlag for delvis avkortning, er If enig med A i at avkortingen etter passasjerulykkeserstatningen bør være lavere enn etter bilansvarsloven § 7 første ledd. Dette utgangspunktet bør imidlertid forlates dersom avkortingen er stor.

Det er nedlagt slik felles påstand i anken og i den avledete anken:

A har i hovedtrekk anført:

A aksepterer at han er sterkt å klandre, og at det således er grunnlag for en viss avkorting i erstatningen etter bilansvarsloven § 7 første ledd og forsikringsavtaleloven § 13-9. Det er imidlertid verken rettslig eller faktisk grunnlag for full avkorting. Ifs standpunkt innebærer en anvendelse av bilansvarsloven § 7 første ledd som er i strid med de forpliktelse Norge har til å følge EØS-direktivene om motorvognforsikring.

At A deltok i innbruddet er irrelevant i vurderingen av hans medvirkningsansvar. Å ta hensyn til dette vil i realiteten være å anvende den tidligere regelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b om avkorting der bilen var benyttet i forbindelse med en forbrytelse, en bestemmelse som ble opphevet fordi den var i strid med motorvogndirektivene. Under enhver omstendighet er det ikke grunnlag for Ifs påstand om at A hadde en spesielt sentral rolle under innbruddet.

A medvirkning besto i at han ble med i fluktbilen etter innbruddet. Det er ikke holdepunkter for at han har vært en spesielt aktiv passasjer som har tilskyndet kjøringen. Det var førerens uaktsomme kjøring som førte til ulykken. Han kjørte svært fort over en lengre strekning i påvirket tilstand, og han stoppet ikke på politiets signaler. A hadde ingen mulighet til å få stoppet bilen. Situasjonen var helt utenfor hans kontroll. Det er ikke tvil om at føreren av bilen er betydelig mer å klandre enn A. Det er ikke adgang til å gjennomføre en avkorting med mer enn det som tilsvarer skadelidtes bidrag til ulykken, jf Rt-2008-453 (Otterstaddommen) avsnitt 52.

At bilen tilhørte A og hadde sommerdekk, har ingen betydning for avkortingen, jf Candolindommen ( C-537/03 ) avsnitt 35.

A aksepterer ikke at det er grunnlag for avkorting som følge av manglende bilbelte. If har ikke ført bevis for at han ikke brukte bilbelte, og heller ikke at det er noen årsakssammenheng mellom eventuelt manglende bilbeltebruk og skadene.

Det er enighet om at de medisinske og ervervsmessige konsekvenser for A er blitt meget alvorlige. Hans relative unge alder gjør konsekvensene større. Dette må tillegges betydelig vekt ved vurdering av hvor stor avkortingen skal være. I vurderingen må det også tillegges vekt at det foreligger en ansvarsforsikring.

Idet forsikringsavtaleloven § 13-9 krever en mer kvalifisert skyld for avkorting enn bilansvarsloven § 7 første ledd, må en avkorting i passasjerulykkeserstatningen settes lavere enn erstatningen etter bilansvarsloven.

Det er nedlagt slik felles påstand i anken og i den avledete anken:

Lagmannsrettens vurdering:

Spørsmålet om avkorting ved fastsettelse av erstatningen for de skader A pådro seg ved ulykken er regulert i bilansvarsloven § 7 første ledd og forsikringsavtaleloven § 13-9.

Bilansvarsloven § 7 første ledd lyder:

Forsikringsavtaleloven § 13-9 første ledd lyder:

Det er på det rene at den direkte årsaken til ulykken var at føreren av bilen, B, mistet kontrollen over bilen og kjørte inn i en fjellvegg. Det er videre uomtvistet at A ved å bli med på kjøreturen har medvirket til de skader han pådro seg, og at hans opptreden samlet sett har vært så klanderverdige at vilkårene for avkorting etter bilansvarsloven § 7 første ledd og forsikringsavtaleloven § 13-9, må anses oppfylt. Spørsmålet er hvor stor avkortingen skal være.

