Dom: Atypisk sykdomsutvikling

I mange tilfeller kan det ta lang tid å behandle et krav om erstatning etter en trafikkulykke med personskade, noen ganger flere år. Trafikkforsikringsselskapet plikter å dekke rimelige og nødvendige utgifter til advokatbistand under hele behandlingstiden, jfr i vår artikkel om dekning av advokatutgifter ved trafikkskade.

Borgarting lagmannsrett

Saken gjelder krav om erstatning etter trafikkulykke.

A ble 1. desember 1999 utsatt for en trafikkulykke ved Vadheim i nærheten av Høyanger. Han var da 33 år gammel. Det var glatt veibane, og A hadde som sjåfør av en Opel Astra stanset opp for en møtende trailer. Han ble da, uten forvarsel, påkjørt bakfra av en Toyota Carina. A, som benyttet sikkerhetssele, satt litt bøyd forover med hodet vridd noe mot venstre og ble antakelig slengt bakover slik at han slo hodet mot nakkestøtten.

Det er ikke klarlagt nøyaktig hvor stor fart Toyotaen hadde. Føreren opplyste i skademeldingsskjemaet at han i kollisjonsøyeblikket hadde en hastighet på 10-15 km/t, og at han hadde kjørt inn i en fender langs veikanten for å dempe sammenstøtet. På bakgrunn av omfanget av de skadene som As bil ble påført, mente imidlertid verkstedet at hastigheten måtte ha vært ca. 30 km/t. As bil var kjørbar etter kollisjonen, men bakparten av bilen var trykket inn og enkelte smådeler fra bilen ble plukket opp fra veibanen. Skadene på Toyotaen ble taksert til 51 746 kroner, mens skadene på As bil er oppgitt til 36.818 kroner.

Da trafikkuhellet skjedde, var A sosialleder i Høyanger kommune, men hadde den dagen et ekstra arbeidsoppdrag for Hyllestad kommune. Hyllestad kommune hadde på ulykkestidspunktet sin yrkesskadeforsikring i Kommunal Landspensjonskasse, mens skadevolder var forsikret i If Skadeforsikring NUF (heretter If).

A fremsatte krav overfor If om erstatning for tapt inntekt, ménerstatning, og erstatning for pådratte og fremtidige utgifter. If erkjente ansvarsgrunnlag under bilansvarlovens regler og har også påtatt seg ansvaret etter reglene om standardisert yrkesskade, jf yrkesskadeforsikringsloven.

If utbetalte til A erstatning for lidte utgifter 21.438 kroner, lidt inntektstap 29 800 kroner og juridisk bistand 15.000 kroner.

Folketrygden fastsatte i 2008 at A var 100% ervervsmessig ufør. If avslo å betale ytterligere erstatning under henvisning til at det ikke var adekvat årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As uførhet.

A anla 21. oktober 2008 søksmål mot selskapet.

Oslo tingrett avsa 4. juni 2009 dom med slik domsslutning:

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 26.-28. januar 2010 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. If møtte med sin prosessfullmektig. Det ble avhørt sju vitner, herunder de sakkyndige vitnene Jomar Roska, Mads Rekve, Håkon Hofstad, Svend-Ole Nielsen og Halvor Næss. Roska og Rekve ble avhørt per telefon. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.



Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

A ble skadet mens han var i arbeid for Hyllestad kommune. Det er adekvat årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As uførhet.

Nakkeskaden har påført A en medisinsk invaliditet på 15-24% og en ervervsmessig uførhet på 100% fra 27. mai 2008.

Som bevis fremlegges dokumentutdrag, spesialisterklæring fra psykiater Svend-Ole Nielsen, tilleggsuttalelse fra nevrolog Halvor Næss og øvrige vitneforklaringer.

Ankemotparten er trafikkforsikringsselskapet for skadevolderens bil. Ankemotparten har også påtatt seg eventuelt ansvar etter reglene om yrkesskadeforsikring.

A krever ménerstatning, erstatning for påløpt inntektstap, samt erstatning for tap i fremtidig inntekt.

Som grunnlag for erstatningskravene påberopes skadeserstatningsloven § 3-1 og § 3-2, jf bilansvarsloven § 6. Alternativt påberopes yrkesskadeforsikringsloven § 11, § 12 og § 13, jf forskrift om standardisert erstatning for yrkesskade.