Avkortningsregelen i bilansvarsloven § 7 første ledd legger opp til en bred skjønnsmessig vurdering. Avgjørelsen skal rette seg etter « åtferda på kvar side og tilhøva elles ». I henhold til Ot.prp.nr.24 (1959-60 ) s 28-29 skal denne formuleringen gi en elastisk regel som gjør at en vil kunne komme til et resultat som domstolen finner rimelig. På den ene side skal bestemmelsen ha som formål å stimulere til aktsom opptreden i trafikken, men samtidig må det sikres at skadelidte får en erstatning som oppfattes som rettferdig. Avkortingen må være konkret og reelt begrunnet, den må være forholdsmessig, og den kan ikke utelukkende begrunnes i sanksjonsøyemed, jf Otterstaddommen avsnitt 52. Det følger også av Otterstaddommen at en avkorting i erstatningen etter disse retningslinjene ikke vil være i strid med EØS-direktivene om motorvognforsikring.

Foranledningen til trafikkulykken var at A og to kamerater prøvde å stikke av fra politiet etter at de hadde begått et innbrudd. Det er uklart hvilke roller den enkelte hadde under innbruddet. Selv om det var As bil og utstyr som ble benyttet, og at han på grunn av sine økonomiske problemer kan ha hatt et særskilt motiv for å foreta et innbrudd, er det ikke holdepunkter for at A hadde en mer sentral rolle under forbrytelsen enn de andre. Lagmannsretten legger således til grunn at innbruddet var et fellesprosjekt. Ut fra de bevis som foreligger, må det også legges til grunn at de alle var enige om å prøve å stikke av fra politiet, og at A som passasjer tilskyndte kjøringen under biljakten. Det vises bl a til straffedommen mot B der det fremgår at B forklarte at det var en « oppildet stemning i bilen og at passasjerene mer eller mindre hele tiden maste på at han skulle kjøre fra politiet ». Lagmannsretten er enig med If i at det nok var en tilfeldighet at det ikke var A som var fører av bilen, men verken dette eller andre forhold gir tilstrekkelig bevis for at A var mer aktiv enn de andre under selve biljakten.

Det er ingen tvil om at det er en direkte årsakssammenheng mellom innbruddet, den etterfølgende biljakten og ulykken. Etter lagmannsrettens syn er A sterkt å bebreide for at han deltok i innbruddet. Det som imidlertid gjør hans uaktsomhet særlig grov, er at han sammen med sine to kamerater forsøkte å stikke av fra politiet. Til tross for at politiet prøvde å stanse varebilen flere ganger fortsatte de flukten over en strekning på over tre mil.

Det var minusgrader og stedvis glatt kjørebane, og A visste at bilen hadde sommerdekk, og at det lå en tung usikret spilleautomat bak i bilen. Under ferden oppsto det flere farlige situasjoner hvor A og hans to kamerater satte både egne og andres liv i fare. Ved sin grove uaktsomhet utsatte A seg for en nærliggende mulighet for å bli utsatt for en skade. Dette er en adferd som i høyeste grad er uønsket, og hvor prevensjonshensyn og rimelighetsbetraktninger tilsier en vesentlig avkorting i erstatningen.

Det er uklart om A brukte bilbelte, og om en eventuell manglende beltebruk kan ha hatt noen betydning for skadens omfang. Som nevnt er As skade beskrevet i sakkyndig erklæring 23.03.2008 fra spesialist i nevrologi Jorulf Aasen som « en generalisert hjerneskade forårsaket av nedsatt blodforsyning til hjernen pga. aortarupturen i brysthulen samt en direkte traumatisk skade av høyre pannelapp ». I tilleggserklæring 07.01.2009 har Aasen skrevet at A sannsynligvis hadde unngått skaden i pannelappen på høyre side om han hadde brukt bilbelte, men at det er « umulig å uttale seg om han ville fått de bruddskader han fikk eller om aortarupen kunne vært unngått dersom han brukte bilbelte ». Med den usikkerhet som her er kommer til uttrykk om årsakssammenhengen mellom en eventuell manglende bilbruk og skadens omfang, sammenholdt med den meget store skadeevnen det kraftige sammenstøtet med fjellveggen hadde, er det ikke sannsynliggjort at skaden ville blitt nevneverdig mindre dersom A hadde brukt bilbelte. Det sammensatte årsaksbildet gjør at lagmannsretten heller ikke finner at det er sannsynliggjort at den usikrete pengeautomaten medførte at As skader ble forverret av betydning.