Det er nedlagt slik påstand:

Ankemotparten, If Skadeforsikring NUF, har i hovedtrekk anført:

Det bestrides at det foreligger en skadebetinget medisinsk invaliditetsgrad i størrelsesorden 17-19%. Det vises til spesialisterklæring fra nevrolog Halvor Næss som konkluderer med en begrenset skadebetinget medisinsk invaliditetsgrad på 8%.

Ankemotparten bestrider at det er årsakssammenheng mellom den skadebetingede medisinske invaliditeten på 8% og det forhold at A nå er 100% ervervsufør. Det foreligger ikke sannsynlig årsakssammenheng mellom bilulykken og senere påberopt økonomiske tap.

Med støtte i sakkyndigerklæringen fra Halvor Næss anføres at den skadebetingede medisinske uførheten på 8% ikke er en nødvendig betingelse for ervervsuførheten. Dette har støtte i erklæringen hvor Næss uttaler at hovedårsaken til uførheten skyldes andre årsaker enn den aktuelle ulykken. I så måte uttaler Næss: « Tenker man seg ulykken bort, finner jeg det sannsynlig at skadelidte ville vært 100% ufør i dag.» I sin tilleggsvurdering utarbeidet 28. desember 2009 opprettholder han dette standpunktet. I tillegg uttaler han: « De nye opplysningene forsterker alle sannsynligheten for det ikke er den aktuelle ulykken, men andre forhold som er hovedårsaken(e) til skadelidtes nåværende plager og årsaken(e) til at han er 100% uføretrygdet. »

Det anføres at det er andre forhold enn bilulykken som er årsak til arbeidsuførheten.

Uansett er det ikke rimelig eller påregnelig at en skadebetinget medisinsk invaliditetsgrad i størrelsesorden 8% skal gi så store ervervsmessige konsekvenser.

Energikreftene i ulykken synes å ligge i nedre sjikt, dvs. en lavenergikollisjon, som igjen innebærer at sammenstøtet ligger i grenseland for hva som anses å kunne gi nakkeskader.

Det foreligger ikke økonomisk tap utover hva som allerede er utbetalt i saken. Det er ikke grunnlag for innvilgelse av ménerstatning. Det forutsetter en skadebetinget medisinsk invaliditetsgrad på mer enn 15%.

Subsidiært anføres at det utmåles en skjønnsmessig erstatning for tapt inntekt. I denne forbindelsen anføres det at det er andre selvstendige årsaker som ser ut til å dominere.

Det er nedlagt slik påstand:

Lagmannsretten bemerker:

A har samboer og fire barn, hvorav tre barn fra et tidligere ekteskap.

Etter ungdomsskole og handelsskole gikk han etter det opplyste på treårig idrettsgymnas i Sogndal. Han har jobbet for Norsk Hydro og som salgskonsulent for Electrolux. Han avtjente siviltjeneste på Tronvik Psykiatriske Behandlingshjem og fortsatte der til 1991. Han ble senere sykemeldt for smerter i korsryggen. Som yrkesrettet attføring fra 1993-1996 tok han utdanning som barnevernspedagog. Deretter var han i 1 1/2 år sosialkonsulent i Hyllestad kommune, og ble deretter konstituert som helse- og sosialsjef samme sted. Den 1. mars 1999 ble han sosialleder i Høyanger kommune. Han jobbet likevel en dag i uken for Hyllestad kommune med bl.a. kompliserte barnevernsaker. Det var i forbindelse med et slikt oppdrag for Hyllestad kommune at A ble skadet i trafikkulykken den 1. desember 1999.

A fikk astma i 19-20 årsalderen. Han har hatt eksem og psoriasis samt de nevnte korsryggproblemene frem til 1992. Før ulykken i 1999 hadde han etter det opplyste ikke problemer med smerter i nakke og skuldre, svimmelhet eller tretthet.

Slik saken ligger an, har lagmannsretten funnet det nødvendig å gi en forholdsvis omfattende redegjørelse for saksforholdet for øvrig.

Etter ulykken den 1. desember 1999 kunne A selv kjøre til legekontoret i Høyanger. Ifølge legejournalen (primærlegejournalen) hadde A under dette legebesøket vondt i nakken « med tiltagende smerter når han snur hodet ». Han hadde konsentrasjonsvansker, og ble sykmeldt 100%. Legen henviste A samme dag til Sogn og Fjordane sentralsykehus, hvor røntgenbilder av nakken viste normale forhold.

Av legejournalen fra 15. desember 1999 fremgår det at A var blitt mye bedre, men trengte nå og da krage. Han hadde mindre bruk for smertestillende, men hadde likevel behov for ny resept for slike legemidler. A ønsket fysioterapi.

Den 28. desember 1999 fremgår det av legejournalen at A var litt bekymret « fordi tilstandet blir ikke så snart bedre som han ønsker dette ». Han skulle begynne med legemidlet Somadril om natten. Han ønsket 65% sykmelding fordi dette passet bedre i hans arbeidsrutiner.

Legejournalen den 31. januar 2000 opplyser at fysioterapi virket veldig bra, men at A trengte 60% sykmelding en måned til.

Av legejournalen den 3. april 2000 fremgår det at As fremgang er « litt nølende », og at han allerede var lei av smerter og verking i nakken og hodet. Fysioterapi virket bra. Han trengte ny resept på Somadril og Paralgin.

Av legejournalen 11. august 2000 fremgår det at A har hatt en god periode med nakken, men « etter at han har begynt fullt på jobb igjen kjenner han smerte og spenningen i nakken tiltagende ». Det er opplyst at han « på ingen måte » vil sykmeldes, og ville forsøke å holde tilstanden noenlunde i sjakk. Han ville ta Somadril om kvelden for å se om dette ville gi « lettelse ».

A ble henvist til behandling hos naprapat, men av legejournalen av 13. oktober 2000 fremgår det at han følte seg dårlig etter behandlingene. Han trengte 20% sykmelding og fornyelse av reseptene for smertestillende medisiner.

Den 11. januar 2001 fremgår det av legejournalen at A var ferdig med behandlingen hos naprapat. Det hadde vært bra en stund, men ble så verre igjen. Han trengte litt mer Paralgin forte og Paracet enn vanlig. Han tok opp med legen om det var fare for tilvenning.

Av legejournalen den 7. februar 2001 fremgår det at A var blitt verre mht stivhet i nakken, og at han hadde mye smerter om natta. Somadril og Paralgin klarte å holde tilstanden noenlunde stabil. Han ønsket 50% sykmelding og henvisning til fysioterapi.

Legejournalen av 27. februar 2001 opplyser at A trengte sykmelding i ytterligere 14 dager.

Av legejournalen 15. mars 2001 fremgår det at A er i full jobb, men den 22. mars 2001 fremgår behov for flere behandlinger hos fysioterapeut.

I legejournalen av 6. desember 2001 er det notert « dårlig periode » angående nakken, og det er anmerket sykmelding.

Legejournalen 29. januar 2002 opplyser at A er « ganske sliten for tiden og har lite overskudd etter arbeidsdagene ». Han klarer ikke å trene nakken, og ønsker å gå ned i stilling en stund. Han ble sykmeldt 40% i fire uker. Det er notert at A har angst. Legen antyder en sannsynlighet for « utmattethet og stress ». Det ble skrevet ut resept på Vival.

Den 5. juli 2002 er det i legejournalen notert at A har en dårlig periode med smerter og han fornyet sine resepter.

Av legejournalen den 21. oktober 2002 er det opplyst at A har en « forverrelse av sine nakkeplager ». Dette går utover humøret og han er ganske ofte deprimert. Han har følelse av ikke å strekke til samtidig som problemer med ekteskapet innvirker ytterligere på humørsvingningene. Han har brukt smertestillende « med noenlunde effekt ». Legen foreslo Sarotex som smertestillende og stemningshevende.

Den 30. oktober 2002 fremgår det av legejournalen at Sarotex har liten effekt, men at han sover godt. A har brukt en del Paralgin Forte og Somadril « hvormed han fungerer noenlunde bra på jobb ». A mener at han tar for mye smertestillende og at han bør trappe ned.

Den 26. november 2002 er det i legejournalen opplyst at tilstanden er blitt mye bedre i det siste, og at A er fornøyd med utviklingen. Han trenger likevel ny resept på Paralgin Forte og Somadril.

Av legejournalen den 13. desember 2002 fremgår det at As dagsform er blitt dårligere, og at « stress har hopet seg opp ». Han trenger mer tid til å slappe av. Legen skrev ut 50% sykmelding i tre uker.

Den 27. desember 2002 fremgår det av legejournalen at A er plaget med svimmelhet, litt kvalme og innskrenket sensorikk. Det fremgår at han har stram nakke og intense smerter. Han er på dette tidspunktet sykmeldt.

Legejournalen 15. januar og 30. juni 2003 nevner henvisning til nevropsykolog.