Selv om As uaktsomhet har vært særlig grov, har hans medvirkning til ulykken ikke vært mer sentral enn bilførerens, og lagmannsretten finner således ut fra en forholdsmessighetsvurdering at avkortningsprosenten ikke kan settes høyere enn 50.

I vurderingen av avkortingens størrelse skal det videre legges vekt på hvilke konsekvenser skaden har fått for skadelidte. A er 100 prosent arbeidsufør og hans medisinske invaliditetsgrad er beregnet til mellom 70 og 74 prosent. Han har også behov for støtte og hjelp til daglige gjøremål. At han bare var 25 år da skaden inntraff gjør at konsekvensene for ham vil være særlig store. Hans uaktsomhet og medvirkning til ulykken har imidlertid vært så grov og betydelig at lagmannsretten ikke finner grunnlag for å sette avkortingen etter bilansvarsloven § 7 første ledd til lavere enn 50 prosent.

Lagmannsretten legger til grunn at avkorting i passasjerulykkeserstatningen skal skje etter samme retningslinjer som etter bilansvarloven § 7 første ledd. Selv om terskelen for å kunne foreta en avkorting etter forsikringsavtaleloven § 13-9 er høyere enn etter bilansvarsloven § 7 første ledd, er Tønnesnes samlede uaktsomhet så grov at retten er kommet til at avkortingsprosenten i passasjerulykkeserstatningen også bør settes til 50.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det skal gjøres en avkorting på 50 prosent i erstatningen etter bilansvarloven og i erstatningen etter forsikringsavtaleloven.

A har krevd erstatning for sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Kravet må vurderes etter tvistemålsloven når det gjelder kostnadene for tingretten og etter tvisteloven når det gjelder kostnadene for lagmannsretten. Lovvalget har imidlertid ingen betydning for avgjørelsen. Både for tingretten og lagmannsretten har A nedlagt påstand om at det skal foretas avkorting i erstatningen fastsatt etter rettens skjønn. Det er tale om et reelt skjønn, og med det resultat lagmannsretten er kommet til, har A vunnet saken fullt ut. Han tilkjennes således sakskostnader for tingretten og lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 172 første ledd og tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen.

Advokat Hauge har fremlagt kostnadsoppgave for tingretten på kr 163 425, inklusiv mva, hvorav kr 125 000 er salær, eksklusiv mva. I tillegg kommer utgifter til den oppnevnte sakkyndige for tingretten på kr 19 800 og rettsgebyr på kr 6 880. Det er ikke kommet innsigelser mot kravet. Lagmannsretten tar kravet på til sammen kr 190 105 til følge.

Når det gjelder kostnadskravet for lagmannsretten har advokat Hauge fremlagt kostnadsoppgave på kr 142 975, inklusiv mva, hvorav kr 105 000 er salær, eksklusiv mva. I tillegg kommer ugifter til sakkyndig vitne Jorulf Aasen, som har avgitt en skriftlig erklæring, på kr 5 500 og ankegebyr på kr 20 640. If har gjort gjeldende at salæret er for høyt idet saken sto i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten. Lagmannsretten enig med If i at saken sto i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten, og er på denne bakgrunn kommet til at salærkravet er for høyt ut fra hva som har vært nødvendig for å ivareta As interesser på en betryggende måte, jf tvisteloven § 20-5 første ledd. Salæret settes ned slik at de totale kostnadene, inkludert mva, som kan kreves dekket, settes til kr 140 000.

Lagmannsretten utformer en felles domsslutning i anken og i den avledete anken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Vi bistår klienter over hele landet.