Den 11. februar 2003 fremgår det av legejournalen at A er enig med primærlegen i at han hittil har vært ganske bagatelliserende i forhold til sine symptomer. Det fremgår bl.a. at han er plaget med nakkesmerter utstrålende til venstre arm. Det er angitt hukommelsesproblemer. Han hadde prøvd å slutte med å bekymre seg for jobben. Det ble skrevet ut rekvisisjon for fysioterapi.

Av legejournalen fra 13. mars 2003 fremgår det at A har fått praktiske råd fra « nakkeslengforbundet », bl.a. om å bruke krage om natten og når han kjører bil. Han har kunnet redusere forbruket av smertestillende medisin.

Den 27. mars 2003 fremgår det av legejournalen at A er i en dårlig periode med mye smerte i nakken som kombineres med migreneanfall nesten hver morgen. Det fremgår at A er fortvilet og bruker noe mer smertestillende « enn han skulle ». Han ber om henvisning til « smertelege ». Fysioterapi var fortsatt aktuelt.

Legejournalen 27. mai 2003 angir litt fremgang, og at A har akseptert at « han nok ikke kommer seg i den opprinnelige jobben han hadde ». Han jobber aktivt sykmeldt på sosialkontoret, men blir fort sliten. Han klarer ikke å være der i de avtalte timene. De private forholdene har bedret seg. Legen skriver ut sykmelding i tre måneder.

Legejournalen i perioden juniaugust 2003 viser ingen vesentlige endringer med hensyn til smerter og bruken av smertestillende medisiner.

Legejournalen 8. september 2003 angir at A ønsker 100% sykmelding. Han har forsøkt 50% sykmelding, men dette har ikke vært tilstrekkelig til at « han klarer seg ». Han har alvorlige konsentrasjonsvansker og hukommelsessvikt. Problemene i familien er blitt større.

Av legejournalen 18. september 2003 fremgår det at As smerter utløses når han skal snu hodet til venstre eller høyre side. Han klarer ikke å løfte hodet for å se rett frem. Han våkner med smerter om natten, ofte med migreneanfall. Det er angitt at pasienten er psykisk « veldig sliten ». Det er familiære problemer og han « klarer ikke å jobbe lenge ». Legen bemerker at det er påfallende at pasienten beveger hele øvre del av overkroppen når han skal snu på hodet.

Legejournalen av 28. desember 2003 opplyser at A har en forverring av nakkesmertene med utstråling til ryggen. Han bruker 12 stk Paralgin Forte pr. dag.

Av legejournalen fra 14. januar 2004 fremgår det at A har tatt opp sin avhengighet av smertestillende medisiner, og at han ønsker « en vei ut ved behandlingstiltak ». Det fremgår at han har vært til undersøkelse hos spesialist i manuell terapi Bertel Rune Kaale.

Legejournalen av 24. mars 2004 opplyser at det « går fint med den planlagte medicinering. Klarer at arbeide ».

Av de senere legejournalene fra 2004 fremgår det at bruken av smertestillende medisiner fortsetter, og at det fortsatt er oppmerksomhet knyttet til avhengighet av medisiner. A bruker større mengder smertestillende medisiner enn det som er foreskrevet. Det er angitt at han plages med kvalme. Han har også problemer med å utføre sitt arbeid. Det er også perioder med hele eller delvise sykmeldinger, herunder aktiv sykmelding.

I legejournalen fra 24. august 2004 heter det at A fullt ut aksepterer sin avhengighet av medisiner.

Legejournalen av 15. oktober 2004 opplyser at smertene er blitt bedre. A gir uttrykk for at han ikke ønsker seg tilbake i jobben i kommunen. Han ønsker yrkesrettet attføring.

I legejournalen av 2. november 2004 er det opplyst at As hustru ønsker « at forlade pas. ».

I legejournalen av 8. desember 2004 nevnes et møte med tverrfaglig team, og en del konflikter mellom A og hans arbeidsgiver.

I legejournalen av 18. april 2005 fremgår det at A ønsker å friskmelde seg fra 6. mai 2005. Det er opplyst at han nå har sluttet med sovemedisin.

I legejournalen fra 28. juni 2005 fremgår det at A jobber 100%, og at han klarer å mestre jobben mht smerter. Han trives i jobben. A er « rådgiver » for andre personer med nakkeslengskader. Han bruker fortsatt smertestillende medisiner, men mindre mengder.

Legejournalen av 14. november 2005 opplyser at A ikke klarer å jobbe 100%, og at han igjen ønsker fysioterapi. Han har trappet opp bruken av smertestillende medisin.

Av legejournalen fra 7. februar 2006 fremgår det at A føler seg nedstemt. Han er plaget med søvnvansker og har problemer i forhold til sin leder på jobben. Han er 50% sykmeldt. Han starter med Sobril mot angst og søvnforstyrrelse. Sykmelding blir satt til 100%.

Av legejournalen datert 28. juni 2006 er det opplyst uforandrede forhold med nakkesmerte. A trenger ny resept på smertestillende, og han føler seg sliten. Han føler seg som kasteball jobbmessig da det for tiden ikke finnes meningsfylt arbeid for ham. Han ber om ny sykmelding.

Av senere legejournaler i 2006 fremgår det at A fortsatt har nakkesmerter og bruker smertestillende medisiner for dette. Det drøftes og utprøves nye arbeidstilbud fra kommunen, bl.a. som miljøterapeut i Lavik som innebærer mye bilkjøring hver dag. Han er i perioder delvis sykmeldt, mens han 6. november 2006 ble 100% sykmeldt i to dager fordi han var « dårlig ». Den 9. november 2006 er det angitt sykmelding med 30%.

Av legejournalen datert 6. februar 2007 fremgår det at A hadde avslått å søke om uføretrygd. Det fremgår at han har som mål å være 100% i arbeid til slutten av mai.

Legejournalen av 3. april 2007 viser en forverring av nakkesmertene « de sidste uker ». Han skal starte opp igjen hos fysioterapeut. Arbeidsgiver har foreslått 50% stilling og 50% uføretrygd.

Den 24. april 2007 fremgår det av legejournalen at A igjen erkjenner misbruk av medisiner. Dette forklares med « manglende fremgang i symptomer » samt samlivsbrudd og andre familiære forhold.

I legejournalen av 18. mai 2007 rapporteres det at A ikke makter jobben og kjøringen. Det er opplyst at han har hatt hallusinasjoner, og at dette ofte forverres ved lite søvn. Han innser at han trenger hjelp mht avhengighet av medisiner. Han er plaget av angst. Legejournalen senere i 2007 viser at A hadde vært sykmeldt siden 29. mai 2007. Av journalen 4. september 2007 fremgår at han har klart å stoppe bruken av Somadril og redusert mengden av Paralgin Forte. Han bruker imidlertid fortsatt Sarotex.

I legejournalen av 25. februar 2008 har lege Øyvind Jørn Grinde gitt et sammendrag i forbindelse med søknaden om uføretrygd:

A ble som nevnt innvilget midlertidig uførepensjon fra 27. mai 2008.

Som en hovedoversikt legger lagmannsretten til grunn følgende sykmeldinger:

A var 100% sykmeldt fra 1. desember 1999 (ulykkesdagen) frem til 28. desember 1999, deretter 65% sykmeldt fram til 31. januar 2000 og 60% sykmeldt fram til 18. juni 2000.

Fra 19. juni 2000 til 15. oktober 2000 var han tilbake i fullt arbeid som sosialleder i Høyanger kommune. I tidsrommet 16. oktober 2000 til 20. desember 2000 var han 20% sykmeldt i forbindelse med behandling hos naprapat. A jobbet deretter heltid fram til 7. februar 2001 da han ble 50% sykmeldt fram til 16. mars s.å. Fra 16. mars 2001 var han igjen tilbake i full jobb, men den 4. februar 2002 ble han 40% sykmeldt. Fra 16. mars 2002 til 13. desember 2002 arbeidet A på heltid, men var så helt/delvis sykmeldt fra 16. desember 2002 til 16. november 2003.

I årene etter 2003 var A helt eller delvis sykmeldt i lange perioder: Fra 8. mai 2004 til 9. mai 2005, fra 4. november 2005 til 26. november 2006 og fra 29. mai 2007 til han den 17. april 2008 fikk innvilget midlertidig uførestønad fra 27. mai 2008 til 30. juni 2011. Uføregraden ble satt til 100%, og trygdemyndighetene la til grunn at uførheten i sin helhet var forårsaket av trafikkulykken 1. desember 1999.

As helsetilstand har vært utredet av forskjellige spesialister opp gjennom årene. I en koordinert spesialistutredning og behandlingsrådgivning, datert 18. august 2000, ga dr. Johan T. Nilsen (Omnia i Bergen ) følgende vurdering:

Overlege Geir Kittang AFMR, Helse Førde HF, uttalte i poliklinisk brev av 7. mars 2002 til As fastlege bl.a.:

I 2002 ble Halvor Næss, spesialist i nevrologi og indremedisin, bedt av If om å utarbeide en spesialisterklæring. Denne forelå 13. januar 2003. I erklæringen legger Næss til grunn at « hastigheten i sammenstøtsøyeblikket kan ha vært mellom 15-30 km/timen ». Ifølge rapporten har Næss merket seg at A har en liten tendens til å bevege hele overkroppen når han snur seg. Næss konkluderte bl.a. slik:

Jeg oppfatter skadelidtes plager i nakken å være moderate. Jeg fant normal bevegelighet i nakken. På basis av Sosial- og helsedepartementets invaliditetstabeller gir dette skjønnsmessig en skaderelatert medisinsk invaliditet på ca. 8%, og denne invaliditetsprosenten oppfatter jeg å være identisk med den totale medisinske invaliditet. Trøttheten, tendens til depresjon, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer er veid inn i denne medisinske invaliditeten.

Overlegevikar Håkon Hofstad, nevrologisk poliklinikk Førde Sentralsykehus hadde i poliklinisk brev av 28. februar 2003 følgende vurdering:

Hofstad utalte bl.a. følgende i en tilleggsuttalelse 12. november 2003:

A ble også undersøkt etter den såkalte Kaale/Kråkenesmetoden. I uttalelse av 17. januar 2004 skrev Bertel Rune Kaale, spesialist i manuell terapi, at Multi Cervical Diagnostic System ga en objektivt påvist funksjonssvikt ved test av aktiv nakkefunksjon, og da i en omfattende grad. Videre viste MR cervicalcolumna funn forenlige med moderate til betydelige skader til vitale ligament og membraner i kraniocervicalovergangen. Kaale konkluderte med at det « er sannsynlig at pasientens symptomatologi og endra nakkefunksjon har samanheng med påviste ligament- og membranskader i øvre nakkeregion.» Videre het det: « Ved undersøkelsen i dag er vi kjende med kun ein traumesituasjon som har betydeleg nok omfang til å kunne bidra til hans endringer til nakke/hovud ». Lagmannsretten legger til grunn at Kaale her sikter til trafikkulykken 1. desember 1999.

På oppdrag fra trygdekontoret foretok dr. Håkon Hofstad i 2004 en ny undersøkelse av A. Fra hans spesialisterklæring datert 7. november 2004 gjengis følgende:

Psykologspesialist Mads Rekve foretok en nevropsykologisk undersøkelse av A. I rapporten av 29. mars 2005 heter det bl.a.:

Rekve anslo den medisinske invaliditet til 19% og mente at denne « er varig og fullt ut skadebetinget ».

I en spesialistuttalelse av 27. desember 2005 konkluderte avdelingsoverlege Jomar Roska med at det var sannsynlighetsovervekt for at trafikkulykken i 1999 hadde forårsaket en følgetilstand etter nakkesleng grunnet bløtdelsdistorsjon. Han vurderte den skaderelaterte medisinske invaliditet til 17%.

Den 23. mars 2008 anbefalte rådgivende lege Olav R. Furnes, spesialist arbeids- og allmennmedisin, at A skulle innvilges uførepensjon med 100% yrkesskadefordel. Hans vurdering var som følger:

Oslo tingrett oppnevnte Halvor Næss som sakkyndig, og hans spesialisterklæring forelå 31. januar 2009. I denne heter det bl.a.:

I forbindelse med behandlingen av saken i lagmannsretten har As prosessfullmektig innhentet en psykiatrisk spesialisterklæring fra spesialist i psykiatri Svend-Ole Nielsen. Erklæringen er datert 17. desember 2009.

Nielsen konkluderer med at A ikke har pådratt seg noen psykiske skader direkte forårsaket av ulykken. Nielsen mener å ha påvist at A har beskrevet smerter i 2000, 2001, 2002 og i store deler av 2003. Nielsen kan for sin del « ikke se at det foreligger en forverring av skadelidtes plager fra 2002/2003, som pekt på av dr. Næss. Tilstanden synes vel å ha vært relativ stabil smertemessig fra 1999 til i dag ». Han konkluderer også med at han ikke kan se at det med rimelighet foreligger belegg for å hevde at andre forhold som Næss peker på, « skulle ha medført 100% uførhet ». Nielsen skriver at den psykiatrisk betingede « funksjonsnedsettelse finner jeg å være meget beskjeden og den finnes ikke å være direkte årsaksrelatert til ulykken ».

Halvor Næss har vurdert erklæringen fra Svend-Ole Nielsen og har avgitt en tilleggserklæring datert 28. desember 2009. Næss konkluderte slik:

Lagmannsretten skal ta standpunkt til om det er adekvat årsakssammenheng mellom trafikkulykken den 1. desember 1999 og As nåværende uførhet.

Slik saken foreligger opplyst, legger lagmannsretten til grunn at A var dyktig i sitt arbeid og gjorde en god jobb både i Hyllestad og Høyanger kommune i tiden før trafikkulykken. Han hadde lederstillinger i begge kommunene og hadde trolig en god prognose videre karrieremessig. A hadde drevet med ulike former for idrett, og lagmannsretten legger til grunn at han på ulykkestidspunktet var i god fysisk form. Han brukte ingen faste legemidler da ulykken fant sted.

If har erkjent at det foreligger en avgrenset akuttfase, brosymptomer og tilstrekkelige krefter ved trafikkulykken til å kunne forårsake nakkeslengskade, selv om energikreftene etter Ifs oppfatning ligger i det nedre sjiktet (lavenergikollisjon), jf. Rt-1998-565 Anne-Lene Liedommen. Det er anført av If at sykdomsutviklingen i denne saken er atypisk. Vanligvis blir en skadelidt gradvis bedre etter en nakkeslengskade. Det er helt uvanlig med en så omfattende forverring av sykdomsbildet som i dette tilfellet. If har erkjent å ha bevisbyrden for at det er andre årsaker enn trafikkulykken 1. desember 1999 som er årsaken til at A i dag er 100% ervervsmessig ufør, jf Rt-2001-320 Nilsendommen.

Etter trafikkulykken var A sykmeldt i varierende grad i flere perioder, dels var han i fullt arbeid, men han har vedvarende vært plaget av nakkesmerter i større eller mindre grad. Han brukte smertestillende medikamenter til dels i stort omfang. Det er for lagmannsretten fremlagt en medisineringshistorikk som viser omfattende og sammenhengende utskrivning av smertestillende legemidler fra den 2. desember 1999 og de påfølgende årene. I perioder var det tale om et uheldig overforbruk av legemidler, men det er opplyst i lagmannsretten at han i løpet av 2007 greide å få legemiddelbruken under kontroll.

Lagmannsretten finner det sannsynlig at As nakkesmerter og omfattende bruk av legemidler gikk utover hans arbeidskapasitet og funksjonsevne i jobben, selv om han selv ønsket og prøvde i det lengste å jobbe i full stilling. Han kunne etter hvert ikke utføre sitt arbeid slik som før ulykken. A gikk i 2002 over i stilling som sosialkonsulent, men hadde vansker med å få arbeidet unna. Det ble fra arbeidsgivers side satt inn store ressurser for å tilrettelegge arbeidssituasjonen hans, og A fikk også tett oppfølging bl.a. gjennom en ansvarsgruppe. Det ble også forsøkt arbeid som miljøterapeut i Lavik, men denne jobben innebar mye daglig bilkjøring til og fra hans bolig i Høyanger. A « falt ut » og var ukonsentrert. Han ble etter hvert glemsom, hadde liten produksjonskapasitet og lavere toleransegrense.

Lagmannsretten finner det tilstrekkelig sannsynliggjort at dette var en negativ utvikling i As arbeidssituasjon som skjedde gradvis, og som har hatt direkte sammenheng med hans vedvarende nakkesmerter og betydelige forbruk av legemidler for å døyve smertene. Lagmannsretten finner at det er årsakssammenheng mellom As plager og problemene på jobben som bl.a. resulterte i friksjoner mellom A og hans ledere i kommunen. Senere ble det også misnøye blant As kolleger som delvis måtte overta og fullføre hans arbeidsoppgaver.

If har, med støtte i erklæringen fra Halvor Næss, anført at det skjedde en klar forverring av As tilstand omkring 2002/2003 som ikke hadde sammenheng med trafikkulykken. I erklæringen av 31. januar 2009 skriver Næss således at « forverringen som har funnet sted siden 2002/2003 finner jeg imidlertid ikke kan ha sammenheng med den aktuelle ulykken ».

Lagmannsretten kan for sin del ikke se at det er skjedd noen påfallende endring eller forverring av As tilstand fra 2002/2003. Etter ulykken hadde A en akuttfase med sterke nakkesmerter som ble bedre omkring årsskiftet 1999/2000. Deretter er hans situasjon preget av noen bedre perioder og noen verre perioder med nakkesmerter med varierende grad av sykmeldinger. Han har hele tiden prøvd, og han har vært motivert for å gå på jobb, selv om smertene har vært plagsomme. Primærlegejournalen viser at han i perioder har forsøkt å bagatellisere plagene.

Dette har vært en vedvarende situasjon fra akuttfasen var over og i de påfølgende årene. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilstrekkelig dokumentert at andre, selvstendige årsaker uavhengige av trafikkulykken kom inn i bildet i 2002/2003 og kan forklare uførheten. Som gjennomgangen av primærlegejournalen ovenfor viser, har det vært en i hovedsak vedvarende utvikling med forverring fra akuttfasen. Utviklingen har for kortere eller lengre tidsrom vært avbrutt av noen bedre perioder med mindre smerter i nakken. A har i perioder vært i fullt arbeid og har hatt enkelte perioder med mindre nakkesmerter også etter 2002/2003. Dette gjelder både i 2004 og i 2005. Han var også delvis i arbeid i 2006 og i begynnelsen av 2007.

Slik saken ligger an, har trafikkulykken med de påfølgende nakkeproblemene etter lagmannsrettens oppfatning vært en nødvendig betingelse for As uførhet. Trafikkulykken med påfølgende nakkesmerter har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jf Rt-1992-64 P-pilledom II. As problemer fra barndommen, tidligere ryggsmerter og senere familiære og jobbmessige problemer kan etter lagmannsrettens syn ikke anses som selvstendig virkende årsaker som kan forklare ervervsuførheten uavhengig av trafikkulykken og konsekvensene av denne for As helsesituasjon. Utviklingen som har ført til As uførhet er uvanlig, men slik saken foreligger opplyst for lagmannsretten og som det er utførlig redegjort for ovenfor, kan ikke lagmannsretten se at årsakssammenhengen mellom trafikkulykken og uførheten er inadekvat. Det har skjedd en forholdsvis gradvis utvikling med forverring av situasjonen som forklarer ervervsuførheten.

Lagmannsretten viser også til de mange erklæringene som det er redegjort for ovenfor som alle, med unntak av erklæringene fra Halvor Næss, konkluderer med årsakssammenheng mellom ulykken og uførheten.



Erstatningsutmålingen

Lagmannsretten må etter dette ta standpunkt til erstatningens størrelse.

Partene er enige om at det er gunstigst for A å utmåle erstatningen etter de standardiserte reglene for yrkesskadeserstatning.

Ved beregningen av ménerstatningen er det fra As side lagt til grunn en medisinsk invaliditetsgrad på 20% . Som et subsidiært standpunkt, har If ikke bestridt prosentsatsen og utregningen av ménerstatningen som beløper seg til 67 780 kroner. Lagmannsretten legger beløpet til grunn.

Grunnerstatningen for yrkesskaden er beregnet til 2.027.549 kroner, som ikke er bestridt.

Partene har diskutert seg imellom beregningen av påført inntektstap for årene 1999-2009. A har lagt frem en spesifisert beregning som viser et samlet tap på 641.105 kroner. If har ikke fremsatt konkrete innvendinger til beregningen. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å fravike beregningen og legger den derfor til grunn.

If har heller ikke bestridt renter av påført inntektstap pr 11. februar 2010 som utgjør 134.742 kroner og utgifter til juridisk bistand forut for søksmål til 89.250 kroner.

Samlet erstatning utgjør etter dette 2.960.426 kroner.



Sakskostnader

As anke har vunnet frem. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd har han krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd eller § 20-4.

Advokat Haakon Skaug har som As prosessfullmektig lagt frem en sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på 115.364 kroner, hvorav salær utgjør 113.250 kroner. Utgifter til de sakkyndige vitnene Nielsen, Hofstad og Rekve utgjør i alt 83.449 kroner. I tillegg kommer ankegebyret på 28.400 kroner. Dette utgjør et sakskostnadskrav for lagmannsretten på totalt 227.213 kroner. Det er ikke fremkommet innsigelser, og lagmannsretten legger beløpet til grunn, jf tvisteloven § 20-5.

Lagmannsretten finner at A også bør tilkjennes sakskostnader for tingretten. Advokat Skaug har lagt frem en sakskostnadsoppgave for tingretten på i alt 122.840 kroner hvorav 117.000 utgjør salær. If har ikke fremsatt innsigelser mot oppgaven og lagmannsretten legger den til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning

Vi bistår klienter over hele landet.